nå sitter jeg her, burkinien har nådd meg - og jeg skal mene noe om den...

http://www.ht.no/nyheter/2016/09/20/Gjør-du-dette-riktig-13406370.ece

Jeg og barna gjorde en avtale tidlig i uken, om at vi skulle dra til badeland i dag dersom de har vært flinke å gjøre oppgavene sine, samt høre etter gjennom uken.

Dagene har gått og ungene har vært fantastisk flotte, både om morgenen og om ettermiddagen. Det har vært tidlig opp for å komme seg tidlig ut døra til SFO og jobb, og det har vært sent i seng med både sen trening og kino for ungene - i går fikk avleggerne sove til de våknet selv, et klokt trekk for å forberede ei god helg.

I dag da vi sto opp ordnet vi i vei -
Lillemor var alt påkledd da jeg kom ned, jeg hadde ikke en gang fått med meg at hun var stått opp. Lillemann hoppet i tøyet og vi spiste en i utgangspunktet enkel frokost, likevel god.

Da badeland åpnet i dag tidlig var vi rett rundt hjørnet til å stige inn, som de tre bukkene bruse. Inn i garderoben, finne seg et skap, av med tøy, fram med håndkle og dusejutstyr, inn i dusjen, fram med såpe og shampoo, vask både her og der, på med badetøy og tripp trapp ut i bassengområdet.

Ettersom vi kom tidlig til badeland var det ikke mange sjelene der, ikke alle er like morgenfugler som oss - og de som er det prioriterer gjerne shopping en lørdags formiddag - det er jeg veldig takknemlig for.

Jeg har en god grunn til for å komme tidligst mulig til badeland, det skal jeg fortelle om litt lenger ned...

Det lille bassenget med boblebad og aldersgrense 16 år var helt tomt da vi kom, så vi dristet oss inn i varmen og ned i boblene - det var deilig. Rett som det var kom ingen ringere enn sjefen til eadni inn døra, hun er rett så i siget og hadde alt boltret seg i vei med hele tyve baner i storbassenget...

Vi tillot oss å bli værende med sjefen til selskap, men bevegde oss raskt ut da det kom andre inn. Hva er det slags badeland egentlig, som har lagt opp til at man ikke kommer inn i verken badstu eller dampbad med barn under 16 år..?
Det er ganske tåpelig synes jeg - og undrer på om det er jeg eller vi som er sær med barn som liker å være med i badstu, eller om det er badelandet som er sært.

Etter halvannen time med kos og avslapping kom det plutselig inn ikke mindre enn tre stykker først, i burkini.
Jeg har til nå ikke sett for meg at jeg skal mene noe ut til folk i forbindelse med burkinidebatten, ettersom jeg ikke helt har hatt peiling på hva en burkini er eller har interesse av å legge meg i andre folks kultur og valg.

Det har imidlertid endret seg etter i dag, nå sitter jeg her, burkinien har nådd meg - og jeg skal mene noe om den likevel...

En hyggelig kar vi kjenner er teknisk sjef for et stort og kjent badeland i nord, han har vist og fortalt oss hvordan ting fungerer fra den maskinelle, tekniske siden - hvordan det er med kjemikalier, rensing osv.

Visste du at du, når du skal ut i bassenget, trenger å ta den skikkelige vasken FØR du går i bassenget?
Sitater som at det er mye klor i vannet, at det er sterkt kloret, at man har overdosert osv - blir av vår venn møtt med svar som lyder "det er ikke for mye klor i vannet, det er du som er en skitpeis..."

Hvordan kan man si det?
Jo, det skal jeg si deg - vi fikk en god forklaring på det...

Klor fester seg til møkk kan man vel på godt og folkelig norsk si. Dersom man vasker seg godt i forkant av bassenget har ikke kloret noe å feste seg til. Dersom man der i mot ikke vasker seg godt nok har man fortsatt møkk i større eller mindre mengde på kroppen, kloret vil feste seg til denne, det dannes en avgass - og det er det som gjør at det lukter klor.
Når man er ferdig i bassenget skal det strengt sett være nok å skylle av seg klorvannet, da er det ikke behov for all såpingen som vi bedriver med etterpå i stedet for før bassenget. En hver kan vel vaske seg med såpe både før og etter om man ønsker, men i alle fall før.

Altså, vi har fått en god forklaring på hvorfor man kan kalle den som stinker klor en skitpeis.

Det som slo meg i dag da disse burkiniene kom ut i bassenget iført drakter jeg ikke har sett maken til, var hvordan det i det hele tatt er mulig å bevege seg rundt i bassenget, for ikke å snakke om å vaske seg med disse burkiniene på??

Jeg så ikke annet enn at man steg ned i vannet med det som så ut til å være et nummer eller to for store drakter, dette på bakgrunn av at føttene med type strikk under beina var ganske for lange. I stedet for å holde burkinien fast under foten som strikket under gummistøvelen, hang og slang denne under hælen på gjengen.

Vel nede i vannet ble man sittende og det har jeg større forståelse for, det er ikke spesielt behagelig å bade med tøy på - i alle fall ikke tøy som i utgangspunktet slenger rundt kroppen og går over til å klistre seg til kroppen i vann.
I mitt enkle hode måtte det være mer gunstig, mer praktisk og ikke minst mer behagelig å ha på seg en våtdrakt med lange bein og armer.

Vet du hvordan det går an å vaske seg med burkini?
Jeg vet ikke, men det jeg vet er at jeg fikk en pekepinn da jeg tok med meg barna og gikk i dusjen littepitt senere - der var det nemlig tre til i burkini og enda et par stykker til kom fra garderoben til dusjen.

Om du lurer så kan du bare lese videre nedover her -
Man dusjer med alt på. Overdel med lange armer, heldekkede bein - og selvfølgelig hijab.
Hva blir vasket i dusjen før man labbet ut i bassenget? hva tror du?
Ut fra hva jeg kunne se, ikke en skit... bokstavlig talt nær sagt, fordi man ikke får bort en eneste møkkpartikkel så lenge man har alt hyret på seg.

Mens jeg sto der og skylte bort bassengvannet på både meg og ungene, iført kun... ingenting faktisk - tenkte jeg på flere ting...

Man skal dekke seg til for menn er det jeg har forstått - både kropp og hår, om det er for ikke å friste eller hva det enn er for.
Jeg har til dags dato ikke ennå opplevd å se noen menn i en damegarderobe verken i svømmehaller eller andre steder, og jeg kan da ikke tro det er disse små guttene som følger mødrene sine i garderoben fordi de ikke kan gå alene i herregarderoben man dekker seg til for.

Nå kan det jo hende at man har en tanke om å ta høyde for at man er i en kultur der det finnes jenter som liker jenter også - så man dekker seg til for alt av damer også for å være på den sikre siden... hva vet vel jeg... jeg vet ikke en gang om man har dusjet - herunder såpet og vasket før man dro til bassenget - noe jeg der i mot håper at man har gjort...

Det jeg vet er at jeg er over gjennomsnittet ukomfortabel med basselusker og urenheter.
Det jeg vet er at man ikke blir ren av å dusje med hele hyret på seg.
Det jeg vet er at man ikke får såpet en millimeter av skrotten så lenge kroppen ikke er tilgjengelig for såpe... (har du prøvd å være ute i øspøs regn og såpe deg inn - med tøy på?)
Det jeg vet er at jeg kjenner det er veldig greit å være tidlig i bassenget, så kan vi gå når det ramler inn et dusin mennesker som tilsynelatende hopper over den viktigste forberedelsen til bassenget...nemlig å vaske seg i forkant...

Hygiene er kjempeviktig når man skal ut så mange mennesker sammen på et sted. Jeg mener det må kunne forventes at de forskjellige badelandene tar ansvar for at personene som bader der faktisk vasker seg før man går ut i vannet.

Det jeg vet er at dersom det var jeg som drev et badeland, ville det være påkrevd at man tok av seg og dusjet før man gikk ut til bassengene, jeg ville krevd at man hadde et hyre som sitter inntil kroppen for med det å lage mest mulig barriere - og dersom noen nektet å bruke dusjanlegget på den måten det er ment, så ville man ikke fått bruke anlegget.

Grottebadet i Harstad har nettopp kjørt kampanje, om de ikke ennå gjør det - kampanjen går ut på å få folk til å dusje naken og gjøre grundig vask før man går ut og bader.

Jeg heier på hygiene og jeg heier på Grottebadet!

for sikkerheten til våre barn

http://www.moss-avis.no/nyheter/utrykningspolitiet/politi/n-av-hundre-sjaforer-kjorer-i-ruset-tilstand/s/5-67-318442

Har du tenkt over dette noen gang???

Som mor mer enn noe annet, som kone, som et familiemedlem, som kollega, som venn, som bekjent - rett og slett som medmenneske, er jeg sterk motstander av at man skal varsle om kontroller på veien - og det uansett om det er snakk om promille eller fartskontroll.

Det er i mitt hode så enkelt at man ikke en gang kan kalle det egoisme, heller ren tankeløshet og idioti.

Om man ikke er helt blottet for empati til andre mennesker og i tillegg går med et ønske om selv å dø, kan jeg rett ikke forstå logikken i varslingen.

Selv en egoist med tanke kun for seg selv vet faktisk ikke om den som varsles er en som i prinsippet kan kjøre en selv ihjel.

...

Jeg varsler aldri, heller må jeg innrømme at jeg kjenner et stikk av håp om at evt. førere i ruspåvirket tilstand eller også råkjører, blir tatt.

Ta de tenker jeg, plukk fra de lappen - la de spasere, dersom det gjør mitt barn, min kone, min familie, min venn, min kollega eller en jeg kjenner i gata tryggere i trafikken - ja så snapp fra de lappen og gjør din og vår andres veibane betydelig tryggere.

Jeg skal erkjenne en sak til -

Vi har så mye som er forbudt eller gjøres forbudt og bøtelegges i dette landet.

Min mening; Personer som varsler om kontroller i trafikken er på sett og vis med og spolerer jobben til politiet, i tillegg til at de er med og gjør veien mer utrygg. Jeg synes godt man kan bøtelegge personer man med sikkerhet vet er kontroll-varslere...

...

For din og min sikkerhets skyld, for sikkerheten til våre barn.

Ta det til deg, du er verdifull i deg selv

Hva gjør du -
Når du på en eller annen måte kommer til kort?
Når du ikke strekker til?
Når du, uten å mene det påfører en annen vondt?
Når du opplever at det kjennes håpløst ut rundt deg?
Når du opplever at noe i livet ditt synes å ha gått feil?
Når du opplever at liten til deg selv, også kalt selvtillit, faller unna?
Når du opplever at selvfølelsen din, du vet den følelsen som sier noe om din opplevelse av å ha det alt fra bra med deg selv til andre enden der du ikke kan være i hus med deg selv - når denne beveger seg mot et lavmål, hva gjør du da?
Når du opplever at noe du foretar deg går helt feil?
Når du opplever at du på en eller annen måte uten å mene det sårer en annen?

Det er en skummel greie dette, og det er slik at vi har forskjellige måter å forholde oss til disse spørsmålene på - dersom de skulle være aktuelle for oss.

Noen kloke hoder finns helt opplagt, av sorten som ikke bare har tenkt over saken sånn i tilfelle - de klarer faktisk å forholde seg til det man måtte ha tenkt ut på forhånd.
Noen kloke hoder det også, kommer i situasjoner som på en eller annen måte blir alt oppslukende på et øyeblikk - om det enn er bevisste handlinger, uhell, sykdom eller hva enn. Disse personene, disse kloke hodene, klarer ikke forholde seg til situasjonen og i noen tilfeller ender det dessverre med at de tar sitt eget liv eller skader seg selv.
Heldigvis hadde jeg nær sagt, finnes det en del mennesker som befinner seg på en middelvei her. Man kommer ut for en eller annen situasjon i livet, man har ikke tenkt muligheten på forhånd - men man klarer å forholde seg rolig og samlet nok til å finne svar på hva man faktisk skal gjøre eller ikke gjøre.

Hva gjør jeg?
Nå er du kan hende spent på hva jeg vil si at jeg gjør, eller tenker i de forskjellige situasjonene - er du?
Vel, jeg har rett og slett ingen svar... sånn er det.
Disse spørsmålene er for meg like undrende og skremmende som de kan hende er for deg.

Det jeg kan si er at jeg har en grunnholdning om at ingenting i livet må bli så alvorlig at man skal ha måtte komme til det steget at man tar sitt eget liv, det må gå an å søke hjelp før. Det er grunnholdningen, så vet man at noen ganger i livet er det slik at ens grunnholdning til gitte tema ikke holder når man først åker ut i ett eller annet, når man opplever at man kommer til kort... dessverre, ellers hadde vi trolig ikke hatt så mange selvdrap i dette landet.

Ett ord, Angst -
Angsten kommer brått, og den har med seg en del greier man helst ville sett man slapp å ha i hus - greier som åndenød, smerter, svimmelhet, kvalme med mer.

For de av oss som har stiftet bekjentskap med denne greien som og kalles angst, så vet vi at denne kompisen kommer til i de aller fleste fremmede, usikre, vemmelige, ekle situasjoner... ja, den kommer også i en del helt normale og kjente situasjoner uten at man alltid har helt kontroll på det.

For de av oss som ikke har stiftet bekjentskap med denne greien som kalles angst, så kan man vel bare informere om at i det øyeblikket man står over for et av spørsmålene jeg startet innlegget med - så skal man ikke se bort i fra at denne kompisen kommer knakkende på døra (om han i det hele tatt knakker og ikke bare går rett inn...).

Hva er situasjonen?
Hva skjer eller skjedde?
Hva er det jeg ikke mestrer?
Hvordan har jeg påført en annen vondt?
Hva var det som gikk galt?
Hva annet har jeg i livet som berører selvtilliten min, skal dette sette meg helt ut?
Hva er det som definerer hvem jeg er enn akkurat det jeg gjør eller gjør feil, om jeg har gjort en feil - er jeg da ingenting i etterkant, eller er jeg noe mer enn den feilen?
Hva var det som gikk feil?
Hvordan såret jeg en annen, og hva kan jeg gjøre med det?

Når et av spørsmålene jeg åpnet med dukker opp, kan man stille det med en noe annen vinkel - eller alle spørsmålene om man trenger det.
Kan hende får man litt hjelp i det, og i mange tilfeller får man ingen hjelp.

Jeg har ikke svar på verken alle spørsmålene over, faktisk ikke på noen av de egentlig, eller alt annet i livet.
Det jeg der i mot vet, er at har man først skadet eller såret en person - så krever det langt mer å rette opp i det, det er en velkjent greie - om man har gjort det helt åpenbart eller mer i uaktsomhet er egentlig ikke så viktig, gjort er gjort og det krever tilheling.
Dersom ens selvtillit daler eller selvbilde, som jo henger godt sammen - er dette også noe som krever tid til oppbygging, det er også en velkjent greie.

En annen sak er;
Jeg har jobbet med personer som har både skadet andre, såret andre, som har fått knekker på selvtillit og selvbilde i hopetall, som har tatt eller forsøkt å ta både eget og andres liv...
Det er en kunst å snakke med disse personene, det er et privilegium, det er spennende og det er krevende.
Når man sitter i samtaler en til en og hører hva disse har å si, hvordan man forsøker å endre på ting i livet - hvordan man som behandler jobber for at vedkommende skal få tro på at jeg er noe i meg selv, jeg har en verdi i meg selv, jeg har ting i livet jeg er god på osv...

... så er det slik at når man kommer til de stedene i livet der det går på tverke for egen del, så faller ens grunnholdninger og verdier likevel fort i grus altså, de gjør dessverre det.

For tre dager siden var det verdens selvmordsforebyggende dag.
Jeg tror det er bra vi har en dag det er litt ekstra fokus på dette, vi trenger nemlig kjennskap og viten i forhold til disse tingene.

Ta det til deg, du er verdifull i deg selv - uavhengig av dine handlinger og prestasjoner.

vil på en eller annen måte påvirke vårt selvbilde og vår selvtillit

Vi mennesker er noen rare skruer og visste du at vi er følsomme, vi er rett et sammensurium av emosjoner - selvfølgelig visste du det, alle vet jo det - men har du tenkt over det noen gang?

Et helt spekter av emosjoner, det er hva vi er lastet med - har du tenkt på at du er et individ fullstappet av emosjoner, opplevelser, følelser - både grunnfølelsene og alle uttrykkene for disse...

Til og med jeg, smurfen over alle smurfer, må erkjenne at jeg er som alle andre - full av emosjoner og uttrykk for disse, og det selv om jeg egentlig ikke vil vedkjenne meg alle emosjoner eller erkjenne alle mine såre, bløte, svake, harde, utsatte sider.

Har du tenkt over alle de menneskene vi omgir oss med fra dag til dag - hjemme, på familiebesøk, blant venner, på jobb, i butikken, på toget, på gata - alle vi passerer er personer med emosjoner, de er emosjonelle vesener... det er spooky det...

Glede -
Hvordan er du når du er glad?
Hvordan er de du har rundt deg når de er glad, og hvordan framstår du når de rundt deg er glad?
Det er i utgangspunktet en enkel sak å være glad sammen med folk som er glade, vi gleder oss med de - smiler, ler, klapper de gjerne på skulderen. Vi kan tidvis kjenne en glede som griper om seg langt inn i hjerteroten.

Iver -
Hvordan er du når iveren slår ned i deg?
Hvordan opplever du venner og familie når de ivrer etter et eller annet, våkner galskapen og er du med på den?
Vi er noen rare skapninger som jeg har vært inne på. Dersom man er i et lystig lag - om enn med eller uten syntetisk stimuli, om moroen går langt nok kan man la seg gjøre greier man i utgangspunktet ikke ville tenkt på - greier av typen apestreker, påfunn og galskap. En ikke uvanlig konsekvens av disse apestrekene eller påfunnene er gjerne at man skrattler så tårene triller og man gjerne får vondt i muskler man ikke har tenkt over eksisterer.

Tristhet -
Når du kjenner deg trist, setter du deg da til å gråte rett der du måtte være eller går du for deg selv og kjenner på tristheten i din ensomhet?
Hvordan håndterer du at en du har rundt deg blir trist?
Setter du deg til og er trist sammen med vedkommende, og om ikke du blir trist - setter du deg til og kan kjenne empatien komme krypende?
Hva gjør du - legger du en arm trøstende på skulderen, gir du en klem, kommer du med noen gjennomtenkte eller ikke gjennomtenkte ord, kan du være tilstedeværende i stillhet..?
Hva gjør du, hvordan håndterer du at en person rundt deg er trist..?
Når det kommer til tristhet er det straks en utfordring for de fleste av oss. Det er av en eller annen grunn ikke like lett å være til stede i samme rom med en som er trist som en glad person, vi blir brått noe hjelpeløs mange av oss, noen blir redde og noen blir handlingslammet.

Sinne -
Blir du ofte sint, og når du blir sint hvordan framstår du da - har du tenkt over det noen gang..?
Tar du umiddelbart affære, sier hva du mener og det er det? Bærer du sinnet inne i deg slik at det blir en bør som ligger der over tid, kan hende blir den tyngre og tyngre også for sikkerhets skyld?
Kan hende er du en av disse som nærmest blir en trykkoker - der sinnet får lov til å bli værende over tid, mens det koker og koker stadig litt mer - helt til det koker over en dag, helt ukontrollert selvfølgelig..?
Hvordan forholder du deg til sinte mennesker rundt deg selv?
Når en person rundt deg klager på ett eller annet, eller kan hende er forbi klagingen og over i utløp for sinne gjennom kjefting og et kroppsspråk som en blind mann kan lese - hvordan håndterer du det?

Vi er bare mennesker, og vi lar oss påvirke av alt rundt oss - enten på ene eller andre måten, sånn er det.
Selvtilliten vår bygges opp eller rives ned av så mangt og ingenting, hånd i hånd med at selvbildet vårt går opp eller ned ut fra situasjoner i livet vårt.

Opplevelse av god helse, opplevelse av mestring, opplevelse av nærhet og intimitet, en jobb som gir mening - disse er alle eksempler på ting i livet som er med og beveger hvordan man opplever seg selv, selvbildet og selvtilliten sin.
Å se og bli sett av andre mennesker er viktige elementer for oss mennesker, vi er avhengige av det på samme måte som vi er avhengig av alt fra fysisk og kjærlig nærhet til partneren vår, opplevelse av helse til ikke minst det at man har en jobb som gir opplevelse av både mening og glede.
Avvik på et av disse områdene, eller andre viktige områder for oss, vil på en eller annen måte påvirke vårt selvbilde og vår selvtillit - Vi vil enten få det bedre med oss selv eller vi vil få det dårligere med oss selv, noe som igjen vil påvirke hvordan vi forholder oss til andre mennesker rundt oss.

Det er nå drøyt tre uker siden jeg hadde operasjon i skulderen min, ingen komplisert greie - men nok til at bevegelighet og funksjon er begrenset.
Nedsatt funksjon, smerter, gradert sykemelding, dårlig søvn, lite delaktig i dagliglivets plikter...

Man skal komme til en del områder i livet har jeg lært, som man blir nødt for å tenke litt ekstra gjennom.
Dette er gjerne områder man i utgangspunktet ikke trenger å tenke gjennom - fordi de er helt opplagte. Ett av disse områdene er nettopp dette med sårbarhet, hvor sårbare vi er som mennesker - hvor sårbar jeg faktisk er.
Jeg skulle ikke ha behov for å tenke gjennom at jeg er et menneske som alle andre, det er da ganske opplagt.
Jeg skulle ikke ha behov for å tenke gjennom at jeg ikke tåler mer enn andre, det er også ganske opplagt.
Jeg skulle ikke har behov for å si til meg selv at jeg føler eller opplever på samme måte som og ikke annerledes enn andre, det skulle da være ganske opplagt det også.

Likevel -
Jeg har faktisk tenkt over disse greiene siste tre uker, at jeg ikke er mer enn et menneske for øvrig. Når man går inn i skulderen om enn bare gjennom tre små snitt, en times tid med roting på innsiden i et høvelig komplisert ledd må man vel kunne si - får sine ettermæl.
Jeg har måtte innfinne meg med at det gjør vondt også i min skulder, jeg må forholde meg til begrenset bruk ei tid, jeg må hensynta at uvøren bruk nå kan gi lengre periode med smerter osv.
Jeg har liketil måtte akseptere at også jeg trenger smertelindring til tider, for ikke å snakke om gradert sykemelding.

Det er rart med det, hvordan vi inntar et visst sett å leve på - mønster, roller, funksjoner, innstillinger av ymse slag osv.
Man tenker ikke over noe av dette, det inngår automatisk i den delen av det vi bedriver i livene våre som vi ikke tenker bevisst over - den delen som utgjør 98% av alt vi foretar oss. Når vi så plutselig står i en situasjon i livet der vi må gjøre om på noe av mønsteret, rollene, funksjonene og de innstillingene vi er satt inn på i livene våre - da blir vi nødt for å tenke bevisst gjennom en del greier vi normalt ikke ofrer en halv tanke, som at vi faktisk er emosjonelle vesener.

Trenger litt sine egne veier...

http://www.bt.no/meninger/kronikk/Hoysensitive-barn-er-kreative-2938182.html

Mange kloke ord og tanker fra denne damen.
Jeg skulle ønske skolen var mer våken på dette området, jeg skulle ønske det ble satt opp forelesninger rundt om der skoler og SFO´er ble gode på å se og ivareta disse hærlige barna best mulig...

I det politisk korrekte Norge og samfunnet for øvrig bedriver vi en dobbeltmoral på høyt nivå

http://hannekristinrohde.no/hvem-har-ansvaret-for-at-situasjonen-er-farlig/?utm_campaign=shareaholic&utm_medium=facebook&utm_source=socialnetwork

Hanne Kristin Rohde framstår som det kloke kvinnemennesket hun har framstått som gjennom media både da hun var i politiet og etterpå.

Når man ser på rettssikkerheten til kvinner i dette landet er det visse fellesnevnere - man får lov til å drive på dessverre, man kommer nemlig unna med det aller meste.

Noe er alvorlig galt rundt oss - og vi framstår like tvetydig og dobbeltmoralistiske som vi anklager andre nasjoner å være, nasjoner vi aller helst ser at vi slipper å sammenligne oss selv med - nasjoner der man bryter menneskerettigheter og konsekvent undertrykker kvinner åpenlyst.

Hva er det som gjør oss bedre enn Ali, Mohammed, Putin eller Trump i kvinnesyn og behandling av kvinner?

Vi gauler høyt ut til verden at vi er kommet så langt med tanke på likestilling, vi skriker og dømmer når menn bestemmer hva kvinner får og ikke får ha på seg i midtøsten, vi både ler fortvilet og rister oppgitt på hodet når vi hører den helsprø amerikanske presidentkandidaten åpne munnen og snakke om kvinner, vi fordømmer land der man verbalt snakker fint om kvinners rettigheter mens man i praksis undertrykker de.

Hva er det som gjør oss bedre enn disse..?

Når vi på den ene siden proklamerer ut for verden hvor langt vi er kommet med likestilling mellom kvinner og menn, når vi fordømmer både avstraffelse, angrep, holdninger til og fordømmelse av kvinner nærmest herfra via Pakistan og videre både til afrikanske land og til Amerika...

På andre siden har vi eksempel på eksempel der kvinner i vårt eget land har vært offer for voldtekt, neddoping, trusler, vold, drap og mer til.

Det er ikke så store forskjellene på undertrykkelse av kvinner i Norge og andre land, forskjellen er bare i måten undertrykkelsen foregår og ikke minst hvor åpenlys den er.

Vi opererer liksom mer i det skjulte her til lands, som vi gjerne gjør med det meste som er sårbart og urent - sagt med andre ord, vi opererer mer dobbeltmoralistisk.

Mens enkelte muslimske land åpenlyst undertrykker kvinner enten ved at de ikke får kjøre bil, må ha på seg tøy som dekker hele kvinnen, ikke får prate med menn, ikke får velge sin ektefelle eller hva det måtte være - kan vi sitte her langt oppe i nord og si nei men fysj, tenke å være så stygge. Vi kan fortsette med fordømmelsen ut i lange baner - fordi det er helt åpenlyst hvordan man driver på, og det er helt på det rene at sånt noe gjør ikke vi.

Vi presenterer oss som likesinnede. Vi er likestilte, hos oss kan menn og kvinner kle seg som man vil, man kan gå hvor man vil, man kan spise hva man vil, man kan gifte seg med eller la være å gifte seg med hvem man vil, man kan sexe rundt som enkelte vil si eller man kan vene med sex til man gifter seg - det er i grunnen ganske så fritt hos oss.

Det vi ikke sier noe om er at disse greiene gjelder stort sett menn;

Menn kan kle seg som de vil, de har enten en suveren kropp eller de har selvironi og er trygge på seg selv - unntaket er homofile menn som opplagt er homo (den feminine varianten) eller heterofile menn som er så feminine at de kan bli tatt for å være homo - disse mennene må være varsomme, ellers kan de åke ille ut som kvinner (skilnaden på disse mennene og kvinner er at der ei kvinne ville bli voldtatt blir mannen slått ned og er heldig om han ikke får varige skader).

Kvinner på sin side - i motsetning til de barske menn, er lettkledde tøser som ber om å bli voldtatt, de er høye på pæra eller de ser ikke ut i månelys.

Menn kan gå hvor de vil og når de vil, dersom de møter på noen er de enten uvesentlige og uviktige så de får gå i fred, de er ufyselige eller de er voldelige og slår ned en hver som måtte prøve seg på noe. Kvinner på sin side må tenke seg om hvor de går, dersom de møter på en litt over kanten kåt kar står de nemlig i fare for å bli voldtatt (har jo allerede nevnt at de kan være tøser), de kan bli snakket til med antydninger og spydighet eller de kan rett og slett også bli drept. Noen kvinner er også uvesentlige og uinteressante - disse kan være heldige å få gå i fred.

Jeg har for eksempel selv opplevd for en rekke år tilbake da jeg gikk hjem til leiligheten min i Oslo en kveld, at jeg har blitt tilsnakket og tilbudt både trekant og det som mer er - årsak? Jeg gikk rolig hånd i hånd med min daværende kjæreste.

Menn kan gifte seg eller la være, de kan ha sex med et utall antall kvinner - ja til og med kan de slå det opp i media, da vil man smilende og leende spørre om det er mulig - hvordan har han klart å være med så mange, på sånn og sånn tid. Man vil sitte og regne på hvor mange vedkommende må ha ligget med i året, pr. måned osv. for å oppnå den summen han oppgir.

Dersom ei kvinne har vært med en håndfull er hun opplagt ei tøs, har hun vært med to håndfuller har man ikke ord for hvilken tøs hun er.

En annen forskjell på kvinner og menn i dette landet er en forskjell man faktisk kan se og måle, en reell og stor forskjell på tross av at man driver landet i likestillingens navn - nemlig lønnsdiskrimineringen. Dersom man ser på tradisjonelle og opplagt typiske manneyrker opp mot sammenlignbare typiske kvinneyrker hva utdanning og skole angår - er forskjellen slik at der en i kvinneyrket må jobbe 100% av ei viss tid for å oppnå ei viss lønn, må man i mannsyrket jobbe kun 85% av den gitte tiden for å oppnå samme lønnen.

Greien er at vi i dette landet har likestilling på visse områder -

Vi har likestilling på områder som er lett målbare og synlige, bortsett fra i forhold til lønn. Spesielt har vi fokus på likestilling på områder det kan diskuteres om hvem som tjener på likestillingen - eksempelvis fødselspermisjon. Her er det i følge noen opplagt at permisjonen skal deles likt - at biologisk mor har gått gravid, gjennomgått kroppsendring som visst nok også skal normaliseres i etterkant av fødselen og at barnet er knyttet til og trenger moren sin store deler av første året er uvesentlig - vi skal ha likestilt permisjonen.

Hvem er det som i størst grad drar nytte av denne likestillingen?

Det skal jeg si deg, det er mannen...

Dersom det blir nødvendig at den ene parten i et tradisjonelt mann dame forhold må gå hjemme, gjerne med tanke på omsorgsbehov hos et barn - da er det av en pussig grunn ofte kvinnen som blir gående hjemme - noen ville påstå at det har med jobb og inntekt å gjøre, det vil jeg ikke en gang begi meg ut på å vurdere.

Jeg kan holde på - skrive side opp og side ned, det skal jeg da ikke.

Det jeg der i mot skal til sist, er å si noe om hva jeg tenker ut fra det jeg nå har liret ut av meg...

Jeg tenker nemlig at vi er en nasjon, vi er et folk - ikke bare i kristen Norge, men Norge generelt - som har langt lettere for å fordømme og avsky det som er opplagt feil i våre øyne - nettopp fordi det er i våre øyne, det er til å se og ta på.

Det der i mot som ikke er fult så opplagt, ikke så synlig - heller mer i det skjulte, det som kan forstås og bortforklares - det bedriver vi liksom en del med på si.

Innenfor kristentroen kan man i det minste innrømme og si at her har jeg feilet, her har jeg fullstendig bommet og man kan be om tilgivelse av Gud, naboen eller hvem ens neste er.

I det politisk korrekte Norge og samfunnet for øvrig bedriver vi en dobbeltmoral på høyt nivå, en moral vi ikke er i stand til å se og langt mindre til å erkjenne for oss selv... eller andre...

Man kan til sist stille spørsmål ved hva som er verst - åpenlys undertrykkelse av kvinner der man vet hva man har å gjøre med, eller den skjulte undertrykkelsen der man gir uttrykk for likhet, trygghet og rettferdighet for både kvinner og menn (og enda verre kan hende ved at man tror på denne...).

Det var som å få en saftig ørefik

I forrige innlegg sa jeg at jeg skal skrive og fortelle litt om tilværelsen etter at jeg sluttet som klinisk sykepleier - egentlig er det mer rett ikke å si etter at jeg sluttet som, men etter det ble klart at jeg ikke kommer tilbake som klinisk sykepleier mer.

Sommeren for tre år siden fikk jeg permisjon fra nattjobben min ved ei korttidsavdeling i Tromsø kommune, dette for å ha mitt daglige virke som hovedtillitsvalgt for sykepleierne i kommunen.
Jeg hadde friskt mot, var ivrig og fornøyd da jeg gikk i gang med nye oppgaver som hovedtillitsvalgt.

Veien inn til min rolle som hovedtillitsvalgt kom ganske tilfeldig, fordi jeg egentlig hadde lovet konemor mi at jeg ikke skulle ta på meg det vervet. Det var likevel slik at jeg i et noe utilregnelig øyeblikk på jobb ble litt over kanten irritert på ledelse og politikk enn ønsket - og i løpet av noen få strakser sendte jeg en mail til fagorganisasjonen min og sa de skulle sette meg opp som kandidat til vervet.
Jeg fikk en ny hverdag der jeg gikk fra kontakt med pasienter og pårørende til for det meste å omhandle arbeidstakere og politikere, og en hverdag fra pasientrommet og et liv med prosedyrer og praktisk jobb til i stor grad å dreie seg om bistand, veiledning, prosjekter, arbeidsmiljølov, tariff og politikk.
... En annen stor endring var arbeidstiden, jeg gikk fra ren nattjobb til ren dagjobb og omveltningen det alene er...

Jeg har alltid hatt utfordringer med at jeg er stiv i kropp, i muskulatur, noe som har blitt verre de siste årene - blant annet i forbindelse med graviditet.
I tiden rundt da jeg startet som hovedtillitsvalgt fant man ut at jeg har denne muskelsykdommen, en greie man må arve fra både mor og far for å bli syk - litt sånn lotteri nærmest, et lotteri jeg vant på.

En ting er det å gå inn i et verv som skal vare ei viss tid, kan hende også ei viss lang tid om man ønsker og blir valgt om igjen - med viten om at man har en fast jobb som venter ved vervets ende.
En annen ting er det å inneha et midlertidig verv eller jobb, selv om det viser seg å bli langvarig - når man vet at dette er hva jeg gjør nå, når jeg er ferdig hva skal jeg gjøre da?

For meg var jobben som hovedtillitsvalgt helt perfekt, den passet kroppen min helt perfekt. Jeg hadde fleksitid som lot meg tilpasse morninger og ettermiddager til dagsform, jeg hadde oppgaver som ga meg variasjon og lett kunne tilpasses dagsform, jeg hadde aktivitet ved farting til og fra møter og annet og jeg hadde rom for hjemmekontor på dager kroppen ikke ville være helt med eller det av andre grunner var ålreit å jobbe hjemmefra - helt perfekt.

Vi bestemte oss for å flytte til andre kanten av landet da jeg var godt på vei inn mot to år i vervet, det ble derfor klart at jeg skulle forlate vervet og gå tilbake til min ordinære jobb siste tiden før vi flyttet på oss.
Stivhet, betennelser, smerter - det var helt uaktuelt for meg å gå tilbake til min ordinære jobb.

Hva gjør man da?
Hva gjør man, når man vet at det jeg en gang hadde fungerer ikke lenger - og ikke minst, hva skjer med en når man blir nødt for både å kjenne på denne situasjonen og forholde seg til den?

For meg ble det noen tunge og slitsomme uker både før vi flyttet sørover og etter at vi var kommet ned. Jeg ble nødt til å forholde meg til NAV, man skal forklare seg opp og ned og man skal ivareta regelverk og krav fra det offentlige i forhold til sykemeldinger, sykepenger, aktivitet osv.

Jeg har hatt lyst til å bli leder i noen år, en lyst som har øket på i tiden jeg var hovedtillitsvalgt. Arbeidet med å lete og søke jobb på det nye bostedet vårt startet derfor umiddelbart etter at vi hadde besluttet å flytte.
Jeg kikka meg for etter ledige lederstillinger og etter ei tid dukka det opp ei stilling på sykehjem som jeg søkte på.

I dag har jeg jobbet som leder ved dette sykehjemmet i ett år.
Jeg har kontorjobb, jeg har fleksitid, jeg har muligheter til hjemmekontor, jeg har gode variasjoner på arbeidsdagen min i forhold til om jeg sitter eller vandrer rundt.
Veien til aksept i forhold til at min tid i pleien er over har vært interessant - man er sykepleier i ryggen, det er en del av en.
På en måte kan man si at jeg har kjent på en sorg, et vemod med tanken på at jeg ikke kan tilbake. Egentlig tror jeg ikke jeg hadde gått tilbake klinisk uansett, men det er noe med muligheten til å velge tenker jeg.

Nå i ferien hadde vi en situasjon på huset der jeg ble litt eplekjekk og som den naturligste sak i verden sa at jeg kunne ta meg av greien. Sjefen var litt mer snartenkt og fant det best å hente inn litt hjelp fra annet hold slik at vi var to i forhold til kontroll osv.
Jeg brukte lang tid på å finne ting inne på medisinrommet, noe som ikke er vesentlig ettersom man fort blir kjent.

Det som der i mot slo meg over ende var at jeg for det første er blitt veldig rusten etter tre år borte fra praktiske prosedyrer, og for det andre og enda mer vesentlig - finger og hender fungerer ikke.
Jeg sto med en veneflon som skulle åpnes og antibiotika som skulle opp, og jeg kjente at jeg har ikke verken motorikk eller styrke til å gjøre det jeg skal.
Der og da kom den riktige erkjennelsen for min del, nesten tre år etter at jeg fikk diagnosen og begynte å høre (og si) at jeg trolig ikke kan jobbe som sykepleier i ordinær klinisk jobb lenger.
Det var som å få en saftig ørefik, jeg mener det - jeg ble skikkelig satt ut og kjente en tydeligere sorg og nesten angst enn jeg har gjort tidligere.

Nå er det gått ei ukes tid etter denne situasjonen og jeg er på et vis mer klar, jeg har en større forståelse for og erkjennelse av egen mestring og kapasitet nå enn for ei uke siden. Det er heller ikke så sårt nå som det var for ei uke siden, kan hende fordi jeg sist uke fikk det som skulle til for å legge den delen av meg helt på hylla - den kommer ikke tilbake igjen, sånn er det.

Likevel, bare så det er sagt -

Jeg heter Roshild og jeg er sykepleier.
Min jobb er å ivareta liv og helse til trengende mennesker inne på sykehjemmet eller ute der det måtte være aktuelt - innenfor de rammene som ligger for meg.

Jeg har vært kjempeheldig og fått verdens best tenkelige jobb for meg, nemlig å lede et flott gjeng med sykepeleiere, vernepleiere, helsefagarbeidere, hjelpepleiere, assistenter, kokker, lærlinger og andre - slik at de står godt rustet til å ivareta pasientene på sykehjemmet.
Min jobb som leder er å legge til rette for at mine medarbeidere kan ivareta trengende pasienter på en forsvarlig og ellers best mulig måte, min jobb er å se til at forholdene ligger til rette slik at medarbeiderne mine har det bra på jobb - det er å ivareta arbeidsmiljøet for de.

Akkurat nå dere -
Akkurat nå kan jeg ikke tenke meg noe annen jobb enn den jeg har, ikke en annen jobb og heller ikke andre kollegaer eller medarbeidere...
... samtidig må det sies at det er et par tre stykker jeg gjerne ville hatt med meg dit jeg er nå om jeg kunne velge...