Dagen i dag symboliserer nye starter og den symboliserer nytt liv.

I dag er selveste påskedagen, og det er på tide å ønske god påske om man ikke har gjort det tidligere.

Påsken feires forskjellig fra gruppe til gruppe av mennesker, og noen feirer ikke påske i det hele tatt. De fleste rundt oss har påskeferie og nyter godt av fridager med kan hende hytte, fjell, hav, reiser, familiesamlinger eller hva dette være.
Noen må faktisk jobbe for å holde velferdsnorge i gang.

Det er med påsken som med jula- om man har et bevisst forhold til høytiden eller ikke, vi er blitt et folk som gjerne vil skumme fløten der det er mulig, som gjerne vil ha alle fordeler som er mulig å innhente, som ikke trør til sides for noen så fremt det ikke bringer med seg en fordel også for oss selv.

Vi er blitt et folk som kjenner mindre og mindre til høytidene våre, det vi kjenner til dere mot er hva disse gir oss her og nå, helt konkret. Vi kjenner til hvilke rettigheter vi har til fritid, til ekstra i lønningsposen, til åpningstider både i eget land og nabolandene og til de påsketilbud som gjelder.

Om noen spør hvorfor vi feirer påske blir mange av oss  svarskyldig, og om noen spør konkret om enkeltdagene i påsken er det mange som ikke aner verken hva man snakker om eller kan se noe hensikt i hvorfor man skal ha kjennskap til dette.

For noen av oss er høytidene enda høytider, de er viktige markeringer, de forteller om historisk viktige hendelser og de er hellige.

Vi har etterhvert blitt så gjestfrie, så mottakelige, så antirasistisk og så likestilt i samfunnet vårt - at vi mer enn godvillig kaster bort vår egen religion for å tilpasse oss alle de mennesker som har besøkt eller søkt tilflukt i landet vårt.
Det er ikke bare trist synes jeg, det er skremmende å se hvor tilretteleggende vi på ene siden er blitt, samtidig som vi har blitt mer og mer selvutslettende på den andre siden.

Jeg har stor respekt for at det finnes mennesker som tror annerledes enn meg, de har rett til det og det må gjerne legges tilrette for det.

Det som skremmer meg er en heller aggressiv framtoning, fanatisme i uansett religion, nedlatende og respektløs holdning til personer og grupper som tror og mener annerledes...
Det som skremmer meg er en lite hensiktsmessig og heller lite taktisk underkastelse hva tro og religion angår.
Det som skremmer meg er at vi er blitt så redd for å trå andre på beina hva tro angår, at vi har lagt oss selv langflat i sanda.

Men-
Akkurat nå er det høytid, det er påske og det er 1 påskedag.
Dagen i dag er selve påsken, det er dagen hele min tro bygger på - det er dagen for oppstandelsen.
Dagen i dag symboliserer nye starter og den symboliserer nytt liv.
Det er tid for å ønske god påske 🐣

Det tegner til en superfin dag ved leiren

Vi våkner og står opp stadig tidligere denne påsken - reisedagen vekket vi ungene klokka halv seks, det har man ikke behøvd å gjøre siden...
05.45 - 05.30 - 05.00 - 04.45, trodde aldri jeg Skullestad det- men det er trolig bra for psyken til eadni at klokka skal stilles farmen time om et par dager...

Om man legger småsmurfene til vanlig tid, senere eller tidligere har ikke noe betydning - jeg har visstdet alltid, tante barføtt erfart det i påsken... "Jeg tror ikke det har noe for seg å ha de lenger oppe, Om vi legger de senere våkner de nesten enda tidligere..."
Det er nettopp det som skjer, det blir enda kortere nettmedier senere leggetid - OG ikke minst enda mindre voksentid...

Så hva skjer?
Jo det skal du høre-
Ungene følger rutinen sin, stell fra klokka seks og i seng til klokka syv. Eadni på sin side har voksentid sammen med tante og gjerne onkel lille om han er innom, fra klokka syv til kan hende halv ni- da stomper vi... Vi skal tross alt opp til ca kl 5...

I dag var småsmurfene i farta allerede før fem. Været er nydelig ute, og vi gleder oss til å få på utetøyet- bål, lek og kos... Jeg kan for egen del være ute hele dagen, og det er også hva vi har gjort disse dagene - vi har vært ute hele dagene :-)

Snømåking, snøscooterkjøring, lek, bål, pølser, finsk kjøtt på bål, fruktsmoothie, kaffe...
Eadni, kan vi bare være hjemme og ute, og kan vi la være å kjøre bil..?
Lillemann er redd han mister utetid til fordel for å sitte i bil på tur... Det skjedde tross alt deler av en dag...
I dag skal vi til snilleste onkel Victor - ake, ha bål og utemat. Siden skal vi hjem og roe ned før avleggerne skal stelles, hvem vet hva dagen vil bringe- Været er upåklagelig, helt nydelig - så det tegner til en superfin dag ved leiren.

han viste seg å være som resten av menneskeheten, dødelig

Da jegvar liten, i allefall litt mindre enn jeg er nå - hadde vi en kjekk nabo som het Ole.
Ole var en gammel mann, han var 80 år+ og bodde rett på siden av oss i et gulthus fra 1949, sammen med sønnen sin.
Om ikke jeg var liten,så var min lillebror liten - og om han var en liten gutt, var han dog både lur, oppfinnsom og praktisk.
Hva gjør man i mangel på en bestefar for eksempel? Jo, man spør gamle naboen om det er greit at han kan være bestefar. Hva gjør man når man ikke har is hjemme? jo man går til bestefar og hører om han har is. Hva gjør man om bestefar ikke har is? Jo, man spør om han kan sparke til butikken å kjøpe is... Og det kan man selvfølgelig, man er tross alt bare 80+ og det er tross alt bare to og en halv km til butikken+returen...

Vi var mange personer under ett tak hjemme da vi vokst til- to voksne, fire tenåringer og to barn. Med ett bad/ dusj, ett toalett og mange som sto både i kø og som brukte varmt vann fra samme tank- lånte vi tidvis dusjen til Ole.
Detvar alltid kjekt å låne dusj hos Ole - når vi var nede i dusjen ordnet han oppe, og når vi kom opp hadde han ofte klart enten varm grøt eller hjembakte julebrød og kakao.
Ole var en flott fyr, vi er heldige som har fått lov å bo nær ved og ha gleden av å omgås denne snille, gode mannen.

Ettervern som årene har gått har vi blitt voksne- jeg har flyttet langt bort, man har fått egne hjem og familier osv, Ole har- naturlig nok dødd etterhvert, ettersom han viste seg å være som resten av menneskeheten- dødelig.

Min søster har etter en del år nå, kjøpt huset til Ole - og nå i påsken er jeg heldig å være her på påskeferie...
Vet du, det er veldig hyggelig. Det er hyggelig å være i hjembygda mi, noe som er ti år siden sist. Det er hyggelig å møte på både slekt, familie og bekjente- og det er hyggelig å være tilbake i huset til Ole.

Vi har kommet inn i huset og luktet Ole isveggene. Vi har kjørt snøscooter på jordene til min søster, de samme jordene vi kjørte scooter på da vi var betydelig yngre. Vi har pusket og styrt med ungene på utsiden, hatt bål og i bakgrunnen av bålplassen beskuet huset vi bodde i mens lillebror var liten. Vi  har vært innom fjøsen og sett stedene Ole drev med snekring. Vi har vært nede i dusjen, ungene har seilt pådusjegulvet som vi gjorde da vi var yngre og vi har spist julebrød når vi har kommet opp nydusjet.

Det er litt som å reise i tid dette besøket. Ungene har fått høre om Ole, om onkel lille, om dusjestunder og langt mer.
Jeg har fått minnes de gode stundene med en god mann. Vi har fått koset oss utenfor, både jeg og ungene. Det er herlig å se ungene leke og drive på, og det er herlig å selv være ute sammen med pjokkene...
... Det eneste vi mangler nå er mamma, hun finner vi om noen få dager - i mellomtiden skal vi nyte vinter, snø, scooter, bål, slekt... Rett og slett alt og ingenting.

God påske folkens!

Husmorens prosedyrehåndbok, vask av tøy

Husmorens prosedyrehåndbok, vask av tøy:

Ta deg en kikk på badet eller der du har skittentøyet ditt, snus litt - noe skittentøy lukter nemlig og du vil ikke glemme å vaske dette (eller misse det som har gjemt seg under en stol, krakk, hylle eller hva det måtte være).
Sorter skittentøyet etter farger og hvilken temperatur det er anbefalt vasket på, kast dungene enkeltvis inn i maskinen og sett på anbefalt program.

De aller fleste i dag har en vaskemaskin, selv om det ennå finnes et fåtall som enten vasker tøyet sitt selv på vaskeri, eller som leverer det fra seg på vaskeri - den siste gruppen leverer i praksis tøyet sitt hjem til mor for vask...

Jeg husker da jeg vokste opp, vi hadde vaskemaskin - en helt allminnelig vaskemaskin, tung som fjell. Mamma sørget likevel for at vi fikk høre om tiden hun vokste opp uten vaskemaskin, ei tid man enten gnukket og gned tøyet i baljer eller man rett og slett satt ved elva.

Min bestemor hadde også en vaskemaskin da vi var små husker jeg, med toppåpning.

Hun brukte den til tøyvask fra tid til annen - hennes generasjon vasket ikke tøyet like ofte og iherdig som vi gjør ser du. Min bestemor brukte også vaskemaskinen til noe helt annet, du gjetter aldri til hva - men det skal jeg fortelle deg...

Hun brukte den til blomsterbord.., hun hadde nemlig rundt om 390 planter som skulle ha plass rundt om i huset - det er en annen fortelling.

Klækoker, har du hørt om det noen gang?

Min mamma hadde en enormt stor kasserolle som gikk for navnet klækokeren, det var fordi hun fra tid til annen pleide å koke klær i den.

Jeg kan huske klækokeren sto på komfyren da vi bodde i gammelhuset, trolig med tøybleier på kok. Jeg kan også huske klækokeren stå på komfyren i nyhuset, spesielt en gang mamma og Wivian skulle farge noe tøystoff.

Etter mange kokninger, rensinger, kokinger og ikke minst etter at tiden med klækok for lengst var forbi kan jeg huske klækokeren på komfyren igjen - da med margebein på kok... Store og saftige margebein fra rein, puttet stående oppi klækokeren - kokt passe tid og snudd på hodet for å koke andre siden av de samme margebeina.

Jeg har i mitt voksne liv alltid hatt en vaskemaskin, det har vært den største selvfølge - og det har vært noe av det første man har fått i hus når man har flyttet inn. Vaskemaskinene i våre dager blir bare større og større, tar stadig fler kilo tøy, er brukervennlige og mer miljøvennlige enn de aller første... Heller ikke holder de nye maskinene like lenge som de gamle.

Konemor og jeg er på vaskemaskin nummer tre sammen, andre etter at barna kom til - og denne gangen betydelig kraftigere enn ved forrige kjøp, og nå skal du høre - nå har vi altså gått til innkjøp av tørketrommel.

Vaskemaskin er en ting, det har du med største sannsynlighet i hus, men -
Har du en tørketrommel i hus???
Det har vi, vi hatt den i hus i noen få uker nå.

To barn i beste barneskolealder, konemor og meg - det er vi fire som bor under samme tak. Da barna var babyer og barnehagebarn fikk vi noen ganger høre at vi skulle ha kjøpt oss en tørketrommel, det går ikke an å ha små barn i hus uten tørketrommel sa folk.
Jo sa vi, det går an - og vi har drøyet...

Vi har drøyet både fordi man da kan se at det går an å leve uten tørketrommel med småbarn, men mest fordi vi ikke har hatt rom for noen trommel...
Plass til trommel har vi nå, og nå har vi altså også en trommel - det har bringt med seg noen endringer på vaskefronten og tørkefronten...

Inntil tørketrommelen kom i hus for ca en måneds tid siden har vi vasket tøy, hengt opp tøy, tatt ned / brettet sammen tøy og lagt tøy i skapet - om og om og om igjen.
Inni mellom når vi har vasket tøy har vi ventet med å vaske mer tøy, fordi vi ikke har hatt tørkekapasitet - enten fordi vi ikke har hatt ledig tørkestativ, eller ledig plass å sette tørkestativet.

Plass til å tørke er ikke lenger et aktuelt tema, og det har bragt med seg noen konsekvenser...

Konemor har alltid vært flink på å få tøy inn i maskinen, vaske og få det opp på stativet. Ta ned tøyet fra stativet, brette og få det i skap har ikke vært en like sterk side - av den grunn har det blitt et naturlig gode med at det tidvis går i stopp med kapasitet på tørk - det ga meg anledning til å brette tøyet samtidig som jeg tok det ned av stativene og videre rett i skap.

Tam-ta-ra-taaaa....!!!

Så kom tørketrommelen, og hva skjedde da?
Jo det skal jeg si deg;
Vi har like stor produksjon av skittentøy nå som tidligere og konemor er en enda større racer på å få tøyet i maskinen til vask, nå er hun i tillegg en racer på å få tøyet fra vaskemaskinen og over i tørketrommelen...
Det er vel ingen overraskelse at det tøyet som kommer inn i trommelen og kommer ut derfra - tørt og deilig... hvor blir det av da tror du???
Joda, da havner det i loftstua...
Sofa oppe synes tidvis ikke, fordi den er dekket med håndklær, undertøy, bukser, skjorter, sengetøy, sokker, ulltøy, yttertøy og hva den ikke er dekket av...

Jada konemor, du har vært kjempeflink i dag - du har fått unna masse vask...
Joda, jeg synes du har vært flink - det er blitt kjempefint inne på badet nå...
Jada, jeg vet at jeg ikke trenger å ta sammen alt tøyet på en gang...

Det er så deilig med tørketrommel, om du ikke har fått med deg det - alt går så kjapt og så enkelt med vasken...
... Det er bare siste del av vasken, min del, som tar tid etter at trommelen har kommet i hus - når man skal brette sammen stabel på stabel med vasket og tørt tøy.

Har du ikke en tørketrommel skal du vurdere å gå til innkjøp av en - det gjør faktisk en forskjell...
Samtidig gjør du veldig klokt i å foreta en konsekvensutredning i forkant, kan lønne seg om man i det minste er forberedt på hva som kan skje når man først har fått saken i hus...

det er for meg den aller største lykke!!

Skal jeg fortelle deg om et av livets største gleder?

At konemor er på reis er ikke noe stor lykke i seg selv, men når hun først har dratt på reis er det veldig dumt å sitte med hakaslepp og hengleppa - da finner man de gode sidene ved å være alene med barna, og de utnytter man :-)

Så tilbake til et av livets største gleder.
Når konemor drar på reis, om det er med lengre mellomrom eller tettere, om det er for ei overnatting eller flere - når hun først drar, får ungene lov til å sove i storsenga hver sine netter.

Aller først går ungene raskere til ro når vi er alene, de kjenner nemlig på goden ved å sove i storsenga - det er stas.
I går natt hadde jeg lillemor sammen med meg -
Før jeg legger meg går jeg alltid inn til ungene, susse på de og visker de i øret at jeg elsker de. Den opplevelsen når man bøyer seg over og legger kinnet inntil det myke og deilige barnekinnet, rører akkurat nok på hodet til å kjenne hvor deilig myk de er og hvor deilig de snuser - før jeg visker et stille og hjertelig "jeg elsker deg lille gutten min, du er min yndlingsmann - snille, gode gutten til eadni"
Det røres på hodet, samtidig som det smattes og pustes ekstra fra den store, lille skatten min. Jeg stryker han alltid varsomt og kjært over det rufsete hodet hans før jeg forlater rommet.

Når jeg så kommer inn i storsenga og legger meg, bøyer jeg meg forsiktig bort til lillesmurfen som ligger stolt på mamma sin plass.
Jeg gjør samme prosedyren inne hos henne, kjenner det deilige lille fregnekinnet hennes, løfter opp den mørke og tette panneluggen hennes før jeg susser henne i panna og en gang på kinnet mens jeg sier "jeg elsker deg lille jenta mi, du er ei snill og god lita jente, gode lille jenta vår..."
Det røres på hodet også her, men litt mer forsiktig. Noen ganger visker hun tilbake at hun er glad i meg, andre ganger gir hun mer signaler på at hun vil sove videre...

Lykke-
Dette er for meg stor lykke, og vet du hva som gjør denne lykken enda større - enda mer fullkommen?
Det skal jeg fortelle deg, det er når vi får morninger som i dag når vi har fri...
Jeg våkna da klokka så vidt var passert syv i dag, rørte litt forsiktig på meg og kjente på hvor deilig det var bare å hvile.
Plutselig kjenner jeg at en liten tass begynner å røre på seg bak ryggen min, før jeg hører et forsiktig og muntert "god morgen eadni..."
Det var lillemann min som våkna. Vi ble liggende å småprate, mens han kom krypende med dyna si så nærme at han fikk lagt seg kinn mot kinn i praten.
Etter hvert vi lå og snakket om hist og pist kunne vi høre lillemor komme tassende, hun hørte prat og trodde mamma var kommet hjem fra reis... LITT nedtur når mamma ikke var kommet hjem, men glad og smilende for å komme inn i storsenga.

Å ligge slik om morningen, med uthvilte småsmurfer, småprate om hvordan det var når de var kommet til verden, lillemor elsker å spørre om det - og enda mer når vi svarer.
Vi lå slik en stund - spørsmål, svar, prat, latter og kos...
Lillemann liker å høre om hvordan han knør om natta, hvordan han krøller seg hit og dit - og alltid har gjort det. Han elsker å høre om føttene sine som sparker hit og dit, fletter seg inn i beina våre, om hvordan han smatter og lager koselyder osv. Når han i tillegg får høre at det er litt av sjarmen med å ha små barn, sjarmen ved at de ligger i storsenga - at det blir knotete, at de knør og er barn - da blir han enda gladere.

Å ligge slik om morningen, det er for meg den aller største lykke!!

Har du noen gang hatt en opplevelse av at hjertet ditt skal revne

I dag vil jeg dele med deg noen tanker jeg har gjort meg om opplevelser og følelser vi fra tid til annen kan stå overfor, tanker om å elske kan hende - eller tanker om kjærlighet slik den slår ut på oss.

Har du noen gang hatt en opplevelse av å kjenne kroppen stå så i spenn at den skriker fra innsiden?
Har du noen gang hatt det sånn at det kjennes ut som om alt er i ferd med å revne rundt deg, gå i stykker, smuldre opp..?

Har du noen gang hatt en opplevelse av at hjertet ditt skal revne - i glede, i sorg, i redsel, i sårbarhet..?

Opplevelsene overfor er noe vi dessverre både kan og trolig også vil kjenne på en gang eller flere i løpet av livet, avhengig av hvor lenge vi lever.

Disse opplevelsene kan komme som følge av forskjellige ting;
Angst, redsel, sykdom, død, mangel på kunnskap, kjærlighet, mangel på kjærlighet osv. osv.

Hva som ligger bak er så som så, hva det gjør med en er mye det samme - man sitter med en opplevelse av ikke å få puste, man kjenner en redsel så stor at man bare kan forstå dersom man har kjent den samme redselen selv, eller man kjenner en lykke så stor at man er i ferd med å sprekke... alt er veldig intenst mens det står på.

Har du noen gang tenkt over hvor sårbare vi mennesker egentlig er?
Har du tenkt over hvor lite, eller mye, som skal til for å felle oss... i alle fall sette oss ut av spill?

Hva er det som setter deg ut av spill for eksempel -
Å stå overfor en utfordring du ikke har vært bort i før?
Å stå overfor sykdom hos deg selv eller et familiemedlem?
Å stå overfor en ny begynnelse, eller sagt på en annen måte at du har opplevd en betydelig endring i livet ditt?

Hva er det som gjør deg sårbar?

Jeg har brukt litt tid på dette opp gjennom årene, jeg har lært masse både om meg selv og om mennesker - både de jeg omgir meg med til daglig og andre.

Jeg vet hva det er som gjør meg sårbar.
For eksempel har jeg blitt veldig sårbar etter at jeg fikk min egen lille smurfefamilie.
Jeg vet at min største sårbarhet ligger i nettopp mine aller nærmeste, mye kan jeg stå i og håndtere - dersom noe eller noen skulle ramme eller antyde ett eller annet med familien min ville det ramme meg på en måte som ingenting annet er i stand til.

Jeg er en fredelig, omtenksom, snill vil jeg påstå, godhjertet, rettferdig, stabil person. Jeg er empatisk og jeg er tilgivende, jeg er bestemt og jeg er feig, jeg er betenkt og jeg er mistenksom, jeg er klar og orientert, og jeg kan være usikker og utydelig - jeg kan i situasjoner også være det man kaller for ikke orientert.

Som jeg sa litt lenger opp kan jeg gå gjennom mye og jeg kan akseptere mye. Om noe likevel skulle gå utover barna mine eller konemor mi, vil jeg sette skapet på den plassen jeg mener det hører hjemme.
Heller ikke for egen del ville jeg akseptere hva som helst så lenge det i neste sving ville berøre mine nærmeste - sånn er det nemlig når man er kommet til et sted der man elsker noen andre mer enn man elsker seg selv, noen kaller det å være mamma og det er å ha funnet sitt livs kjærlighet.

Når det kommer til familien vår er vi ikke spesielt til forskjell fra dyrene, har du tenkt på det?
Jeg er overbevist om at i alle fall de fleste som leser dette innlegget, kunne gå gjennom hva som helst for å beskytte barna sine - noen flere enn meg ville også gjort det for den personen som gjør hjertet sitt helt.

Jeg anser meg selv som verdens heldigste med akkurat min lille smurfegjeng.

Sårbar aldri så mye, jeg er ubeskrivelig takknemlig og lykkelig for at jeg har akkurat min lille trio.
Ingen sårbarhet i verden, ingen hendelse, ingen personer - ingenting kunne få meg til å tenke annerledes eller føle annerledes.

Hva skal man med alle disse sykepleierne, man kunne da brukt roboter..?

For noen dager siden fikk jeg oppleve å være pasient i akuttmottaket på Kaldnes, det nye sykehuset Østfold.

Jada, så ser ikke sykehuset ut som et sykehus når man kommer inn mot det, heller minner det om et industribygg av noe slag - men det er helt ålreit på innsiden.
Alt er nytt, alle undersøkelsesrom er nye og fine, alt utstyr er supermoderne osv. osv.

Ved å ligge, eller sitte, mer eller mindre en hel arbeidsdag i mottaket får man med seg en del greier, og man gjør seg noen tanker.

Aller først må det sies at de som tar i mot folk i mottaket er kjempehyggelige, de framstår blide og beroligende og ikke minst er de effektive... i alle fall er det noe man får inntrykk av.
Dette inntrykket er forresten noe disse folkene evner å beholde utover dagen og ettermiddagen, selv når det begynner å hope seg opp med folk i mottaket.

Jeg ble hentet inn på ei akuttstue, og inne på akuttstua ble jeg lagt på en benk -
En sykepleier på ene siden og en annen på den andre, ene drev med blodtrykk og EKG mens den andre sugde til seg blodprøver - begge to veldig koordinerte i forhold til hva den andre gjorde, og veldig ivaretakende ovenfor meg som pasient.

Legen som kom inn var også både hyggelig, effektiv og fokusert - ingen fjas, ingen utenomprat.

Jeg ble vist vei inn på et annet venterom etterhvert, et rom der man satte ned belysningen for ikke å irritere hodet mer enn nødvendig - og der det sto noen enkle lenestoler og ventet, disse kunne man legge litt tilbake og de hadde også en tilhørende fotskammel.

Rommet i seg selv var greit, stolene var ikke de beste etter å ha sittet i de i tre timer - men de var justerbare og fungerte greit.
Det som var med dette rommet  ser du, var at det var plassert rett over det lille kjøkkenet man har i mottaket - kjøkkenet på sin side er tydeligvis gjenstand som pitstop for ambulansefolk og det er arena for pleierne i mottaket til kjappe meningsutvekslinger, synsinger og annet når anledningen byr seg... med annet tenker jeg annen prat...

Det gikk i ett eneste kjør, akuttmottaket på det nye sykehuset i Østfold du - det er en egen liten verden der man går og går, løper litt inni mellom, drøfter rom 1-2-3-4-5-6 osv, hvor skal den og hvor skal den, hvem har ansvaret for den og hvem tar den, hva gjør vi med, har du sett til, kan du gjøre, ja men da trenger jeg at du...

Inne på rommet jeg satt hadde jeg først selskap av ei dame på 84 år skulle jeg etter hvert høre, og et par karer hvor av den ene hadde brokk og den annen prolaps.
Jeg satt i det mørkeste området i rommet, innerst i rommet, med øynene igjen og et press i hodet som på det verste fikk tårene til å sprute ut av øynene.

Hjelpes meg, hvor mye dritt en person kan lire ut av seg ... om sånn cirka et og samme tema - i dette tilfellet misnøye med aktuelt sykehus for øyeblikket og helsevesenet generelt.
Brokket hadde tydeligvis ikke noe i veien med snakketøyet sitt, for der gikk det altså uten stans fra jeg kom og til han etter fire timer og noe ble hentet til undersøkelse.

Man hadde noen opplagte synsinger og meninger om sykehuset som var bygget for lite allerede før det åpnet, om kaoset som befant seg i mottaket (at dette trolig kan være noe subjektivt opplved var ikke tema), om dårlig skilting og hvorledes denne var både tungvindt og dum, om alt for få liggedøgn på sykehus, om kommunehelsetjenesten som ikke strekker til og gjør at gamlinger dør på venteliste inn til sykehjem osv.
Det man også måtte være klar over, i følge brokket, var at man ved å gå fra tre til ett sykehus satte menneskers liv i fare - nå er det nemlig blitt slik at folk må reise opp til en time for å komme seg til sykehus - da er det faktisk også slik at man må forvente at luftambulansen stiller opp for å ta unna når det er kritisk.

En time til sykehus, luftambulanse - som forresten er det eneste brokket gir sin støtte til, tap av liv..?
Det kunne vært fristende du, å be brokket om å løfte blikket opp mot nord - gjerne også reise opp og kjøre i mellom bygdene ytterst i fjordhullene og til nærmeste sykehus. Jeg kan i alle fall love brokket en ting, han bør ikke feile annet enn brokk - for han kommer ikke til sykehus på en times tid - det skal man bare glemme.

Tap av liv som følge av at vi har gått fra tre til ett sykehus i Østfold, jeg tror ikke det.
Dersom det var tilfelle var man nødt til å gjøre noe med situasjonen nord i landet, alternativt måtte man ut å si at et liv i nord ikke er så mye verdt som et liv i sør - og det ville trolig være å dra det hele noen hakk for langt... ergo er det ikke fare for liv pga. avstand på en time til sykehus, heller ikke på østlandet.

Sist og absolutt ikke minst i forbindelse med sykehus, slang brokket i fra seg at han ikke forsto hva man skulle med alle sykepleierne som drev og løp rundt omkring i mottaket.
Ja du hører det...
Jeg skal bare si deg det at karen med brokk skal kan hende være litt glad for at smurfen hadde så vondt i hodet at hun knapt klarte å gløtte på øynene for å kaste et blikk på galskapen.
Det måtte være bedre med roboter som kunne gjøre noen av oppgavene fortsatte han, og la for sikkerhets skyld til at det nok kommer med framtiden.

Nå er det visst nok slik at det er sånne fine bånd i kjelleren på dette sykehuset som flytter rundt på ting, automatikken er ganske stor sa prolapsen.
Ja svarte brokket, det kunne da ikke være så vanskelig å fått til noe slikt for å frakte pasienter i mellom heller - til røntgen og slikt mener jeg.

Nei tenkte jeg, og om det var fru brokk, brokk junior eller en annen brokk som skulle fraktes kunne du håpe at båndet hadde et godt utviklet klinisk blikk, solid erfaring til å kjenne igjen signaler på at noe er i ferd med å svikte og ikke minst at automatikken var god på HLR.

I ettertid har jeg tenkt mer på dette -
Det er fortsatt ufattelig lite mannen i gata vet om hva det vil si å være sykepleier.
Pussig nok satt de som alvorlig og engasjert diskuterte hvor enkelt og ikke minst besparende det ville være å bytte ut sykepleier med roboter, i et akuttmottak - fylt til randen med sykepleiere som jobber helsa av seg for at de skal bli ivaretatt.
Blærescanning, ultralyder, blodprøver, toalettbesøk, spørsmål om og vurdering av behov for kateterisering, oppfølging mens man ventet på videre undersøkelser, følge til undersøkelser, smerteobservasjoner med mer...

Var det ingen av disse karene som fikk med seg at det var sykepleier som gjorde disse greiene med de og for de, som fulgte de opp underveis, som hadde et våkent blikk på de gjennom dagen - som vurderte de og hadde ansvar for de?
Jeg tror faktisk ikke det, verken brokken eller prolapsen kan ha fått med seg hva sykepleierne faktisk gjorde for de den dagen - de var mer opptatt av at sykehuset var for lite, for flott, med for små skilter, for få liggedøgn og unødvendige sykepleiere som løp rundt.

Legen som skulle gjøre spinalpunksjonen på meg ble plutselig bare stående og jeg spurte om det var noe galt. Neida, ingenting galt - men han var klar, og kunne ikke gjøre noe videre uten å ha en sykepleier med seg...
Ser man det, jeg for min del må bare si jeg priser meg lykkelig over at det ikke var en robot som kom han til unnsetning...

Jeg er sikker på at pulsen min steg som følge av kjatet.
Etter vel fire timer med dette gnålet, kun avbrutt av at brokken skulle på røntgen - og så til røntgen en gang til fordi noen var alt for korttenkt og fattig på å følge med hadde misforstått og tatt han med før han trengte det, eller at han av annen grunn måtte lee på seg - måtte jeg faktisk forlate rommet og søke tilflukt på handicapdoen for å få hvilt hodet...

Videre pratet karen om sykemeldinger og arbeidsmoral - som opplagt er i ferd med å forsvinne sammen med deres generasjon.
Ungdommen i dag vet visst nok ikke hva tung jobb er - de sitter nemlig på rompa med studier til de er 30 og rekker ikke å oppleve skikkelig jobb før de er ferdige i arbeidslivet...
Jeg bare sier det, vi er utrolig heldig - vi som enda har fått lov til å oppleve denne arbeidsomme generasjonen som disse to karene er eksempel på.

Det er litt av en hverdag dere har sa jeg da jeg var klar til å reise hjem, og jeg kjente at jeg er glad dette ikke er min hverdag... jeg hadde rett ut ikke orket en slik hverdag kjenner jeg - takke meg til jobben jeg har på sykehjemmet!

Jeg håper vi kan lære ungene våre god allmen moral, jeg håper vi kan lære de at arbeidsmoral handler ikke om antall år på skolebenken, eller at de med enten høy eller lav utdanning er verken bedre, dårligere, svakere eller sterkere enn andre.
Jeg håper vi kan lære ungene våre at automatikk, maskiner og moderne greier er bra - men til noen ting trenger vi fortsatt kompetansen som sitter i hvert enkelt menneske, spesielt ser vi det i alt som har med ivaretakelse av mennesker å gjøre - fra de yngste til de eldste, helse og omsorg, skole og utdanning, prestetjeneste eller hvilken som helst annen ivaretakelse av menneskesinnet.


Sykepleieren som fulgte meg ut svarte forresten
"dette er ingenting, du skulle vært her på en mandag ettermiddag du..."

Jeg er takknemlig for at vi har så dyktige, oppegående, erfarne og våkne sykepleiere både på dette akuttmottaket, alle andre akuttmottak og i helsevesenet for øvrig.