søndag 12. januar 2020

...at kommunen, via et sviktende system, har stjålet min bror fra meg

Bror ba om hjelp i dagene etter at han sluttet å drikke.
Han var i direktekontakt og telefonkontakt med både lege, familie og venner.
Bror hadde venner som både så han, var hos han og som ba om hjelp til han.
Hvorfor han tok sitt eget liv er det ene av to store spørsmål jeg har hatt gående i hodet mitt de siste tre ukene.

Jeg har tenkt, tenkt og tenkt på dette sceneriet.
Jo mer jeg tenker, jo sintere blir jeg.
Jo mer jeg tenker, jo tristere blir jeg.
Jo mer jeg tenker, jo vondere blir det.
Jo mer jeg tenker, jo verre blir det for min egen del.

Min bror skulle ikke dø, ikke enda.
Bror var glad i det livet, han var glad i det livet hadde å gi han i de periodene han var frisk.
Bror var glad i barna sine, i søsken og i øvrig familie.
Vi som sitter igjen er alle overbevist om at bror aldri ville tatt sitt eget liv, uansett tilnærming til tema blåste han av det og sa at dette var noe han aldri hadde tenkt på som utvei, heller ikke så han noe grunn til det.
Bror hadde en utfordring med alkohol så man kan på en måte si at det ble hans skjebne, likevel var det ikke alkoholen som i første omgang tok livet hans.
At bror likevel endte opp med å ta sitt eget liv kommer av at han gikk over i en psykose etter å ha vært våken over alt for lang tid.

Bror sitt selvmord er ikke et resultat av en person som bærer på ting for seg selv.
Bror sitt selvmord er ikke et resultat av en person som ikke ber om hjelp.
Bror sitt selvmord er ikke et resultat av ikke å bli sett av de han hadde rundt seg.
Bror sitt selvmord er ikke et resultat av mangel på kontakt med familie.

Min bror var en person som deler, han delte gleder og han delte sorger.
Dersom det var noe som uroet han i forhold til helse ringte han meg alltid, dette for å sjekke ut om ditt og datt kunne være farlig - han var redd for å råke ut i noe som kunne være farlig for helsen hans.

Min bror ba om hjelp dersom han trengte det.
For mange personer kan det være en ugreie, et svakhetstegn, å be andre om hjelp. Sånn var ikke min bror.
Dersom det var noe han trengte hjelp til, uavhengig av om det var noe praktisk eller noe tilknyttet han personlig - han ba om hjelp dersom han hadde behov for det, og det uten at man ventet for lenge.

Min bror hadde folk rundt seg som så han, som brydde seg om han og som var der for han. Han hadde personer rundt seg som brydde seg om han når han var frisk, men også som var oppriktig glad i han og ivaretok han i drikkeperiodene når han var full og dårlig.

Min bror hadde våre brødre rundt seg og sammen med seg i hjembygda vår. For egen del bor jeg i andre enden av landet, men med mobiltelefoner som vi har i dagens samfunn var det ingen utfordring med kontakt. Vi snakket på telefon rett som det var både når jeg var hjemme, på jobb og på farta.

Bror sitt selvmord er et resultat av å tilhøre en stigmatisert gruppe i samfunnet.
Bror sitt selvmord er et resultat av å ikke bli tatt alvorlig når man ber om hjelp.
Bror sitt selvmord er et resultat av at det systemet som skal hjelpe blir sviktende.
Bror sitt selvmord er noe som skjedde i affekt, i en situasjon med akutt psykdom.

Min bror hadde et alkoholproblem og tilhørte dermed ei utsatt gruppe i samfunnet.
Denne gruppen er ressurskrevende, for mange irriterende og for å si det rett ut ei gruppe samfunnet i stor grad helst skulle sett var plassert et sted for seg selv slik at man slapp å forholde seg til de.
Mange ganger i løpet av de siste årene til min bror, var han i behov for innleggelse etter at han stoppet en drikkeperiode. Han trengte da hjelp til å sove, vitamintilskudd og hjelp for å unngå å bli fysisk syk i det alkoholen slapp tak i kroppen.
Denne siste gangen var en av gangene min bror ikke klarte å komme seg på fote selv, det så han og derfor ba han også nå om hjelp - flere ganger, både selv og via andre.
Av en eller annen grunn uteble dessverre hjelpen.

Det andre store spørsmålet mitt i denne tiden har derfor vært,
Hvordan kunne de som satt med ansvar for min bror svikte så fullstendig - i alle ledd?

Et allerede komplisert og anstrengt forhold til hjemkommunen min er nå i ferd med å gå over i hat.
De følelser som nå dominerer er i all sin helhet eksisterende fordi jeg opplever at kommunen - via et sviktende system - har stjålet min bror fra meg.






1 kommentar:

  1. Dette er trist lesning fordi her synes det å være et system som har sviktet.
    Jeg er i kontakt med flere som etterlyser ettervern for rusmisbrukene i Tana.

    Har du henvendt deg skriftlig til kommunen v/rådmannen og bedt om hvilken plan de følger?
    Du/familien har også rett til å be fylkesmannen om å foreta tilsyn med at kommunen følger lovverket på dette området.

    Håper du får svar som er tilfredstillende og som medfører at ikke flere skal havne i samme forferdelige krise.

    SvarSlett

Livet går nemlig videre

Sangen "det fine vi hadd sammen" fra DDE, spilte både sårt og vakkert i begravelsen til bror. Akkurat i dag er det sangen "...