da brer det seg en lykkerus i hver centimeter i skrotten

Har du vært borte fra kjæresten din over tid noen gang?
Kjæresten min og meg bodde på hver sin kant av landet hele fem måneder før vi fikk samlet smurfeland igjen i forbindelse med flytting fra nord til sør... det ble lang tid å være borte fra hverandre, heldigvis med noen korte perioder sammen her eller der under denne tiden.

Så lenge vi har vært sammen har konemor hatt jobb med tilhørende tjenestereiser, reiser som har gått over alt fra dagsturer til turer på opp mot ei uke. Etter at vi flyttet ned har det for det meste vært dagsturer inn til tigerstaden, men det har vært en og annen tur som har strukket seg over noen dager.

Jeg må bare være ærlig å si det at jeg nok alltid har den samme greien når konemor drar på reis, det er noe som mangler hjemme - det er en del av meg som blir borte og jeg er på en måte ikke helt meg selv igjen før hun er tilbake her hun hører til.

Det altså slik at dersom jeg fikk velge kun med hensyn til meg selv og mine ønsker og behov, ja da hadde det ikke blitt mye reis på konemor mi - da hadde hun vært hjemme hos meg og jeg ville vært så fornøyd med at alt er som det skal være - nemlig at hele smurfeland ville vært samlet hjemme i huset sitt og jeg ville hatt full koll på at alle har det bra, eller i det minst hatt en viss oversikt over hva som ikke var helt bra.

Sånn kan man jo ikke ha det, så det har jeg hatt fokus på og etter hvert har jeg kommet dit hen at når jeg først er alene, så nyter jeg alenetiden.
Jeg nyter mitt eget selskap - ser på tv, strikker, er på internett, koser meg sammen med ungene osv.
Når det så nærmer seg at konemor skal komme hjem fra reis begynner jeg å glede meg ekstra, jeg teller både dag og timer og kan nesten ikke vente til å høre at hun tar i døra og se henne komme inn. Ekstra kjekt er det etter hvert også å se avleggerne når mamma kommer hjem, de blir jo kjempeglade de også - fryd og gammen brer seg i smurfeland med kyssing, klapping og klemming.

Jeg er veldig takknemlig skal jeg si deg, og jeg skal si deg hvorfor -
I mer enn tolv år har konemor og jeg vært sammen, at jeg fortsatt tripper etter henne når hun er på reis er i seg selv fantastisk, men faktisk tripper jeg også etter henne når hun ventes hjem fra jobb om dagene - det er ingen selvfølge.
Det vi har sammen konemor og jeg, den kjærligheten som har grodd mellom oss i tolv år gror faktisk fortsatt.
Det heter seg at forelskelse kommer og går. Jeg er henger med i nyforelskelsen, den sies å være til stede i starten - og det er vel helst naturlig ettersom nøkkelordet her er ny. Når det kommer til forelskelse som sies at kommer og går, har jeg til nå ikke merket at den går. Kan hende er jeg heldig, kan hende er jeg avvikende fra normalen og samme kan det være. Det som er deilig kjenner jeg, er at jeg ser på kjæresten min og kjenner det bruse inni meg, jeg kjenner en stolthet over at hun er min, jeg kjenner en tilfredshet ved at hun har valgt meg, jeg kjenner glede over det vi har.
Når jeg forsøker å se henne opp mot en annen puppeperson rundt meg og likevel i mitt objektive sinn må fastslå for meg selv at den fineste, hotteste, snilleste, teiteste, deiligste, staeste, rareste og beste jenta er mi - ja da brer det seg en lykkerus i hver centimeter i skrotten.

litt av en romantisk tur i regnværet du.

https://www.moss-avis.no/nyheter/rygge/veier/for-glatt-for-bussene-ber-elever-ga-hjem/s/5-67-383494

I går morges kom konemor seg ut døra hakket før oss, hun var ikke lange stunden ute før hun kom i døra igjen med melding om at det er veldig glatt ute på steinene - både på bakken og trappa.
Vanligvis kan dette fort bli opplevd som en slags unødvendig og kjatete greie av den sorten man driver med til barna - og av den sorten jeg gjerne blir irettesatt for dersom jeg bedriver det.

"vær forsiktig nå..." "husk på at det er glatt nå..." "ta det med ro, det er skummelt å gå..." "kjør forsiktig nå, det er glatt ute..." "det er spesielt glatt i svingen..." "på den strekken er det alltid glatt..."

Jeg er ekspert på å komme med disse utsagnene, det er fordi jeg alltid ser en potensiell fare eller utfordring i alt rundt meg.
At konemor kommer med disse utsagnene er ikke så uvanlig heller, ikke til barna - de klarer seg nemlig og dessuten må de lære. Neida, konemor kommer med disse utsagnene til meg, jeg er nemlig det svakeste leddet når det kommer til glatta - noe som er helt riktig, jeg er med mine begrensninger den svakeste parten her.

I går da vi satt med middagsbordet kommenterte konemor utsagnet sitt fra morgenen. "Jeg vet at man ikke skal trenge å si disse tingene, men det var så veldig glatt - jeg er glad for at jeg sa i fra".
Jeg på min side svarte konemor...
Først et par ålreite kommentarer i forhold til informasjonen, deretter understreket jeg at det jeg skulle si er noe jeg trolig ikke kommer til å gjenta - nemlig at det var veldig godt hun informerte oss om at det var så glatt i går, om ikke hun hadde gjort det ville det trolig gått galt.

I dag var det faktisk ennå verre ute enn i går, og i dag var jeg først ut...
Jeg kom meg ned trappa og bort til perle - bilen - ved å holde meg fast i både husvegg og bil. Framme ved perle fikk jeg låst opp og puttet inn tingene mine mens jeg knapt nok sto på beina, det var rett og slett ikke mulig for meg å bevege meg så pass at jeg fikk skrapt is av vinduene - løsning; piggsko i garasjen.
Med piggskoene på var det ingen sak lenger, isen på vinduet ble ikke skrapt bort - jeg fikk så vidt det var tak med skrapa, for så å ha store isflak på ruta bare til å plukke av... som en frossen vanndam og noe av det rareste jeg har vært bort i når det kommer til isskraping.

Jeg tasset i døra til konemor, fikk lagt fra meg et par solide isbrodder, eller isklør rett og slett, og informert om at det er betydelig verre i dag enn i går.
Da jeg endelig kom meg i bilen var det bare til å sette kurs mot jobb, trodde jeg...

Nede ved første sidevei så jeg for meg at jeg kom til å få en bil i siden, heldigvis sto den stille da jeg kom - perle hadde nemlig ingen sjanse til å stoppe, og det på tross av at jeg allerede hadde saknet farten til et minimum.
Nede i første kryss hadde jeg igjen saknet farten og opplevde at vi - perle og meg - bare seilte ut i neste vei, heldigvis holdt vi oss i veibanen - og både jeg og hun kunne puste lettet ut.
Om noe går galt med perle er selvfølgelig folk første fokus, i tillegg er det snakk om økonomi - men for perle sin del du, stakkar perle i fall noe går galt - det er hennes ræv, snute eller side det går utover rent fysisk... det er ikke bra...

Greien med dette føret er at man må ha en viss styrefart sa alltid farsan, samtidig som man må kjøre saktest mulig - det kan være en utfordring. Jeg hadde styrefart, det oppdaget jeg etter et par tre hundre meter til på veien, da fikk nemlig perle sleng på ræva og jeg rattet det jeg kunne for å rette henne opp igjen - det gikk bra og vi kunne dra et lettelsens sukk.
Framme med neste kryss kunne jeg se biler stå med nødblink oppetter bakken mot neste vei, alternativ; ta til høyre i stede for venstre - og det gjorde jeg. Det var så vidt jeg holdt meg på veien gjennom det krysset, og enda verre - perle seilet sine egen vei da jeg skulle fortsette... og da ble det nok for min del.

Nødblinken ble satt på mens jeg tenkte så det knaste...
... og opplevde at bilen bare sklei...
Hva skal jeg gjøre - fortsette eller snu, parkere her eller ikke, varseltrekant og huttetu... disse greiene kan man vurdere att og fram på.
Når det kommer til hvordan man skal håndtere at man seiler ukontrollert, hvordan komme seg fram eller hvordan snu - det er ikke noe man kan tenke på når man står der - da må man rett og slett bare gå på instinkt og automatikk.

Jeg lirket perle opp mot veiskulderen og fant feste der, for så å rygge forsiktig tilbake til krysset jeg kom fra - deretter fant jeg ut at parkeringsplassen litt lenger bort er et fint sted å parkere perlemor, så kan jeg heller spasere hjem - jeg var da tross alt skodd med pigger i motsetning til de piggfrie dekkene perle kjører rundt med.

Mens jeg rygget meg tilbake til krysset ringte jeg konemor på handsfri`en og informerte henne om hvor ille veiene er, hvordan biler seiler i vei og hvordan biler står i alle retninger med nødblinkere på.
Jeg sa at jeg rett og slett ikke ser at det er verdt å kjøre på for, at jeg derfor forsøker å komme meg til bekken for parkering og deretter gå hjem.

Konemor kledde på småsmurfene yttertøy og isklørne - så labbet vi ut på isete skolevei. Det ble da en frisk seanse på morgenen; tur - retur skole - hjem, fem kilometer og nok skritt til at konemor sin klokke varslet om at hun nå har fullført dagens mål...

Du skal se det sa jeg til konemor, vi leverer ungene og så kan det være vi får oss en romantisk spasertur i regnet på hjemvei.
Ja svarte hun, det skal du se... så fremt ikke jeg begynner å jogge...
Veldig raskt fikk hun et lite forsprang på meg, da jeg fikk sykehjemsoverlegen på telefon plutselig - det ble brått et par hundre meter i mellom oss, og jeg løp faktisk (!) for å ta henne igjen... litt av en romantisk tur i regnværet du.

Det er moro vet du, når du har fullført dagens mål hva skritt angår før du i det hele tatt har kommet deg på jobb... det kan bety to ting det...
1) du er veldig sprek før du drar på jobb, eller 2) det er et labert mål du har på telleren din...

Nå skal det sies et par ting til i den forbindelse;
Konemor sykler til jobb uten at et eneste skritt blir registrert, jeg er sikker på at om man regner syklingen om til skritt vil det bli en del skritt.
Telleren min står pr. nå på nesten ti tusen skritt, noe som da visselig er et godt mål for dagen...

Denne dagen tok brått en annen vending enn jeg har vært forberedt på. Jeg hater å bli borte fra jobb, jeg hater at ting jeg er forberedt på plutselig blir til noe annet.
Det er veldig uvanlig å bli brått syk på vei til jobb - heller er det gjerne noe i forkant som tilsier og forbereder en på at det muligens ikke blir aktuelt å gå på jobb som man pleier.
At akutt avspasering brått blir aktuelt mens man er i bilen på vei til jobb er liksom ikke helt greit kjenner jeg, det lager unødvendig kluss i systemet.
Likevel-
Det er ikke så veldig mye annet å gjøre med det enn å omstille seg, kaste seg rundt å se på hva man kan gjøre hjemme i stede - og nå rett før helg er det vel nok fristende og etterlengtede husarbeid som roper etter en.

Kan hende skal jeg blogge om det en annen gang - husarbeid, hva man får gjort og hva som ikke blir gjort, hvor mye konemor får gjort og hvor lite jeg får gjort...
Just nå i alle fall, skal det gjøres noe her i smurfeland - om enn det er lite eller mye, trolig lite.

det er en del her i sør som har utfordringer med å forstå oss nordfra

Sist lørdag var smurfeland på bytur, og nå skal du høre... eller lese...

Vi la opp til å ankomme Tigerstaden så tidlig at vi skulle være ferdig der når rushet med folk kommer til byen - og det gjorde vi, vi parkerte etter skjema.

Moroa starta inne i parkeringshuset da konemor begynte å jakte på betalingsautomaten. Skilting i taket som sa betalingsautomat og utgang, mens den viste vei med ei pil. Utformingen i parkeringshuset var slik at man kunne gå rundt ei øy nærmest, i den grad man kan snakke om øyer i et parkeringshus...
Etter et par runder nærmest kom konemor i mot meg med kortet sitt og ba meg overta jakten, da hun ikke kunne finne automaten noe sted. Etter å ha fulgt skiltingen fant jeg ei dør med en automat bakom. På vei ut av parkeringshuset lo vi godt av oss selv.

Sportshuset var det store målet for byturen, der var vi ved åpningstider og vi labbet fornøyd inn. Godt plassert på innsiden fant lillesmurf og jeg et fjernsyn som visste skihopp, dere som kjenner meg vet at jeg er over gjennomsnittet glad i skihopp - i tillegg har den ene avleggeren vår fått samme interessen og gleden ved skihopp - så der ble vi stående. Konemor og lillemann tasset videre rundt i butikken, først nede og deretter opp i andre etasje.
Dere som liker sportsutstyr og har vært på sportslageret vet at sportslageret går over to etasjer, der man har to avdelinger nede - hvor man må gå ut og krysse ei gate for å gå i mellom avdelingene. Etter å ha kikket seg rundt oppe i andre etasje kom konemor og lillemann ned igjen. Vi labbet ut, krysset gaten og gikk inn i neste avdeling. Konemor og lillemann gikk ganske snart opp i andre etasje også der, hvorpå konemor uttaler til lillemann "dette var en ny avdeling, her har vi ikke vært før". Avleggeren på sin side så på mamman sin, trolig noe rart - før han spurte henne om hun ikke var klar over at det var samme avdeling som for litt siden - bare at de da hadde gått over gaten i stedet for å krysse den nede. Du kan tenke deg, vi fikk oss en god latter også da vi forlot sportslageret.

Vi fortsatte turen vår til ikea og videre derfra til Mc Donalds for hver vår mc flurry på hjemveien, for ikke å bruke masse tid fant vi ut at drive in ville være en god greie.
Dere som har vært på drive in vet at man først kommer til en greie der man må snakke inn i en høytaler, som i seg selv ikke er så veldig kjekt - derfor vinner jeg stort sett denne loddtrekningen, og ettersom jeg sitter på passasjersiden bøyer jeg meg over konemor og snakker veldig høyt. Høyt og tydelig må man snakke, for det er en del her i sør som har utfordringer med å forstå oss nordfra, spesielt gjelder dette de nye landsmenn som ikke har hørt så mye til nordlendinger - i alle fall ikke på høytaler.
"hallo, har du en bestilling..?"
"ja hei du, vi vil gjerne ha fire mc flurry"
"fire mc flurry ja, hvilken smak ønsker dere?"
"vi vil ha en non stop..." " en non stop ja, og på de andre..?"
"daim, oreo..."
"en non stop, en daim og kan du snakke høyere nå så jeg hører..?"
Jeg snakket allerede høyt, så høyt at både konemor og avleggerne satt trykket inn i setene sine - men lydig som jeg er satte jeg i -
"EN NON STOP, EN DAIM, EN OREO OG... der brøt vi ut i latter alle fire i bilen..."
"Hallo, en non stop, en daim, en non stop til og den siste var..?"
"den siste var oreo, eller o-reo om du vil..."
"la meg se nå da, to non stop, en daim og en oreo? var det noe mer da?"
Og det var det, men den klarte vi fint - kaffe er stort sett alltid greit å forstå.

Dette kjære leser, dette var bare bestillingen - så kom fortsettelsen...
"Da kan dere kjøre fram til luke to og betale"
Og det gjorde vi, men i luke to så det helt fraflyttet ut, så da sto vi som noen spørsmålstegn , rygget tilbake en gang og endte opp med å kjøre fram og rundt en gang til...

Da det ikke var noen i luke to, som for øvrig var helt mørk og tom for det aller meste tasset en utålmodig og irritert smurf bort til den ene bemannede luken hun fant - nemlig der det sto en tass og tok i mot bestilling på headsettet sitt.
Utfordringen her var at det alt sto en bil i luken... tett opp i luken.., som samen klarte å skvise seg i mellom;
"hei ja, det er meg med mc flurryen..."
"hei, unnskyld meg et øyeblikk..."
"hva er det slags idioti at man har microfon med bestilling der borte, mens det ikke finnes folk i lukene lenger bort..?
...
Og der kom det jammen tassende ut en stakkars sjel bærende på fire mc flurry og to kaffe, med en kurs som skulle tilsi at hun tenkte på å flytte inn i bue og luke nummer to...
"hmmmja, da går jeg da..."
Så tasset smurf noe irritert og noe pinlig berørt i høvelig tempo tilbake til bilen, mens betalingskortet ble overlevert konemor med beskjed som lød "her er kortet, nå kan du betale selv..."

Trenger jeg å si at vi lo så tårene trillet da vi sto på parkeringen noen meter unna og trødde i oss hver vår mc flurry?
Etter et par minutters intens latter ba lillemann pent om vi kunne stoppe å le, han fikk nemlig vondt i hodet av all latteren sa han.

Det sies at en god latter forlenger livet, jeg er ikke sikker på hvor mye lenger liv vi i fall har pådratt oss - men det må da være ganske så lang tid, for vi lo altså så godt på denne turen som vi ikke har ledd på lenge.

kjære Frp politiker; At du legg på svøm i fraukjellern er ditt valg

https://www.facebook.com/nettpolitiet/posts/1722960481062851?comment_id=1723510251007874&notif_t=like&notif_id=1484813906136683

Man må gjerne synse fritt om dieselbestemmelsen-det gjør æ å.
At man drit på draget og ska ro sæ ut av det med å trekke inn nordlendinga og ka vi nordfra kan få oss til å si...

Vel kjære Frp politiker;
At du legg på svøm i fraukjellern er ditt valg, du treng ikke trekke med dæ en hel landsdel i samme møkka!
Vi e nordfra, vi e frodig i både verbaltspråk og kroppsspråk. Vi har likevel en viss folkesksikk og medfølelse med oss. De fleste av oss kan skille godt på sak og person, selv om det også finnes både frp politikera og andre i nord som opplagt har en utfordring med å skille på det. Vet du ka resten av oss tenke om det?
Det ska æ si dæ, vi tenke at de har gått for lenge i kald trekk, vi tar de ikke videre høytidig og vi drit i ka de mene- det er ikke verdt å bruke energi på.

Så du-
Snakk for dæ sjøl, og om det hjelpe dæ må du for mæ bare dra med dæ trønderan- men hold våres gjæng unna når du i stedet for å unnskylde dæ svømme enda lenger inn i piss og dritt.

nå sitter jeg her, burkinien har nådd meg - og jeg skal mene noe om den...

http://www.ht.no/nyheter/2016/09/20/Gjør-du-dette-riktig-13406370.ece

Jeg og barna gjorde en avtale tidlig i uken, om at vi skulle dra til badeland i dag dersom de har vært flinke å gjøre oppgavene sine, samt høre etter gjennom uken.

Dagene har gått og ungene har vært fantastisk flotte, både om morgenen og om ettermiddagen. Det har vært tidlig opp for å komme seg tidlig ut døra til SFO og jobb, og det har vært sent i seng med både sen trening og kino for ungene - i går fikk avleggerne sove til de våknet selv, et klokt trekk for å forberede ei god helg.

I dag da vi sto opp ordnet vi i vei -
Lillemor var alt påkledd da jeg kom ned, jeg hadde ikke en gang fått med meg at hun var stått opp. Lillemann hoppet i tøyet og vi spiste en i utgangspunktet enkel frokost, likevel god.

Da badeland åpnet i dag tidlig var vi rett rundt hjørnet til å stige inn, som de tre bukkene bruse. Inn i garderoben, finne seg et skap, av med tøy, fram med håndkle og dusejutstyr, inn i dusjen, fram med såpe og shampoo, vask både her og der, på med badetøy og tripp trapp ut i bassengområdet.

Ettersom vi kom tidlig til badeland var det ikke mange sjelene der, ikke alle er like morgenfugler som oss - og de som er det prioriterer gjerne shopping en lørdags formiddag - det er jeg veldig takknemlig for.

Jeg har en god grunn til for å komme tidligst mulig til badeland, det skal jeg fortelle om litt lenger ned...

Det lille bassenget med boblebad og aldersgrense 16 år var helt tomt da vi kom, så vi dristet oss inn i varmen og ned i boblene - det var deilig. Rett som det var kom ingen ringere enn sjefen til eadni inn døra, hun er rett så i siget og hadde alt boltret seg i vei med hele tyve baner i storbassenget...

Vi tillot oss å bli værende med sjefen til selskap, men bevegde oss raskt ut da det kom andre inn. Hva er det slags badeland egentlig, som har lagt opp til at man ikke kommer inn i verken badstu eller dampbad med barn under 16 år..?
Det er ganske tåpelig synes jeg - og undrer på om det er jeg eller vi som er sær med barn som liker å være med i badstu, eller om det er badelandet som er sært.

Etter halvannen time med kos og avslapping kom det plutselig inn ikke mindre enn tre stykker først, i burkini.
Jeg har til nå ikke sett for meg at jeg skal mene noe ut til folk i forbindelse med burkinidebatten, ettersom jeg ikke helt har hatt peiling på hva en burkini er eller har interesse av å legge meg i andre folks kultur og valg.

Det har imidlertid endret seg etter i dag, nå sitter jeg her, burkinien har nådd meg - og jeg skal mene noe om den likevel...

En hyggelig kar vi kjenner er teknisk sjef for et stort og kjent badeland i nord, han har vist og fortalt oss hvordan ting fungerer fra den maskinelle, tekniske siden - hvordan det er med kjemikalier, rensing osv.

Visste du at du, når du skal ut i bassenget, trenger å ta den skikkelige vasken FØR du går i bassenget?
Sitater som at det er mye klor i vannet, at det er sterkt kloret, at man har overdosert osv - blir av vår venn møtt med svar som lyder "det er ikke for mye klor i vannet, det er du som er en skitpeis..."

Hvordan kan man si det?
Jo, det skal jeg si deg - vi fikk en god forklaring på det...

Klor fester seg til møkk kan man vel på godt og folkelig norsk si. Dersom man vasker seg godt i forkant av bassenget har ikke kloret noe å feste seg til. Dersom man der i mot ikke vasker seg godt nok har man fortsatt møkk i større eller mindre mengde på kroppen, kloret vil feste seg til denne, det dannes en avgass - og det er det som gjør at det lukter klor.
Når man er ferdig i bassenget skal det strengt sett være nok å skylle av seg klorvannet, da er det ikke behov for all såpingen som vi bedriver med etterpå i stedet for før bassenget. En hver kan vel vaske seg med såpe både før og etter om man ønsker, men i alle fall før.

Altså, vi har fått en god forklaring på hvorfor man kan kalle den som stinker klor en skitpeis.

Det som slo meg i dag da disse burkiniene kom ut i bassenget iført drakter jeg ikke har sett maken til, var hvordan det i det hele tatt er mulig å bevege seg rundt i bassenget, for ikke å snakke om å vaske seg med disse burkiniene på??

Jeg så ikke annet enn at man steg ned i vannet med det som så ut til å være et nummer eller to for store drakter, dette på bakgrunn av at føttene med type strikk under beina var ganske for lange. I stedet for å holde burkinien fast under foten som strikket under gummistøvelen, hang og slang denne under hælen på gjengen.

Vel nede i vannet ble man sittende og det har jeg større forståelse for, det er ikke spesielt behagelig å bade med tøy på - i alle fall ikke tøy som i utgangspunktet slenger rundt kroppen og går over til å klistre seg til kroppen i vann.
I mitt enkle hode måtte det være mer gunstig, mer praktisk og ikke minst mer behagelig å ha på seg en våtdrakt med lange bein og armer.

Vet du hvordan det går an å vaske seg med burkini?
Jeg vet ikke, men det jeg vet er at jeg fikk en pekepinn da jeg tok med meg barna og gikk i dusjen littepitt senere - der var det nemlig tre til i burkini og enda et par stykker til kom fra garderoben til dusjen.

Om du lurer så kan du bare lese videre nedover her -
Man dusjer med alt på. Overdel med lange armer, heldekkede bein - og selvfølgelig hijab.
Hva blir vasket i dusjen før man labbet ut i bassenget? hva tror du?
Ut fra hva jeg kunne se, ikke en skit... bokstavlig talt nær sagt, fordi man ikke får bort en eneste møkkpartikkel så lenge man har alt hyret på seg.

Mens jeg sto der og skylte bort bassengvannet på både meg og ungene, iført kun... ingenting faktisk - tenkte jeg på flere ting...

Man skal dekke seg til for menn er det jeg har forstått - både kropp og hår, om det er for ikke å friste eller hva det enn er for.
Jeg har til dags dato ikke ennå opplevd å se noen menn i en damegarderobe verken i svømmehaller eller andre steder, og jeg kan da ikke tro det er disse små guttene som følger mødrene sine i garderoben fordi de ikke kan gå alene i herregarderoben man dekker seg til for.

Nå kan det jo hende at man har en tanke om å ta høyde for at man er i en kultur der det finnes jenter som liker jenter også - så man dekker seg til for alt av damer også for å være på den sikre siden... hva vet vel jeg... jeg vet ikke en gang om man har dusjet - herunder såpet og vasket før man dro til bassenget - noe jeg der i mot håper at man har gjort...

Det jeg vet er at jeg er over gjennomsnittet ukomfortabel med basselusker og urenheter.
Det jeg vet er at man ikke blir ren av å dusje med hele hyret på seg.
Det jeg vet er at man ikke får såpet en millimeter av skrotten så lenge kroppen ikke er tilgjengelig for såpe... (har du prøvd å være ute i øspøs regn og såpe deg inn - med tøy på?)
Det jeg vet er at jeg kjenner det er veldig greit å være tidlig i bassenget, så kan vi gå når det ramler inn et dusin mennesker som tilsynelatende hopper over den viktigste forberedelsen til bassenget...nemlig å vaske seg i forkant...

Hygiene er kjempeviktig når man skal ut så mange mennesker sammen på et sted. Jeg mener det må kunne forventes at de forskjellige badelandene tar ansvar for at personene som bader der faktisk vasker seg før man går ut i vannet.

Det jeg vet er at dersom det var jeg som drev et badeland, ville det være påkrevd at man tok av seg og dusjet før man gikk ut til bassengene, jeg ville krevd at man hadde et hyre som sitter inntil kroppen for med det å lage mest mulig barriere - og dersom noen nektet å bruke dusjanlegget på den måten det er ment, så ville man ikke fått bruke anlegget.

Grottebadet i Harstad har nettopp kjørt kampanje, om de ikke ennå gjør det - kampanjen går ut på å få folk til å dusje naken og gjøre grundig vask før man går ut og bader.

Jeg heier på hygiene og jeg heier på Grottebadet!

for sikkerheten til våre barn

http://www.moss-avis.no/nyheter/utrykningspolitiet/politi/n-av-hundre-sjaforer-kjorer-i-ruset-tilstand/s/5-67-318442

Har du tenkt over dette noen gang???

Som mor mer enn noe annet, som kone, som et familiemedlem, som kollega, som venn, som bekjent - rett og slett som medmenneske, er jeg sterk motstander av at man skal varsle om kontroller på veien - og det uansett om det er snakk om promille eller fartskontroll.

Det er i mitt hode så enkelt at man ikke en gang kan kalle det egoisme, heller ren tankeløshet og idioti.

Om man ikke er helt blottet for empati til andre mennesker og i tillegg går med et ønske om selv å dø, kan jeg rett ikke forstå logikken i varslingen.

Selv en egoist med tanke kun for seg selv vet faktisk ikke om den som varsles er en som i prinsippet kan kjøre en selv ihjel.

...

Jeg varsler aldri, heller må jeg innrømme at jeg kjenner et stikk av håp om at evt. førere i ruspåvirket tilstand eller også råkjører, blir tatt.

Ta de tenker jeg, plukk fra de lappen - la de spasere, dersom det gjør mitt barn, min kone, min familie, min venn, min kollega eller en jeg kjenner i gata tryggere i trafikken - ja så snapp fra de lappen og gjør din og vår andres veibane betydelig tryggere.

Jeg skal erkjenne en sak til -

Vi har så mye som er forbudt eller gjøres forbudt og bøtelegges i dette landet.

Min mening; Personer som varsler om kontroller i trafikken er på sett og vis med og spolerer jobben til politiet, i tillegg til at de er med og gjør veien mer utrygg. Jeg synes godt man kan bøtelegge personer man med sikkerhet vet er kontroll-varslere...

...

For din og min sikkerhets skyld, for sikkerheten til våre barn.

Ta det til deg, du er verdifull i deg selv

Hva gjør du -
Når du på en eller annen måte kommer til kort?
Når du ikke strekker til?
Når du, uten å mene det påfører en annen vondt?
Når du opplever at det kjennes håpløst ut rundt deg?
Når du opplever at noe i livet ditt synes å ha gått feil?
Når du opplever at liten til deg selv, også kalt selvtillit, faller unna?
Når du opplever at selvfølelsen din, du vet den følelsen som sier noe om din opplevelse av å ha det alt fra bra med deg selv til andre enden der du ikke kan være i hus med deg selv - når denne beveger seg mot et lavmål, hva gjør du da?
Når du opplever at noe du foretar deg går helt feil?
Når du opplever at du på en eller annen måte uten å mene det sårer en annen?

Det er en skummel greie dette, og det er slik at vi har forskjellige måter å forholde oss til disse spørsmålene på - dersom de skulle være aktuelle for oss.

Noen kloke hoder finns helt opplagt, av sorten som ikke bare har tenkt over saken sånn i tilfelle - de klarer faktisk å forholde seg til det man måtte ha tenkt ut på forhånd.
Noen kloke hoder det også, kommer i situasjoner som på en eller annen måte blir alt oppslukende på et øyeblikk - om det enn er bevisste handlinger, uhell, sykdom eller hva enn. Disse personene, disse kloke hodene, klarer ikke forholde seg til situasjonen og i noen tilfeller ender det dessverre med at de tar sitt eget liv eller skader seg selv.
Heldigvis hadde jeg nær sagt, finnes det en del mennesker som befinner seg på en middelvei her. Man kommer ut for en eller annen situasjon i livet, man har ikke tenkt muligheten på forhånd - men man klarer å forholde seg rolig og samlet nok til å finne svar på hva man faktisk skal gjøre eller ikke gjøre.

Hva gjør jeg?
Nå er du kan hende spent på hva jeg vil si at jeg gjør, eller tenker i de forskjellige situasjonene - er du?
Vel, jeg har rett og slett ingen svar... sånn er det.
Disse spørsmålene er for meg like undrende og skremmende som de kan hende er for deg.

Det jeg kan si er at jeg har en grunnholdning om at ingenting i livet må bli så alvorlig at man skal ha måtte komme til det steget at man tar sitt eget liv, det må gå an å søke hjelp før. Det er grunnholdningen, så vet man at noen ganger i livet er det slik at ens grunnholdning til gitte tema ikke holder når man først åker ut i ett eller annet, når man opplever at man kommer til kort... dessverre, ellers hadde vi trolig ikke hatt så mange selvdrap i dette landet.

Ett ord, Angst -
Angsten kommer brått, og den har med seg en del greier man helst ville sett man slapp å ha i hus - greier som åndenød, smerter, svimmelhet, kvalme med mer.

For de av oss som har stiftet bekjentskap med denne greien som og kalles angst, så vet vi at denne kompisen kommer til i de aller fleste fremmede, usikre, vemmelige, ekle situasjoner... ja, den kommer også i en del helt normale og kjente situasjoner uten at man alltid har helt kontroll på det.

For de av oss som ikke har stiftet bekjentskap med denne greien som kalles angst, så kan man vel bare informere om at i det øyeblikket man står over for et av spørsmålene jeg startet innlegget med - så skal man ikke se bort i fra at denne kompisen kommer knakkende på døra (om han i det hele tatt knakker og ikke bare går rett inn...).

Hva er situasjonen?
Hva skjer eller skjedde?
Hva er det jeg ikke mestrer?
Hvordan har jeg påført en annen vondt?
Hva var det som gikk galt?
Hva annet har jeg i livet som berører selvtilliten min, skal dette sette meg helt ut?
Hva er det som definerer hvem jeg er enn akkurat det jeg gjør eller gjør feil, om jeg har gjort en feil - er jeg da ingenting i etterkant, eller er jeg noe mer enn den feilen?
Hva var det som gikk feil?
Hvordan såret jeg en annen, og hva kan jeg gjøre med det?

Når et av spørsmålene jeg åpnet med dukker opp, kan man stille det med en noe annen vinkel - eller alle spørsmålene om man trenger det.
Kan hende får man litt hjelp i det, og i mange tilfeller får man ingen hjelp.

Jeg har ikke svar på verken alle spørsmålene over, faktisk ikke på noen av de egentlig, eller alt annet i livet.
Det jeg der i mot vet, er at har man først skadet eller såret en person - så krever det langt mer å rette opp i det, det er en velkjent greie - om man har gjort det helt åpenbart eller mer i uaktsomhet er egentlig ikke så viktig, gjort er gjort og det krever tilheling.
Dersom ens selvtillit daler eller selvbilde, som jo henger godt sammen - er dette også noe som krever tid til oppbygging, det er også en velkjent greie.

En annen sak er;
Jeg har jobbet med personer som har både skadet andre, såret andre, som har fått knekker på selvtillit og selvbilde i hopetall, som har tatt eller forsøkt å ta både eget og andres liv...
Det er en kunst å snakke med disse personene, det er et privilegium, det er spennende og det er krevende.
Når man sitter i samtaler en til en og hører hva disse har å si, hvordan man forsøker å endre på ting i livet - hvordan man som behandler jobber for at vedkommende skal få tro på at jeg er noe i meg selv, jeg har en verdi i meg selv, jeg har ting i livet jeg er god på osv...

... så er det slik at når man kommer til de stedene i livet der det går på tverke for egen del, så faller ens grunnholdninger og verdier likevel fort i grus altså, de gjør dessverre det.

For tre dager siden var det verdens selvmordsforebyggende dag.
Jeg tror det er bra vi har en dag det er litt ekstra fokus på dette, vi trenger nemlig kjennskap og viten i forhold til disse tingene.

Ta det til deg, du er verdifull i deg selv - uavhengig av dine handlinger og prestasjoner.