Søk i denne bloggen

tirsdag 25. april 2017

en håpløshet opplevd så omfattende at du etterhvert vil gi opp?

Har du noen gang vært i en situasjon der ingen løsning dukker opp for deg og du rett og slett ikke vet hva du skal gjøre..?..
Jeg mener ikke de gangene du har fått snurr på strikketøyet, rot i broderiet, ikke finner ut av en oppskrift om det er mat eller håndarbeid, står fast med ikeamonteringen din, plages under bilpanseret eller hva det måtte være...

Det jeg tenker på er;
Har du noen gang kjent på en hjelpeløshet så utstrakt at du etterhvert slutter å se deg om etter en utvei?
Har du levd i en håpløshet opplevd så omfattende at du etterhvert vil gi opp?
Har du i løpet av livet ditt opplevd å bli behandlet på en måte som har gitt deg en så skjev oppfattelse av deg selv og din verdi at du har vandret grenseløs rundt mens andre har fått kjøre over deg?
Har du noen gang kjent på en så mektig tristhet at du har grått en hel dag, kanskje flere dager og for alt man vet kan hende også uker - og lurt på om det i det hele tatt går an å ha flere tårer igjen?
Har du opplevd en sorg så dyp og så mørk at selv den mørkeste tunnel har framstått lys i sammenligning?
Har du opplevd en fortvilelse så bunnløs at du ikke lenger kan se en utvei der du står oppreist?
Har du noen gang kjent på et sinne så stort at du med stor sannsynlighet har innehatt en så stor mengde uante krefter at du sikkert kunne veltet et en bil.., i alle fall trodd du kunne det?
Har du noen ganger vært så grepet av angst at du har vært sikker på at du er i ferd med å rives i fillebiter?
Har du gjennomlevd en smerte så stor noen gang at du er sikker på at selv den mest intense fødselsri eller gallestenanfall trolig kunne være lettere for deg å komme gjennom?
Om man ser bort fra orgasme eller utløsning, har du da noen gang opplevd en tilfredsstillelse eller utløsning etterfulgt av en avslappethet i kroppen som man tenker bare en orgasme kan gi?
Har du noen gang opplevd en glede så enorm at kun det øyeblikk du ble mor eller far kan overgå den gleden?

Dersom du leser linjene over og kjenner ja, det har jeg faktisk opplevd - hvordan har du da håndtert det, hva har du gjort for å finne utveier, for å ikke legge deg ned å gi opp, for å skru igjen tårekranen, for å finne det som gir eller er lys, for å klare å stå oppreist, for ikke å velte en bil, for å kvitte deg med smerte og i alle fall stå gjennom den, for å overleve angsten?
Hva er det som for deg har gitt den tilfredsstillelsen som gir kroppen din den avslapping og ro når du har levd med disse opplevelsene?
Hva er det som har bragt glede i livet ditt, i mellom slagene og sånn gjevnt over?

Vet du -
Det finnes alt for mange mennesker rundt oss og midt i blant oss som lever i slike situasjoner til daglig.
En kollega av deg på jobben, en nabo, en venn, en slektning, en bekjent, mor til en i ditt barns skoleklasse, en elev du har på skolen, en på fotballaget, en du sitter sammen med på flyet eller toget eller bussen, en du passerer på gata, sjefen din, sjefen til sjefen din, personen fra NAV...
Du ser det sannsynligvis ikke, men rundt deg går det en og anna sjel som tidvis nærmest ikke vet att og fram på verken seg selv eller andre.
En veldig god dag, en god dag, en helt okey dag, en noe grå dag, en veldig mørk dag.

Livet er ikke alltid en dans på roser.
Noen kommer seg gjennom hele livet, andre store deler av livet og andre igjen deler av livet uten noe spesielt med motgang. Andre går gjennom livet, store deler av livet eller deler av livet med så mye motgang og utfordring at det er et under at de i det hele tatt kommer seg gjennom det...
... har du tenkt på det noen gang..?

Vet du det at enkelte ting i livet noen ganger kan bli for vanskelig for en person å takle helt alene?
Noen gang hender det at en person som opplever noe av det som er nevnt over tar sitt eget liv.
Andre ganger hender det at en person som opplever noe av det som er nevnt over begynner å skade seg selv, vet du hvorfor?
Dette med kropp og psyke er en merkelig og finurlig verden, det er nemlig slik at det er lettere for en person å håndtere fysisk smerte enn den psykiske... hvorfor..?
Det har seg slik at den fysiske smerten har et konkret uttrykk man kan observere, en kan se den selv og de rundt en kan se. En fysisk smerte, synlig sådan, er også noe man lettere kan forstå en en psykisk smerte som ligger innpakket et sted inni en person.

Når en person kommer dit hen at man begynner å skade seg selv skjer det en del greier i og med denne personen, det tenker jeg å skrive litt om rundt neste sving.





Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Alenetid- frivillig eller..?

  Alenetid- Facinerende hva man får seg til å tenke på, når man har tid for seg selv... Mens noen higer etter alenetid, er ikke andre så o...