Søk i denne bloggen

søndag 22. desember 2019

I dag skulle bror blitt 46 år


I dag vil jeg dele med dere et bilde jeg allerede har delt på facebook, et av de bildene jeg er aller mest glad i fra jeg var ei lita jente.
Bildet representerer en av de beste stundene fra min barndom - med kos og glede. Bildet er av meg, mamma og min eldste bror, jeg er et par år på bildet og min bror er halv annet år eldre.

Det er snart 17 år siden mamma døde mens min bror skulle blitt 46 år i dag, sånn ble det altså ikke.
Når man opplever å miste en man er nær så tidlig, når man opplever hvordan livet brått tar noen raske og uventede kurser - da får man ikke bare tid til å tenke over ting, man havner på sett og vis i en sentrifuge som gjør at det bare går rundt og rundt med tanker som skvises fram i hodet.

Om vi våger å se nærmere på livet, så er det egentlig ganske facinerende hvordan livet rulles ut så forskjellig for hver og en av oss;
Mellom forskjellige klasser i samfunnet, for vi må dessverre bare erkjenne at vi har flere av disse.
Fra lokalsamfunn til lokalsamfunn.
Fra familie til familie.
Fra familiemedlem til familiemedlem.

Mine søsken og jeg ble født inn i ei lita bygd i den aller nordligste delen av landet vårt.
Vi ble tildelt en familie som kom fra heller små kår. Vår lille familie skilte seg ut fra øvrig familie på både mor og far sin side, både økonomisk, helsemessig og med tanke på hva man skulle oppleve.
Om man ser innad i familien vår igjen, på de enkelte familemedlemmer, så var det også her forskjeller på hva livet skulle ha å by på - allerede fra veldig ung alder.

Bror hadde sine utfordringer allerede fra før bildet øverst i innlegget ble tatt, han skulle dessverre oppleve å bli behandlet annerledes i hjemmet fordi han ikke var biologisk sønn av mannen i huset.
Når en liten gutt opplever både fysisk og psykisk belastning bare for å være den man er, da kan man raskt regne seg fram til at det ikke er lett å være den lille gutten.
Når en liten gutt etter hvert opplever at det er bedre å overnatte borte, og stadig overnatter oftere hos sin onkel og tante, inntil det blir vanskelig å si noe om hvor han egentlig bor - da forstår man at det ikke er lett å være den lille gutten.

Tidlig i tenårene prøvde bror alkohol, noe han som de fleste andre på hans alder har gjort både før han og etter han.
Det som skulle bli bror sin skjebne var at han allerede fra starten av ble avhengig av alkoholen, den ble med han resten av livet, først som venn, deretter som dels venn og dels som uvenn, inntil den bare ble en stalker som aldri ga han fred.

Bror hadde sine utfordringer, han hadde sine perioder gjennom hele livet der han var syk, der han var langt nede og der alkoholen / rusen var det som styrte dagen hans.

Bror hadde også perioder mellom de tunge periodene - det er disse periodene som beskriver bror for den personen han var, fordi det var i disse periodene han var frisk og var seg selv.

I disse periodene var han en fantastisk fin fyr og en veldig likanes kar -
Han var en god bror, en god sønn, en god pappa og en god venn. Han var omsorgsfull, god, vennlig og snill. Han var alltid til å regne med om man behøvde hjelp og det var alltid en trygghet å ha han.
Bror var en naturens mann, han ikke bare likte - han elsket å være ute.
Fisking, bål og annen kos - etter hvert også reingjerdet.
Allerede fra vi var veldig unge, så unge at vi fortsatt ikke kjørte lovlig på snøscootter - heller ikke der det var lov å kjøre - allerede da pakket vi med oss ymse utstyr og mat - og dro til fjells.

Mine egne barn vil aldri få muligheten til å bli skikkelig kjent med onkel Bjørn, likevel har de noen gode minner de kan gjemme på.
Minner fra besøk hos en frisk onkel, en onkel som i de få møtene man hadde fikk vise seg fra akkurat den siden der han var seg selv - den beste onkelen man kan ønske seg, i det elementet han aller best ville være - nemlig ute.
Barna mine beundret onkelen sin - både alt han kunne om fjellet, om fiske, om været, om snøscooter, om reingjerdet og om dyrene ute. I tillegg ble onkelen satt høyt i kurs etter at han puttet de i scooter-sleden gang etter gang og tok de med på timesvise turer.





Det er vondt å tenke på at bror er borte for oss, ikke bare vondt - det er fortsatt helt uvirkelig.
Inni mellom er det som en stemme i hodet mitt sier at det ikke er mulig at han er borte, jeg må da forstå at det er en feil.
Samtidig er jeg smertelig klar over at den eneste feilen som finnes, er at dette har skjedd. At bror er borte er dessverre en realitet jeg må forholde meg til, en realitet som stadig blir mer virkelig.

Jeg er glad i deg,
Bruker du de ordene ofte..?
Bruker du de ordene i det hele tatt..?

Kan hende jeg er noe merkelig, men jeg har det med å fortelle barna mine og konemor mi at jeg er glad i de - hver dag.
Jeg sa det også til bror hver gang vi pratet sammen, også siste gangen vi pratet sammen - to dager før han ikke var mer.
Duuuuuuu, så glad jeg er for at jeg sa det til han!!!
Ikke for det, han visste det uansett - men det er noe med å ha sagt det.

Vi vet aldri hva livet bringer rundt neste sving.
Det koster så lite, samtidig betyr det så veldig mye.
Om du ikke har gjort det så mye tidligere, om du egentlig ikke er typen til å preike om følelser - oppfordringen til deg blir likevel å prøve.
Bruk viljen din til å fortelle i alle fall den du bryr deg aller mest om at du er glad i den, om det er barnet ditt eller den du deler seng med, en venn eller hvem som helst.

Det gjør nemlig så skrekkelig vondt å miste noen, en smerte som blir pitte, pitte litt bedre med viten om at han visste at jeg var glad i han... eller hun...






3 kommentarer:

  1. Sender en skikkelig god klem! Fordi det er så altfor lenge siden sist! Og fordi du trenger en ekstra akkurat nå ❤️

    SvarSlett
  2. Så fint skrevet Roshild. tårene kom og jeg har tenkt mye på hvordan livet har artet seg for dere.... Synes dere har vært utrolig sterke.....Alltid vondt å miste kjære og kjente...Ønsker dere en God Jul...Så må dere ta tid til å tenke litt på dere selv, livet må gå videre...Ha en God Jul. Klem og hils til dine søsken....

    SvarSlett
  3. Fikk tilsendt linken til denne, og takker så veldig mye for en sterk, rørende og ekte skildring av ekte søskenkjærlighet, Roshild!

    Jeg kjente ikke alle i søskenflokken like godt, men kjenner igjen mye av det du skriver.

    Så fint du beskriver Bjørn Eivinds glede i og over naturen - det var slik jeg husket han best. Og glimtet i øynene.

    Ønsker dere alt vel videre!

    SvarSlett

Alenetid- frivillig eller..?

  Alenetid- Facinerende hva man får seg til å tenke på, når man har tid for seg selv... Mens noen higer etter alenetid, er ikke andre så o...