det gjør noe med oss, det vi opplever...

Snakk om hvordan ting rundt oss merker oss, gjør noe med oss.

Det er nå gått noen uker siden episoden med ekstravakten på jobb - den stakkarslige, lille mannen med så liten selvtillit at det å trampe i vei over andre blir rene manndomsmedisinen...

Sjefen min har vært i kontakt med meg på telefon en gang i etterkant av episoden. Hun henviste meg til en psykolog som brukes av avdelingen ved spesielle anledninger, for å kartlegge og få lassa av evt. følelser og reaksjoner i forbindelse med episoden. Jeg vet egenltig ikke om hun har forstått alvorlighetsgraden i selve episoden, eller om hun rett og slett sendte meg dit i engstelse for videre oppmerksomhet rundt vedkommede i jobbsammenheng.

Det skulle vise seg at selv om jeg har fått den største påkjenningen fra denne ekstravakten, så er det langt flere enn meg faktisk, som har hatt ubehageligheter med denne mannen. Kollegaer har fortalt meg om episoder der ekstravakten har vært så ubehagelig og pågående at man nesten ikke har kommet seg unna han, og man erfarer at det er bedre å være to enn en sammen med han. Andre kollegaer har meldt i fra til ledelse opp til flere ganger, samt at noen har nektet å gå på jobb sammen med han - alt dette før episoden jeg hadde med han.

Hva er det som gjør at man ikke tar ting til ettertanke, at man ikke kan handle på tilbakemeldinger fra voksne, oppegående og seriøse mennesker?
Man skulle tro at troen på kollegaer, personer man selv har valgt ut og ansatt, var større enn at man skal overse og se i mellom til fordel for personer man nærmest ikke vet noe om annet enn at de framstår vennlig og fin i øynene når man ansetter de.

Det har irritert meg, og irriterer meg, at den ubehagelige situasjonen jeg har hatt kunne vært unngått. Den kunne vært unngått dersom sjefen min hadde gjort en bedre vurdering og handlet ut fra hva ikke en, men opp til i alle fall tre - fire meldinger inn fra mine kollegaer.


Et par timer før jeg skulle på jobb igjen etter denne episoden, begynte jeg å kjenne en uro løpe rundt i kroppen min, og registrerte kjapt angst som satt seg til både i pust og muskulatur. Dette skulle jeg kjenne på de neste par gangene jeg skulle på jobb og.

Er det noe som har endret seg spurte hun psykologen, og ja det er det. Jeg har kommet meg ovenpå igjen i forhold til diverse flashbacks, men jeg kjenner på utfordringer i tanker og følelser som har tatt tak i og rører bort i min egentlige vennlige, respektfulle og moralske tankegang rundt mennesker, religion og politikk.

Jeg har begynt å tenke annerledes i forhold til eget ståsted politisk, jeg er mer kritisk til personer som tilhører islam, og jeg har begynt å reagere på personer med mørk hudfarge som omgir seg rundt meg. Dette er for meg helt fremmed og ganske heftig, og gir meg selvfølgelig en del moralske / etiske kvaler i forhold til hvem jeg er, hva jeg tror på og har holdt veldig fast på til nylig.


Jeg håper, for min egen del, at jeg finner tilbake til meg selv igjen. Det hadde vært greit at jeg, dersom jeg skulle endre på alt fra tanker og holdninger til politisk ståsted, gjorde det av andre grunner enn basert på en eneste negativ opplevelse...

Et angrep på meg, min person, mitt liv og min tro...

I går skulle jeg for første gang siden jeg kom ut av skapet for fjorten år siden, oppleve å bli direkte angrepet på grunn av legningen min, og da med et skikkelig angrep -
høflig innpakket, og godt krydret med religion for sikkerhets skyld.


* Har du noen ganger vært med en mann, du skulle prøve det som er normalt - så ville du se at det var bedre.
* Om du bare prøvde en mann, ville du se at du ikke trengte å kjenne deg så tom i kroppen lenger - du ville ha energi.
* Både koranen, bibelen og andre sier at det ikke er rett - se på sodoma og gomorra hva som skjedde, du kjenner vel til den historien?

Jeg er sjokkert, særlig sjokkert fordi vedkommede som skal være en kollega velger å bruke sin og vårt arbeidssted til å gjøre slike overgrep.

Jeg ble så sint, og kjente behov for å sette foten ned - for å sette tydelige grenser til vedkommede. Men hva gjør jeg?
Jo, med min overgrepshistorie og bakgrunn - lar jeg han fortsette mye lenger enn hva godt er - før jeg til sist tenker på hva jeg lar han gjøre - og er i ferd med å eksplodere.

"Vi er ferdige, jeg er ferdig med dette" sier jeg så.

Noe uforstående til hva jeg sier, kommenterer vedkommede så, fortsatt høflig i talemåten sin -
"unnskyld, jeg mente ikke å si noe galt - jeg bare hørte du brukte ordet kona her i sta - og da måtte jeg bare si..."

"Nei, vi er ferdige - jeg er ferdig med å snakke om dette, dette er et ikketema for meg å snakke om".

Jeg gjorde min kollega for den vakten klar over at det han gjorde var å trampe på meg, og sa at det vil jeg ikke.
"Du kan ha din tro, din religion og dine bønner - og jeg kan ha mine" fortsatte jeg.

Videre:
"Det som ikke er greit, og for oss som jobber her ikke er lov - er å snakke religion eller politikk på jobb - nettopp for å unngå situasjoner som dette"
" Det er heller ikke greit å trampe i vei som jeg nå opplever at du gjør".


Hva er det med denne rolige, vennlige og alt for høflige måten å prate på?
Som gjør det ekstra vanskelig å stoppe praten, å sette foten ned - han er jo så vennlig, så høflig - tross alt liksom.

Jeg kjente at jeg ble sinna på meg selv, som lot meg bruke til hans formål - som lot meg trampe på.
Jeg ble sinna på meg selv, som lot meg selv komme i en slags offersituasjon igjen.
Jeg ble sinna på meg selv som ikke klarte å stoppe han tidligere.
Jeg har vært sinna på meg selv, som har tillatt meg selv - ikke å komme i tvil på min tro og mine avgjørelser, men som likevel har stillt meg selv spørsmål om jeg gjør noe galt.


Det er, for å rydde alle evt. spørsmål og tvil av veien, ikke jeg som har gjort noe galt her - det er denne mannen.
Det er ikke jeg som forgriper meg på andres person, det er han.
Det er ikke jeg som indirekte går til angrep på det kjæreste jeg har, det er han.
Det er ikke jeg som indirekte går til angrep på min egen tro, det er han.

Hvorfor kjenner jeg meg likevel så skitten, så liten og nedtråkket da?

... så går man ut fra at det er snakk om en ufarlig tilstand...

Lillemor har gjort det hun skulle i forbindelse med hjerteutredningen, hun har gått med en boks som registrerer hjerterytmen hennes i et døgn.

Brev i posten etter noen dager - ingen signifikante uregelmessigheter.
Nei vel, så hva da med den humpetittenteien av en rytme som humper og går inni lillejenta mi?

Jeg kan ikke noe for det, jeg synes det er for tyng, det er for dårlig at man ikke kan si noe mer spesifikt enn det - det holder ikke.

Boksen viser ikke noe spesielt, og ut fra hva man kan høre og i alle fall se på EKG og ultralyd, går an ut fra at det er snakk om en ufarlig sinusrytmeforstyrrelse.

Eeeehh, ja vel -
Nok en gang, det holder ikke for meg!
Jeg vil høre noe i retning av "dette er noe som kalles..." "Tilstanden er vanlig hos et visst antall av et visst antall barn / personer". "Man behandler / eller behandler vanligvis ikke".

Er jeg helt urimelig som ønsker å vite sikkert hva som gjør at hjertet til lillejenta mi oppfører seg helt merkelig?

For sikkerhets skyld, har jeg for bare tre - fire uker siden oppdaget at lillemann vår som er et år eldre har samme rare rytmen...
Tilfeldigvis en kveld, fant jeg ut at jeg skal legge øret inntil hjertet hans bare for å høre det slå riktig... så fikk jeg meg kveldens overraskelse.

Et nytt spørsmål dukket opp blant alle mine hva, hvorfor - det nye spørsmålet lyder "er dette noe som kan være arvelig, ut fra at begge barna har det?"

Jeg er ikke mindre urolig etter som tiden har gått, heller er jeg vel mer urolig over å ikke ha fått noen klare svar. Hva gjør man så, når man er engstelig over noe og vet det ikke forsvinner av seg selv?
Jo, man forsøker det man kan å la være å tenke på det - samtidig som man ikke kan la være å ha det liggende i bakhodet hele tiden heller.
- Jeg er redd for at ting rundt barna kan påvirke rytmen deres.
- Jeg er redd for at noe galt skal oppstå, og da spesielt de gangene vi befinner oss ute av byen og nærhet til sykehuset.
- Jeg tenker tidvis på om følelsesmessige påkjenninger som sinne, gode latterkuler og annet kan trigge urytmen.

Galskap kanskje, men hva kan man forvente - når man ikke vet noe som helst om tilstanden...?

Er det for mye forlangt at spesialisthelsetjenesten finner ut hva som gir ungene våre denne urytmen??

Himmelrike på jord -

To aleina hjemme i helga-

Lillemor legges i storsenga sammen med eadni i natt, stolt og god. Når vi har sunget aftenbønn spør ho om ho får lov å proppe i storsenga, søte ho. Selvfølgelig får ho proppe, ho ligg på mamma sin plass i mamma si dyne - og får proppe så mye ho vil der mamma pleie proppe sier æ.Kosestund...Lillesmurfen ligg på rygg med pandaen sin på magen, under dyna så den ikke frys - og ho hold lille handa si godt rundt tommeln til eadni. Æ treng ikke lure på om ho sover, for æ kjenne når grepet rundt tommeln blir stadig svakere til det slipp...Detta venna, detta e så nært man kjæm himmelrike på jord :O)

Undersøkelse hos fysioterapeut / manuell terapeut viser at jeg trolig har brutt noe bånd framme på foten, samt strukket / skadet sener fram mot ei tå og oppover leggen. Dette forklarer godt hvorfor det er vondt å gå trapper, nedover mm.

Sykemeldt fullt ut måneden, så ser vi hva som skjer videre. Kjennes både greit og ugreit ut.
Det er ålreit å ta seg inn hjemme, få litt mer hvile på beinet og i kroppen... Kanskje jeg kan kjenne at det smyger seg på med mer energi i kroppen igjen, kanskje jeg kjenner lysten til å returnere til jobb komme smygende og - om jeg kjenner riktig godt etter vel og merke...

Jeg håper jeg får gjort litt hjemme om dagene i allfall, skulle ha ryddet i noe skap og hyller... TENK om det var noe man faktisk fikk gjort!!!
Det jeg gjør nå om dagene, er å fyre... Jeg fyrer, fyrer og fyrer - vi har snart ikke ved igjen på verandaen, fordi jeg går hjemme og fyrer. Det positive er at det er godt og varmt i huset, det negative er at man blir tom for ved og må ut å kjøpe.

Jaja, jeg får gjort litt til da -
Jeg lager middag til ungene og konemor kommer hjem etter endt arbeidsdag - det er jo noe :O)

Vet du -
Når jeg kjenner på det, så kjennes det faktisk ut som om jeg går og driver dank - jeg og kaptein sabeltanns menn.., men så stopper heldigvis likheten :O)

tanker

Lillemor har vært til utredning for hjertearytmi på sykhuset før jul, og skal tilbake igjen i slutten av denne måneden for holterregistrering.

Det ble gjort EKG og Ecco av hjertet hennes før jul, og man kunne veldig tydelig se ugjevnhet på EKG og et hjerte som lever sitt eget liv på ultralyden.

Jeg sto og kikka på det lille hjertet til jenta mi, som dunket i vei i alle retninger, og kjente en klump vokse i magen min. Vi visste før undersøkelsene allerede at det slo ugjevnt, men det var både vondt og vanvittig skremmende å se hjertet på skjermen som det faktisk slår - heldigis så hjertemuskelen frisk og fin ut.

Jeg ble, som sagt, redd. Det er ingen hemmelighet at arytmier er ekle, uansett hva de skyldes eller ikke - jeg liker ikke hjertearytmier! Det å vite, og se, at lillejenta vår sitt hjerte slår som det gjør… det gir meg vondt i magen og gjør meg kjemperedd. Jeg er det, jeg er kjemperedd. Redd for ikke å vite hva dette kommer av, redd for om det kan stoppe, redd for at hun skal besvime… redd for å miste henne - livredd.

Jeg tenker på henne, tenker på hjertet hennes, tenker på hva som kan være årsak til arytmien. Jeg kjenner på redsel for å miste henne hver dag, kjenner angsten krype opp i ryggen og magen på meg. Jeg forsøker å ta meg sammen, å ikke tenke så mye på dette med hjertet hennes - til ingen nytte. Jeg koser med lillemor mi, syns så synd på henne og kan ikke hindre meg selv i å lure på hvorfor akkurat hun av mange barn skulle ha denne arytmien. Samtidig kjenner jeg på behoved for å ta henne til meg, ta henne opp i fanget, kose med henne - noe ekstra enn tidligere, kanskje en slags ekstra beskyttende greie har slått inn.

Samtidig skal jeg klare å fokusere på jobb, eller på å komme tilbake til jobb i det minste - det går svært dårlig. Jeg klarer ikke å konsentrere meg om å tenke at jeg skulle gått på jobben igjen, og langt mindre hva jeg skulle gjøre der…

Det er i allfall ingen behagelig situasjon man sitter i, det skal være sikkert.

Så gjør vi så når hjemme vi går...

Fallet på isen for tolv dager siden har endt i sykemelding. Jeg trodde ting ville bli bedre når jeg kunne trå på beinet igjen,og det ble det for så vidt.., det bare ble mer vondt og.

Hvile sa legen, det store kluet er nok hvile til bei et etter en sånn skade. Jeg klarer bare ikke sitte så mye i ro. Jeg mener, når jeg alt er hjemme er det en del det hadde vært ålreit å fått gjort.
Har blitt fli kere da, til å ta pauser for å sitte rett ut med beinet- som nå...

Jeg har vært noen få turer ut med bilen disse dagene. Butikk og handling går bra, kan jo henge delvis o er handlevognen og suse i vei. Bilkjøringen der i mot, duuuu- det er vondt... Ikke selve kjøringen, neida- men clutchingen.., den kjennes langt opp i beinet - rart egentlig!

Og, en ting til- når man alt er hjemme denne tiden-
Det er ganske deilig da - høre julemusikk, dille med ting i eget tempo, litt husarbeid og noe juletanker :o)

God advent!