... da er det på høy tid å skrike stopp.

http://tablet.dagbladet.no/2014/11/08/kultur/meninger/skole/malingstyranniet/36113128/

Yes, endelig noen som dukker fram og sier i fra at nå får det være nok!

Jeg håper, virkelig, det blir en oppblomstring av foreldre rundt omkring i landet som sier et høyt og tydelig stopp til den enorme galskapen som herjer skolene våre.

Vi kan ikke sitte stille tilbake og bare se på at den delen av samfunnet vårt som skal ivareta barns læring og mestring i skolehverdagen, blir rent ødeleggende for massevis av barn - jeg tror nemlig det er det som er i ferd med å skje.

Når små barn gruer seg til å gå på skolen så de får fysisk vondt, når små barn allerede i første klasse - som var sagt å skulle ha fokus på lek mer enn læring - sitter en time med lekser hver dag, når små barn måles opp mot hverandre og blir sett på som svake der det er naturlig å tenke individuelle forskjeller...
... da er det på høy tid å skrike stopp.

Barn er forskjellige, barn skal være forskjellige. Søsken er forskjellige, det er forskjeller fra familie til familie, fra bygd til by, fra skole til skole osv. Forskjellene er der, og i motsetning til dagens ordning der barn blir målt mot hverandre og vi ender opp med skadet små barnesinn fordi man ikke strekker til - skulle man heller kreve at det legges opp til å ivareta nettopp de forskjellene som ligger til grunn for å oppnå best mulig læring.

Ingen ville drømme om å lage forventninger til at alle barn skal ha samme høyde og vekt ut fra alder - vi vet nemlig at det er mye som spiler inn her, både av arv og miljø. For meg er det like logisk at det finnes forskjeller på innsiden som på utsiden av små mennesker - og av store mennesker.

Se for deg at man sitter der med utlevert tøy og utstyr i gjennomsnitlig størrelse med forventning om at lille per skal ha det på seg.
Det hjelper ikke å krangle på sko størrelse 29 og en ytterdress tilpasset en tass som er 103 cm, når det er tydelig at lille Per har fot til sko nummer 32 og lengden faktisk er mer enn 130 cm. Han kan selvfølgelig presse på seg skoene og den lille dressen - med stor sannsynlighet for (i alle fall håp om) at noen ville reagert og varslet det som mistenksomt at han ikke har tøy tilpasset faktisk behov.

Hvorfor skal lille Per da tilpasses krav som i prinsippet vil være som å forvente tilpasning til tre nummer for små sko og flere nummer for liten dress?

Likeledes som vi må forholde oss til barns forskjellige størrelser hva angår klær, sko og annet utstyr - likeledes må man kunne forholde seg til at det finnes behov for forskjellig tilnærming til læring og ikke minst at man trenger forskjellig tid på å lære og læringsmiljø.

I helse og omsorg snakker vi forsvarlige tjenester, det gjør man vel også i skole går jeg ut fra. Er det forsvarlig med alle de krav som settes til målinger og forventninger, spesielt når man ser og hører om stadig flere negative konsekvenser av disse?
Hvem er det man utfører alle disse målingene på vegne av?
Jeg kan vanskelig se for meg at barna våre har behov for alle målingene - og jeg som forelder har ikke behov for alle målinger - så hvem er det som eier behovet for å få utført stadige målinger?

For barn med downs er det ikke snakk om liv eller ikke, her er det snakk om livet ditt er godt nok i mine og samfunnets øyne eller ikke

.http://www.dagsavisen.no/fremtiden/valgte-bort-et-barn-med-downs/


"Hun mener at også yngre kvinner bør få mulighet til å sjekke om fosteret de bærer har Downs slik at de har et valg."

Man kan mene hva man vil om abortloven, den er der for å bli.
At man i tillegg skal ha et samfunn hvor man velger bort personer som skiller seg ut, fordi disse byr på utfordringer hos oss som samfunn og enkeltpersoner - det synes jeg er veldig trist og rett og slett skremmende.

Nå er det personer med downs som skal sorteres bort, tanker om at alle skal ha rett på å velge bort barn med downs er rett og slett spooky.

Det er etter hvert ganske mye vi kan ta rede på hos mennesker allerede på fosterstadiet - både sykdommer, genetikk og sikkert og personlighet også etter hvert.

Man har funnet noe man mener kan peke på at noen er disponert for avhengighet, noe som kan bli en belastning for både familier og samfunn - skal vi kvitte oss med disse etter hvert?
Man vil om ei uviss tid, trolig kort, finne at man kan peke på arv som viser homofili - ei gruppe jeg selv i full oppegåenhet tilhører, skal man kvitte seg med også disse etter hvert?

Vi lever i en verden full av valgfrihet -
Personlige valg, familiers valg, gruppers valg, samfunnets valg...
Frihet og valg har blitt vår tids nesten mest høyt skrikende ord, men kan vi velge absolutt alt - blir det rett?

Som enkelt individer, grupper og samfunn har vi sett hardt på blant annet Kina som har praktisert at man kun skal ha ett barn pr. familie - dersom det kommer flere har man kvittet seg med de.
Ja, de har gjort det - og de har som samfunn forventet at man kvitter seg med jentebarn. Dette er valg Kina har gjort, noen har vært enige og noen har vært uenige og gjemt unna sine jentebarn i ren fortvilelse - og kjærlighet til barnet.

Hvilket samfunn er det vi ønsker oss?
Allerede i dag legges det et press på par som venter barn med downs om at de må ta bort dette barnet - historiene er stadig flere og de er like triste "vi følte et press til å ta bort barnet vårt".

Det er allerede lagt opp til valg av ufødte barn i Norge, og da snakker jeg ikke om abortloven.

Man har i dag valg om å ta fosterdiagnostikk, og man har videre valg om å beholde eller ta bort barn som ikke fyller kravene vi stiller som foreldre og samfunn.
Det som er beklagelig er at vi som samfunn i dag ikke en gang legger opp til reelle valg for disse parene, vi har allerede lagt en del på vekta som gjør at det ikke blir et balansert valg. Vi har allerede som samfunn med politikk, hjelpeordninger og helsevesen faktisk - lagt sterke føringer som sier at dette barnet er ikke ønsket, du bør for alles del helst ta det bort... så presterer man å si at det er et valg for det enkelte par.

Hva med barnet, det barnet som har vært en del av en i kan hende fire måneder - som har sparket og styrt, som man har pratet med og knyttet bånd med...
...
På ett eneste øyeblikk ved ultralyd, går dette barnet fra å være et levende, aktivt, ønsket og elsket barn til å bli en utfordring, en prøvelse, en belastning, et problem - for foreldre, for familie, for samfunnet..

Hvor er etikken i alt dette?
Man har satt ei grense for abort ved 12 uker i dette landet, mye på bakgrunn av når tid man snakker om liv og ikke.
For barn med downs er det ikke snakk om liv eller ikke, her er det snakk om livet ditt er godt nok i mine og samfunnets øyne eller ikke - det er en vesentlig forskjell på disse spørsmålene.

Ja, det finnes de med downs som krever mye mer av oss som samfunn enn de vi ser i media, er det god nok grunn til å kvitte oss med de?

Hva med alle friske og oppegående personer vi har rundt oss som blir alvorlig syke med påfølgende store handicap?
Hva med de som i prinsippet dør og bringes til livet igjen - med store funksjonshemminger og hjelpebehov?

Det er ganske mange spørsmål man må kunne stille, som etter mitt syn er like aktuelle for samfunnet dersom vi først skal være et sorteringssamfunn - er vi klar til å ta inn over oss alle disse spørsmålene?

Velger vi heller å benytte oss av rettigheten og friheten til å velge, og med det forholde oss kun til de aller svakeste, de det er aller lettest å kvitte oss med først?

...sier meg at man ikke en gang har skamvett.

http://m.yr.no/nyheter/1.12018463

Jeg må ærlig innrømme at jeg blir skremt - ikke bare av å se de klimaprognosene man kan ha framfor seg dersom ting fortsetter som nå, men faktisk også av å lese folks kommentarer / tanker rundt det hele.

Vi får stadige eksempler på endringer som følge av klimaforandringer -
Naturkatastrofer i forskjellige former fra flom og skred til temperaturendriner med alvorlige konsekvenser.
Vi vet i dag veldig mye om hva som framskynder klimaendringene og vi vet mye om hva vi selv kan bidra med for å bremse utviklingen.

35 år fram i tid -
Enda langt fram, da er jeg under torva heldigvis, godt og varmt, jeg bare flytter på meg, ikke mange av oss som er igjen da osv osv...
Så bra for alle disse at man er enten dau eller ser for seg at man vil nyte varmen.

Hva med de som kommer etter oss?
Jeg har to små barn akkurat i alder for skolestart, hva med disse om 35 år, hva med evt. barnebarn?
Det er ganske hårreisende at voksne mennesker tenker slike tanker, og at de som gjør det deler av seg med disse tankene som om de skulle vært hva man skal ha til middagsmat sier meg at man ikke en gang har skamvett.

Ansvarlige voksne mennesker i dag skulle heller tenke seg litt mer om.
Koster det så mye om man bruker tid og plass på kildesortering?
Er det så alvorlig mye å forvente at man tenker seg om i forhold til behov ved innkjøp av både mat, klær og annet?
Er det nødvendig å kjøre de korteste strekningene man kjører, kan det være et alternativ å gå, sykle eller sparke?
Trenger jeg å kjøre til jobb, kan jeg heller gå eller ta bussen / toget?
Er det strengt sett nødvendig å fyre opp i kveld, kan jeg ta på meg en genser eller pledd for et par timer før jeg legger meg?

Vi er veldig bortskjemte som har alle lettvintheter omkring oss -
Bil, elektrisitet, vedovn, stor søppeldunk, mynt, rom, muligheter, tilganger...
Det er lett å sette seg i bilen i stedet for å vente på bussen i regn, det er lett å skru opp varmen eller fyre i ovnen, det er lett å bare kaste alt i en stor søppeldunk, det er lett å bare kjøpe nytt, det er lett å bare stue ting unna, det er butikker og alternativer på hvert hjørne rundt oss i fall vi skulle oppdage et behov.
Vi trenger ikke planlegge, vi trenger ikke spare, vi trenger ikke ta vare på og vi trenger ikke tenke kostnader...

Det er tid for at vi begynner å planlegge, at vi tar vare på det vi har og sparer der det er hensiktsmessig. Det er og tid for at vi på tross av økonomisk trygghet begynner å tenke helhetlig på kostnader - ikke alt går i kroner og øre.
Vi må gjøre en totalvurdering på kostnadene våre - mynt, helse, miljø, velvære, livskvalitet, individuelt, som samfunn, som klode...

Hvordan blir det om snøen forsvinner for oss til fordel for regn, regn og regn??

Hvordan blir det for de som kommer etter oss å bevege seg ute i naturen slik vi gjør i dag, dersom regn og nedbør skal være det som dominerer - eller så sterk sol at man ikke finner det mulig å bevege særlig på seg?

Det er en fantastisk opplevelse å se enssmå barn fulle av empati og omtanke.

Jeg var en snartur i butikken med mine to håpefulle i dag, og når jeg sier håpefulle - ja da mener jeg håpefulle...
Etter å ha tasset rundt i butikken nærmet vi oss slutten, med en stopp ved frokostblandingene. Det var ikke aktuelt å kjøpe noen ny pakke nå ettersom det ble kjøpt en i går, men det er jo greit å bare se litt da - på hva som finnes.

Mens vi sto der og kikket og de søte små smurfene mine pekte på den ene etter den andre som bare er sååå god, ble det og helt naturlig å ta en prat om typer med frokostblanding som ikke kommer til å bli kjøpt inn mer.
Fordi det er så mye sukker i de spurte lillemann naturlig nok ville jeg si.
Nei gutten min  sa jeg så, det er dels mye sukker i alle.
Jeg fortsatte mens jeg pekte på en pakke der det øverst oppe til venstre sto "Nestle"-
Ser dere dette merket?
Jaaaaah kom det noe spørrende fra smurfene.
Mannen som er sjef for de som lager frokostblandinger med dette merket, har fortalt at det ikke er en rettighet for alle mennesker å ha rent vann.

Det er kan hende noe rart å ta opp dette med småtasser som ikke er mer enn fem og seks år gamle, men de er da tenkende og empatiske små vesener så hvorfor ikke?
Vi sto der ved hyllen og pratet litt, og så fortsatte vi praten ved middagsbordet da vi var kommet hjem og hadde middag og vann på bordet.

Lillemor så alvorlig på meg under samtalen, hun tok ordet og pratet om barnehagen og det de har lært der.
Når man lagde et glass til å putte penger på i barnehagen fortalte de voksne om ei jente som måtte stå opp mens det enda var natt for å hente vann langt borte, hun gikk hele dagen fortalte hun videre.

Det var en opplevelse, denne praten med ungene.
Å finne sammenligninger som er forståelig - avstander vi kjører med avstander disse barna går etter vann osv.
Lillemor satt på siden av meg - alvorlig i blikket, blank på øynene og tidvis med gråt i stemmen uttrykte hun sin fortvilelse over at det finnes barn som ikke har rent vann eller lett tilgjengelig vann. Hun ville gjerne fortelle denne nestlemannen at det er urettferdig, og hun ville gjerne fortelle han at man ikke kan kjøpe andre sitt vann for å få penger for det.
For noen dager siden fant mi lille snuppelure ei krone på fotballbanen, hun var og fortvilet over at den var blitt borte - når hun kunne gi den for å hjelpe barn å få vann.

Lillemann min, det er det han er - mann - han satt på andre siden av bordet.
Når jeg blir en voksen mann, da skal jeg bli sjef og da skal jeg fortelle denne nestlemannen at han ikke skal få rent vann. Jeg skal ta vann i et glass til han og så skal jeg ta det med meg på do, og der skal det komme oppi bæsj...
Lillemor begynte å le så hjertelig, og jeg med... Når lillemann setter i gang, så gjør han det til gangs...

Vi hadde god anledning til å prate om hvorfor det er viktig med rent vann og hva som kan skje når man drikker urent vann.
Vi snakket om hvor heldige vi er som har vann i krana, om hvor lett det er å sløse med vannet og hva vi kan gjøre for å ikke sløse.

Det er en fantastisk opplevelse å se ens små barn fulle av empati og omtanke.
Jeg tror småtassene har forstått ett og annet i dag om både behov for, tilgang på og sløseri av vann.

Det er ubeskrivelig hardt å oppdage at man er annerledes.

http://debatt.nordlys.no/article/vi-kan-ikke-anbefale-noen-ga-i

Man skal være veldig forsiktig med å blande profesjonelle roller med egne, private meninger.
Ja, man er en hel person.
Ja, man farges av helheten i den man er.
Desto viktigare er det at man tänker seg om før man påtar seg en rolle der sjansen er stor for at det blir kaos mellom det jeg mener personlig og det rent faglige i en sak - det krever jammen sant sin person å klare å ballansere disse tingene.

Jeg mener selv jeg er veldig bevisst på og flink til å ballansere hva jeg mener og hva HTV Roshild mener eller sykepleier Roshild ved den og den avdelingen. Det er slettes ikke alt jeg har vært enig i privat gjennom årene, men så sant det ikke har gått på ren bekostning av verdier og samvittighet - så har jeg forholdt meg til ansvaret jeg har påtatt meg som sykepleier... og nå HTV.

Jeg sier ikke det er galt av helsesøster og lege i denne saken å inneha de rollene de har påtatt seg, men jeg sier det er et visst ansvar knyttet til å være en autorisert sykepleier eller lege.

Det er dessverre slik at det er mange unge mennesker - lesbiske, homofile, biseksuelle som sliter rundt oss med å finne ut hvem de er og med å godta den de er.
Jeg vil påstå det er ekstra vanskelig for de mange unge, kristne homofile, lesbiske og bifile - fordi disse i tillegg til utfordringer som vanligvis kommer også skal kjøre en kamp i forhold til tro og samvittighet.

Det er en påkjenning for alle disse unge, kristne menneskene.
Det er ubeskrivelig hardt å oppdage at man er annerledes.
Det er hardt å erkjenne ens annerledes måte å føle på.
Det er vondt å kjenne behov for å endre på ting ved seg selv for å tilpasse seg et miljø - familie og venner.
De kristne miljøene man er en del av ses på og er ens Åndelige familie, det er smertelig å oppleve at denne vender deg ryggen for noe du ikke kan styre selv.
Det krever sin unge gutt eller jente å klare å stå i denne umenneskelige kampen.

Dette er ikke noe man bare kan anta, dette er virkelig, dette er vonde fakta - dette er erfaringer gjort av veldig mange unge, kristne LHBT personer.
Jeg har selv gått denne runden, en runde som tok flere år å komme gjennom.

Det vi dessverre vet er at det er veldig mange av disse unge menneskene som ikke holder ut alle opp og ned turer, som ikke holder ut alle utfrysninger og kommentarer, som ikke holder ut alle spørsmål og fordømmelser.
Vi vet at det dessverre ender med tragedie for veldig mange unge mennesker, at de rett og slett ikke klarer mer og tar sitt eget liv.

Det er greit å gå disse typer grupper etter i sømmene. Det er ikke sikkert man skal avskrive hele virksomheten, men det er på sin plass at man stiller spørsmål ved å blande tro/ religion og medisin / fag så kraftig som man gjør her.

Personlig mener jeg at hva man gjør som privatperson er en sak, hva vi som helsefolk gjør er en helt annen sak.
Det er etter min mening alt for alvorlig - rett og slett farlig er det at vi går inn i slike settinger som fagfolk, og vi kan ikke ha det slik at unge mennesker kanskje bestemmer seg for at de ikke orker å leve mer på bakgrunn av et faglig råd fra en fagperson.

... at jeg knapt har klart å snakke ei hel setning uten å trekke pusten...

http://e24.no/jobb/nekter-aa-tro-at-hans-norske-ansatte-er-dobbelt-saa-syke-som-de-svenske/23325580

Det er greit å se på måter å tilrettelegge, greit å se på alternative arbeidsoppgaver for personer som er litt redusert, har dårlige dager, er kronikere med dårlige dager osv.
Når jeg leser at det er betenkelig å være hjemme på grunn av feber, influensa, vondt i hodet eller lungebetennelse - da kjenner jeg faktisk at det er jeg som blir betenkt.

Hva med smitte?
Tenker man at personer skal stappe i seg paracet og annet for å holde en akseptabel temperatur og oppnå mindre hodepine?
Er det greit at man hesbleser rundt, som folk med lungebettenelse gjerne gjør?
Hvem sine behov er det egentlig man tenker å ivareta?

Greit svenskene har fått ned sykefraværet - er det etter at man har innført karantenedager? I så fall er det ikke å undres at sykefraværet går ned.
Jeg har vært borte i avdelinger der man ved hjelp gode rutiner og godt arbeid har fått ned sykefravær, jeg har og vært bort i avdelinger der man av fryktkultur har fått ned sykefravær. Skal frykten for ikke å kunne være borte dersom man blir enda mer syk være så skremmende at man går på jobb også med lungebetennelse eller influensa?

Dersom man er frisk og rask, men har et handicap er det en okey ting å kunne gjøre tilpassede ting i perioder - eksempelvis om man har brukket noe, har en ukomplisert betennelse av noe slag osv. At personer som er syk mistenkeliggjøres og forventes på jobb i flere tilfeller finner jeg rart.

Jeg lurer på om stormberg-Olsen selv har møtt på jobb full av influensa, migrene, lungebetennelse, depresjon eller angst?

Det finnes ting vi går gjennom i livet som i seg selv ikke er sykelig, men blir gjort sykelig. I disse tilfellene har vi godt mulig mer nytte av å ikke falle ut av jobb - det være seg sorg, skillsmisser og andre hendelser som alt for ofte medisineres og sykeliggjøres.
Kan hende skulle vi til å begynne med skille bedre på hva som er sykdom og hva som er menneskelig - og selv i all sin menneskelighet går det an å bli så ødelagt at man faktisk blir syk... eller psyk...

Utover det kan jeg tenke meg at en tilrettelagt tilværelse for kronikere gjør at disse kan stille på jobb tross vondt, ubehag og plager - opp og nedturer i sykdom rett og slett.
I noen tilfeller kan arbeidsstedet ha en avgjørende betydning for om man kan eller ikke kan gå på jobb.
For veldig mange, spesielt i de myke jobbene - de som omhandler jobb med mennesker - er det hensiktsmessig å holde seg hjemme når man er syk. Jeg ønsker ikke smittebærere inn på jobben min, heller ikke de jeg ser sliter, baler i feber eller med svette og frysninger ettersom denne går opp og ned osv.

Jeg har hatt influensa noen ganger, flere typer for sikkerhets skyld - både sesong-, para- og svineinfluensa.
Jeg har hatt øreverk i voksen alder med både smerter og bortfall av hørsel - i flere måneder før jeg fikk den tilbake, jeg har hatt feber svingninger og jeg har hatt luftveisinfeksjoner.

Som smittebærer og av hensyn til form har jeg holdt meg hjemme med influensaen min, kan hende også med bakgrunn i at jeg knapt har stått på beina - og i noen tilfeller ikke stått på beina.
Jeg har gått på jobb med øreverk og feber - unnskyld, unnskyld når man ikke hører hva som blir sagt - heldigvis har vi kroppsspråk og en light variant av tegnspråk. Jeg har gått på jobb med vondt i kroppen, med søvnmangel og svimmelhet etter hvert som dette har gått over tid,jeg har gått på jobb full av angst og jeg har gått på jobb med så dårlig pust at jeg knapt har klart å snakke ei hel setning uten å trekke pusten...

Dette kun et lite utdrag av hva jeg har gjort og ikke i forbindelse med egen sykdom og jobb. Noe sier meg at det finnes gangske mange flere enn meg ute i for eksempel helse og omsorg som har gått på jobb med både det ene og andre sykdomstilfellet, både som nevnt over og annet - kan hende er det til og med mange andre enn de som jobber utenom helse og omsorg også som har tilbøyelighet til å gå på jobb med sykdom.

Det er kanskje på sin plass å understreke at jeg her snakker om de som går på jobb med sykdom, de som går på jobb med handicap regner jeg ikke med - de kan selvfølgelig også bli syke, og da er det kan hende en del av de også som stiller på jobb.

Hva det enn måtte være med søta bror er ikke godt å si, det er likevel en sak jeg tenker er greit å si -
Om det skyldes at nordmenn er dobbelt så syk, at søta bror er redd for karantene når man har vært borte fra jobb, om det skyldes klima eller hva det enn måtte være - det er for meg uvesentlig.

Det som er vesentlig for meg er at jeg ikke har ønske om å bli smittet av syke mennesker som ikke kan holde seg hjemme, heller ikke har jeg ønske om at de jeg skal jobbe med blir smittet - det vil nemlig bringe mer jobb på blant annet meg.
Det er og vesentlig at de som er syke kan holde seg i ro eller hva som måtte være bra for de slik at de kommer seg snarere tilbake til hektene og kan stille på jobb, enn at de skal hangle rundt i korridorene på jobb mens de fryser og svetter, svimler, akker og har vondt - fordi det liksom skal gagne de... og meg...

Hva med syke barn forresten, har Stormberg - Olsen tenkt på hvor grensen for når tid det er greit å være hjemme med sykt barn skal være til stede, for ikke å snakke om barn som er kronikere?

Jeg har hatt sansen for Stormberg og bedriftens holdninger til ymse, den sansen har blitt betydelig svakere etter dette utspillet må jeg ærlig talt innrømme...

hvorfor tar jeg da meg selv i å sitte her og gjennomgå og forsvare mitt fravær i forbindelse med sykdom?

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Leger-har-liten-makt-til-a-redusere-sykefravaret-7751707.html

Jeg går raskt gjennom egen historikk år det kommer til sykemeldinger - eller fravær av medisinske årsaker. Naturlige spørsmål etter å ha lest teksten kommer under

* Ønsket jeg egentlig bare å være borte fra jobb?

* Hadde jeg egentlig behov for å ta meg en pause?

* Skulle jeg, og ikke minst KUNNE jeg, like gjerne gått på jobb som å vær hjemme?

* Var det sykemeldingsgrunn, eller medisinsk betinget, at jeg var borte fra jobb - eller har jeg vært borte av sosiale og familiære årsaker?

* Er jeg for slapp, og skulle jeg egentlig bitt tennene sammen og gått på jobb?

Det er mange spørsmål, og det er mange flere der de kommer fra.

Ja, det finnes alltid noen som misbruker et system i velferdsstaten og ja systemet er bygget på gjensidig tillit.

Likevel -

Jeg vil absolutt påstå at mine sykefravær har vært reelle, de har vært medisinsk betinget og de har vært nødvendige.

Hvorfor tar jeg da meg selv i å sitte her og gjennomgå og forsvare mitt fravær i forbindelse med sykdom?

Som arbeidstaker er det for meg ikke en enkel sak å bli borte fra jobb verken en dag eller flere dager, og langt mindre over tid.

I perioder skal det likevel sies at jeg så absolutt kjenner behov for å ta meg en pause, og jeg ser med glede fram mot at det blir helg.

Jeg kunne helt sikkert også gått på jobb de gangene jeg har vært sykmeldt, når jeg ser tilbake så hadde det i teorien om ikke like gjerne, så i alle fall vært mulig.

Jeg vil påstå og holde fast ved at mine sykefravær har vært medisinsk betinget, kan godt hende det sosiale og familiære har hatt en viss påvirkning – men mitt fravær har vært av medisinske årsaker.

Og er jeg egentlig for slapp, det spørsmålet blir liksom hengende litt i luften for meg… enda…

Jeg går på jobb de dagene jeg er frisk og rask… i alle fall frisk.

Jeg går også på jobb de dagene jeg hangler – hoster, harker, snørrer, skifter mellom kald og varm, har vondt i kroppen, har sovet lite og / eller dårlig om natten og dermed sliter tungt bare med å sitte oppreist. Jeg går på jobb dager jeg er smittebærende og helst skulle holdt meg innom hus for ikke å bringe sykdom videre til andre mennesker.

Man kan vel egentlig si det på den måten at jeg går på jobb både de dagene jeg skal og bør, og jeg går på jobb mange dager jeg egentlig ikke har noe på jobb å gjøre.

Jeg går på jobb fordi jeg har masse å gjøre, jeg går på jobb fordi det er mangel på folk på jobb, jeg går på jobb fordi jeg tenker på mine kollegaer som får det ekstra tungt om jeg blir hjemme, jeg går på jobb fordi jeg ikke vil ha prat om at jeg ikke går på jobb, jeg går på jobb selv om jeg i teorien kan sitte stygt i det om jeg skulle gjøre en feil mens jeg er der – med bakgrunn i at jeg skulle holdt meg hjemme.

Jeg kjenner i perioder på behov for en pause.

Det kan komme over meg når jeg sitter ved data eller når jeg er ute møter eller yter bistand eller med kollegaer.

Kroppen kan verke fra topp til tå, jeg kan slite med å holde øynene oppe fordi jeg sliter med søvn om natta, jeg kan ha problemer med å samle tankene og holde fokus på det jeg driver med … Det er mye som kan nevnes, og dette mye gjør at jeg kan kjenne på behov for en pause.

Jeg tar meg selv i at jeg ser fram til helgene, samtidig som jeg og leter i kalenderen etter muligheter til avspasering og feriedager.

Jeg kunne i teorien og vært på jobb de gangene jeg har vært sykmeldt over tid, sannsynligvis ville jeg blitt enda mindre i stand til å gå på jobb i de påfølgende ukene og månedene som følge av det, men det hadde selvfølgelig vært en mulighet.

Jeg er overbevist om at det er medisinske årsaker til mine sykefravær, samtidig er det slik at ting henger i hop – det sosiale livet og familiære er med og påvirker oss – og jeg er ingen unntak. At det sosiale og familiære likevel skal bli mistenkt og antatt å være årsak bak mine sykefravær finner jeg veldig vanskelig både å forstå og akseptere.

Så igjen – er jeg for slapp?

Nei, jeg tror ikke det – jeg mener faktisk ikke det.

Jeg mener og tror at de fleste av oss, spesielt innenfor helse og omsorg der sykefraværet er høyest, strekker oss i det lengste for å gå på jobb.

Jeg tror at jeg for egen del er alt for lite flink til å hensynta signaler fra egen kropp på at nok er nok, jeg strekker meg og strekker meg – i sympati med arbeidsgiver og med kollegaer, og med de jeg er ansatt for å ivareta.

Jeg tror at jeg i ganske mange tilfeller heller skulle holdt meg hjemme –

·         sørget for at kroppen får sove og innhente seg etter et døgn i smerter og lite søvn.

·         Sørget for å gi kroppen og musklene den bevegelsen og behandlingen disse trenger fra tid til annen – ta en tur i marka i sympati med muskler og ledd for å opprettholde gode dager på jobb, framfor å tyne kroppen lengst mulig og der nest måtte bruke dager – eller uke(r) på å komme seg.

·         La være å bry meg med hva andre tenker om de møter meg ute en dag når jeg egentlig skulle vært på jobb – med viten om at jeg kjenner kropp og helse best hos meg og vet at nettopp mitt valg den dagen er med og støtter det.

Jeg tror at ikke bare i mitt tilfelle, men for mange med meg – og igjen vil jeg trekke fram helse og omsorg – er det slik at hensynet til allmennheten går framfor hensynet til en selv.

Det man ikke tar høyde for, det man ikke tar med i regnestykket – er at dersom en er i redusert form og evt. smittebærer vil det bringe med seg utfordringer og problemer nettopp for de jeg omgås med på jobb, dersom jeg er så trøtt og sliten at jeg ikke henger med vil det gå utover jobben jeg gjør – og utover de jeg er i en relasjon til på jobb.

Dersom jeg stiller på jobb når jeg ikke helt klarer å fokusere / konsentrere meg og noe skulle gå galt – kan det gå ut over meg selv i form av ansvar og autorisasjon – det finnes dessverre eksempler på det.

Jeg tenker det kan være hensiktsmessig å se på den ordningen vi har med sykefravær i dag i form av oppfølging, hvem betaler hva og når av NAV og arbeidsgiver osv. At man skal rokke så veldig mye med størrelse på utbetalinger og hva som utløser rett til og ikke rett til sykepenger er jeg langt mer skeptisk til.

Vi har et system basert på tillit – gjensidig tillit.

Bare for å gjenta meg selv – ja, det er alltid noen som vil misbruke dette…

Er det likevel god nok grunn til å skamklippe ordningen, at det er noen som misbruker systemet?

Kan det være et alternativ at konsekvensene av brudd på tillit, av misbruk, blir betydelig større enn de er i dag?

Kan det være et alternativ å jobbe mer konkret og bevisst i forhold til trygdesvindel?