Hmmm...

De gangene du opplever at en person som vanligvis snakker helt alminnelig med deg, er opptatt av konkrete greier og ikke har spesielt for vane å ha fokus rettet mot den indre siden av deg-

De gangene en sånn person brått blir mer vennlig eller behjelpelig, blir mer nyansert og kan hende får et sterkt fokus på din indre person-

Hva tenker du da..?

Foretar du deg noe, evt hva..?

Noen ganger råker jeg bort i en sånn person-

Vi er 24 timers mennesker-

Vi er på jobb, vi er hjemme fra jobb og vi bedriver ting på fritiden sammen med folk.

Vi har mange, mange arenaer der vi kan møte på denne type kaliber, og jeg må erkjenne at det gjør noe med meg de gangene jeg råker bort i noen av typen.

Vennlig,

Behjelpelig,

Omsorgsfull,

Hyggelig,

Snill...

Listen er nesten utømmelig, når det kommer til godord og velvilje- likevel;

Usikker,

Betenkt,

Irritert,

Sint,

Trist,

Ille berørt...

Listen for hvordan jeg opplever disse tilfellene er nesten like utømmelig som den forrige.

Hva gjør jeg så?

Jeg gjør ca ikke en dritt, rett og slett.

Greia er at jeg blir like satt ut hver gang det skjer, noe som heldigvis ikke er for ofte.

At jeg ikke foretar meg noe har å gjøre med klima jeg gjerne skal fortsette å være en del av, dette er trolig gjenkjennbare..?

Det jeg gjør er å lukke den delen av øyne som ser mer enn det blå øyet, jeg lukker den delen av ørene som hører mer enn den støyende lyden, og jeg stenger den delen av sinnet mitt som kan risikere å ta skade-

Når det er gjort, så kan jeg fortsette livet, jobben, funksjonen min.

For hver gang man har råket bort i en sak og fått seg en saftsuser, men kommet seg videre uten at ting har eskalert- så tenker jeg man kan notere seg et pluss i boka, en seier.

Det er ikke bare meg, vi hil alle tåke bort i noen slike ladninger, det er bare å erkjenne, og det er bare å stå han av når det skjer.

Lykke til 😉😉

Jeg tror at kjærlighetens dag er hver dag jeg, den er nødt til å være det

Valentines day, nok en amerikanisert tradisjon på norsk jord. Man kan spørre seg hva vi skal med alle disse kommersielle og tåpelige vanene og uvanene til amerikanerne - ene tradisjon mer hjernedød enn den andre.
Likevel, det sies at valentines day er kjærlighetens dag - og jeg, må innrømme at om det er noe jeg fester dårlig og ingen lit til så er det at valentines day er kjærlighetens dag.

Jeg tror at kjærlighetens dag er hver dag jeg, den er nødt til å være det. Det er hver dag vi faktisk lever livene våre, det er hver dag vi trår samme rutiner så mye at det er en fare for at livet blir en rutine, det er hver dag vi bor og lever sammen, det er hver dag vi går på jobb og blir slitne, det er hver dag vi står midt i de emosjonelle utfordringene - for ikke å snakke om de praktiske utfordringene, det er også hverdag at kontrastene skyller inn over oss.

Hva vil jeg nå?
Jo, jeg tenker mer om hverdagen jeg.
Det er hver dag, om enn ikke hver dag i året så i alle fall en eller annen helt tilfeldig hverdag her og der, kjæresten din trenger en oppmuntring - det er da vel ikke på denne ene dagen i året der noen få har funnet ut at dette er dagen å vise din kjærlighet på, tilfeldigvis den samme dagen som gjør at butikkene bugner av kjærlighetsgaver og uttrykk, samtidig som de håver inn mynt ... basert på kjærlighet... tror man..?

Er du glad i kjæresten din, kona, mannen eller har du lyst å vise litt ekstra omsorg og kjærlighet overfor en annen du er glad i - du trenger da vel ikke noen til å fortelle deg hvilken dag du skal gjøre det på?
Finn en dag, du har 364 andre dager å velge i mellom. Finn en helt vanlig hverdag, gjerne en torsdag som for mange (inkludert meg selv) av en eller annen grunn er den tyngste dagen i uken. Kjøp, eller enda bedre - plukk, en blomsterkvast; Kjøp, eller enda bedre - lag ditt eget kort.


Kjærlighetens evangelium, har du hørt om det..?
1. kor 13, for deg som er bevandret i Bibelen kjenner du til både betegnelsen og hvor du finner det. For deg som ikke er så bevandret i den Hellige skrift kan det sies at 1. Kor 13 står for første korinterbrev, kapittel 13.

For å bli litt personlig -
I ringene våre står den klassiske din ditt og din datt, samt årstallet vi gifta oss. I tillegg har vi lagt inn henvisning til hvert vårt vers fra kjærlighetens evangelium, to vers som setter kjærligneten i et eget lys og som for så vidt også sier noe om både styrke, framtid og kvalitet.

De to versene det står henvist til er 1. kor 13: 7
"kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt og tåler alt."

Og 1. kor 13; 13
"så blir de stående disse tre; Tro, håp og kjærlighet - men størst blandt dem er kjærligheten."

Er det ikke vakkert?
Er det ikke mektig?
Er det ikke fantastisk?

En kar sa en gang for lenge siden at det vil være naivt å tro at man kan gå gjennom et helt liv sammen uten å komme ut for utfordringer i ekteskapet, uten å en eller annen gang begjære en annen, uten å bli lei hverandre, uten å kjenne at man vil gi opp.
Samme mannen sa også at det hele veien er viktig å ta vare på det man har hatt sammen fra starten, hva var det som gjorde at det ble oss til å begynne med?
Han fortsatte med å si at man skulle se hverandre i hverdagen, man skulle støtte og verne om hverandre.
Til sist kan man koke hele greien ned til at man sitter med valget om å gi opp, eller stelle og ivareta det gode man har skapt sammen - om enn det rusker litt nå og da.

Tilbake til versene vi har valgt for ringene våre, og selve kjærligheten.
Jeg tror virkelig at kjærligheten er større enn noe annet, en person kan mestre de mest skremmende, vonde og vanskelige ting - dersom man handler i og har med seg kjærligheten... i alt.

Jeg tror også at man enten ved ren spontanitet, eller med vilje, kan uttrykke sin kjærlighet overfor mannen sin, kona, samboeren eller kjæresten - enten ved enkle ord eller ved små kjærtegn - man er ikke nødt til å slå på stortromma valentines day, fylle rommet med hjerteballonger, konfekt og store kort - den sorten kun designet for valentines day er etter mitt syn for butikkene som skal tjene penger. Kjærlighet er ikke for å tjene penger!

Heia kjærligheten, alle dager i året - ikke bare valentines day!

Lykke til med disse 364 dagene (inkludert i dag) fram til neste valentines day og ny runde med hjertebamser og fuglene vet hva annet man kommer på...

de store kontrastene

Har du noen gang tenkt på de store kontrastene rundt og i oss, og hvor kort vei det er mellom disse..?

Lys-mørke

Dag-natt

Lys-mørk

Glede-bunnløs sorg

Liv-død

Lykke-bunnløs fortvilelse

Fast-slapp

Frisk-syk

Jobb-arbeidsløs

Trygghet-usikkerhet

Forutsigbart-uforutsigbart

Tro-tvil

Medgang-motgang

Søtt-bittert
Godt humør-dårlig humør

Opp-ned

Stødig-snublefot

Sånn kunne man fortsette å ramse opp kontraster.

Uansett hva man velger, er veien til motsatt pol egentlig veldig kort, ser du det?

Bare for å ta noen eksempler;

Om du har vært ute på tur og det går mot ettermiddag- så er veien veldig kort fra dagslys til fullstendig mørke- særlig om du er i ulendt terreng og et stykke unna folk og hus / lys. Du forstår brått at det er om p henge i å komme på trygg grunn så snart du kan.

Dersom du ikke rekker å komme ned på trygg grunn snarest, er brått den trygge grunnen også borte for deg og du står midt i utrygghet.

Veien fra lykke til bunnløs fortvilelse er også skremmende kort. Man har hørt om de som har gått fra lykkelig forelska til brått å oppleve en tragedie og man sitter alene nærmest før man har blitt ett.

Eller man er lykkelig og trygg, før sykdom rammer og man brått er overlatt til usikkerhet, angst, utrygghet, og lykken har snudd til den største fortvilelse.

Heldigvis går det også andre vei-

Har du opplevd the carribean?

Fullstendig bekmørke snur til den vakreste soloppgang med de flotteste farger og en ubeskrivelig natur og utsikt.
Når man sliter seg gjennom måneder med kvalme, timer etter timer med rier, smerter og ubehag- for så å få det lille barnet på magen og ikke bry seg noe om det som var før- da forstår man lykke.
Lyset i mørketida, midnattssola i lyse sommernetter, myggteltet når mygg herjer som verst...

Poenget er-
Vi skal ta vare på de gode tidene og de gode tingene. Vi skal minne hverandre På de gode tingene og vi skal nyte de sammen, leve de sammen med våre nære og kjære... også sammen med kolleger og bekjente.
Vi skal også gripe tak i det positivt når det går dårlig.

Vi skal være der når kontrastene skyller inn over oss, det vil de nemlig gjøre- fordi vi er mennesker.
Det handler om å hjelpe og støtte det beste vi kan når kontrastene bølger slår inn, om forståelse og tålmodighet. Vær en venn, vær en partner, vær en søster eller bror, vær en trygg ramme i det som oppleves mørkt.

Lykke til 😉

Benkeslitere

Om du er interessert i fotball eller annet lagspill vet du godt hva en benkesliter er.
Om du ikke er interessert i fotball, så vil du om noen minutter vite hva en benkesliter er - om du fortsetter å lese nedover.

En benkesliter er en person som er blitt tatt ut til å være med å spille på et lag.
Sagt på en annen måte, en måte vi kjenner igjen i arbeidsliv og familieliv - en person som er valgt ut til å være del av et team, familie, enhet, eller en oppgave, prosess, noe som utføres.

Når en fotballspiller inngår en kontrakt, en avtale, et samarbeid, en forpliktelse eller hva man vil kalle det til sitt team og sin teamleder, lagleder, ledsager, sjef, trener, manager eller hvem navn denne måtte ha fått - da oppstår det forventninger fra begge parter.

Lagleder vil ha forventninger om at spilleren, arbeidstakeren, partneren, personen, talentet, deltakeren eller hvem navn denne måtte ha fått - tar del i spillet, oppgavene, jobben, prosessene, treningene, gledene, kampene, diskusjonene, nytelsene, oppturer og nedturer, fortvilelse, at man yter sitt beste, man leker og har det gøy i jobben.

Spilleren på sin side vil ha forventninger om å få ta del i de samme greiene som lagleder forventer at man tar del i.
I tillegg vil spilleren ha direkte forventninger til sin lagleder om å få sine sjanser, om å få vist seg fram, få prøve, få feile, få seire, få delta, få være aktiv, få tid, få rom, få muligheter.
Spilleren vil gi av seg selv det den kan på både godt og vondt, den vil gjøre alt for å få være en del av teamet, for å strekke til, for å utvikle seg, for å bli bedre, for å lykkes.

Hva da -
Når man inngår en kontrakt om å være en del av teamet, til å yte, til å leke og ha det gøy, til å oppnå resultater.
Men så -
Spilleren havner på benken!
Brått opplever spilleren å ikke bli regnet med i oppgaver og prosesser, i kamp, i nytelsen og gleden som oppturen medbringer?
Nrå spilleren blir sittende på sidelinja skjer det først en gang, så gjerne igjen... noen spillere blir sittende på sidelinjen mer enn de er på banen dessverre - en hver opptur blir nytt fra sidelinjen som en del av teamet, men uten å ha direkte involvering - det må da gjøre noe med en i lengden, det må da bringe med seg en egen nedtur.., en nedtur i tillegg til de nedturene man opplever sammen som team..?

Spilleren har brått blitt en reserve du, med det som måtte medfølge av opplevelser, følelser og oppmerksomhet.
Hva det er som gjør at noen blir mer reserver enn andre er trolig en sammenheng mellom hva man får vist fram og hva som forventes.

Det jeg undrer meg over er lagleder som ved ett gitt punkt har vært så overbevist om kvalitetene, kompetansen, personligheten, styrker, svakheter osv. hos spilleren - man har sett noe som gjør at man har valgt å inngå en kontrakt som binder en sammen til et team, til samme oppgaver og mål - for så brått å komme til at vedkommende ikke er god nok likevel. I alle fall kommer man til at vedkommende ikke er bedre enn at man har denne sittende på sidelinjen for å bruke den som en reserve ved behov og uforutsette tilstander i en ellers så selvstyrt match.

Noen benkeslitere kan sitte på benken i uker og måneder mellom hver gang de får sjansen til å vise seg fram, til å yte, til å ta direkte del i den nytelse og opptur en match og seier medfører. Benkesliteren vil gjerne vise fram sitt aller beste når den først får sjansen, det er tross alt den muligheten vedkommende har til å selge seg selv inn, til å komme oftere på banen, til å bli en fast del av teamet - til å definere sin verdi.
Noen reserver gjør dette så godt at de blir det man betegner som superreserver, når de kommer på banen yter de slik at de gjør seg særs bemerket, de peker seg ut på en positiv måte, de kan bli en slags joker - verdien øker.
Noen superreserver opplever å bli satt inn oftere og oftere, inntil de har markert seg så godt at de endelig får sin velfortjente og faste plass blant all den energi og alle de komponenter som skal til for å dra i havn et oppdrag, nå klimaks ved en seier.
Andre opplever dessverre å bli sittende lengre på sidelinjen, noen opplever også å bli sluset lengre og lengre bort fra teamet sitt og faktisk også å bli lånt bort, leid ut, til andre team - igjen snakker man om verdiskapning.

Hvordan det oppleves for en spiller å signere en kontrakt med ett spesielt team, gjerne etter at man har ønsket dette teamet, for så å oppleve å havne på sidelinjen ei viss tid uten å få ta del i det man trodde skulle være en del av sin hverdag, med både ansvar, sorg og glede - må da gjøre noe med en..?
Når spilleren har sittet på sidelinjen ei viss tid der en hver seier er noe man beskuer fra kanten, oppturene og seierne er oppturer og glede, men man har ingen direkte del i denne.
Nederlag og fortvilelse har man heller ingen direkte del i, men disse vil man kan hende likevel ta sterkere del i, da disse er med og forsterker en allerede opplevelse - kan ikke si at slik er det, men ut fra det vi vet om mennesket kan jeg anta.

Så brått en dag opplever benkesliteren at man er ønsket lånt ut eller leid ut til et annet lag, en annen lagleder, andre kolleger... for en periode, en periode som i mange tilfeller blir en endelig separasjon som bringer en bort fra teamet sitt - hva må ikke dette gjøre med en person.., har du tenkt på det?

Benkesliteren må da ha noen tanker, noen undringer rundt sin lagleder, surrende rundt i hodet;
"Sorry kompis, du suger så vi låner deg ut til noen som ikke er så kravstor.."
"Beklager, men nå har du vært så lenge på sidelinjen at du kan like godt gjøre en innsats for noen andre..."
 "Du leverer ikke som forventet, du er mer utgift en gode akkurat nå..."
"Som det ser ut nå har jeg andre løsninger som passer bedre for meg enn det du kan tilby..."
"Du er ikke god nok..."
"Det er det beste vi kan få til akkurat nå..."
"Dersom jeg oppnår gode resultater hos andre, vil jeg kanskje bli god nok for laget mitt..."
"Jeg må prestere på utlån, så får jeg kanskje en mulighet i eget lag igjen..."

Jeg har liten, faktisk ingen, erfaring fra prostitusjon - men jeg tror kan hende jeg ville opplevd meg som en salgsvare,  jeg tror jeg ville opplevd meg som en halliks brikke dersom det var meg som skulle leies ut for penger - uansett fotball eller ren prostitusjon.
Igjen -
Det å være en benkesliter må da gjøre noe med personen, med selvbildet og selvtilliten??

Når man alt skal være benkesliter, sitte på sidelinjen, være tilskuer -
Det må da være en stor fordel å være voksen tenker jeg, være moden?
Moden nok til å ha funnet så pass trygghet og ro i seg selv at man ikke begynner å tvile på seg selv, på hvem man er, på sin egenverdi - at man ikke bare gir opp.
Det må visselig være sterke personer i disse rollene, ikke bare med tanke på styrke og utholdenhet i kroppen, jammen også trengs det psykisk styrke og utholdenhet.

Noen både ferske og ikke ferske eksempler på benkeslitere jeg kommer på i farten - alle fra fotballen, helt tilfeldig valgt...

Ole Gunnar Solskjær - Kanskje aller mest kjent, i alle fall for meg. Benkesliteren med stor og fet B, gull-B faktisk.

Martin Ødegaard - En av de yngre og ferskeste benkesliterne. Kjøpt av verdens største fotballklubb, så ung at han enda var under definisjonen barn. Så skremmende stortalent at man i skrekk for at han skulle havne hos andre kjøpte han selv, og satte han på benken.

Mohamed Elneny - Stortalent, kjøpt av engelsk storklubb og satt på benken - nyere tid.
Kylian Mbappé

Andre benkeslitere av litt eldre årgang, mer i den aldersgruppen jeg selv husker:
Jan Derek Sørensen
Wayne Rooney


Hvorfor alt dette vrøvlet om benkesliterne..?
Jo, nå skal du se -
Det finnes massevis av benkeslitere rundt oss, visste du det?

På skolen, på jobben, i de tusen hjem, i kirken, på gata, på asylmottaket, i idretten.
Felles for benkesliterne er at de sliter ikke bare benken, de har det egentlig ikke noe spesielt godt inni seg.
Det barnet som stadig går alene, den kollegaen som stikker seg ut, gubben som aldri forstår seg på kjærringa, hun som går klint opp etter bygningene på vei opp Karl Johan i håp om ikke å bli lagt så godt merke til, flyktningen som sliter med å finne sin plass i et nytt lokalsamfunn og slik kan man fortsette.

Fra tid til annen kan man vel egentlig si at vi er benkeslitere alle og en hver, men gjevnt over heldigvis - vil de fleste av oss oppleve å være del av et fungerende team, lag, familie, klassemiljø, menighet osv.
De der i mot som ikke finner seg helt til rette, eller som for en gitt periode opplever å være en benkesliter - de trenger den støtte, omsorg, nærhet, medmenneskelighet, tillit og vennlighet som er tilgjengelig rundt en.

Tenk litt på det du -
Neste gang du reiser med tog, buss, fly eller what ever og ser en som ser litt spaca ut.
Neste gang du står i skolegården og gaper i ett med en hel gjeng andre, over han som bare må være annerledes.
Når du kommer på neste vakt sammen med ei som ikke faller helt i din smak.
Når du kjenner at du har den rareste lederen, det er du sikker på.
Når du kjefter på gubben.
Når barnet ditt lurer på hvorfor du kjefter over ingenting.

Det finnes utallige situasjoner og områder, om vi tenker etter kjenner vi, eller kjenner vi til, en outsider og / eller benkesliter - vi er bare ikke klar over det.

Å være benkesliter gjør noe med selvtillit og med selvbilde, jeg skal gjøre meg noen tanker om disse ordene også ... en dag...

EL-bilene... Man må spørre seg om det er verdt det, når konsekvensene blir både usmakelige og forkastelige.

https://www.dagbladet.no/nyheter/derfor-gar-fredsprisvinneren-i-strupen-pa-elbil-industrien---det-er-en-skam/70549987

"...Når du kjører din el-bil, bruker din smarttelefon eller beundrer dine smykker, tenk et øyeblikk over den menneskelige kostnaden fremstillingen av disse gjenstandene har..."

Det er nettopp det, fordelene med El-bil svinner hen i de stygge sannhetene både når det kommer til egentlig miljøgevinst, og etikken i framstilling av viktige deler som eksempelvis batteri.

Hva gjør så vi, i rike og gode Norge?
Jo, vi legger ut flere gulrøtter og lover enda mere goder til de som kjører EL-bil.
Vi vet at miljøgevinsten ikke er så bra som vi ønsker, om vi vil vite så vet vi.
Vi vet at de etiske aspektene med produksjon av batteri til EL-bilen er under lavmål - de er forkastelige, likevel velger vi å lukke øynene.

Vi forbrukere er dessverre der at når det kommer til egen lommebok og egne goder, så driter vi en lang en i andres nød - og miljøet for den del.
Våre myndigheter er dessverre der at når man har bestemt seg for noe- når en ideologi eller trend blir for sterk, så driter vi i å beklage og bukke under for at man har vurdert og tatt feil - alt for å beholde ansikt.

Vel, greien er at man må sette spørsmål ved om den masken er verdt det - når konsekvensene blir både usmakelige og forkastelige.

Kjære 10 mødre, dere er av de farligste personene som vandrer rundt i samfunnet vårt.

Som mange har fått med seg verserer det et heller bedrøvelig og pinlig brev rundt om på fjesboka om dagen, et brev som er gått ut fra ti heller trangsynte, fordømmende og respektløse mødre som i sin freidighet påstår at de ønsker å beskytte sine barns helse.

Jeg bare sier det, rett ut -

Disse ti, og alle som måtte finne det for godt å stå i samme mening som disse, beskytter ikke sine barn eller andres barn - heller tvert i mot.

Jeg når ikke ut direkte til disse kvinnemenneskene, dessverre vil jeg si, heldigvis vil noen andre si - der i blant trolig min egen kone... så sparer vi oss for det.

Uansett -

Jeg kan skrive et brev til tantene i bloggen min, jeg kan også håpe på at brevet får spredd seg så langt og mye at det rekker fram til i alle fall felles meningsfeller om ikke direkte til disse ti.

Og ja, til sist - så blir det også sagt -

Lillemann min på ti år og meg har lest brevet fra tantene sammen, han rister på hodet og ler - jeg kjenner meg overhodet ikke syk sier han, før han legger til at stakkars barna til sånne meninger som kan bli syk av det.

Kjære 10 mødre som ønsker å beskytte sine barns helse.

Hei,

Dere, konservativ hetro mødre. Jeg aksepterer deres legning og mer enn det - jeg aksepterer deres konservative, respektløse og ikke minst fordømmende syn på mennesker som ikke deler deres syn. Mer enn det, jeg respekterer også deres lyst på tradisjonelle kjæresterelasjoner, samt deres lyst på menn.

Jeg-
Som medmenneske, kjæreste, mor og kristen vil der i mot IKKE akseptere denne massive lesbe/ homo fordømmelsen som dere driver - den kan, jeg sier kan fordi jeg ikke er helt sikker, den kan gjøre mine barn syke.

Det dere også skal vite at den propagandaen dere driver ikke bare kan, men vil, gjøre personer som allerede strever syke.
Tragisk og fortvilende erfaring viser at hundrevis av unge mennesker - og voksne mennesker- ikke bare har blitt syke, men faktisk også har tatt sitt eget liv - Engstelse, utrygghet, stress, forvirring, depresjon, angst og tap av vennskap har blitt for vanskelig - de har blitt veldig syke og de har tatt sitt eget liv.

Denne belastningen på mine barn, på vårt samfunns barn og unge er et alvorlig overgrep og det er faktisk totalt uakseptabelt - det ville forundre meg om ikke det også vil kunne betegnes som straffbart.

Jeg vil derfor gjøre dere 10 mødre, som ønsker å beskytte helsen til deres barn, oppmerksom på at dere nå er med på å påføre andres barn og unge - og for alt dere vet også deres egne barn, skade som kanskje ikke kan rettes opp i.

Tror dere virkelig at barn og unge velger seksuell legning selv?
Tror dere virkelig at barn og unge frivillig velger å utsette seg for å stå i den motvind og trakassering som dere nå fyrer løs på de?
Tror dere virkelig at barn og unge velger å utsette seg selv for hat, tap av relasjoner, tap av tilhørighet til både trossamfunn og lokalsamfunn av egen fri vilje?
Tror dere virkelig at dere ti er rette personer som er satt til fordømmelse over andres liv, også barn og unges?

Dere må være klar over at dere ikke bare tar fullstendig feil, men også at dere sammen med deres likesinnede, er av de aller farligste personene som vandrer rundt i samfunnet vårt.
Personer med meninger og ytringer som deres nærer hat og fordømmelse rundt oss, samt oppfordrer til mobbing, utestengelse og vold.

Til sist vil jeg bare si, dessverre, det lukter av fordømmende kristen-mødre og dersom det stemmer håper jeg virkelig dere tar for dere nye testamentet og leser hva Vår Herre selv sier om kjærlighet og nestekjærlighet, hva han sier om fordømmelse og om å se til seg selv først før man begynner å anklage de rundt.

Dere skulle skjemmes skulle dere!

Enn så lenge er det bare å sove og vente, vente på at oppturen starter, på at energien kommer tilbake.

Hva gjør man når kroppen sier stopp, når man ikke orker noe og man ikke en gang vet så mye som hvorfor..?

Tom og trøtt i kroppen, søvnig, konstant sliten, svimmel, kvalm, vondt...

Det kribler fra tærne til fingertuppene, det prikker rundt munnen og hodet verker.

Kroppens skrikende behov for å komme ut, for å røre på seg, for å gi musklene den utladningen de er i behov av, for å bruke energi... på ene siden...

Kroppens skrikende behov for bare å være, hvile, sove, spare på energi... på andre siden...

Se for deg at du trykker i deg ett eller annet til mat, får i deg litt kaffe og vann, kaffe og brus, kaffe og saft, kaffe og juice eller hva du enn måtte trø i deg - før du etter hvert stabler deg på føttene og gjør deg klar til dagens ut på tur i marka.

Jeg skal nå ta deg med ut på den for tiden mer eller mindre daglige ruten min i skauen;

Når du har fått satt i gang aktivitetsmåleren og kommet deg noen meter fra startpunktet, setter du forsiktig opp tempo ned etter veien og i retning havet.

Noen dager, som for tiden er ganske mange dager og heller mer en gitt periode, er det merkbart med vind ute.

Du kan kjenne det blåser i mot deg så du blir litt engstelig for at capsen din med den lille ekstra lengden på skyggesiden, skal blåse av deg og bli nok en erfaring på tap. Noen ganger snur du rett og slett capsen din bak-fram for å sikre deg mot vinden, andre ganger tar du rett sjansen på at vinden ikke blir for kraftig og sjefete - mens du forteller deg selv at det blir bedre når du kommer bort der stien vil ta deg opp i skogen.

Risikofylt for capsen din eller ikke -  du liker vinden, du kjenner den gjør deg godt, den blåser liksom litt grums ut av deg og du nyter både lyden av blæsten og tårespretten som kommer sammen med vinden.

Kan du så forestille deg at du inne i skogen først reagerer på de skarpe høstfargene som slår inn mot deg, gir deg hodepine og gjør det vanskelig for deg å fokusere med øynene - og så ett eller annet sted i skogen kjenner du brått at nå orker du ikke mer, føttene begynner smått å subbe langs skogsstien, ei kort tid er du litt redd for at du skal gå over ende.

Klok av erfaring sier du til deg selv at du kommer deg hjem - du må bare fortsette smått framover som du har gjort til nå, og forbereder deg mentalt på å nå ett og ett av de faste merkepunktene du for egen del har lagt inn på ruten du farter nærmest daglig.

Når du er ca tre femtedeler på ruten din passerer du en benk i en liten lysning, et slags kryss... du og du tenker du - den benken hadde vært deilig å bare lagt seg ned på... men du velger å fortsette, du har tross alt passert halve veien og den letteste delen av ruten står igjen før du er hjemme igjen.

Du fortsetter ruten din forbi den fristende benken, i lettelsens navn går veien pitte litt nedover før du igjen svinger mot venstre og gir deg hen bortetter asfalten - mot lysningen der du får den letteste delen av ruten din - en nedoverbakken som faktisk er en skikkelig nedoverbakke.

Når du løper smått nedover bakken kan du kjenne både at turkompisen din drar litt ekstra på, og du merker at asfalten ikke er det beste for henne - fordi hun begynner å sope klørne sine litt etter bakken her og der - i tillegg til at hun stikker snuten sin i grøftekanten både her og der hvor det finnes noe spennende å lukte på.

Du kan nesten se hustakene hjemme over tretoppene i skogen på nedsiden og vet at du er hjemme om et kvarters tid eller så, dermed løper beina brått litt lettere igjen.

Ned bakken, bortetter veien, inn på en ny vei, kryssing av neste og vips - du er igjen på en skogsvei med trær som bøyer seg over deg, jorder på siden og i det hele tatt så vakkert at du bare svever hjem mens svetten drypper av deg og du ikke lenger kjenner at pulsen er nesten halv annen gang så rask som når du sitter hjemme i sofa.

Den korte runden tar deg en liten time å komme gjennom, du tar deg sammen dag etter dag - får på tøy, kommer deg ut.
Brått en dag kjenner du at dette klarer du ikke, samvittigheten river i deg, viljen og ønsket etter å komme deg ut sliter mot kroppen som bare ikke kan stable seg opp - og du ender i stedet med å flate ut på sofa framfor peisen...
Du kommer deg ut neste dag og kanskje også neste, før du igjen kjenner at du klarer ikke - noe du skal til å kjenne ikke bare en dag, men en til og en til... etter hvert har du mistet tellingen på antall sofadager.

Det er aldri godt når kroppen sier at den ikke orker mer, uansett hva som ligger bak.
Det som er verre er når man ikke kjenner årsaken til stoppet, da har man heller ikke noe å jobbe ut fra - og blir gående i en slags vakuum.
Enn så lenge er det bare å sove og vente, vente på at oppturen starter, på at energien kommer tilbake.