Søk i denne bloggen

mandag 6. februar 2017

det er en del her i sør som har utfordringer med å forstå oss nordfra

Sist lørdag var smurfeland på bytur, og nå skal du høre... eller lese...

Vi la opp til å ankomme Tigerstaden så tidlig at vi skulle være ferdig der når rushet med folk kommer til byen - og det gjorde vi, vi parkerte etter skjema.

Moroa starta inne i parkeringshuset da konemor begynte å jakte på betalingsautomaten. Skilting i taket som sa betalingsautomat og utgang, mens den viste vei med ei pil. Utformingen i parkeringshuset var slik at man kunne gå rundt ei øy nærmest, i den grad man kan snakke om øyer i et parkeringshus...
Etter et par runder nærmest kom konemor i mot meg med kortet sitt og ba meg overta jakten, da hun ikke kunne finne automaten noe sted. Etter å ha fulgt skiltingen fant jeg ei dør med en automat bakom. På vei ut av parkeringshuset lo vi godt av oss selv.

Sportshuset var det store målet for byturen, der var vi ved åpningstider og vi labbet fornøyd inn. Godt plassert på innsiden fant lillesmurf og jeg et fjernsyn som visste skihopp, dere som kjenner meg vet at jeg er over gjennomsnittet glad i skihopp - i tillegg har den ene avleggeren vår fått samme interessen og gleden ved skihopp - så der ble vi stående. Konemor og lillemann tasset videre rundt i butikken, først nede og deretter opp i andre etasje.
Dere som liker sportsutstyr og har vært på sportslageret vet at sportslageret går over to etasjer, der man har to avdelinger nede - hvor man må gå ut og krysse ei gate for å gå i mellom avdelingene. Etter å ha kikket seg rundt oppe i andre etasje kom konemor og lillemann ned igjen. Vi labbet ut, krysset gaten og gikk inn i neste avdeling. Konemor og lillemann gikk ganske snart opp i andre etasje også der, hvorpå konemor uttaler til lillemann "dette var en ny avdeling, her har vi ikke vært før". Avleggeren på sin side så på mamman sin, trolig noe rart - før han spurte henne om hun ikke var klar over at det var samme avdeling som for litt siden - bare at de da hadde gått over gaten i stedet for å krysse den nede. Du kan tenke deg, vi fikk oss en god latter også da vi forlot sportslageret.

Vi fortsatte turen vår til ikea og videre derfra til Mc Donalds for hver vår mc flurry på hjemveien, for ikke å bruke masse tid fant vi ut at drive in ville være en god greie.
Dere som har vært på drive in vet at man først kommer til en greie der man må snakke inn i en høytaler, som i seg selv ikke er så veldig kjekt - derfor vinner jeg stort sett denne loddtrekningen, og ettersom jeg sitter på passasjersiden bøyer jeg meg over konemor og snakker veldig høyt. Høyt og tydelig må man snakke, for det er en del her i sør som har utfordringer med å forstå oss nordfra, spesielt gjelder dette de nye landsmenn som ikke har hørt så mye til nordlendinger - i alle fall ikke på høytaler.
"hallo, har du en bestilling..?"
"ja hei du, vi vil gjerne ha fire mc flurry"
"fire mc flurry ja, hvilken smak ønsker dere?"
"vi vil ha en non stop..." " en non stop ja, og på de andre..?"
"daim, oreo..."
"en non stop, en daim og kan du snakke høyere nå så jeg hører..?"
Jeg snakket allerede høyt, så høyt at både konemor og avleggerne satt trykket inn i setene sine - men lydig som jeg er satte jeg i -
"EN NON STOP, EN DAIM, EN OREO OG... der brøt vi ut i latter alle fire i bilen..."
"Hallo, en non stop, en daim, en non stop til og den siste var..?"
"den siste var oreo, eller o-reo om du vil..."
"la meg se nå da, to non stop, en daim og en oreo? var det noe mer da?"
Og det var det, men den klarte vi fint - kaffe er stort sett alltid greit å forstå.

Dette kjære leser, dette var bare bestillingen - så kom fortsettelsen...
"Da kan dere kjøre fram til luke to og betale"
Og det gjorde vi, men i luke to så det helt fraflyttet ut, så da sto vi som noen spørsmålstegn , rygget tilbake en gang og endte opp med å kjøre fram og rundt en gang til...

Da det ikke var noen i luke to, som for øvrig var helt mørk og tom for det aller meste tasset en utålmodig og irritert smurf bort til den ene bemannede luken hun fant - nemlig der det sto en tass og tok i mot bestilling på headsettet sitt.
Utfordringen her var at det alt sto en bil i luken... tett opp i luken.., som samen klarte å skvise seg i mellom;
"hei ja, det er meg med mc flurryen..."
"hei, unnskyld meg et øyeblikk..."
"hva er det slags idioti at man har microfon med bestilling der borte, mens det ikke finnes folk i lukene lenger bort..?
...
Og der kom det jammen tassende ut en stakkars sjel bærende på fire mc flurry og to kaffe, med en kurs som skulle tilsi at hun tenkte på å flytte inn i bue og luke nummer to...
"hmmmja, da går jeg da..."
Så tasset smurf noe irritert og noe pinlig berørt i høvelig tempo tilbake til bilen, mens betalingskortet ble overlevert konemor med beskjed som lød "her er kortet, nå kan du betale selv..."

Trenger jeg å si at vi lo så tårene trillet da vi sto på parkeringen noen meter unna og trødde i oss hver vår mc flurry?
Etter et par minutters intens latter ba lillemann pent om vi kunne stoppe å le, han fikk nemlig vondt i hodet av all latteren sa han.

Det sies at en god latter forlenger livet, jeg er ikke sikker på hvor mye lenger liv vi i fall har pådratt oss - men det må da være ganske så lang tid, for vi lo altså så godt på denne turen som vi ikke har ledd på lenge.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Alenetid- frivillig eller..?

  Alenetid- Facinerende hva man får seg til å tenke på, når man har tid for seg selv... Mens noen higer etter alenetid, er ikke andre så o...