Søk i denne bloggen

søndag 15. juni 2014

... får ungene komme ut med det samme, og de har ikke bånd...

Jeg vet ikke om du som leser har hund, eller er vant til hund, vi har hatt hund - en hund som var veldig glad i å gå på tur. Det var faktisk slik at vi ikke kunne bruke tur-ordet, vi så oss nødt til å stave ordet dersom vi pratet om det -
"kanskje det hadde vært kjekt med en te-u-ærr i dag?"
Var vi så uheldig å si tur-ordet, hadde vi en hund som gikk rundt både seg selv og oss helt til vi faktisk dro på tur.

Det hendte vi pakket bil og kjørte til startsted for fotturen vår, særlig når vi skulle gå ti på topp som jo er spredt over ganske store områder.
I det vi åpnet bakluken der Toyamor satt, var vi lykkelig for å ha verdens mest lydige og snille hund - som klarte å holde seg inne i bilen til det ble gitt klarsignal for å komme ut... så vidt det var...
Når hun kom ned på bakken var det med båndet på seg, og det var bare til å ta tak og holde igjen - for hun dro det hun kunne i retning marka... full fart om hun fikk anledning.

I dag har familien smurf vært på topptur med ungene, der vi satt pent og turklar i bil noen minutter før vi var klar til å gå.
Vi har ingen hund lenger, men vi har et par småsmurfer som elsker å gå på tur - så mye faktisk, at lillemor ønsker hun kan få så mange ønsker hun vil - for da får hun så mange fjellturer hun vil...

Vel framme ved parkeringen labbet mamma og eadni ut av bilen, løsnet og åpnet til småsmurfene og så bak for å fikse sekk og utstyr.
I motsetning til Toyamor som satt i bilen og ventet til alt var klart, for så å få på seg båndet slik at vi hadde kontroll på henne - får ungene komme ut med det samme, og de har ikke bånd...

Svusj...
Før man fikk anledning til å glide opp glidelåsen på jakken, eller ta av jakken til lillemor - var hun i full sprang opp gjennom marka... akkurat som Toyamor de gangene hun klarte å komme seg ut av bilen uten hundebånd.

Ja ja -
Lillemann etter først, med mamma sin snart tyve år gamle russefløyte om halsen - deretter eadni i fullt løp opp gjennom steinveien for å nå tak i lillemor...
Eeeeh sa mamma, la henne løpe. Eeeeh, sa eadni - det er kjekt i det minste å se henne der framme, tross alt var det ei stri elv rett på siden...
"Stooooopp, stoooopp..." Lillemann gjorde en fabelaktig jobb i å innhente lillesøstra si, "du må stoppe nå, eadni sier stopp..."


Lillemor løp, lillemor stoppet, ventet litt, lillemor løp videre... Det er jo egentlig bare fantastisk å ha sånne markaglade småtasser...
Mamma kom raskt etter oss opp bakken med storsekken på ryggen, og etter litt hørte vi fra front i bakken -
Hvem er det som skal gå her framme sammen med oss..?

For en tur vi fikk -
Lett vær, regn, lett vær, snø, vind, lett vær, mye regn, lett vær, mye snø, vind...
Lillemor sitt ønske om så mange fjellturer hun vil er ikke dumt, heller hærlig - i all slags vær :o)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Alenetid- frivillig eller..?

  Alenetid- Facinerende hva man får seg til å tenke på, når man har tid for seg selv... Mens noen higer etter alenetid, er ikke andre så o...