Søk i denne bloggen

mandag 27. april 2015

Å være sykepleier

https://www.youtube.com/watch?v=USzTDpZV2JU


Første gang jeg skrev serie-innlegg var da jeg skrev om å komme ut som lesbisk. Forrige serie-innlegg var om muskelsykdomen Myc, denne gangen skal jeg skrive et serie-innlegg om det å være sykepleier... det blir spennende :-)



Sykepleie er en profesjon. Stolte nyutdannede sykepleiere får autorisasjonen sin etter tre pakkede år med nok lesing, praksis og jobb til å fylle minst fire år med studier.

Sykepleie er et yrke sier noen, andre at det er et pleieyrke mens atter andre heller vil påstå at sykepleie er et kall.
Sykepleier er en av de viktigste jobbene sier noen, mens andre ikke kan forstå hva som er så spesielt med å være sykepleier - fordi man tror sykepleier ikke gjør annet enn det legen ikke orker...

Sykepleier har flere ganger ligget på første plass over vanlige Ola og Kari Nordmann på gata sine svar på spørsmål om hva som er den viktigste jobben.

Jeg er ikke sykepleier i bunnen, ikke er jeg det i hodet og heller ikke er jeg det i hender eller føtter.
Jeg er sykepleier i ryggen var det en som sa, og nettopp sånn er det det henger sammen.

Ikke er jeg så opptatt av om sykepleier, lege, lærer, fysioterapeut, rørlegger, snekker eller hva det måtte være ligger på første plass.
Det jeg er opptatt av er at jeg er sykepleier.

Jeg er ikke sykepleier i hender eller føtter som sagt over, jeg er sykepleier av yrke - men ikke bare av yrke.
Å være sykepleier er nemlig ikke bare noe man er når man går inn på ett av de utallige potensielle arbeidsplassene for sykepleiere, og kler av seg når man går ut derfra igjen.
Å være sykepleier er en identitet, er noe jeg er hele tiden - døgnet rundt, uken rundt, hele måneden og hele året - år etter år etter år...
Å være sykepleier er noe som er med og gjør meg til nettopp den personen jeg er, derfor er beskrivelsen av å være sykepleier i ryggen veldig bærende.

Min fagkunnskap, mine erfaringer som sykepleier og min autorisasjon er noe jeg har med meg om jeg er på jobb eller om jeg ikke er på jobb.
Jeg er forpliktet til å hjelpe dersom noen trenger helsehjelp, uansett om jeg har fri eller ikke, er på ferie eller ikke, har dårlig tid eller ikke, må sette egen familie til side eller ikke.
Det skal veldig, veldig gode grunner til for ikke å trø til dersom noen først ber om hjelp.
Ikke nok med det, dersom du i din beskjedenhet finner det for godt og spørre meg om noe i et hyggelig lag en lørdag jeg har fri, fordi jeg tross alt er sykepleier med en rekke tilhørende kunnskaper, har jeg jammen sant meg også taushetsplikt... visste du det?

Som sykepleier jobber jeg til alle døgnets tider, uansett ukedag og jammen sant også uansett om det er høytid og ferie for folk flest.
Jeg har latt konemor sitte helt alene julaften, fordi jeg er på kveldsjobb, jeg har sendt konemor og ungene alene på påskeferie fordi jeg har måtte stille på jobb, jeg har dratt med meg konemor hjem de 35 milene fra hytta før helga en gang har startet - fordi jeg har vært beordret inn på jobb, jeg har sittet på jobb både 17 mai og nyttårsaften... flere ganger...

Jeg visste det, før jeg startet på utdanningen - jeg visste det.
Sykepleiere jobber både dag og kveld, ofte også om natta. Sykepleiere jobber i helgen, i ferier, høytider og 17 mai - alle de dagene folk flest har fri - sånn er det å være sykepleier.


Å være sykepleier er ikke en lek, det er ikke en åtte til fire jobb, det er ikke en gang en turnusjobb der man er sykepleier de timene man er på jobb - når tid på døgnet det enn måtte være.
Å være sykepleier er en identitet, er noe man er hele tiden.
Å være sykepleier er ikke et kall, er ikke snillisme.
Å være sykepleier er en profesjon, er rikdom på kunnskap om sykepleierfaget, er høy presisjon og kompetanse gjennom både skole og erfaring.
Å være sykepleier er ikke lukseriøst.
Å være sykepleier er undervurdert og underbetalt, sett i forhold til kompetanse, kvalitet og ansvar.

Å være sykepleier er likevel rikdom;
Man får oppleve og møte mennesker på de skjøreste og såreste steder, man får oppleve og møte seg selv på de skjøreste og såreste steder.
Man får oppleve de største oppturer og nedturer sammen med et medmenneske, man får være til stede fra start til slutt i livet.

Å være sykepleier er så mye.
Jeg er veldig glad for min tid som sykepleier, for møter og erfaringer jeg har hatt som sykepleier, for egen utvikling og lærdom.

Neste innlegg blir om tiden som sykepleier.




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

hvilehjemmet, fatcampen, treningscampen

 Tiden min begynner å renne ut her på hvilehjemme t, fatcampen , treningscampen - om to dager reiser jeg hjem 😊 Jeg har gjort meg en kort o...