tirsdag 28. april 2015

et liv som sykepleier vil alltid være spennende og lærerikt.

Jeg startet som nyutdannet sykepleier på hjertemedisinsk avdeling.

"Det kan oppleves ganske skummelt og starte som sykepleier i en avdeling som denne, men dersom du lærer deg hjertet får du jobb nesten hvor som helst etterpå - og det er en veldig fin avdeling".

Dette var noe av det første jeg fikk høre som nyutdannet på jobbintervju.
Jeg ble værende i avdelingen i et par år, og jeg kan ikke si annet enn at jeg lærte vanvittig mye både om hjertet, menneskekroppen, mennesket som helhet - og ikke minst om meg selv.
Det var en fantastisk tid, med fantastisk flotte kollegaer og pasienter.




Senere har jeg jobbet både på helsesenter i NordNorge, tilbake til hjertemedisinsk på annen kant av landet enn der jeg startet, jeg har vært i rus og psykiatri i flere år og jeg har vært i kommunehelsetjenesten.
Jeg har også vært heldig og få jobbe som hovedtillitsvalgt på heltid for norsk sykepleierforbund sine sykepleiere i Tromsø kommune i nesten to år.

Det er rart, hvordan noen pasienter gjør seg bemerket på forskjellig vis -
Pasienten som kommer igjen og igjen, du vet akkurat hva som feiler vedkommende og hva som ikke feiler.
Pasienten som sjokkerer, som berører, som oppmuntrer, som tar energien, som gir energi... det er utallige pasienter, utallige typer mennesker, typer møter.

Gamle fru hansen som kommer inn med sitt tolvte hjerteinfarkt gjør et visst inntrykk, inntrykk gjør det og når gamle fru hansen overlever enda en hjertestans - den femte i rekken, og sjette...

Det sprøeste møtet jeg har hatt var når de to gamle søstrene Kari og Karin på åtti år kom gående hånd i hånd og ivrig fortalte at de er kommet for å besøke sin mor, man klør seg i hodet og lurer på om det er mulig at to forvirrede tanter kan rotte seg i hop og komme inn på denne måten - før man får opplyst at deres mor på 103 år ligger på andre siden av avdelingen...

Det er en gave og få lov til å være den som holder ei gammel og sliten hånd når man er i ferd med og dø fra denne verden, det er en gave og få lov til å være den trøsten og støtten som gjør at pårørende våger å stå sammen med sin døende mor.
Det er en gave og få være det gode møtet - den som kan bare være til stede uten å si så mye, når en person ligger i utenkelige psykiske smerter etter en intox.
Det er en gave og ha vært til hjelp, når man har reddet et liv.
Det er en gave og få sitte på siden av og lose en person gjennom angst og fortvilelse, gjennom sorg og sinne.
Det er en gave og få være en støtte og veileder, når en person forsøker å forme målsetting for eget liv og framtid.
Det er en gave og få lov til å se de som klarer og reise seg opp igjen, etter og ha ligget nede.
Det er en gave og få lov til å bringe håp og tro inn til personer som er sett på som søppel, som tapere, som byrder.

Ikke alltid redder man liv, noen ganger må man også se at livet tar slutt - noe som skjer både ventet og uventet.
Det verste jeg har måtte gjøre er å ringe opp pårørende og be de om å haste inn til sykehuset i håp om å rekke sin far i livet - to timer etter at jeg har informert samme pårørede om at far har hatt ei god natt, sitter og spiser og ser ut til å ha en bedre dag enn dagen før.

Det er en gave også å møte pårørende i en sårbar situasjon i forbindelse med at man er i ferd med og miste en av sine, eller at man nettopp har mistet en av sine.
Jeg har sittet uten ord noen ganger, sammen med pårørende. Jeg har også grått varsomt sammen med pårørende ved anledninger, noe som er en berikelse - som viser både meg og de sørgende at vi er mennesker og ikke maskiner.

Se for deg at klokken er halv tre om natten og du ser deg nødt til å plukke opp telefonen og ringe Ola Nordmann og fortelle at far er blitt betydelig dårligere gjennom natten, man vet ikke om han overlever natten og ønsker å gi pårørende mulighet til selv å velge om de vil eller ikke vil komme til sykehuset.
Jeg har hatt noen av disse telefonene, en type oppringninger som aldri blir en vane...

Det er vondt å se pasienter ha det vondt, det er vondt å se pårørende ha det vondt. Det er vondt og oppleve at man ikke strekker til, samtidig må man lære seg og la ting bli igjen på jobb for ikke å gå under.
Som sykepleier skal man være en container, men man må lære seg å stenge denne - samt tømme denne, når det er behov for det. Containeren skal bli igjen på jobb når man går hjem.

Etikken har alltid vært viktig for meg. Mine handlinger, holdninger - alt - skal holde seg etisk. Jeg er bevisst på å være etisk bevisst i utøvelse av sykepleie.

Dokumentasjon har alltid vært viktig for meg. Fagdager om dokumentasjon helt i starten av min karriere har kan hende gjort stort inntrykk, i alle fall - jeg har alltid vært opptatt av dokumentasjon, hva som skal dokumenteres og hvordan. Det gjør rett vondt i sykepleierhjertet, de gangene jeg ser eksempler på slurvete og dårlig dokumentasjon - og det er dessverre ikke sjelden.

Miljøterapi er den tredje tingen som har vært mi greie. Miljøet vi omgir oss i er mer enn bare miljøet vi omgir oss i. Miljøet rundt oss skal i tillegg til oppholdssted være en arena for observasjoner og læring, til behandling. Det gjør rett vondt i sykepleierhjertet, de gangene jeg opplever miljøterapeuter gjemme seg inne på kontor eller opphengt i prat med hverandre mer enn å være deltakende i miljøet rundt pasientene.

Etter hvert har tanken om miljøterapi blitt til tanken om arbeidsmiljø - men med samme utgangspunkt som ved miljøterapi. Arbeidsmiljøet gir grunnlag for observasjoner, for læring, for utvikling og endring.
Jeg tenker det er viktig at ledere rundt om har en viss tilknytning til arbeidsmiljøet i avdelingene, det er nødvendig dersom man skal kjenne temperatur, klima osv. i avdelingen.

Kommunikasjon med mennesker, tilstedeværelsen, er trolig det som har vært min største styrke gjennom årene som sykepleier.

Jeg har trivdes særdeles godt sammen med den døende pasienten og dens pårørende.
Den rusmiddelavhengige pasienten og intox-pasienten ligger også mitt sykepleierhjerte veldig nært om ikke enda nærmere.
Disse er eksempler på pasienter man fort kan oppleve blir unngått i somatisk avdeling, og det er uten tvil pasienter som ligger nederst på stigen i samfunnet vårt. Det har vært et eventyr og jobbe med disse pasientene, høre på hva de har og si, undre seg og reflektere sammen med de...

Livet som sykepleier har vært spennende, et liv som sykepleier vil alltid være spennende og lærerikt.

I neste innlegg vil jeg skrive om de opplevelser og følelser som melder seg, når det blir klart at tiden som klinisk sykepleier er over...


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Hold fast i kjerneverdier

Jeg har brutalt nok forstått at jeg aldri kommer tilbake til somatikken igjen- da kroppen / musklene mine ikke håndterer det stresset som fo...