Søk i denne bloggen

lørdag 12. september 2015

jeg skal bli statsminister.

http://www.dagbladet.no/2015/09/12/nyheter/politikk/krig_og_konflikter/41066252/

Ungene og jeg satt og pratet om flyktningesituasjonen ved kveldsmaten i går -
Hva vil det si å være på flykt, fra hva, hvorfor?
Hvem er det som flykter - voksne, barn, eldre, babyer, enslige barn...
Hvordan kommer de som er på flukt seg fra sted til sted - båt, bil, buss, trailer, fly, til fots...
Hvordan agerer myndigheter og folk som representanter for land man flykter til?

Det var mange tanker som gikk gjennom hodene på småsmurfene i går, og jeg kan ikke stoppe å undre meg over verken ordforråd eller klokskap i de små kroppene.

Lillemor satt med tårer i øynene og hørte på en stund før hun tok bestemt til ordet, gestikulerte en hel del med hender og hode og gjorde det veldig tydelig;

"Når jeg blir voksen skal jeg bli sjef i landet, jeg skal bli statsminister. Når jeg blir statsminister skal de menneskene som er på flukt og trenger hjelp få komme til landet vårt, jeg skal si at vi må sørge for at de får et sted å bo og at de får spise".

Lillemor mer eller mindre gjentok seg selv flere ganger, med hva hun skulle gjøre når hun blir statsminister - om man er på flukt på bakgrunn av religion, krig, helse, hvem man elsker eller hva det måtte være - om det er fare for liv og helse til folk - lillemor har en tanke for det meste;

"Om det kommer ei jente til landet vårt når jeg er statsminister og sier hun må flykte fordi hun ikke vil bli tvangsgiftet med en mann - fordi hun ikke var forelsket i han, når han ikke hadde så vakkert hår, og heller ikke så fine øyne... eller smil... da skulle jeg si at hun kan bli i landet vårt og gifte seg med den hun elsker..."

Lillemann hadde også sine tanker omkring dette, riktig spennende!! Han lurte på hva vi ville gjøre dersom det kom et barn på døra til oss som hadde flyktet, og ikke hadde noe sted å være... ville vi tatt det inn?
Lillemor sa med tårer i øynene at dersom det kom noen på døra med behov for ei seng, kunne de få rommet hennes og hun kunne ligge i storsenga... du hører det...

Etter noen runder om mennesker på flukt, reisemåte, tilfluktsland, velkomst osv. pratet vi litt om hva som er reelle ting for oss å gjøre - her var lillemann vår, den praktiske og administrative karen, raskt frampå...
"Jeg skal snakke med Signe, som er læreren, så kan vi ta med klær vi ikke bruker til skolen, da kan vi gi disse til ungene som kommer til Norge og ikke har så mye klær eller penger".

Lillemor fortsatte på brorens utspill;
"Ja, og jeg kan se på de klærne som er blitt for småe som jeg ikke vil noen skal ha, fordi jeg er så glade i de, da kan jeg gi de bort likevel til noen som trenger de..."

En noe merkelig samtale ble dette, merkelig og givende, rørende og sterk... Det ble noen susser på deilige små smurfer som i all sin hjertelighet, omsorg og empati ba om fortsettelse etter fortsettelse på samtalen...

Vi avrundet med å snakke litt om hvor heldige vi er i landet vårt, hvor priviligerte vi er i forhold til veldig mange andre - at dette er goder vi har som vi må verdsette og ta vare på. For eksempel er vi heldige som har ikke bare eget hus, men egne rom og egne senger med dyner og puter - vi skulle være takknemlig og glade for det, og legge oss fint om kvelden - det finnes nemlig mange som ikke har verken dyne, seng, eget rom eller et hus å sove i...

Trenger jeg si at ungene var som engler ved leggingen i går?


lørdag 8. august 2015

et ubesvart og uberørt spørsmål..

Det står mye i media fra tid til annen om diverse forskningsresultater og undersøkelser,


http://forskning.no/2015/02/barndommen-slar-tilbake

"Det finnes mange som har opplevd kun en brøkdel av det du har opplevd og som ikke klarer verken utdanning eller jobb, som går ut og inn av institusjoner, som er trygdet og avhengige av et hjelpeapparat. Psykologen fomlet med penna hun holdt i hånden, mens jeg selv tviholdt på jakken jeg hadde lagt i fanget mitt".

Ordene sitter spikret i meg den dag i dag, om enn ikke fullt så bokstavelig som da de ble sagt for tyve år siden - så i alle fall like alvorlig.

Jeg gikk fra psykologen den dagen med enda mer å tenke på enn da jeg gikk inn til henne, en fantastisk empatisk og hjertelig psykolog forresten - hun inspirerte, var kritisk, utfordret, satte krav og grenser, var empatisk og myk.

"Det skal ikke være meg, det blir ikke meg" tenkte jeg, og videre "Jeg skal ha en utdanning, jeg skal ha noe å si over både hvordan livet mitt skal se ut og egen inntekt - jeg har ikke tenkt å ende opp hjemmeværende prisgitt trygdesatser".

Jeg satte meg et mål den dagen, eller to mål egentlig;
Utdanning og jobb / egen inntekt.

Veien fra jeg gikk ut av Hanne Konradsens kontor den dagen og fram til i dag har bydd på utfordringer av forskjellig art, har vært temperert, har vært slitsom og vond.
Veien har også vært inspirerende, lærerik, fasinerende, lett og god.

Jeg har nådd målet mitt -
Jeg har utdanning og jeg har jobb.
For hver gang det dukker opp nye forskningsresultater som viser ett eller annet om hvor dårlig det går med personer som.., hvor mange som opplever.., hvor mange som blir avhengig av.., hvor mange som ender på trygd.., hvor mange som ikke klarer full jobb.., hvor høyt sykefraværet blir blant personer som har... osv, osv -
For hver gang det dukker opp noe som starter lik det over eller på lignende måte, kan jeg sende et takknemlig sukk oppover mot toppetasjen over at jeg har stått han av - at slit, svette, tårer, utfordring, våking, tillit, målbevissthet og utholdenhet har betalt seg. Jeg har også stor tro på bønnens ubeskrivelige og uforståelige kraft, og er overbevist om at jeg har vært båret fram i bønn fra jeg var veldig ung.

Jeg har satt meg noen mål og jeg har oppnådd disse.
Jobben mot målene har vært min, det som satte meg i gang og har ivret meg fram har vært uttalelsen til den nyutdannede psykolog Konradsen for mange år siden...

Forskning kan vise så mange helt klare sammenhenger den bare vil, logiske sammenhenger om man tar utgangspunkt i diverse kloke hoder som har gått framfor og beskrevet menneskesinnet, det sårbare menneskesinnet i utvikling - og hvor sårbarheten ligger på de forskjellige utviklingsstadiene.

Det forskning ikke har sagt noe om til nå, og som er desto mer interessant enn å slå fast det man ut fra utviklingspsykologien kunne anta og slå fast alt før forskningen, tenker jeg er hva det er som gjør at løvetannbarna klarer seg - det er nemlig et interessant spørsmål.
Hva er det som gjør at lille Ole øverst i gata og lille Kari på landet klarer seg så bra sett opp mot både søsken med samme utgangspunkt eller andre i samme type miljø?
Hva er det med enkeltpersoner som gir de styrke til å stå gjennom noe som de aller fleste går under av?

Er du sikker på at du har angst spurte konemor meg om for ei tid siden, det er nemlig lite som kan tyde på det når man ser på hva du jobber med fortsatte hun.
Jeg tror jammen sant jeg har mer angst enn du har sa konemor også for ikke så veldig lenge siden, og det uten at jeg i det hele tatt har påvist noe angst fortsatte hun.

Det går an -
Det finnes en vei ut, man må ikke ende opp i statistikken over de som i følge forskningen var ventet og skulle gå skeis med, ikke var overraskende kommet på skråplan, som lever med depresjoner og personlighetsforstyrrelser eller hva det måtte være man finner ut...
...
Hvorfor noen der i mot ikke kommer i statistikken er et ubesvart og uberørt spørsmål...




onsdag 5. august 2015

Mobilen skal aldri få ta over plassen til barna mine, konemor, venner, jobb eller hva det måtte være for nødvendighet.

Hvordan er det med deg og mobiltelefonen din?
(jeg går ut fra at du som leser bloggen min er over ti år - og med stor sannsynlighet har din egen mobiltelefoner som i alle fall nesten absolutt alle over ti år har i dag).

Kikker du ofte på mobilen din, sånn at du tar den opp av lomma og sjekker for meldinger... eller facebook kan hende?
Er mobilen din det første du tar i om morningen når du våkner, ikke bare for å stoppe vekkeklokken - men også for å se om det er kommet sms, mms eller er noe nytt på facebook?
Tar du ofte fram mobilen når du er på jobb eller skole - ikke bare for å se hva klokka er, men for å sjekke etter meldinger, mms eller facebook?
Når du er på besøk, bruker du mye tid med øynene nede i mobilen når du er på besøk hos noen?

Som jeg var inne på helt i starten - det er ca ingen mennesker igjen mellom 10 og 80 år som ikke har en mobiltelefon i dag.., og til en hver tid vet hvor de har den...

Hjemme opplever mange at kjæresten, konemora, mannen eller hva man måtte ha boende under samme tak, bruker ganske mye tid i løpet av en dag på mobilen.
Hvor langt ut på dagen går det for eksempel før du kan observere halvdelen din ta mobilen i hånd - når man er påkledd og klar til å dra på jobb, ikke før etter jobb eller kan hende før man er ute av sengen?
Hvor sent observerer du den samme halvdelen (nå går jeg ut fra at du har en og samme halvdel...) når denne holder mobilen i hånd siste gangen før dagen er omme?

Når du kommer på jobb -
Hvor mange av dine kollegaer, eller hvor stor prosentandel av dine kollegaer (noen har tross alt bare en eller to kollegaer), ser du med mobiltelefon minst en gang i løpet av dagen?
Hvor mange av disse ser du med mobilen minst fem ganger i løpet av dagen?
Hvor mange ganger ser du selv på mobilen i løpet av en arbeidsdag?

Ved besøk -
Hvor mange ganger ser du besøket ditt enten prate i mobilen, tekste, sende bilde eller bare holde på med mobilen?
Hvor mange ganger tar du selv fram mobilen når du er på besøk?

Hvordan er det i smurfeland?
Vi bruker mobilene som vekkeklokker her i huset, og må nødvendigvis både se på klokken og stenge vekkeklokken når den ringer... i alle fall etter fire - fem varsler...

For egen del stenger jeg vekkeklokken når den ringer, i alle fall etter tre - fire varsel, og står rett opp og på badet. Hva konemor gjør er jeg faktisk usikker på, men etter tidsbruken og bedømme vil jeg tippe hun gjør omtrent det samme... de gangene jeg blir liggende - stort sett er jeg oppe først.
Når det kommer til kvelden og om jeg skal være ærlig, noe som jo er hyggelig i en blogg, så er det veldig ofte at værmeldingen eller facebook er noe av det siste jeg for egen del ser på før jeg snur ryggen til konemor. Hva jeg ser hos henne før jeg snur meg er rett som det er en mobil, desto oftere har det vært en roman av noe slag (da får jeg så lite oppmerksomhet at jeg enten ser på mobilen eller snur ryggen til og begynner snorkingen).

På jobb du, der er det interessant...
Da jeg jobbet et sted for ei tid siden kom det plutselig opp ark på veggen med påskriften "nå er det ikke lenger tillatt med bruk av mobil i arbeidstiden". Hva er dette slags sted tenkte jeg som da var ganske nytilsatt, dersom man ser seg nødt til og henge opp beskjed om at det ikke skal være tillatt med bruk av egen mobil i arbeidstiden.
Det jeg hadde observert nemlig, var at noen hadde hyppige og dels grundige tilsyn av mobilen mens de jobbet. Noen hadde så grundige tilsyn av mobilen at de satt med den ved et bord, for seg selv, i stedet for å bruke tid til sosialt samvær med gamle fru hansen og herr olsen.

Jeg er av den formening at når man er på jobb tilhører tiden arbeidsgiver. Det er ok at man har mobilen med seg på jobb tenker jeg, men den kan ligge i vesken i garderoben eller hyllen på vaktrommet, på kontoret eller hva det måtte være - man trenger ikke løpe rundt med den. Jeg er overbevist om at mobilen stjeler ganske mye tid i løpet av en arbeidsuke, som egentlig tilhører arbeidsgiver, produksjon, helsetjenester, kollegaer eller hva det måtte være.

Jeg selv da?
Mobilen er med meg på jobb, og ettersom jeg er sykepleier ligger den stort sett i hyllen på vaktrommet uten ringelyd. Tenke seg til for en bakteriebombe om jeg drar rundt på den, for ikke å snakke om hva jeg måtte dra med meg hjem.
Jeg sjekker mobilen flere ganger på dagen - med tanke på barna, barnehage og skole. Det er likevel slik at dersom noe skjer, kan man ringe direkte til jobben eller til konemor (som har kombinert jobb /privat mobil).

På besøk, den kan være litt kinkig...
Dersom du har besøk som sitter og kikker ned på mobilen i større eller enda større grad, hva sier det deg?
Kjenner du at du får et kikk og velbehag som sier, yes - nå har vi det koselig, jeg er en hyggelig vert?
Kjenner du at du blir noe usikker og får en ubeskrivelig opplevelse i magen som peker i retning av rastløshet, usikkerhet, at du ikke strekker til som vert..?
Blir du lett og glad til sinns, eller kan det hende du kjenner du blir litt oppgitt og kan hende også frustrert med utspring i hva du kjenner?

Vi har noen ganger hatt besøk av personer som sitter drar mobilen opp og ned av lommen. Vi har hatt besøk av personer som sitter med mobilen mer eller mindre fra de er inn døra og til de er ute av døra igjen og vi har hatt besøk av personer som av spesielle grunner ser på mobilen fra tid til annen - type sykdom i familie osv.
Det gjør noe med en, det gjør noe med meg, når jeg har en gjest som ikke klarer og la mobilen bli i lomma eller ligge på bordet. Jeg kjenner det blir kaotisk inni meg, jeg blir usikker - jo mer opp og ned med mobilen, jo mer usikker blir jeg. Ut i fra usikkerheten og kaoset inni meg kan det hende jeg også blir dels oppgitt, og irritert. Heldigvis er det sjelden jeg både opplever en gjest som ser mer på mobilen enn meg og med det sjelden jeg trenger å kjenne på irritasjon i forhold til det.

Jeg selv da, hva gjør jeg?
Når jeg går på besøk har jeg naturlig nok mobilen med meg, samtidig som jeg er veldig bevisst på at den ikke skal opp og ned.
Jeg har den tilgjengelig dersom det er nødvendig at jeg er tilgjengelig, utover det ligger den i lomma - for meg er det noen sperrer i forhold til dannelse, vane, uvane, nødvendighet og grensesettinger som gjør at det blir feil for meg og blande mobilbruk med det og gi av meg selv og ta del i det sosiale ved et besøk.

Jeg har gjort en avtale med meg selv;
Mobilen skal aldri få ta over plassen til barna mine, konemor, venner, jobb eller hva det måtte være for nødvendighet.



tirsdag 4. august 2015

det er viktig at man ikke lar regnbuen bli noe som stjeler fokus

Det går litt i rykk og napp med bloggen min for tiden -

Flytting med pakking og annen forberedelse, reise til nytt sted, nytt sted med nytt hjem, nye omgivelser ute og inne, ny skole for barna, ny SFO, ny jobb...
Det er så mange inntrykk som skal både mottas og bearbeides for hele gjengen, likevel kan hende mest utfordrende for de minste.

Midt i flyttingen, midt i styret, midt i kosen, midt i kaoset, midt i alt egentlig - har bloggen ligget vagt i tankene med tilhørende spørsmål, hva skal jeg blogge om og ikke minst - NÅR skal jeg blogge?

Forrige måned var vi i Oslo og så på homoparaden, og jeg tenker jeg vil dele noen tanker rundt regnbuen med dere - ikke med utgangspunkt i Noah og regnbuens opprinnelse, men med utgangspunkt i regnbuen slik den brukes som symbol på regnbuefamilier blant lesbiske og homofile. Dette er selvfølgelig mine tanker rundt det hele, hvordan jeg velger og se regnbuesymbolet i denne sammenhengen og hvordan jeg velger og forholde meg til hva jeg ser.

Det er slik at regnbuen har blitt et symbol på familier som består av to mammaer eller to pappaer, eller to mammaer og to pappaer - familier der ens foreldre er samkjønnet rett og slett.

Etter hvert har man fått en utstrakt symbolsk bruk av regnbuen av typen regnbuebodyer til babyer, pyjamaser, joggedresser, luer, votter, paraplyer, flagg og hva det ikke måtte være.
Undringen til personen i denne gruppen var rett og slett så enkel som hvorfor man velger en så hyppig bruk av regnbuesymbolet og enda mer hvorfor man velger å kle barna sine i regnbuefarger og symboler?
Jeg oppfattet spørsmålet litt sånn at man overfører ens eget behov for synliggjøring av regnbuen og det å være en regnbuefamilie over på barna, og med det igjen på en måte pålegger barna å være bærere av et budskap de i realiteten har liten eller ingen kunnskap om eller forståelse for.

Det er vel unødvendig og si at reaksjonene på spørsmålet denne personen stilte ikke lot vente på seg...
Jeg leste en del av kommentarene tilhørende spørsmålet, og vet du - det er rett veldig mange som mener noe om akkurat dette, i alle fall innenfor gruppen lesbisk og homofile. Jeg skal ikke bruke mye tid eller plass på å gå inn i hva som var kommentert, heller se på hvordan spørsmålet og kommentarene påvirket meg selv.

Det var et interessant spørsmål synes jeg, og begynte straks og tenke mer på det.
Hva gjør jeg, hva gjør vi?
Hva vet barna våre om det å være en regnbuefamilie?
Hva snakker vi med barna våre om, hvordan og hvorfor?
Er dette noe vi er bevisste på?

Tenke, tenke - driver vi og kler barna våre i regnbuefarger?
Svaret er nei - heldigvis skulle jeg nært si.

Hva vet barna våre om det å være en regnbuefamilie?
De vet faktisk en del om det, fordi vi ved gitte anledninger har brukt tid på å snakke med de om nettopp dette - oftest etter at de eller en av de har bragt tema på banen.

Hva snakker vi med barna våre om, hvordan og hvorfor?
Når det faller seg naturlig snakker vi om nettopp hvorfor de har to mammaer og ingen pappa. Når det er faller seg naturlig snakker vi om kjærlighet mellom to voksne mennesker - gutt og jente, jente og jente eller gutt og gutt.
Vi snakker om at mann og dame kan få barn sammen, at man trenger en mann og en dame - og vi snakker om at når man ikke er mann og dame men to damer, må man likevel få hjelp og det krever mer planlegging og hjelp.
Vi snakker om at de familier som består av to mammaer eller pappaer kalles regnbuefamilier, at det ikke er annerledes enn andre familier bort sett fra nettopp hvem som er kjærester. Vi snakker om at barn til for eksempel to damer som hos oss ofte er både ønsket og planlagt veldig lenge.

Vi snakker med barna våre om disse tingene for at de ikke skal bli uten svar når de spør. Vi snakker med de for at de skal oppleve seg sett og hørt når de undrer, for at de skal oppleve at det er okey og undres på disse tingene, for at de skal få svar på det de legger merke til som skiller seg ut fra normen rundt de.
Vi har stor tro på at barna mestrer både praten og kunnskapen de får gjennom disse samtalene, og vi har tro på at de styrkes og modnes til selv og svare når tiden kommer til at de mottar disse spørsmålene direkte selv - i dag er de nemlig enda så små at vennene deres og andre spør oss om det de lurer på.

Er dette noe vi er bevisste på?
Ja.
Vi er bevisst at vi er en familie som ikke sklir direkte inn under normen med mamma, pappa og x-antall barn.
Det er noe med det at mann og dame er skapt slik at de sammen kan skape et barn, det vil aldri samkjønnete par gjøre - ergo vil man skille seg ut, alltid.
Det er noe med det at mann og dame er majoriteten blant oss - har alltid vært og vil alltid være, det vil man aldri kunne gjøre noe med (ikke er det noe poeng i og skulle gjøre det heller).

Jeg tenker det er behov for å være seg bevisst regnbuefamilien - for å vite hvilken gruppe man snakker om, for å tydeliggjøre de forskjellene som har vært, er og alltid vil være der. Jeg tror det er behov for betegnelsen regnbuefamilie for vår del som voksne representanter for disse familiene, og jeg tror det er en fordel for barna som vokser opp og blir ungdommer og unge voksne at de har denne betegnelsen.
Det betyr ikke at jeg ser behov for å klistre en regnbue i panna på alle barn og unge av regnbuefamilier, rope ut at man er en regnbuefamilie eller legge lapp i postkassa til alt av naboer og venner.
Hver enkelt får se sitt behov for hvor høyt man trenger å heise regnbueflagget, noen har kanskje nok med å holde det innenfor husveggene eller en forsiktig knapp i jakken, mens andre vaier vimpelen høyt oppe hver dag i tillegg til å merke hele husstanden med regnbuer i panna.

For vår del er det ikke så viktig med heising av flagget til daglig.
Vi var inne i Oslo og så på homoparaden for litt siden, og fikk oppleve at barna våre på seks og syv år insisterte på at de ville bære hvert sitt regnbueflagg og bære regnbuefarger for anledningen - hvorfor?
Begge to, og spesielt karen på syv år, er stolt av sin familie, ville vise at han var et regnbuebarn, at vi er som alle andre familier selv om vi ikke har en pappa og en mamma.
Vi ordnet regnbuefarger til de og lot de vaie det så høyt eller lavt de ønsket - vi er stolte av familien vår.

Vi er to voksne mennesker i denne familien som elsker og begjærer hverandre og vi er foreldre som elsker ungene våre mer enn noe annet på denne jord. Vi er en familie som bor sammen, oppdrar hverandre sammen, følger hverandre hit og dit, spiser mat sammen, finner på gøy sammen, kjeder oss sammen, feirer høytid sammen osv.
Det er det familie dreier seg om og det er det som synes når vi er ute på skole, SFO, fotballtrening, jobb, i butikken og hvor det måtte være - da blir det lite viktig om vi er ikledd regnbuefarger, dongeri eller sort dress.

Jeg tenker det er viktig at man ikke lar regnbuen bli noe som stjeler fokuset fra det som gjør en til en regnbuefamilie i utgangspunktet.



mandag 13. juli 2015

valgt med flertallet av det norske folket... rene demokratiet...

I dag har jeg skrevet et enkelt brev rett og slett, direkte til statsministeren vår - den folkevalgte statsministeren vår, valgt med flertallet av det norske folket... rene demokratiet...
...


Kjære Erna Solberg.

Jeg har bare lyst til å si deg noen få ting og spørre deg om et par ting, ettersom du er min folkevalgte leder.

Aller først er lurer jeg på om du og de du har pekt ut til å lede landet vårt sammen med deg, vet hva det vil si og være valgt av folket - i tillit?
Jeg lurer på om du og co har tenkt noe på hvordan det norske folket setter pris på demokratiet vårt, på friheten vår?

Jeg er klar over at både du og resten av regjeringen, og et fåtall andre landsmenn, ikke har spesielt mye til overs for fagforeninger og tillitsvalgtapparatet - det er likevel noe her jeg ønsker å dele med deg.

Å være tillitsvalgt innebærer at noen har valgt en i tillit, utpekt en til å inneha et verv for en gitt periode, for at man skal ivareta sine arbeidstakere på best mulig måte - og ikke minst skal man respektere og ivareta organisasjonens retningslinjer, formål og langt på vei også ønsker.
Det er også slik at dersom man ikke ivaretar vervet sitt med tilstrekkelig respekt, om man ikke gjør en ålreit eller akseptabel jobb i vervet - så kan man faktisk bli bedt om å tre av før perioden er gått ut.

Som jeg sa nesten til å begynne med Erna Solberg, du er valgt i tillit av det norske folk, i tillit - til å inneha vervet som statsminister for en gitt periode. Det er slik at Norge på en måte er organisasjonen du er satt til å lede, og du har noen enkle krav og forventninger fra denne organisasjonen - blant annet skal du ivareta det norske folk på best mulig måte, du skal respektere og ivareta Norges retningslinjer (lover), visse formål og langt på vei det norske folks ønsker.
Det er også slik at du kan bli bedt om å tre av før tiden din er omme dersom du vanskjøtter, dersom du overser organisasjonens ønsker, dersom du ikke bryr deg noe om folket du er satt til å lede eller dets ønsker.

Demokratiet vårt er en kjærkommen sak - vi elsker demokratiet vårt, vi er kjent for demokratiet vårt.

Det er, Erna Solberg, en skam for din del og de du har med deg - at det norske folks ønsker blir satt til side ikke bare en gang, men flere ganger - til fordel for de blå partienes ideologi - det er nemlig det veldig mange av de du er satt til å lede ser, det er det inntrykket som formidles ut til oss.

Jeg sier til deg og de du har med deg som jeg sier til barna mine på seks og syv år - det er faktisk ikke greit!

Jeg, min familie, mine venner og kollegaer, mine sambygdinger og mange med oss - vi, det norske folket du i tillit er satt til å lede og ivareta interessene til, er faktisk ikke enig i mye av det du og co bedriver.
Det er ikke greit at du framholder at du er valgt i tillit som en tillatelse til å gjøre alt det dere gjør, så enkelt er det ikke - tvert i mot er det en hån mot de du leder at du bruker dette som våpen for å få det som du og regjeringen vil, det er nemlig en sak og bli valgt i tillit - og en annen sak hvor lenge man beholder denne tilliten om man misbruker den.

TISA er en greie, lekkasjene derfra er pinlige for vår del - er dette hva vi får fra tillitspersonene våre?
Det er i det hele tatt pinlig at man vurderer å gå inn for en avtale der våre interesser, vårt demokrati og vår vilje settes til side for å gjennomføre en avtale basert på ideologiske og idiotiske grunnlag.

Søndagsåpne butikker, selv etter utallige høringssvar og tilbakemeldinger fra både enkeltmann, organisasjoner med videre - skal dette se ut til å trampes gjennom fordi vi nok vil synes det er en ålreit greie, når vi har fått venne oss til det?
Come on, for å bruke et internasjonalt begrep du kjenner til - tror du og dere virkelig vi vil endre mening når vi bare blir vante med det?

AML, kommunereform osv. osv -
Alt sammen ser ut til å tilpasses forskjellige marked for handel av varer og tjenester, ikke for å ivareta folk best mulig.

Jeg krever faktisk av mine tillitsvalgte at de gjør det de er satt i vervet for å gjøre;
Ivareta organisasjonen, ivareta det folket som tilhører organisasjonen, ivareta retningslinjer og føringer, ivareta folkets interesser og ønsker.

Det viktigste vi har Erna Solberg, er demokratiet vårt -
Jeg forventer at dere ivaretar demokratiet vårt og de demokratiske prinsipper.
Dersom det er vanskelig for dere å hensynta folkets ønsker og tydelige krav, synes jeg faktikisk dere skal vurdere å finne dere en annen jobb - da har dere lite å gjøre i et tillitsverv.

Mvh
Roshild A. Solfjell​


torsdag 9. juli 2015

Du kan si og du kan tro hva du vil om meg - du kan likevel ikke rokke ved hvem jeg er eller mine verdier

Tenker du noen gang på hvor mye naboen, kollegaen, broren din, faren din, dattera di, de med det enorme huset eller de med det pittelille huset har i inntekt?

Er du opptatt av hva de rundt deg sitter med av inntekt, utgifter, forbruk, overskudd eller underskudd for å si det på den måten?
Har du en lyst og tendens til å skrolle litt gjennom skattelistene når de legges ut, i alle fall hadde - fram til det nå kan synes hvem som har vært inne og du ikke vil oppfattes som nysgjerrig på andres lommebok?

Tenker du noen gang at de med fet bil og stort hus helt klart ligger innenfor kategorien rik eller nyrik, og trolig er noen drittsekker hva omgang med andre mennesker angår - om de har to biler av nyere dato er de i alle fall drittsekker?
Tenker du noen gang at de med det lille huset og en bil fra starten på dette årtusen nok er skikkelige folk, fordi de trolig ikke sitter på mye materalistiske greier som gjør de hoven og ufin?

Tenker du noen gang at de som går i merkeklær gjør det for å vise fram merket, mens de egentlig holder på å klø seg i hjel på rompa når de kommer for seg selv - merkelappen klør nemlig noe voldsomt?
Tenker du noen ganger at de som har kledd på ungen en trøye fra H og M med bilde fra filmen frost er noen fattigluser, for det kan da umulig være at trøya er på etter eget ønske fra barnet eller en selv?

Har du en forestilling om at de som tjener penger bruker masse mer penger, og sløser med penger?
Har du en formening om at det helt klart er hva vi sitter inne med av mynt og materielle greier som definerer hvem vi er som personer, eller sagt med andre ord;

Jo mer mynt og jordisk gods - jo mer overflatisk og større drittsekker?
Jo mindre mynt og jordisk gods - jo mer dyp og ydmyke sjeler?

Vet du, jeg har tenkt litt på dette - spesielt etter en samtale jeg hadde nå ganske nettopp...

Jeg tror det er ganske mange rundt oss som er opptatt av hva andre får inn av mynt, hva andre eier, hvor mye som brukes - og på hva.
Jeg tror det er ganske mange rundt oss som har irritert seg over at de åpne skattelistene nå har fått en litt begrenset bruk ved at man på en måte legger igjen signaturen sin når man søker opp noen, nå kan faktisk naboen se hvor mange som har vært inne og sjekket - OG han kan se at jeg har vært der... det blir pinlig... om jeg gjør det...

Vet du -
Det er forskjell på folk, om du ikke har oppdaget det til nå kan du bare notere deg det med det samme - det er faktisk forskjell på folk.
At det er forskjell på hvor mye man studerer, hvor mye man tjener, hvor mye man bruker, hvor mye man jobber og sliter om det er på jobb eller hjemme er en kjent sak.

Vet du -
Det er faktisk også forskjell på hvor mye man prater om alt fra utdanning, hva man jobber som og med, hvor mye man bruker, hvor mye man tjener og hvor store utgifter man har.
Det er forskjell på hvor hovne eller ydmyke man er, og det er forskjellige grunner til at folk har på seg det man velger å ha på seg.

Vet du -
Det finnes like mange forskjeller som det finnes folk.
Det finnes drittsekker med utdanning, masse mynt, store hus, fete biler og merkeklær på rompa - og det finnes drittsekker med lavere eller ingen utdanning, små hus, ingen biler og helt alminnelig Cubus på rompa om man vil... faktisk finnes det også drittsekker som bor i leiligheter og ikke i hus.

Det jeg tenker, det jeg mener er -
Ja, det finnes hovne og blærete folk blant oss - disse finnes imidlertid ikke bare blant de som har gjort det godt i livet for å ta et uttrykk mange bruker, de finnes gjevnt over.
Jeg har ingen tro på at det er huset, bilen, jobben, klærne, maten eller hva det måtte være som gjør en person til drittsekk. Jeg har så sterk tro på personen bak alt dette, at jeg er overbevist om at det er personen / personligheten vi er som gjør oss til det ene eller det andre - eller noe i mellom.

Man har en tendens til veldig raskt og gå ut med empati og forståelse for at de som har lite har det vanskelig, og det er en god ting at man evner det.
Man har en tendens til veldig raskt også å gå ut med grader av fordømmelse og anklager i retning de som har jobbet seg til noe mer, det er ikke en god evne - det er en heller bedrøvelig personlig egenskap uansett hvem av oss det er som gjør det.

Så, for å bli noe personlig igjen - jeg har jo en tendens til det...

Oppveksten min var ikke den kjekkeste som noen kan hende har fått med seg om de har lest en del av bloggen min, blant annet var det slik at om jeg vokste opp i samme kår i dag som da jeg vokste opp - ville vi vært definert innenfor fattiggrensen, merkbart innenfor.
Det er mange greier tilknyttet økonomi og fattigdom ved min oppvekst som jeg husker veldig godt. Blant annet at jeg enda tilhørende barneskolen gikk sammen med mor mi i butikken og regnet over varene som ble lagt i kurven etter først og ha klarert ut hvor mye penger hun hadde, for å kvalitetssikre at det var nok penger til å betale da vi kom til kassa.
Merkeklær var et ikketema, det samme var ferier, ukepenger og annet.

Etter at jeg selv har blitt voksen har jeg tatt kontroll på eget liv.
På tross av en psykolog som kunne informere meg i en alder av knapt tyve år om at personer med en brøkdel av min livserfaring er avhengig av hjelp og støtte, at de ikke fungerer i et ordinært liv med utdanning, jobb osv - har jeg både utdanning, jobb og et velfungerende liv.
Jeg bestemte meg for at jeg ikke skal være blant de med tilnavnet ikke-fungerende, det er ikke meg - jeg skal bestemme selv tenkte jeg, jeg skal ha utdanning og jobb som gjør at jeg selv til en viss grad kan bestemme over egen økonomi.

Jeg har en utdanning jeg er fornøyd med selv om lønna til sykepleierne ikke er den man roper høyest av, jeg liker det jeg gjør.
Jeg har verdens beste konemor, lillemor og lillemann og vi er lykkelige med hverandre, over å ha et godt hjem og en god tilværelse.

I likhet med mange flere rundt oss enn de som vil erkjenne det, trenger vi å bruke hodet - hver dag og i forhold til alle ting, også økonomi.
At man har en grei økonomi vil ikke si det samme som at man kan dure i vei uten å tenke seg om - det er ingen utømmelig kilde, det er ikke på noen måte verken rom for eller greit med tankeløs bruk  og som min bestemor ville sagt, ødsling.
Jeg liker kvalitet og jeg liker komfort, noe som og går hånd i hånd med en annen sak jeg liker - nemlig å tenke langsiktig - dette igjen går hånd i hånd med økonomiske prinsipper.

At jeg har en grei økonomi vil heller ikke si det samme som at jeg, eller vi, har blitt følelsesløse, uempatiske drittsekker - jeg vil i alle fall ikke definere meg dit.

Jeg er takknemlig, vi er takknemlige, og kjenner oss velsignet over å ha et ålreit liv -
Det hender jeg kjenner på anklage eller avensjuke fordi jeg har det godt i livet, noe som selvfølgelig og trolig kan være bare min egen subjektive opplevelse - likevel, det er en vond opplevelse.

Hvorfor er det slik at man skal kjenne på omverdens misnøye og unåde fordi man har satt seg mål og klart å oppnå disse?

Hvorfor er det slik at man så lett bare godtar at det er ålreit med nedsnakking av de som har jobbet seg fram til en helt ålreit standard, og for øvrig også de rike og nyrike?
Er det ens egen opplevelse av ikke å strekke til som driver en, noe som kan være tilfelle både med tanke på økonomi, familie, eiendom, jobb eller hva det måtte være - og er det uansett greit?
Hvorfor er det slik at man så lett bare godtar en allmen oppfatning av at de som har jobbet seg opp er mennesker uten empati, uten integritet og med hovmod og nedsettende opplevelse av de rundt - drittsekker med andre ord?

Det finnes drittsekker i begge ender tenker jeg, det finnes anklagere i begge ender, det finnes misfornøyde personer og det finnes tilfredse personer - i begge ender.

Det er ikke mynten, buksa, huset, bilen eller maten som gjør folk verken hovmodige eller fordømmende - det er personligheten, og den drar man med seg uansett hvor man sitter i trappa.

Jeg har ingen planer om å bli rik, velsignet som jeg er har jeg en ålreit jobb og en ålreit tilværelse -  jeg vender ikke krona opp og ned flere ganger før den brukes, men jeg trenger å bruke hodet og leve etter et visst budsjett - det er klokt uansett tenker jeg.

Utover det er det faktisk slik at det alltid vil være noen som mener det ene eller andre om en, det vil alltid være noen som forteller deg hva de synes om de gjør det direkte eller via omveier og rundt grøten.
Folk kan synes og mene hva de vil om en tenker jeg, det som er viktig er at man bevarer sin integritet som menneske, at man selv er bevisst rundt hvem man er, ens verdier og hva man står for. Sårt vil det være hver gang man opplever seg sett ned på eller fordømt, har man et våkent og bevisst forhold til seg selv klarer man å heve seg over andres tullskap -

Du kan si og du kan tro hva du vil om meg - du kan likevel ikke rokke ved hvem jeg er eller mine verdier, de står fastere enn synsing og mening utenfra.



onsdag 8. juli 2015

den hotteste og ikke minst den absolutt deiligste jenta har fylt år

Bursdager du, det er noe med bursdager - og ekstra spesielt er det når det blir snakk om bursdager til noen som står oss skikkelig nære, noen vi virkelig bryr oss om... er glade i... elsker...

Den vakreste jenta jeg vet om, den snilleste og mest irriterende, den hotteste og ikke minst den absolutt deiligste jenta har fylt år - ikke rundt år, men år.

Jippi tenkte jeg da vi skulle feire første bursdagen til kjæresten min, nå kan vi flagge... der måtte jeg tro om igjen - vi flagger ikke på min bursdag sa hun.
Jippi tenkte jeg da vi skulle feire hennes bursdag nummer to, tre, fire, fem, seks... elleve sammen - men nei da, vi flagger fortsatt ikke, nå har vi ikke en gang flaggstang, så nå flagger vi i alle fall ikke...

Nei, så flagger vi ikke da tenkte jeg første gangen, og andre, og tredje... og ellevte gangen.

Kake, det hører kake med til bursdager - kake på sengen, kake til ettermiddagskos og kake til akkurat den tiden og kosen man måtte ønske det... for voksenbursdager hører det kan hende også med massasje om man har vinden med seg...

I år har vi passert den ellevte bursdagen til konemor, og i år uten å være sammen på dagen hennes - som igjen vil si ingen flagg, ingen kos, ingen bursdagskake uansett hvor mye man ville. I bilen hjem fra byen satt lillemor i baksetet og plutselig sa hun "stakkar mamma som ikke er hjemme og som har regn på bursdagen sin, hun kunne fått litt sol..."

Jeg ser på fjesboka at folk har gratulert kjæresten min med dagen, og det er jo hyggelig - samtidig som jeg tenkte at det blir for tåpelig om jeg skal skrive gratulerer med dagen på en vegg på fjesboka, som om det ville fjerne eller lette på savnet av å være sammen - takke meg til mobiltelefonen da sier jeg bare, mye bedre at konemor sender tekstmelding om morningen der det står bort i mot noe som dette"er dere våken, er lillemor der - nå kan dere ringe og gratulere meg med dagen..." sånn cirka, i alle fall kunne det vært det som sto i tekstmeldingen :-)

Bursdager er viktige markeringer -
En bursdag er en dag man feirer en persons inntreden og tilværelse i denne verden, man feirer gleden ved å omgås eller tidligere ha fått være sammen med en person, man feirer selve livet - dette er store greier, som seg hør og bør settes pris på og markeres - noe vi også forsøker å lære barna våre.

Etter og ha gratulert kjæresten min med dagen i dag tidlig, når tekstmeldingen fra henne var lest - er det på tide og ta kveld nå...
Men -
Når konemor er hjemme igjen skal det bakes og nytes... vi skal nyte deilig kake i alskens hærlige farger og med alskens rare e-stoffer... det blir gøyt...
Jeg gleder meg, og aller mest gleder jeg meg til å være sammen med og kose meg med konemor mi :-)






...de aller fleste søknadene om ufør blir erfaringsmessig avslått i første runde - er det en del av prosedyren mon???

Jeg sendte melding til veileder i NAV etter telefonmøtet med lege på Rikshospitalet. Meldingen var helt enkel - Jeg har hatt time med legen ...