Søk i denne bloggen

tirsdag 13. mars 2018

ta veska di med deg, levere fra deg nøkkel og kort og puske deg ut av kontoret ditt



https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/WLeKBr/listhaug-advarer-mot-sp-forslag-mener-det-skader-arbeidet-mot-pedofile

Kjære justisminister Listhaug.

Jeg skal være forsiktig med å si at det er sjelden jeg blir sint, for jeg kjenner faktisk fra tid til annen at jeg blir sint - og jeg kjenner stadig oftere at jeg blir sint på barns vegne, på vegne av distriktsNorge, på vegne av helseNorge, på vegne av eldre, på vegne av våre etterkommere...

Nå har du vært ute igjen, med enda et betenkelig og etter mitt syn forkastelig utsagn.

Overgrep mot barn justisminister, du som sitter som leder for politi og rettsvesen, som skal ivareta innbyggernes trygghet, ve og vel.
Har du slått opp i ordboka og tatt en kikk på definisjonen for overgrep?
Krenkelse av annen persons rettigheter står det på wikipedia, videre - overgrep mot barn må ses på i sin helhet der krenkelse av barns rettigheter blir et fokus - et fokus som strekker seg vel utover seksuelle overgrep isolert sett.

Når et lite barn sitter gjemt i en mørk kjellerkrok og venter på at den skumle mannen som truer familien med vold skal forsvinne, når ei storesøster sitter med sin lillebror på fire måneder i armene inne på et lukket rom med vinduet åpent og klar til å hoppe, når ei lita jente på elleve år blir kastet ut vindu  en mørk vinternatt i 25 minusgrader for å få tak i hjelp til familien sin, når ei høygravid mor kaster ut jenta si på elleve år og selv sitter klar til å hoppe, når små barn lærer seg å gå til sengs med klærne sine klar til å hoppe inn i på stolen ved siden av sengen - og har fluktruten klar - jeg har her forsøkt å samle sammen litt av de opplevelsene jeg hadde som barn.
Da justisminister, hjelper det lite at det sitter en kar ekstra i politiet og jobber med seksuelle overgrep mot barn over internett. Det er viktig å jobbe internasjonalt, men vi må da for svingende se til å holde rent i eget hus før vi kan begynne å satse stort utover landegrensene. Det er også slik justisminister, at når man har opplevd å vokse opp som meg og tusenvis av barn med meg, da har man lov til å bli forbannet unnskyld meg, på sin egen justisminister som presterer å lire ut av seg det du gjør.


Misforstå meg rett, jeg har selv vært der - jeg har selv vokst opp med seksuelle overgrep og vet hva det er snakk om. Jeg har også sittet i en mørk kjellerkrok, sittet med min lillebror i fang, hoppet ut vinduet i minusgrader og løpt ute med ullsokker på for å finne tak i hjelp. Jeg har vokst opp med viten om at du må ha en vei ut, du må ha klær klar ved sengen og aller helst på deg i helgene.
Jeg skal si deg en ting jeg justisminister, det verste - det var viten om at politiet som var forventet å hjelpe ikke befant seg i kommunesenteret fem mil unna en gang, de var i nabokommunen hele syv mil unna - fordi det var vaktsamarbeid i helger.

Det jeg lurer på, på vegne av mange barn som har sittet med samme følelser og opplevelse av håpløshet som jeg gjorde, er hvor langt unna man skal forvente at hjelpen kommer fra?
Hvordan skal barn ha tillit til politi, når man ikke en gang har tilgang til de dersom det er behov for det?
Hvem er det som skal fortelle barna at deres sikkerhet ikke er så viktig som sikkerheten til barna i storbyene og byene, kunne du tenke deg å fortelle det til barna som sitter i ei lita bygd ytterst i havgapet eller inne på vidda?

Justisminister, du har selv små barn og jeg regner med at det er viktig for deg å holde disse trygge.
Hva hadde du gjort, hva hadde du vært i stand til å gjøre, hva hadde du tenkt om politiNorge dersom det var dine barn som satt utrygt i helgene, i ukene, i høytidene - fordi de var født på feil side av bygrensene?

Det er ikke bare hjerterått overfor barn og andre i distriktene, det er et ran, det er forkastelig og det virkelig store er at det kun er snakk om ideologi - hele reformen, nedskjæring og elende er resultater av den blå vinden, den blå ideoligien.
Den blå siden i politikken har fått det for seg at alt skal legges til rette for sentralisering - jo større dess bedre.
Det kommer til å gå liv tapt som følge av store reduksjoner og nedleggelser av lensmannskontor og gjennomføringen av reformen er ikke bare tåpelig - den er rett uspiselig.

Det vil dessverre alltid være noen barn som opplever ting de ikke skal, som må ta ansvar de ikke skal osv. Vi som samfunn skal jobbe for og legge til rette for å forebygge overgrep mot barn, alle typer overgrep - seksuelle, fysiske, psykiske, sosiale, økonomiske og what so ever. 

Det skal ikke være nødvendig for politiet å velge om de skal bekjempe seksuelle overgrep mot barn eller om de skal holde barn generelt trygge også ute i distriktene i landet vårt, dersom det er tilfelle justisminister, dersom dette er holdningen din, da gjør du ikke en god nok jobb - da skal du ta veska di med deg, levere fra deg nøkkel og kort og puske deg ut av kontoret ditt - det er nemlig din jobb å se til at det legges til rette for at barn generelt sett skal kunne føle seg trygge.

lørdag 10. mars 2018

det er kun jeg som kan både si noe om min greie og endre på bestemmelser der jeg måtte oppleve å komme til kort.

Kjenner du til sykdommen MS eller forkortelsen MS?
Du gjør trolig det, fordi du på ett eller annet tidspunkt og i en eller annen setting kjenner til en person med MS eller har hørt om en.
MS, multippel sklerose, en veldig kjedelig, ikke alt for vanlig - men likevel ganske så kjent nevrologisk sykdom som angriper muskulaturen.

Kjenner du til forkortelsene MC eller MyC, videre Thomsen og Beckers?
Trolig har du ikke hørt om disse forkortelsene, eller de to variantene av sykdommen.

MC eller MyC er forkortelser for myotonia congenita - en sjelden og arvelig nevrologisk og livslang sykdom som også angriper muskulaturen til de som er rammet - på en noe annen måte enn MS.
På verdensbasis er det ca 1 pr. 100.000 som er diagnostisert med MC, av en eller annen grunn er det litt flere i norden.
Sykdommen kan forklares veldig enkelt med at musklene i kroppen jobber døgnet rundt, de trener liksom hele døgnet - også i hvile / søvn. Grad av aktivitet (myotoni) varierer og påvirkes av forskjellige faktorer, symptomer viser seg i form av stivhet og smerter - kort fortalt.

Jeg har levd med aktiv MC fra jeg var seks år gammel, men har ikke hatt kjennskap til hva det er jeg har levd med før jeg var passert 35 år, jeg bare opplevde at kroppen oppførte seg rart og tilpasset meg deretter.

Kan du se for deg en seks åring som ligger med prikking, rykninger og smerter i hele kroppen uten at den forstår verken hva det er som skjer eller at det er unormalt - det er for barnet så vanlig at det derfor ikke stiller spørsmål, men bare lever med det?
Kan du se for deg et barn i skolealder som gruer seg til gymtimene, men gjør sitt beste for å få kroppen i gang når tiden er der - slåball, fotball eller hva enn?
Kan du se for deg de mange øyne som ser på barnet i gymtimene og de mange munner som ler høyt, når man som syv - åtte - ni - ti åring om og om forsøker å holde tritt med andre barn og gjøre som man får beskjed om av lærer i gymtimen - man vil gjerne, men beina slenger rundt og man soper de etter seg på bakken?
Kan du forestille deg å være i barneskolealder og i det du går fra ro til bevegelse eller lett gange til løping, får høre uttalelse som "du rører så lite på deg at du er stiv i ræva når du endelig løfter på denne..."?

Å leve med et handicap som gir både smerter i varierende grad, og fysiske utfordringer flesteparten av dagene i året er utfordrende.
Kan du forestille deg å leve med et handicap som du vet at selv på gode dager kan slå deg i bakken uten forvarsel, men det synes ikke for noen at du har dette handicapet?
Kan du forestille deg hvordan det er å gå med nærmest konstant behov for å rettferdiggjøre at du ivaretar deg selv og at du forsøker å forenkle egen hverdag med tanke på både mer vondt og evt. forebygging av skader / vondt?
Kan du forestille deg hvordan det er mange ganger i løpet av et år å oppleve at du står i situasjoner der en eller annen som egentlig ikke aner noe om det å være deg, likevel har en mening om hva du gjør eller ikke gjør, hva du skulle og burde, hva du klarer og ikke klarer og for sikkerhets skyld også bruker i mot deg de gode dagene dine, viljen og motet ditt til å være aktiv?

Jeg liker å være ute i naturen og har grått meg opp over bakker i vinterfjellet og på toppturer i sommerhalvåret.
Om jeg så har måtte gå kun et par tre skritt på det tyngste, for så å hvile skjelvende og smertefulle muskler før jeg har kunnet gå videre, så har jeg gjort det fordi jeg har hatt ønske, vilje og mål om å nå fram.
Hvorfor?
Jeg elsker å være på tur med familien min, og jeg vet at når jeg bare når målet så gir det meg så mye mer enn motgangen på veien.
Visst må jeg noen ganger bruke første kvarteret etter at jeg har nådd et mål på å sitte eller ligge rakt ut, men det viktige er at jeg har nådd målet.
At jeg kort tid etter en tur kan hende ikke er i stand til å bevege meg hundre meter på glatt underlag er ikke uvanlig, heller ikke at jeg går rundt med smerter og ubehag i muskler i dager etterpå.
Det opplagt veldig vanskelig for de rundt meg å forstå dette - du må da kunne gå de få meterne fra bilen til kjøpesenteret, fra parkeringen til SFO, fra huset til postkassen osv. - og ja det kan jeg - om man kun teller meter er det ikke særlig krevende.

Kan du forestille deg et liv der du i mange og tidvis også lange perioder lever med smerter i hver muskel - og om du da tenker på at vi har muskler overalt på kroppen vår, fra tærne til toppen av hodet så blir det en del å ha vondt i..?
Kan du forestille deg at du ikke bare har vondt ved bevegelser, men også ved å komme i fysisk kontakt med enkeltmuskler?
Lår, legger, brystkasse, overarmer, rygg, magemuskler...
Kan du forestille deg at du opplever å ha for dårlig pust, og så viser det seg at muskulaturen i brystkassen din er så stiv at du rett mangler mellom to og tre cm av forventet bevegelse i den?
Kan du forestille deg at du faller i armene på fremmede mennesker, eller går over ende i marka eller på en parkeringsplass - fordi du har trådd feil eller sklidd to cm på isen..?
Skader om det er strekkskader, skader i sene, forstuinger, sårskader...
Kan du forestille deg å falle over ende og skli inn i et bål?
Forslått med blåmerker og evt. ødemer, pluss et såret ego...
Kan du forestille deg at du på vei for å hente barna dine på SFO blir stående som en klovn på utsiden av bygget og på isen - der du rett ender med å bli hentet av en tilfeldig passerende, fordi hver muskel er så stiv at du ikke kan komme deg bort selv uten å falle..?
Du bare står der uten spesiell mulighet til en gang å snu deg om etter folk, fordi du ikke evner å flytte på en muskel.
Kan du forestille deg hvordan det er når stivhet gjerne kombinert med nervesmerter i fingre gjør at du ikke en gang kan klare å ta på deg isbrodder selv, eller du håndhilser på en person og håndrykket sitter igjen i hånda etter at du slipper tak?
Ilinger av smerter langt inn i fingrene, prikking oppover fingre og ut i håndleddet.
Jeg kunne fortsatt å komme med eksempler på erting, slengkommentarer, uhell, kroniske plager osv. som jeg har opplevd og opplever, men lar det være.

Å leve med MC byr på mange kleine situasjoner, som den å skli inn i st.hans bålet, oppleve at du trenger fire til fem tygg når du spiser før det går av seg selv, klatre ut av bilen, gå trapper.

Å leve med MC gir flere dager med enn uten smerter, gir flere dager med muskelstivhet enn uten.
Jeg kan ikke gå en tur uten å holde blikket festet til bakken, fordi jeg vet at dersom en liten rot, stein eller dump kommer overraskende vil jeg falle. Jeg er avhengig av hele tiden å se hvor jeg trår og vite at der jeg trår, der har jeg feste.
Å leve med MC gir deg ingen fordeler i det norske samfunnet - klar deg selv er det som formidles til en.
Det finnes medisiner som muligens kan hjelpe, bivirkningen er at de i utgangspunktet er produsert for å hjelpe på andre greier som hjerte eller epilepsi. For min del er det uaktuelt å tukle med hjerterytme eller stampe inn på med epilepsimedisiner, jeg har heller valgt å leve med stivhet og med vondt.

Det jeg undrer meg over er om det må være så steike vanskelig for folk å akseptere at man ikke sitter med hele bildet, med alle fakta, med all kunnskap og kjennskap til alt og alle rundt oss - og derfor heller tie stille med alle sine syns og burde.
Jeg undrer meg også over hvorfor det skal være så sinnsykt vanskelig for folk som jobber med blant annet å skulle gjøre hverdagen til personer med kronisk sykdom litt lettere, å gjøre nettopp det? Eksempelvis kan man undre seg på uttalelser som "du kan la være å gå ut på de dagene det er glatt", eller "du kan få andre til å gjøre ditt og datt for deg på dager du ikke kan det selv".

Aktivitet mer her og der, plikter og mer til - både arbeidsgivere rundt om og NAV jobber på ene siden rævva av seg for å holde folk i aktivitet og i jobb, mens NAV på andre siden holder hardt om hjelpemidler som gjør det lettere for folk å være aktiv, være i jobb på tross av for eksempel kronisk sykdom.
Jeg er sta, jeg peiser på og lar meg ikke stoppe. Det er mitt liv, det er min jobb, det er mine interesser og mål, det er ingen andre som skal fortelle meg hva jeg kan eller ikke, hva jeg burde eller ikke, hva jeg trenger eller ikke.
Etter hvert er også åpenheten blitt min greie- jeg driter i om jeg ser teit ut eller om jeg høres teit ut, ting endrer seg ikke i eller rundt meg likevel - det er kun jeg som kan både si noe om min greie og endre på bestemmelser der jeg måtte oppleve å komme til kort.













torsdag 8. mars 2018

kjempeheldig, forelska og lykkelig.

Når man gifter seg har det vært en greie med å holde sammen i gode og onde dager, ganske så grusom greie å si spør du meg.
Å holde sammen i gode og mindre gode dager der i mot er mer innafor hva som er korrekt i alle fall. Uansett lykke og uansett tålmodighet og kjærlighet, alle har gode og alle har mindre gode dager sammen.

Vi har hatt hopesvis av gode dager til nå, jeg og konemor - noe jeg og helt sikkert konemor også er veldig takknemlig for.
Vi har også opplevd de dagene som av forskjellige årsaker er mindre gode - sykdom, utfordringer, uenigheter osv. Likevel, gleden over å være ett og å være en familie er så mye større.
Jeg (og for hårpentligvis hun jeg skryter i været) nyter gleden over å ha hverandre, gleden over å kunne være seg selv sammen med en annen, gleden over å ha en å dele det aller meste med av både godt og mindre godt, gleden av å ha en å få trøst hos og en å trøste, å ha en å elske til smerten tar en og en å bli elsket av.
Liketil kjenner jeg (her skal jeg være forsiktig med å dra konemor inn i min opplevelse) gleden ved å ha noen å savne, når denne av en eller annen grunn ikke er hjemme på noen dager. (her trenger jeg ikke være forsiktig, vi snakker selvfølgelig om samme tøtta).

Konemor er helt klart den snilleste personen jeg vet om, hun er den deiligste, varmeste, teiteste, mest irriterende, helt klart den mest sexy og godeste personen jeg vet om.
Barna våre har den beste mammaen man kan tenke seg i konemor, jeg har den beste kjæresten, elskeren og vennen i henne.

Et par dager ut i mars måned i fjor spurte jeg konemor om vi giftet oss 6 eller 7 mars... det pleier å være jeg som husker datoer for det aller meste, men tydeligvis ikke dagen vi giftet oss...
Konemor så rart på meg, smilte det fineste smilet jeg vet om og lo før hun svarte meg -
"ingen av dagene vennen min, vi giftet oss 8 mars - husker du ikke det var dagen før sånn og så..?"

Joda skatten, når du sier det så husker jeg det selvfølgelig...
Vi gifta oss mens konemor var midt inne i ammetåka, fersk og god - der forutsetningene for å få hele partnerskapet annulert egentlig skulle vært fullt til stede, noe hun for øvrig har påpekt i årene etter vi giftet oss.
At det der i mot skulle være meg, dronningen av å huske merkedager; dager man møttes, datet, ble sammen osv. som skulle glemme av denne viktige dagen - det kom overraskende på meg, men desto mer hjertelig på konemor.

Vi gifta oss på selveste kvinnedagen du, klarte jeg å stavre ut av meg da konemor korrigerte meg i fjor...
Jeg liker å flagge for dager som er verdt å markere, for eksempel bryllupsdager - i våre dager er det som vi vet av statistikker slik at man godt kan feire hver bryllupsdag med både glede og god grunn.
Men flagge på kvinnedagen, det har jeg da ikke bedrevet tidligere - heller ikke båret på planer om å bedrive framover... Jeg har rett vært grepet av skrekk med tanke på at alle rundt meg uansett hvor jeg måtte bo resten av mitt liv - vil se flagget mitt i forbindelse med kvinnedagen.


På jobb har man landet på glede framfor sorg når det kommer til heising av flagg, jeg har for egen del kommet fram til kjærlighet over skrekk for å bli sett på som en ytterlig gående feminist...
I dag har flagget flapret fra verandaen, lillemann var stolt kar da han hadde hengt det opp for mammaene sine -
10 år feirer vi. 10 år med glede, mer glede, mindre glede, sorg, vennskap, krangel, latter, moro, kos og lykke.

Jeg tør påstå at konemor mi som i dag tidlig ba meg om ikke å dele noen tanker eller bilder før hun var ferdig på jobb (og i den forbindelse spurte om jeg var interessert i ti nye år), er det beste som har hendt meg i to sko.., eller som hun sier selv en gang i blant "jeg tror jeg er det beste som har hendt deg vennen min" (noen ganger tror jeg faktisk at hun mener det). Jeg er kjempeheldig, forelska og lykkelig.

Livet er herlig.



onsdag 21. februar 2018

bekymret for rekruttering av en sårbar og nødvendig yrkesgruppe til kommunehelsetjenesten.

https://sykepleien.no/2018/02/eldreministeren-vil-ha-toffere-helgeturnus-sykepleiere-i-eldreomsorgen


Frp har vunnet fram med en sak som har vært veldig viktig for de over lang tid, nemlig ønsket om å få en egen eldreminister - endelig er det en realitet... for Frp...
Norge har nå altså fått en helt egen eldreminister, ei tøtta som sitter øverst oppe i stigen for eldreomsorgen i landet vårt - like bak ræva på statsminister Solberg.

Hva skal denne ministeren gjøre slags oppgaver, oppgaver som ikke allerede ligger til helseministeren?
Jeg har skuflet gjennom intervju gjort med ministeren, har plukket ut noen sitater og gjort meg noen få tanker...

Første sitat fra intervju gjort med minister Michaelsen;
Det som er viktig for meg, er å legge til rette for best mulig pleie- og omsorgstjenester.
Bare så det er sagt, dette er allerede en oppgave helseministeren har hatt gjennom år - en oppgave som har bredd seg og brer seg utover i hele helseNorge. Det sitter ledere på alle nivåer i helseNorge som ønsker akkurat det samme som ministeren, og tro det eller ei - det finnes hopevis med fagfolk ute i direkte pasientkontakt som ønsker akkurat det samme som ministeren.
Jeg har forresten null tro på at det ministeren kommer med her er å legge til rette for best mulig pleie- og omsorgstjenester.

Neste sitat:
Hvis sykepleierne sier ja til å jobbe rundt fire flere helger i året eller avtale lengre vakter i helgene, kan en stor andel stillinger bli fulltidsstillinger. 

Dette sitatet her er et interessant, forvirrende og ikke minst provoserende sitat.
På nasjonal helsekonferanse tidlig i januar i år fikk statssekretæren spørsmål fra NSF om nettopp dette med heltid / deltidsproblematikken og hva regjeringen evt. har tenkt å gjøre med det.
Svaret fra statssekretær Sandberg fra Frp var veldig kort, enkelt og tydelig;
Ingenting, det er ikke politikernes oppgave å løse dette problemet, det er opp til arbeidsgiverne.
Jeg finner det veldig interessant at en del av leiren så tydelig sier at dette er arbeidsgivers oppgave, mens en annen side av leiren her hevder å ha om ikke hele så i alle fall en stor del av løsningen på deltidsproblematikken.
Min oppfatning er også at dette i stor grad også er en politisk utfordring, å legge en så stor og alvorlig utfordring over på arbeidsgiver er uansvarlig etter min mening.
Likevel,;at en stor andel stillinger blir til fulltidsstillinger over natten nærmest, ved at sykepleierne jobber flere helger, er ikke bare et regnestykke med feil der om man ser på at de det gjelder tross alt bare skal flytte på vaktene sine, det er også en unnskyld meg - meget klovnete ting å komme med.
Hvor mange sykepleiere tror minister Michaelsen at kommer løpende inn til kommunene med denne vaktbelastningen?
Har minister Michaelsen i det hele tatt noen formening om hvordan vaktbelastningen er på hver tredje helg for helsepersonell?
Har minister Michaelsen noen rasjonelle tanke om og reell viten om sykepleiersituasjonen i kommunehelsetjenesten i dag ettersom man i det hele tatt kan foreslå noe så utopisk?

Sitat tre:
Det øker den faglige kvaliteten, og brukerne får færre pleiere å forholde seg til.
Sorry minister, her tror jeg du tar feil igjen. Jeg tror at ikke bare flere sykepleiere - men mange flere sykepleiere - vil rømme om ikke hele yrket så i alle fall kommunehelsetjenesten. Det kan for så vidt være litt rett i utsagnet ditt, men det vil i så fall være fordi det blir en generell mangelvare på pleiere. Med færre sykepleiere blir det mer ansvar og belastning på fagarbeiderne, jeg tipper at det vil få en konsekvens også for antallet fagarbeidere i kommunen.

Sitat fire:
Michaelsen sier at varselet om mer helgejobbing ikke gjelder sykehus.
Nettopp du, her kommer vi til en av de store årsakene til at sykepleierne vil skygge unna kommuneNorge - hvem med små barn ville ikke søkt jobb på sykehus framfor i kommunen med dette som del av arbeidsavtalen?
Michaelsen, hadde du valgt jobb i kommunen dersom du måtte jobbe på denne måten - og dersom du hadde familie?
Synes ministeren det er rett å diskriminere barn og familie av sykepleiere, fordi samfunnet har et udekket behov, et behov man ikke har baller nok til å ivareta på annen måte enn ved å tvinge sykepleierne ut av det vernet som gjelder for andre folk i samfunnet..?


Sitat fem:
Hun tror utspillet vil provosere sykepleierne.
Endelig noe i intervjuet jeg kan si meg enig i, som jeg tror på.
... vent litt, dette er ikke sagt av ministeren - dette er sagt av lederen i norsk sykepleierforbund, Eli Gunhild Bye.

Sitat seks:
 I sykehusene er det dessuten rundt en fjerdedel av sykepleierne som ikke jobber helg. Dersom helgearbeidet kunne blitt fordelt på noen av dem også, minsker selvsagt behovet for å jobbe flere helger for de andre, sier Wikdahl.
Arbeidslivsdirektør i Spekter følger opp statsråden med utsagnet over, som på linje med ministeren nok klarer å provosere ganske mange sykepleiere.
Dersom økonomien til sykehusene er på en slik måte at man kan ha en av fire sykepleiere gående rundt som dagarbeidere mandag til fredag vil dette være korrekt, men jeg er noe usikker på også denne matematikken... dessuten, eldreministerens forslag skulle ikke berøre sykehusene.

Ikke bare tror jeg utsagnet til eldreministeren er dårlig timet med tanke på å utvide vaktbelastningen på en allerede tungt belastet gruppe, jeg tror utsagnet - meningene - til ministeren er rett så uheldige når det kommer til både tillit fra og rekruttering til yrkesgruppen.

Som sykepleier, som leder i kommunalt sykehjem og som politisk aktiv er jeg også bekymret for rekruttering av en sårbar og nødvendig yrkesgruppe til kommunehelsetjenesten.



fredag 22. desember 2017

Jeg labbet inn på badet i går for å finne fram badevekta vår


I dag vil jeg trekke fram en av husets og familien solfjells minst brukte gjenstander, badevekten.

Jeg labbet inn på badet i går for å finne fram badevekta vår. Jeg tok den ikke fram for å plassere føtter midt oppå den og med det se de sorte tallene komme blinkende fram i displayet og dermed også gjøre meg selv kjent med hvor mye denne familiekjære, forkjølede og lykkelige kroppen veier - neida.

Jeg fant fram badevekten slik at jeg kunne tørke støv av den, vet ikke om du klarer å se det på bildet under, men det var noe støv på den - noe som kan indikere nettopp det jeg sier, at den ikke er spesielt ofte i bruk. 


Nå nærmer vi oss jul og det har seg slik at etter jul kommer alltid nyttår, videre er det slik at ved nyttår kommer alle nytårsforsettene - og med alle nyttårsforsettene kommer alle gale beslutninger om å slanke seg.

Begrepet slanke seg er ikke et begrep her i huset, neida - her snakker vi suppekurer, renselseskurer, endring av livsstil og hva enn - men vi snakker ikke slanking.
Slanking, vi er i mot slanking - slanking er ikke bra for verken kropp eller psyke.
Alle anstendige hjem har en symaskin sies det, om man kan sy eller ikke. Alle anstendige hjem har i alle fall ei badevekt er min tanke, om man veier seg på den eller ikke.

Si meg -
Trenger man egentlig en badevekt for å finne ut om man har gått opp eller ned i vekt?
Før i tiden hadde man buksebelter, belter med huller i - de som holdt vekten stabil kunne godt se på beltet at det var slitt rundt samme hullet. Dersom man gikk opp i vekt var det ståhei når man måtte ta i bruk et hull lenger ut på beltet, når man gikk ned i vekt var det enda større oppstandelse for de som fikk ta i bruk et hull lenger inn på beltet... sånn gikk dagene og månedene - ut og inn på beltet.
Man kan kjenne på buksene om de begynner å stramme eller om de begynner å sagge, man kunne se dobbelhaker som kom og dobbelhaker som gikk.

Nå for tiden gjør man ikke slikt mer, neida - nå veier man seg til faste tider, man noterer ned verdien og ikke nok med det - neida, man veier jammen sant meg også maten man skal spise i mange tilfeller, for å være sikker på at man ikke får i seg for mye... noen ganger for lite, men for det meste er man redd for at man skal få for mye mat i seg.

Hva med å kjenne etter når man spiser, og kan hende også tenke litt over mengden man spiser - om det enn er for mye eller for lite..?
- jeg er overbevist om at like sikkert som at noen spiser mer enn man trenger så er det noen som spiser mindre enn man trenger.

Jeg ser på bildet av badevekten vår igjen -
Vekten viser både hele kg. og den viser hundre gram, om man ønsker det kan man veie seg daglig og se om man holder seg stabil eller om man går opp eller ned alt fra hundre gram til kiloer... man må bare sørge for å veie seg til samme tid på døgnet, helst om morgenen før man begynner å putte i seg mat - og selvfølgelig etter at man har tømt ut morgentisset, det vil man ikke at skal gi et par hundre gram ekstra på vekten.

Her i huset er det en stund siden noen har veiet seg så vidt meg bekjent, og for å snakke for min egen del og kun meg - jeg kan ikke se for meg at jeg skal opp på den vekten i løpet av verken pittelille julaften eller lillejulaften og heller ikke verken romjul eller på nyttår.

Jeg har ingen planer om verken slanking, suppekur, renselse eller andre greier som på sin måte går utover vekten min.
Jeg har ingen planer om å legge bånd på meg selv i forhold til verken matinntak eller andre nytelser gjennom høytiden vi nå er i ferd med å tre inn i.

Der i mot har jeg tenkt til å nyte, jeg har tenkt å nyte dagene som kommer.
Jeg vil nyte varmen, nyte lysene, nyte å være sammen med familien min, nyte å feire nyttår med venner, nyte å gå på jobb i en litt annerledes atmosfære i romjulen.
Jeg vil nyte god mat, god drikke, julekaker og andre godsaker.
Å oppleve høytid er noe høytidelig, fredfullt og godt for min del - det har jeg også tenkt å nyte.

Mitt ønske for deg som leser denne bloggen, for familien din og de du evt. måtte være sammen med er følgende;
Måtte høytiden få nå deg, måtte du få kjenne på den roen og freden som høytiden gir, måtte du få kjenne hvor deilig det er å bare være til.
Måtte du få sitte sammen med de du helst vil, familie eller venner - kan hende begge deler, og nyte deilig mat sammen uten tanke for hvor denne legger seg og hvor fort du kan gå den av deg igjen etter nyttår.

Nå har det seg slik at badevekten vår, firkantet og flat i formen, har blitt forsiktig løftet opp i ene enden og pushet forsiktig tilbake under skapet på badet der den hører hjemme - der kan den stå til neste gang vi skal ut på reis og med det klyver opp på vekten sammen med kofferten for å finne ut av hvor mye kofferten veier og om vi er utenfor eller innenfor normer med tanke på å fly.




torsdag 30. november 2017

Hvem er det som spiser vitaminbjørner?

https://www.nrk.no/video/PS*13afe4cb-64a4-4a07-a0b4-794be13da210

Jada, det er tidvis klokt med noen nye evt noen økte avgifter.
Det som likevel forundrer, og da spesielt med ei regjering bestående av eksempelvis FRP som både skilter med at de er for folk flest, og at de stiller seg negativ til nærmest alt som har med avgifter og øking av avgifter å gjøre er følgende;

Denne sukkeravgiften som nå er i vinden, hvem betaler for den mon?
Jo, betalerne her er de som bor langt fra svenskegrensen og andre landegrenser, folk som ikke bor oppi danskebåten eller andre festlige og nære båter med kurs for utlandet. Videre, det er folk som ikke bor nær flyplass med billigturer til utlandet, heller nærme en lokalflyplass der avgifter og annet gjør at det er dyrere å reise mellom dette stedet og hovedstaden enn det koster for to uker i syden fra gardermoen.
Vil du vite mer om hvem som spytter inn for denne økningen?
hvem er det som spiser vitaminbjørner?
Aksel lund svindal tenker du kanskje- er ikke det vet du, han bare skal få barna våre til å spise de... Og det gjør de, barna våre - barna til folk flest.

 Terapisjokoladen og annet kamuflerte greier som fortsetter uten økning, hvem spiser de tror du?
Jo, bort sett fra meg og noen til med meg som gjerne innrømmer at det skjer fra tid til annen, så er det de som gjerne smyger den i seg på kontoret med full overbevisning om at dette er ikke sukker, dette er terapi- spørsmålet er, kunne disse bidratt med å betale avgiften som nå barnefamilier og folk i indre og ytre deler av landet vårt - langt fra riksgrensene i stor grad nå er satt til å betale?

Vi ser det samme med brus og alkohol, der avgiftene på brus har øket keaftig pga sukker og kullsyre, mens man ser lite av dette på alkohol.
Nå går vi mot jul-
Jeg husker fra egen barndom at det ble kjøpt inn brus til jul, det var da og til st.hans at man tok seg råd til det.
Det er også en kjens gjerning at alkoholkonsumet går betydelig opp blant nordmenn i jula, spødsmålet blir igjen- hvem drikker brus og hvem drikker alkohol, eller hvem skal betale mer i avgifter av disse gruppene?
Igjen blir svaret dessverre at det er folk flest, det er barnefamilier og det er de langt fra riksgrensene, utenlandsfergene og de store flyplassene som skal betale...

Igjen ser vi en politikk som er både lite distriktsvennlig og lite for folk flest, vi ser en politikk som er lagt til rette for grupper av nordmenn, for oss som bor nær grensen, for personer som reiser- mye gjerne...
Et siste spørsmål, har man i det hele tatt tenkt konsekvenser for både folk flest, næringsliv, smugling osv når man har bestemt denne avgiftsøkningen?

søndag 5. november 2017

kan man vel egentlig bare velge å slå av fjernsynet???


https://www.dagbladet.no/kultur/det-er-meningslost-at-nrk-fortsetter-a-tviholde-pa-korset/68850645
At NRK velger å sende denne greien er ikke nødvendigvis noe som behøver å ses på med religions øyne, man kan faktisk velge å se på sendingen med historiebrillene på seg, med kulturbriller for så vidt også... om man ønsker selvfølgelig. Om man der i mot er av den oppfatning at alt som kan kritiseres må kritiseres og brukes energi på, da kan man selvfølgelig velge å ha på seg religionsbrillene og liketil de brillene som har kun en ting man ser etter - nemlig hvordan man til en hver tid kan trå ned den kristne kulturarven i landet vårt.
Hva er problemet med at folk bruker kors?
Hva er problemet med skolegudstjenester?
Hva er problemet med at det blir sendt et program av denne typen?
NRK ville trolig ikke hatt noe problem med, kan hende heller vilje og lyst dersom det var aktuelt, å sende et program fra innsiden av den største eller kan hende en hvilken som helst moske i landet vårt - dette for å formidle både religion, kultur og samfunn til oss.
Utfordringen ville trolig være at det ikke ville blitt akseptert av de som eier kulturen, hisorien, religionen - og dermed var sendingen slutt før den var begynt.
Jeg tipper at de fleste av oss, da tenker jeg oss som ikke har et problem med at det sendes gudstjenester, holdes skolegudstjenester eller bæres kors rundt halsen - de fleste av oss har heller ingen problem med at folk bruker hijab, at folk går i moskeene sine, at noen velger å tro på Allah i stedet for å forholde seg til Buddah eller tro på den Gud man har trodd på i landet vårt gjennom noen generasjoner.
Til sist handler det om respekt for mennesker, respekt for folks tro, respekt for historien man bærer med seg, respekt for kulturarv... det handler om mennesket og dets arv.
Jeg har ikke tellingen på hvor mange av våre nye landsmenn som etter hvert har ytret sine meninger i forhold til både skolegudstjenester og annet - og for å si det slik, det er ikke hos disse menneskene man møter den store motstanden til verken kristendom, religion for øvrig, historie eller kultur - det er hos allminnelige etterkommere av etniske nordmenn som har levd med nettopp denne kulturen, denne arven, historien og religionen over mange år... det alene er helt sprøtt å tenke på synes jeg.
Dersom folk har store problemer med at det sendes reformasjonen minutt for minutt, gudstjenester eller andre program med religiøst, historisk eller kulturelt innslag - kan man vel egentlig bare velge å slå av tjernsynet???

...de aller fleste søknadene om ufør blir erfaringsmessig avslått i første runde - er det en del av prosedyren mon???

Jeg sendte melding til veileder i NAV etter telefonmøtet med lege på Rikshospitalet. Meldingen var helt enkel - Jeg har hatt time med legen ...