torsdag 30. april 2015

... man må bare bruke hodet, det er en god ting...

Har du kjent deg riktig tom noen gang?
Tom i kroppen, som om du har gått en av de lengste fjellturene?
Tom i hodet som om du har gjennomført en heller større jobb - tenkt, fundert og vridd hodet ditt i dagesvis?
Har du kjent deg så generelt tom at du ikke orker verken tenke, gjøre eller ikke gjøre noe?

Når kroppen og hodet blir tomt og sier stopp, så stopper i grunnen det meste mer eller mindre opp -
Orket, tankene, konsentrasjonen, tålmodigheten, søvnen, all lyst, all iver... mer eller mindre alt sier mer eller mindre stopp.
Det som ikke stopper opp er kriblingen i kroppen og trettheten, samtidig som en gryende irritasjon og utålmodighet stiger fram fra det ellers så tomme landskap.

Har du noen ganger opplevd at du jages av motstridende følelser eller opplevelser?
Har du opplevd hvordan du kan kjenne at du bare vil sove, hvile i det minste, men du klarer ikke finne ro uansett hvordan du legger deg?
Om du klarer å finne ei god stilling finner du likevel ikke ro, fordi det snurrer i hodet?
Har du noen gang opplevd at du irriterer deg over ting og folk som du vanligvis ikke ville tatt innover deg?
Har du noen gang opplevd dårlig samvittighet, fordi du så gjerne skulle hatt mer tålmodighet ovenfor både barn, kjæreste og andre?

Så langt tilbake som i april for et år siden, skrev jeg om tiden jeg ble utbrent et par tre år før det igjen.
Det var ei tung og vond tid, og ei tid jeg ikke ville ønske for noen.
Humørsvingninger, utålmodighet, irritasjon, fysisk og psykisk vondt, usikkerhet, uforutsigbarhet...

Jeg er ikke utbrent nå, så har jeg slått fast det - litt greit bare og ha gjort det tenker jeg.
Likevel -
Jeg kjenner noe av den samme tomheten i kroppen, og jeg kjenner mer enn antydninger til noen av de samme signalene fra kropp og hode... det er faktisk ganske skremmende skal jeg si deg!!

Det er alltid noen som har det verre enn deg, det kan du fortelle deg selv og la bli til en mager trøst - Eller du kan la det også bli til en irritasjon, at det alltid er noen som ser forbi deg...

Du er kan hende ikke av de som forteller så mye til verken kreti eller pleti om hvordan du har det - sliten, trøtt, vondt, alene, usikker, irritabel, betenkt... what ever - du er kan hende av den sorten som velger å la det ligge, å gnåle om det til andre vil uansett ikke hjelpe spesielt på tenker du kanskje.

Kan hende tenker du noen ganger at det måtte være deilig å vrenge ut av seg hva det så enn måtte være - om tanker, følelser, symptomer, behov, tilværelse, vondter og hva det måtte være -
Eller det kan hende du irriterer deg også over de som evner å vrenge ut av seg hva det enn måtte være...

Har du tenkt på at det finnes middelveier?
Du kan alltids velge å fortelle noe, men ikke alt...

Jeg vet egentig ikke hva som er best eller ikke - tror vi er forskjellige og at alle må finne sin vei, sin måte, det som fungerer og kjennes greit for en selv.

For min egen del er det slik at jeg er veldig sosial og delende, jeg forteller naturlig og lett fra livet mitt og om meg selv... på det som er greit, som oppleves greit, som er enkelt, lett og gjerne er i fortid og greit for en hver å høre.
Når det kommer til å være sliten, trøtt, alene, usikker, irritabel, betenkt, mer kompliserte greier... i nåtid - er jeg betydelig mer forsiktig og tilbakeholden.

En klok lærer jeg hadde sa en gang at jeg har ansvar for mitt liv og mine følelser, i den grad dette er noe jeg kan gjøre noe med. Videre sa denne karen at jeg ikke har ansvar for hva andre måtte verken tenke eller føle, det er deres ansvar.
Jeg skal ikke si, gjøre eller la være å si eller gjøre på bakgrunn av hva det får å si for personer rundt meg... Mitt første hensyn er hvordan jeg selv har det og ønsker å ha det, det må være førende for hvordan jeg forholder meg til andre mennesker.

Her må jeg legge til at det er visse forbehold ute og går - man sier eller gjør ikke ting med overlegg om man vet det vil skade eller såre en annen person.

Så-
Hva er det som gjør livet så innmari vanskelig da?
Hva er det som gjør at man kan både se og si de riktige tingene til andre, møte de rundt en med den største forståelse, trøst og klokskap - mens det rett går på rævva for egen del, når det kommer til å bruke de samme råd og klokskap?

Ikke vet jeg.
Det jeg vet er likevel at jeg liker å snakke med mennesker, jeg liker å være der for andre mennesker - det gir meg noe.

Blogg du, blogg er en fin ting ser du.
Ved å skrive må man tenke først, ved å tenke kjenner man også etter, ved å kjenne etter går det framover...
Blogg er en fin ting -
Til deling av tanker, til utløp for hva som måtte være, til å stifte bekjentskaper... til så mangt...
... man må bare bruke hodet, det er en god ting...


Nå skal morosmurfen ikke nødvendigvis ha det så moro, men jeg skal slappe av - nyte å bare være, røre på det legemet jeg er utdelt og være ute... masse ute under åpen himmel...
Det er deilig, det er helsebringende, det er livet!!




Ønsker folk både i Tromsø, Norge og verden en fin 1 mai helg!!






Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Hold fast i kjerneverdier

Jeg har brutalt nok forstått at jeg aldri kommer tilbake til somatikken igjen- da kroppen / musklene mine ikke håndterer det stresset som fo...