torsdag 4. august 2016

Det var som å få en saftig ørefik

I forrige innlegg sa jeg at jeg skal skrive og fortelle litt om tilværelsen etter at jeg sluttet som klinisk sykepleier - egentlig er det mer rett ikke å si etter at jeg sluttet som, men etter det ble klart at jeg ikke kommer tilbake som klinisk sykepleier mer.

Sommeren for tre år siden fikk jeg permisjon fra nattjobben min ved ei korttidsavdeling i Tromsø kommune, dette for å ha mitt daglige virke som hovedtillitsvalgt for sykepleierne i kommunen.
Jeg hadde friskt mot, var ivrig og fornøyd da jeg gikk i gang med nye oppgaver som hovedtillitsvalgt.

Veien inn til min rolle som hovedtillitsvalgt kom ganske tilfeldig, fordi jeg egentlig hadde lovet konemor mi at jeg ikke skulle ta på meg det vervet. Det var likevel slik at jeg i et noe utilregnelig øyeblikk på jobb ble litt over kanten irritert på ledelse og politikk enn ønsket - og i løpet av noen få strakser sendte jeg en mail til fagorganisasjonen min og sa de skulle sette meg opp som kandidat til vervet.
Jeg fikk en ny hverdag der jeg gikk fra kontakt med pasienter og pårørende til for det meste å omhandle arbeidstakere og politikere, og en hverdag fra pasientrommet og et liv med prosedyrer og praktisk jobb til i stor grad å dreie seg om bistand, veiledning, prosjekter, arbeidsmiljølov, tariff og politikk.
... En annen stor endring var arbeidstiden, jeg gikk fra ren nattjobb til ren dagjobb og omveltningen det alene er...

Jeg har alltid hatt utfordringer med at jeg er stiv i kropp, i muskulatur, noe som har blitt verre de siste årene - blant annet i forbindelse med graviditet.
I tiden rundt da jeg startet som hovedtillitsvalgt fant man ut at jeg har denne muskelsykdommen, en greie man må arve fra både mor og far for å bli syk - litt sånn lotteri nærmest, et lotteri jeg vant på.

En ting er det å gå inn i et verv som skal vare ei viss tid, kan hende også ei viss lang tid om man ønsker og blir valgt om igjen - med viten om at man har en fast jobb som venter ved vervets ende.
En annen ting er det å inneha et midlertidig verv eller jobb, selv om det viser seg å bli langvarig - når man vet at dette er hva jeg gjør nå, når jeg er ferdig hva skal jeg gjøre da?

For meg var jobben som hovedtillitsvalgt helt perfekt, den passet kroppen min helt perfekt. Jeg hadde fleksitid som lot meg tilpasse morninger og ettermiddager til dagsform, jeg hadde oppgaver som ga meg variasjon og lett kunne tilpasses dagsform, jeg hadde aktivitet ved farting til og fra møter og annet og jeg hadde rom for hjemmekontor på dager kroppen ikke ville være helt med eller det av andre grunner var ålreit å jobbe hjemmefra - helt perfekt.

Vi bestemte oss for å flytte til andre kanten av landet da jeg var godt på vei inn mot to år i vervet, det ble derfor klart at jeg skulle forlate vervet og gå tilbake til min ordinære jobb siste tiden før vi flyttet på oss.
Stivhet, betennelser, smerter - det var helt uaktuelt for meg å gå tilbake til min ordinære jobb.

Hva gjør man da?
Hva gjør man, når man vet at det jeg en gang hadde fungerer ikke lenger - og ikke minst, hva skjer med en når man blir nødt for både å kjenne på denne situasjonen og forholde seg til den?

For meg ble det noen tunge og slitsomme uker både før vi flyttet sørover og etter at vi var kommet ned. Jeg ble nødt til å forholde meg til NAV, man skal forklare seg opp og ned og man skal ivareta regelverk og krav fra det offentlige i forhold til sykemeldinger, sykepenger, aktivitet osv.

Jeg har hatt lyst til å bli leder i noen år, en lyst som har øket på i tiden jeg var hovedtillitsvalgt. Arbeidet med å lete og søke jobb på det nye bostedet vårt startet derfor umiddelbart etter at vi hadde besluttet å flytte.
Jeg kikka meg for etter ledige lederstillinger og etter ei tid dukka det opp ei stilling på sykehjem som jeg søkte på.

I dag har jeg jobbet som leder ved dette sykehjemmet i ett år.
Jeg har kontorjobb, jeg har fleksitid, jeg har muligheter til hjemmekontor, jeg har gode variasjoner på arbeidsdagen min i forhold til om jeg sitter eller vandrer rundt.
Veien til aksept i forhold til at min tid i pleien er over har vært interessant - man er sykepleier i ryggen, det er en del av en.
På en måte kan man si at jeg har kjent på en sorg, et vemod med tanken på at jeg ikke kan tilbake. Egentlig tror jeg ikke jeg hadde gått tilbake klinisk uansett, men det er noe med muligheten til å velge tenker jeg.

Nå i ferien hadde vi en situasjon på huset der jeg ble litt eplekjekk og som den naturligste sak i verden sa at jeg kunne ta meg av greien. Sjefen var litt mer snartenkt og fant det best å hente inn litt hjelp fra annet hold slik at vi var to i forhold til kontroll osv.
Jeg brukte lang tid på å finne ting inne på medisinrommet, noe som ikke er vesentlig ettersom man fort blir kjent.

Det som der i mot slo meg over ende var at jeg for det første er blitt veldig rusten etter tre år borte fra praktiske prosedyrer, og for det andre og enda mer vesentlig - finger og hender fungerer ikke.
Jeg sto med en veneflon som skulle åpnes og antibiotika som skulle opp, og jeg kjente at jeg har ikke verken motorikk eller styrke til å gjøre det jeg skal.
Der og da kom den riktige erkjennelsen for min del, nesten tre år etter at jeg fikk diagnosen og begynte å høre (og si) at jeg trolig ikke kan jobbe som sykepleier i ordinær klinisk jobb lenger.
Det var som å få en saftig ørefik, jeg mener det - jeg ble skikkelig satt ut og kjente en tydeligere sorg og nesten angst enn jeg har gjort tidligere.

Nå er det gått ei ukes tid etter denne situasjonen og jeg er på et vis mer klar, jeg har en større forståelse for og erkjennelse av egen mestring og kapasitet nå enn for ei uke siden. Det er heller ikke så sårt nå som det var for ei uke siden, kan hende fordi jeg sist uke fikk det som skulle til for å legge den delen av meg helt på hylla - den kommer ikke tilbake igjen, sånn er det.

Likevel, bare så det er sagt -
Jeg heter Roshild og jeg er sykepleier.
Min jobb er å ivareta liv og helse til trengende mennesker inne på sykehjemmet eller ute der det måtte være aktuelt - innenfor de rammene som ligger for meg.

Jeg har vært kjempeheldig og fått verdens best tenkelige jobb for meg, nemlig å lede et flott gjeng med sykepeleiere, vernepleiere, helsefagarbeidere, hjelpepleiere, assistenter, kokker, lærlinger og andre - slik at de står godt rustet til å ivareta pasientene på sykehjemmet.
Min jobb som leder er å legge til rette for at mine medarbeidere kan ivareta trengende pasienter på en forsvarlig og ellers best mulig måte, min jobb er å se til at forholdene ligger til rette slik at medarbeiderne mine har det bra på jobb - det er å ivareta arbeidsmiljøet for de.

Akkurat nå dere -
Akkurat nå kan jeg ikke tenke meg noe annen jobb enn den jeg har, ikke en annen jobb og heller ikke andre kollegaer eller medarbeidere...
... samtidig må det sies at det er et par tre stykker jeg gjerne ville hatt med meg dit jeg er nå om jeg kunne velge...





Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Er det ikke da en pussig ordning, at en gruppe mennesker i et øyeblikk av tid skal gjøre noe av det mest naturlige gjennom historien om til et spørsmål om religion og tro?

Vi mennesker har noen behov som om vi liker det eller ikke bare må dekkes. Behovene er delt inn i fysiske behov, psykiske behov og åndelige ...