på samme måte som man ville nekte en hijab-bærer å vise sin identitet

https://www.nrk.no/kultur/klagestorm-til-nrk-etter-at-faten-far-bruke-hijab-1.13648085


Her vil jeg påstå at NRK i likhet med alle andre som legger seg inn i bruk av både religiøse symboler og kirkelige anliggender faktisk tar feil.

Korset er ikke en hvilken som helst gjenstand for de aller fleste som bærer det, i alle fall ikke for de som kjemper for å få lov til å bære det.
Korset er for veldig mange ikke bare knyttet til personlighet og identitet, det er en del av identiteten til veldig mange - på samme måte som hijab er en identitetsgreie for veldig mange.

Å nekte folk å bære kors vil derfor være å nekte folk å vise den delen av dem som identifiserer seg med korset - på samme måte som man ville nekte en hijab-bærer å vise sin identitet... noe man opplagt har vanskeligheter med å gjøre.

Det som er interessant her tenker jeg, er to ting:
1 - Hvor lett, hvor lite gjennomtenkt og brutalt det er å gå løs på de symboler, de tradisjoner og de verdier som har med kristendom å gjøre - religionen vi har hatt i landet vårt gjennom lange tider...
2 - Hvor lett, hvor lite gjennomtenkt og brutalt det er å tillate de symboler, de tradisjoner og verdier som har med andre religioner å gjøre - herunder spesielt islam.

Dersom NRK, vår egen rikskanal som vi er tvunget å betale lisens til, nå blir kjørt på diskriminering i forhold til hva man tillater og hva man forbyr - da er det ikke mer enn på sin plass tenker jeg.

tid for at vi skal velge våre tillitsmenn og tillitskvinner

Det er stortingsvalg om få uker, det er tid for at vi skal velge våre tillitsmenn og tillitskvinner for de neste fire år - hva betyr det?

Vi skal velge de partier og personer vi anser som best egnet til å ivareta landet vårt og folket vårt - Land og folk direkte gjennom sikkerhet osv, men også ressurser, verdier, demokrati, arbeidsliv, helse med mer.

Er DU klar til å gjøre ditt valg..?

Avtalen det henvises til her er en avtale som omhandler relativt få land, om man sammenligner med feks. 

TISA og de land som forhandler i hemmelighet.

Disse avtalene er ikke bare en trussel, men både brems og håndbrekk på demokratiet vårt.

Konsekvensene av disse avtalene er ikke noe vi ønsker oss, det er noe de store selskapene som tjener penger på avtalen ønsker seg.

Vi ønsker oss et Norge som fortsatt utformer og vedtar lover og føringer, uten risiko for at evt. bortfall av potensiell inntekt for noen få store selskaper skal tømme statskassen til straff for hva det som skulle vært demokratiet Norge har bestemt.

Nå er det valg folkens, det er skremmende stille rundt alt som har med disse handelsavtalene å gjøre.

Som ansvarlig norsk borger med stemmerett skulle det være noe av det viktigste å skaffe seg en avklaring på;

Hvilke parti er for og hvilke er i mot disse handelsavtalene?

Dersom du ønsker et Norge med fortsatt levende demokrati og folkestyre trenger du å bry deg om disse avtalene som en av de viktigste områdene når du skal avgi stemmen din.

For meg som norsk borger, og som mor til to av de som er framtiden etter meg er disse avtalene det som teller aller sterkest når jeg skal avgi årets stemme, stemmen min er viktigere enn noen gang fordi det er NÅ man sitter bak stengte dører og forhandler i håp om at ingenting lekker ut til folket før avtalen er banket.

Det er ikke mange partiene som er aktuelle, det er likevel slik at det er snakk om prioriteringer og evt. andre enigheter og uenigheter med aktuelle partier får stå til neste runde for min del.

Lykke til med stortingsvalget, med valget ditt - måtte du finne de beste tillitspersonene for å ivareta landet og folket vårt!

Jeg har slått alt dødt som går an å slå rundt meg

Når man først driver med selvskading, når man først slår for å påføre seg selv vondt - da kommer man til et punkt der man uansett hvor man er vil se etter potensielle steder som er mulige å slå på. Dersom man først påfører seg selv smerter ved hjelp av belastning eller overbelastning, da vil man benytte en hver anledning til nettopp det - man vil tøye grenser for å ta ut og påføre det lille ekstra.

Jeg kan ikke si så veldig mye om øvrige former for selvskading egentlig, annet enn å anta at man trygt kan overføre de sentrale tingene ved selvskadingen som i tidligere innlegg og som over - med utnyttelse av områder, aktiviteter og nærliggende til skading.

Ustabilt kne, har du hørt om det noen gang?

Kneet er ustabilt og holder / støtter ikke kneet slik det skal, det medfører en del smerter spesielt i perioder og det har en tendens til at det også kan gå i lås... dersom det skjer er det med smerter av en annen verden.

Den tiden jeg brukte på sykkel i en periode for 20 - 25 år siden, den tiden ble utnyttet til fulle. Jeg tråkket i vei på asfaltsletter, opp bakker, ned bakker, gjennom skog osv. Jeg var dritredd for å velte med sykkelen - ville tross alt ikke skade meg, samtidig presset jeg knærne mine til det ytterste - noe som ga direkte og vonde konsekvenser for mitt ustabile kne.

For hver sykkeltur jeg hadde som i utgangspunktet kunne vare i kan hende en til halv annen time, hadde jeg sterke smerter resten av dagen. Sykling var helt opplagt beste form for påkjenning til kneet, i tillegg kunne andre aktiviteter som fotball og faktisk jogging være gode til avløsning.

Jeg liker å gå tur, har gjort det i alle voksne år. Tjue til faktisk opp i nesten tredve år tilbake gikk jeg også en del tur, i all hovedsak gikk jeg da enten gjennom landsby og turveier eller langs furumo, i skog og lett utmark.

Kan du tenke deg en galskapens verden der man går tur i utgangspunktet for å komme ut, for å klarne hodet, for å tenke, for å bevege seg, fordi det er godt - og så gjør man seg opp noen helt syke tanker på veien; 

Der er et tre som passer å slå i, den stolpen vil kjennes godt, gelenderet til broen der kan man bruke til å slå, murveggen der passer å ta ut energi på, den veggen passer også og står litt mer egnet til...

Det er jo helt psyke tanker når man tenker på det, samtidig som det i aktuell periode i livet til en som driver med selvskading er en helt daglig og vanlig tanke.

Selvskading i form av slag har vært min hovedgreie når det kommer til selvskading. Jeg har slått alt dødt som går an å slå rundt meg for å få vondt, jeg har vært ut og inn på legevakter og sykehus til sjekk av hånd - undersøkelser og røntgen.

Jeg har fått kjeft og tilsnakk fra både leger og kirurger -

Du har ikke knekt noe, men du skulle ha gjort det så har du kan hende lært noe...

Du har vært heldig denne gangen, men du hadde fortjent å ødelegge noe...

Nå var du veldig heldig...
Dette er ikke bra, du må slutte med det...

Det hjelper ikke med tilsnakk, nedsettende og kritiserende utsagn gjør ting ennå verre for den som skader seg, selvbildet synker ytterligere og det er ikke bare å slutte med ... eller er det bare å slutte..?
Det kommer litt an på hvem som sier det er min opplevelse, motivasjonen som ligger bak sammensatt med det målet man setter seg fore ved det å skulle slutte .

Hånden min holdt seg den, tross ut og inn på sjekk var det aldri noe knekt - etter snart femten år siden siste slag har jeg noen deformerte, flate knokler på den utsatte hånden - ellers er jeg faktisk fin.

Hva var det som fikk meg til å slutte med galskapen tenker du kan hende?
Jeg bestemte meg ved et punkt for at jeg ikke har tenkt å være en person som er avhengig av deg og andre, av trygdesystemet i Norge. Jeg bestemte meg for at min framtidige inntekt ikke skulle styres av og være prisgitt hva den enkelte regjering finner for godt å legge på eller trekke fra trygden. Jeg bestemte meg for at jeg selv skulle definere inntekten min i den grad det lar seg gjøre med valg av yrke og utdanning.
I tillegg til mine økonomiske beslutninger skulle jeg råkes til å møte på hun jeg i dag er gift med, et møte som skulle få store konsekvenser for meg på mange måter egentlig. Da vi møttes var jeg vel egentlig kommet ganske over selvskadingen, hadde en utdanning og jeg hadde flere måneder uten slag bak meg - så slumpet vi inn på tema selvskading en vakker torsdag.
Det er bare helt uaktuelt sa hun som i dag er konemor mi, hun fortsatte like godt med å si at dersom jeg skulle komme til å slå en gang til ville vi være ferdige med hverandre først som sist.
Jammen sant, ei berte etter eget kaliber - ei som vet å sette rammer, ei som vet hva som er greit og ikke... ei som faktisk ikke aksepterer visse handlingsmønstre. Jeg hadde ikke slått på noen måneder da, og ettersom vi fortsatt er både sammen og gift kan man vel slå fast at jeg ikke har slått med annet enn ord i etterkant heller.

Det handler om å finne tak i den riktige, indre motivasjonen - hva er det i meg som gjør at jeg vil slutte med en handling?
Det handler om å finne tak i de rette målsettingene - hva er det jeg ønsker med å slutte, hvor vil jeg hen?

En ytre, pågående motivatør som eksempelvis krav fra andre vil virke mot sin hensikt er min påstand. I stede for å slutte vil man kan hende ende opp med at oppmerksomheten leder an til ennå mer av den skadelige handlingen - all oppmerksomhet er som man kjenner til god oppmerksomhet.
Derfor -
Man må finne tak i hva det er man har i seg selv som er viktig nok til å motivere, hva er det i en selv som er sterkt nok til å hente fram den vilje og den styrken som skal til for å endre en usunn og skadelig handling.

Målsettinger satt av andre eller ut fra andres forventninger vil bære dårlig av sted.
Derfor -
Man trenger å gå i seg selv, finne tak i ens egne indre ønsker, hva er det jeg ønsker å oppnå i livet mitt, hva er det som blir bedre for meg ved å slutte denne handlingen?

For min del ble det økonomiske aspektet og tanken på å være avhengig av andre resten av livet, kombinert med mitt eget ønske og behov ikke minst for selvkontroll den avgjørende motivasjonen. Målsettingen likeledes, jeg bestemte meg for at jeg skulle ha valgfrihet hva jobb, aktivitet, inntekt angår - hva hverdagslivet mitt skulle defineres ut fra kort og godt.
Bonusen min skulle bli at jeg godt ute i prosessen møtte på en kjærlighet de aller fleste bare kan drømme om - den sorten som tar pusen fra en ikke bare en gang, men om og om over mange år - hele tretten år så langt.

Dersom du der ute har et usunt, uheldig og/ eller skadelig handlingsmønster av noen art og kjenner deg igjen i noe som er skrevet over eller i tidligere innlegg (det behøver strengt sett ikke være noe som har med selvskading å gjøre selv om det handler om usunt handlingsmønster) ;

Gå i deg selv, finn tak i hva det er som er bra for deg. Hva er det du har iboende i deg som er sterkt nok til å gi deg den motivasjonen du trenger for å endre handlingsmønster..?
Hva er det du ønsker å oppnå med livet ditt, finn tak i en målsetting som er bra for deg - som gir deg noe.
Dersom du i tillegg er heldig dukker det opp en bonus i form av en person som stiller helt konkrete krav til deg - krav som ikke lar deg sitte igjen og undre på om du kanskje skal vurdere å endre på noe, du bare går i gang med endringen.

Lykke til med endringen.

at vi tidvis tar på hverandre, klemmer og koser

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Det-er-en-myte-at-det-er-to-seksuelle-virkeligheter--Nina-Karin-Monsen-620507b.html



"Heteroseksualitet er medfødt. Den er ikke lært. Homonormativitet må læres, den er mote og retorikk."

Hva er det som gjør at fordi en ting er en norm, blir annet til kopier eller noe man går ut fra at må innlæres..?
Jeg tror også at heteroseksualitet er medfødt og ikke lært, det betyr likevel ikke at jeg tror homoseksualitet er noe man må lære. Jeg tror en som er homo vet man er homo like mye som en som er hetro vet man er hetro uten å tenke mer gjennom det. Likevel, jeg skal gi den rare damen ett poeng likevel - jeg tror nemlig det finnes en og annen som av ymse grunner på ett eller annet stadie i livet endrer seksuell fokus. Det kan være mange grunner til at disse få velger å endre seksuelt fokus uten at jeg skal gå inn på disse - det er likevel slik at flesteparten av de som er homofil verken velger det eller lærer det, de lever og er homo.

"Bare et mindretall av unge som kjenner tiltrekning til noen av samme kjønn, fortsetter å gjøre det i voksen alder."

Dette synes jeg er et merkelig utsagn, og et utsagn som ikke bærer verken nytte eller realitet over seg etter hva jeg forstår.

Av naturlige grunner, grunner du som heterofil leser kan hende verken forstår eller vil forstå, så har jeg da en viss kjennskap til homofile og lesbiske personer. Jeg har ennå til gode å møte på en heterofil person, som det jo tross alt finnes flest av rundt oss, som har fortalt meg at man i ung alder ikke likte det motsatte kjønn - men heller en av samme kjønn. Det er egentlig ganske rart at ikke noen hetrofolk har delt dette med meg dersom det var en realitet, og jeg kjenner da tross alt en hel mengde heterofok - faktisk kjenner jeg langt fler som er hetro enn homo.

Av alle de homofile og lesbiske personer jeg har møtt der i mot, har jeg truffet på ganske mange personer som forteller at de i ung voksen alder har gjort det de har kunnet for å være sammen med det motsatte kjønn. Noen sier at det bare gikk ikke, det ble helt feil - og det på tross av at man har forsøkt å lære seg å stå i relasjonen. Noen har stavret seg ikke bare i en relasjon med det motsatte kjønn, men bokstavlig talt i en relasjon med denne - i alle fall om man snakker seksualitet.

Jeg har for min egen del gjort det jeg har kunnet i ung alder for å være i relasjon med en som er hetro. Massevis med tankevirksomhet, prat, dater, sitte tett, holde hender og you name it. Jeg har strukket meg langt synes jeg, det er nemlig å strekke seg langt når man sitter og holder hender med noen mens man kan hende samtidig tenker på ikke bare en annen man helst ville holdt i hånda, men jammen sant av et annet kjønn også.

Har du tenkt på det noen gang, eller... forsøk å tenke på det nå;

Liker du gutter eller liker du jenter? Dersom du liker gutter, prøv å tenk deg at du holder hender med, sitter inntil, klemmer, kysser, tar på, blir tatt på og ikke minst - kryper til køys med ei jente... Eller om du liker jenter, prøv å forestille deg selv at du brått skulle gjøre alle de nære, intime, kosete, deilige, heftige greiene med en kar...

Man snakker om at homoseksualitet er tillært, jeg bare kaster ut spørsmålet først som sist jeg - tror du det er tillært..? Dersom dattera di eller sønnen din kommer hjem en dag og sier jeg er homo, er det første som går gjennom hodet ditt da "farsken, har vi lært deg å bli homo..?" Eller ville du tenke at "Åjsann, er du en av de prosentene som fødes og er homo..?" Eller ville du rett og slett tenke at "dette er da ikke overraskende i det hele tatt, vi har alltid forstått at du er homo..?"

Det er da en interessant tanke om man tenker på det... Tenk deg den utfordringen det er i samfunnet vårt å være annerledes. Tenk deg hvor utfordrende det er å kjenne at man er homo i ung alder, angsten og bekymringen over hva alle tenker og mener rundt en, angsten for å bli fryst ut, angsten for å få bank, angsten for å bli kastet ut av menighet eller forening, angsten for å bli gående alene... Tror du at noen sitter på ungdomsrommet sitt en kjedelig dag i tenårene og bare bestemmer seg for at så kjipt som livet alt er, så skal jeg i tillegg velge noe jeg vet vil ødelegge langt mer for meg..? Det er ikke sånn vet du, en skarve tenåring velger ikke å gå inn i all dritten frivillig, man blir kastet inn i det fordi man på et gitt punkt ikke har noe valg.

 "ikke-heteroseksuelle og transseksuelle subpopulasjoner har høyere forekomst av psykiske problemer (angst, depresjon, selvmord), samt adferds- og sosiale problemer (rus, vold i nære relasjoner)"

Jada, og under andre verdenskrig mente nazistene at jødene var dyr i motsetning til den rene rasen av vakre og skikkelige folk og derfor skulle utryddes.

Jeg forstår ikke hvor man henter alt fra, hvem er det som bærer med seg disse skrudde tankene i hodene sine tro... Og dersom man mener å ha det fra et eller annet forskningsbaserte greier, da vil jeg slå en tier på at det ikke er noen tungvekter som har forsket, heller ikke en med nøytralt utgangpunkt.

Jeg har jobbet på rusklinikk i noen år, ikke mange år - likevel noen. I løpet av de årene jeg var på klinikken hadde vi inne ganske mange personer til behandling. Av alle de vi hadde inne til behandling og da snakker vi mange, mange mennesker - kan jeg i farten komme på tre personer som var homo, resterende var hetro. Av de som var inne til rusbehandling var det en haug av personer som kunne fortelle om tilværelse preget av både angst, depresjon og vold - hos seg selv ja, men også fra oppvekst... hos hetrofolk.

Jeg har vært heldig å bli kjent med en rekke mennesker gjennom årene, også innenfor psykiatrien. Vet du, av alle de personene jeg har vært bort i også i psykiatrien - det er kun et par tre stykker som viser seg å være homo, resten er hetro.

"Grunnen er at homoseksuelle har analsex og hyppig partnerbytte."

Denne er jo rett litt festlig og får meg til å smile litt. Jeg glemmer aldri da søster mi som liker menn sa følgende: "Jeg kan ikke forstå hvorfor alle menn skal være homofober og ha panikk for at de liker rævhull, jeg har enda til gode å møte en mann som ikke har vært ute etter rævhullet mitt..."

Det er noe med det, veldig lite skal til for å gå til angrep på personer som er tilsynelatende annerledes rundt oss - hva er det som gjør ei dame sitt rævhull bedre en rævhullet til en kar? Hva er det som gjør at jeg har rett til å bry meg om hvilke hull folk bruker og om de i det hele tatt bruker hull?

Sangeren Jan Werner Danielsen sa en gang følgende i et intervju "Nå må folk snart slutte å bry seg om hvilket hull jeg putter tingene mine inn i..." Det glemmer jeg heller ikke, og kan hende heller ikke du etter å ha lest dette.

De fleste som får HIV rundt oss er ikk menn som er gift med menn eller som lever som åpen homo. De fleste som får HIV er menn som lever i ekteskap med ei dame, men som driver på med menn på si. Eller for å si det så Nina K. Monsen kan forstå det - menn som har lært seg å leve med damer, det er de som er mest utsatt for HIV... i alle fall av de som får HIV på bakgrunn av sex. Når det kommer til kjønnssykdommer generelt er det faktisk ei annen gruppe som også er utsatt for å få disse - nemlig det kvinnemennesket som er gift med den karen som har lært seg å leve med nettopp henne i stedet for å leve fullt ut med en kar.

Jeg tror:

Det er langt flere hetrofolk enn homofolk rundt oss, normen er hetro - det betyr likevel ikke at det å være homo er noe man nødvendigvis lærer seg. Jeg tror at selv om det å være hetro er det enkleste og det beste for majoriteten rundt oss, så er likevel det å være homo det beste for en liten del av oss - der i blant meg selv.

Jeg mener:

Det er råttent, uetisk , umoralsk, frekt, dømmende og ukristelig av noen personer å gi seg selv retten til å bestemme hva som er normalt og ikke, hva som er greit og ikke, hva som er lov og ikke, hva som er kristelig og ikke. Folk må gjerne ha sine meninger, men i den grad disse meningene er med og psyker ned, ødelegger og i verste fall tar livet av noen andre - da kan man beholde sine meninger for seg selv. I alle fall om man ser seg nødt til å lire ut av seg med svovel og gnist, spy og elendighet - stå for det selv og ikke bland inn verken forskning, fakta, vår Herre, samfunnet for øvrig eller helse.

Jeg er homo, faktisk er jeg lesbisk. Jeg er fullstendig klar over at jeg ikke tilhører normen i samfunnet når det kommer til hvem jeg har på siden av meg i storsenga eller ved middagsbordet. Jeg er klar over at det er mange som eier en mening om meg og mitt, som synes noe og tror noe. Jeg er også klar over at det er mange som mener noe om hva vår Herre, hva Guden jeg tror på måtte synse og mene om meg.

 Jeg har den flotteste personen jeg vet (noen ganger også den mest irriterende) på siden min når jeg sover, jeg kysser henne god natt, jeg sitter til bords med henne. Vi lever et helt vanlig liv som alle de vi kjenner rundt oss, det er kun denne lille delen av livene våre som omhandler at vi tidvis tar på hverandre, klemmer og koser - det er denne delen som gjør at folk danner seg opp meninger om oss... og vet du, det driter jeg i. Jeg bryr meg etter hvert veldig lite om hva kreti og pleti måtte synse og mene om meg. Det jeg også vet er at det livet jeg lever, det lever jeg i tillit til at Guden jeg tror på heier på meg - det er jeg overbevist om at han gjør. Jeg tror at min Gud vil det beste for meg, det beste for meg har jeg og så kan Nina K. Monsen og co heller bekymre seg for hvordan de synser og mener, hvordan de skremmer og kaster gnist og svovel over et skred av ungdommer og andre som ikke har gjort dem noe.

ingen ønsker å ligge rakt ut i en kjeller full av møkk

Nå skal jeg driste meg til å være veldig direkte i utsagnet mitt, påstanden min;
Når man er kommet så langt ut i fraukjelleren at man har fått en lei vane med å ty til selvskading for hver minste motstands vei, så er det dessverre veldig vanskelig å komme ut av fraua.

Man forsøker det man kan, gjerne etter påtrykk fra personer rundt... i starten i alle fall;
Nå må du slutte med å skade deg selv, det er ikke bra for deg.
Har du ødelagt noe i beinet nå?
Har du ødelagt noe i hånda nå?
Har du måtte sy igjen?
Nei nei nei, dette er ikke bra for deg - når tid skal du slutte med dette vaset?

Kan hende klarer man ikke være hjemme mer, man havner inn og ut og kan hende inn igjen og ut og kan hende inn enda flere ganger og ut igjen fra døgninstitusjon der det er mennesker som har betalt for å ivareta en.

At en selvskader forsøker å slutte med handlingen sin, eller i det minste gjør det en kan for å slutte, betyr ikke at man gjør spesielt nevneverdig for å slutte.
Når personer rundt en bemerker nye skader, spør hva man har gjort, ber en om å slutte, ber en søke hjelp, kan hende også tilbyr seg å hjelpe osv. - så gir det oppmerksomhet på den skaden man bedriver på seg selv.
Som man kjenner til fra forskjellig hold blant annet i barneoppdragelsen - all oppmerksomhet er god oppmerksomhet, det gjelder også for en person som skader seg selv.

Det kan være at en selvskader av eget ønske kommer til et punkt der man ikke bare er lei av skamfølelsen som er knyttet opp mot selvskadingen, man kjenner også at dette vil jeg ut av og bestemmer seg for å gjøre noe med problemet.

Likevel, det er noe med å ligge i en fraukjeller - ingen ønsker å ligge rakt ut i en kjeller full av møkk. Dersom man først har havna ut i møkka vil man trolig forholde seg roligst mulig på det første stedet man finner tak i, et sted som er fast nok til at man kan holde seg der inntil man kan få hjelp opp og ut av møkka.
Et oppriktig ønske om å dra seg ut av fraukjelleren på egen hånd kan være til stede og vil kunne bidra til å få en ut, sammen med viten om at det faktisk er mulig å komme ut.
Først må man uansett bestemme seg for å legge på svøm i all møkka - og hvor mange av dere der ute ville lagt på svøm i et basseng fullt med møkk og piss?

En som skader seg selv ligger billedlig sagt på hode i en god gammeldags fraukjeller omgitt av møkk og piss.
Det er mulig å svømme, det er også mulig for en som skader seg å ta seg ut av denne vanen helt på egen hånd, men det krever veldig mye.
Mye krever det uansett hjelp eller ikke, man må nemlig gjøre den store jobben selv uansett for å komme ut av møkka.
Ikke bare vil man måtte bevege seg rundt i møkka, man vil bli utsatt for enda mer møkk på kropp og alt det som synes, i tillegg vil man trolig komme til både å puste i, smake og svelge møkk underveis.

Jeg har fram til nå fått bli kjent med flere personer som skader seg selv eller har skadet seg selv på forskjellige måter;
Ei jente jeg kjenner skadet seg selv ved kutting, hun kuttet seg på armene daglig i perioder. Jenta har vært ute og inne i hjelpeapparatet.
Ei anna jente jeg kjente til en gang skadet seg ved ikke å spise, i tillegg løp hun kroppen sin i senk. Jenta var til og fra i hjelpeapparatet.
Enda ei jeg kjenner skadet seg selv ved å bli ei hoppetusse, tjohei fra kar til kar uten tanke for hva dette kunne medføre for henne. Denne formen for selvskading skjer på en såkalt skjult måte, der en som ikke er kjent med problematikken ser forbi selvskadingen, heller blir det jenta som kommer i et dårlig lys og situasjonen hennes kompliseres enda mer.
Enda ei jente jeg kjenner skadet seg selv ved overspising, hun spiste ikke nødvendigvis usunt - men puttet i seg mengder av det som var tilgjengelig. Også dette en form for selvskading som er skjult, ettersom skadingen skjer i form av noe som i utgangspunktet er normalt.
Enda ei jente skadet seg selv med shopping, hun shoppet på seg gjeld som etter hvert ga store konsekvenser for henne. Skjult form for selvskading dette også, ettersom gjeld av ymse slag ikke er uvanlig blant oss.
Ei voksen dame skadet kroppen sin ved å vaske både seg selv og alt rundt seg i senk, dama ødela huden sin og fikk små og store sår.
Enda ei jente skadet seg selv ved slag, ved å tyne kroppen sin på sykkel og ved overspising. Slagene er opplagt selvskading, syklingen og overspisingen der i mot er i likhet med eksemplene over av typen skjult selvskading - fordi de er vanskelige å få øye på.

Felles for alle disse personene er at man har opplevd greier i livene sine som i hovedsak har gjort så stor psykisk skade, skade på sjel og sinn så store at også en selv har fått nedsatt tro på og respekt for seg selv.
Man har opplevd overtramp i livene sine så store eller i så stort antall at man i perioder ikke satte grenser for verken hva en selv eller andre kunne gjøre mot en.

Respekt;
Er kjempeviktig dersom man skal ta seg ut av møkka.
Det ene er at man søker etter å oppleve respekt, man trenger i tillegg respekt for seg selv.  Å se at man ligger opp til hode i møkk er en ting, noe annet er å se at dette fortjener jeg ikke. Jeg har både rett til og kraft nok til å ta meg ut av denne møkkadungen.
Når man har funnet den respekten for seg selv som trengs, har man funnet en viktig hjelper for å ta seg ut av gørra.

Grensesetting / krav;
Ei av jentene jeg kjenner fortalte en gang at hun hadde fått tydelig beskjed om at hun skulle ringe dersom hun trengte oppmerksomhet / noen å prate med, samtidig med at dersom hun har skadet seg først blir man ikke å komme ned til henne som var vanlig at man gjorde.
Jenta kuttet seg og jenta ringte etter hjelp og tilsyn, personen i andre enden var tydelig tilbake - nei, dersom du har skadet deg igjen kommer jeg ikke.
Den jenta skadet seg ikke flere ganger når hun visste at personen i andre enden var på jobb.

Ei anna av jentene over fant etter hvert en kar hun ble glad i, en person som fikk kjennskap til fortid og hvem hun er. Jenta sluttet å hoppe fra kar til kar.

Ei anna av de over traff jammen på kjærligheten også hun. Tydelige krav / grenser også i dette tilfellet og null selvskadinger.

Noen personer klarer å komme ut av selvskadingen sin på egenhånd, noen trenger et spark bak - ofte i form av at det stilles tydelige krav og forventninger til de - noen klarer rett og slett ikke å komme ut av problemet sitt, det er ståa.

Jeg har mine egne tanker og meninger om hva jeg tror er hensiktsmessig, det skal jeg skrive om senere.

Selvskading kan gjøres i former man ikke kan forestille seg

Så, nå som vi er rundt neste sving - skal jeg fortsette der jeg slapp i går;

Hva er det egentlig en person gjør som skader seg selv, har du noen formening om det?
Hvilke skader kan det være snakk om tenker du?
Jo, hør her... eller les...
Selvskading kan gjøres i former som man ikke kan forestille seg om man ikke har enten skadet seg selv eller jobbet med personer som skader seg selv, det tør jeg påstå.

Kutting, man bruker skarpe gjenstander og kutter seg selv til blods - oftest på armer og deretter på bein.
Slag, man slår - gjerne med knyttet neve - i gjenstander som er harde nok til å påføre smerter og skader i hånd.
Man tøyer belastning og smertegrenser for kroppen det man klarer med eksempelvis sykling og knær, trampoline og knær, spark, løping - gjerne opp og ned bratte bakker, padling, roing... Man forholder seg gjerne til aksepterte aktiviteter der selve skadingen derfor forblir en skjult greie for de aller fleste.
Man blir ei hoppetusse og hopper fra kar til kar eller kvinnemenneske til kvinnemenneske og har sex, beskyttet eller ubeskyttet - man lar seg selv utnytte for å si det rett ut.
Man overspiser, eller underspiser, på den måten tar kroppen form eller mangel på form som ikke er av betydning for en allerede oppfattet lite respektfull og viktig person.  I tillegg opplever man kontroll - i alle fall for en kort periode før denne gjerne blir en tvangshandling som kompliserer et allerede komplisert liv ytterligere.

Når en person begynner å skade seg, trår denne personen over noen grenser - når disse grensene er tråkket over er det ikke bare å snu tilbake igjen.

Tilbake til orgasmen, uten øvrig sammenligning...
Når man først har opplevd en orgasme vil man gjerne ha fler, jo større og bedre de er - jo mer higer man etter nettopp disse.
Når en person skader seg selv opplever personen en tilfredsstillelse i det man om ikke fjerner en psykisk smerte, så i alle fall flytter man den til et mer håndterbart sted, det blir nærmest som en rus som brer seg gjennom kroppen, og kroppen - den blir avslappet og rolig som man blir etter nettopp en orgasme eller utløsning.

Det som ved første gangs tilfelle, gjerne tilfeldig der man gjerne også fikk oppmerksomhet, det ble opplevd som veldig behagelig og tilfredsstillende - og det fortsetter behagelig og tilfredsstillende for en person som skader seg - dette endrer seg i utgangspunktet ikke.
Det som endrer seg etter hvert er hva som skjer inne i en og som legger seg som en ekstra byrde for en person som skader seg. Man begynner å kjenne på skam fordi man skader seg, det er nemlig slik at en person som skader seg ikke er dum - man er klar over at dette er både psykt og feil.
Som en følge av at man kjenner skam i forbindelse med selvskadingen begynner man å skjule de konsekvensene selvskadingen gir - samtidig med at man gjerne også vil ha oppmerksomhet for skadingen.
I tillegg til at man opplever skam og i alle fall tidvis vil forsøke å skjule spor etter skadingen, blir skadingen dessverre også en form for tvangshandling. Personen som skader seg om det er i form av kutting, tilfeldig sex, slag, spising, mangel på spising eller what so ever - denne personen mister etter hvert kontroll på skadingen.
Når man har kommet så langt blir det veldig lett til at minste motstand lett kan lede til selvskading, opplevd avvisning - selvskading, evt. avslag - selvskading osv.

Dette er en kinkig greie, hva skal man gjøre?
Er det i det hele tatt mulig for en person som skader seg å slutte med det, når det har blitt så alvorlig - for vi kan vel være enig i at det som er nevnt som eksempler over er alvorlig..?

Tenk litt over de siste spørsmålene du, er det i det hele tatt mulig å kvitte seg med en tvangshandling som selvskading tror du - og videre, hva kan man gjøre?
Om du vil lese mer kan du følge med, så vil jeg dele noen tanker i forbindelse med de siste spørsmålene i neste innlegg.

en håpløshet opplevd så omfattende at du etterhvert vil gi opp?

Har du noen gang vært i en situasjon der ingen løsning dukker opp for deg og du rett og slett ikke vet hva du skal gjøre..?..
Jeg mener ikke de gangene du har fått snurr på strikketøyet, rot i broderiet, ikke finner ut av en oppskrift om det er mat eller håndarbeid, står fast med ikeamonteringen din, plages under bilpanseret eller hva det måtte være...

Det jeg tenker på er;
Har du noen gang kjent på en hjelpeløshet så utstrakt at du etterhvert slutter å se deg om etter en utvei?
Har du levd i en håpløshet opplevd så omfattende at du etterhvert vil gi opp?
Har du i løpet av livet ditt opplevd å bli behandlet på en måte som har gitt deg en så skjev oppfattelse av deg selv og din verdi at du har vandret grenseløs rundt mens andre har fått kjøre over deg?
Har du noen gang kjent på en så mektig tristhet at du har grått en hel dag, kanskje flere dager og for alt man vet kan hende også uker - og lurt på om det i det hele tatt går an å ha flere tårer igjen?
Har du opplevd en sorg så dyp og så mørk at selv den mørkeste tunnel har framstått lys i sammenligning?
Har du opplevd en fortvilelse så bunnløs at du ikke lenger kan se en utvei der du står oppreist?
Har du noen gang kjent på et sinne så stort at du med stor sannsynlighet har innehatt en så stor mengde uante krefter at du sikkert kunne veltet et en bil.., i alle fall trodd du kunne det?
Har du noen ganger vært så grepet av angst at du har vært sikker på at du er i ferd med å rives i fillebiter?
Har du gjennomlevd en smerte så stor noen gang at du er sikker på at selv den mest intense fødselsri eller gallestenanfall trolig kunne være lettere for deg å komme gjennom?
Om man ser bort fra orgasme eller utløsning, har du da noen gang opplevd en tilfredsstillelse eller utløsning etterfulgt av en avslappethet i kroppen som man tenker bare en orgasme kan gi?
Har du noen gang opplevd en glede så enorm at kun det øyeblikk du ble mor eller far kan overgå den gleden?

Dersom du leser linjene over og kjenner ja, det har jeg faktisk opplevd - hvordan har du da håndtert det, hva har du gjort for å finne utveier, for å ikke legge deg ned å gi opp, for å skru igjen tårekranen, for å finne det som gir eller er lys, for å klare å stå oppreist, for ikke å velte en bil, for å kvitte deg med smerte og i alle fall stå gjennom den, for å overleve angsten?
Hva er det som for deg har gitt den tilfredsstillelsen som gir kroppen din den avslapping og ro når du har levd med disse opplevelsene?
Hva er det som har bragt glede i livet ditt, i mellom slagene og sånn gjevnt over?

Vet du -
Det finnes alt for mange mennesker rundt oss og midt i blant oss som lever i slike situasjoner til daglig.
En kollega av deg på jobben, en nabo, en venn, en slektning, en bekjent, mor til en i ditt barns skoleklasse, en elev du har på skolen, en på fotballaget, en du sitter sammen med på flyet eller toget eller bussen, en du passerer på gata, sjefen din, sjefen til sjefen din, personen fra NAV...
Du ser det sannsynligvis ikke, men rundt deg går det en og anna sjel som tidvis nærmest ikke vet att og fram på verken seg selv eller andre.
En veldig god dag, en god dag, en helt okey dag, en noe grå dag, en veldig mørk dag.

Livet er ikke alltid en dans på roser.
Noen kommer seg gjennom hele livet, andre store deler av livet og andre igjen deler av livet uten noe spesielt med motgang. Andre går gjennom livet, store deler av livet eller deler av livet med så mye motgang og utfordring at det er et under at de i det hele tatt kommer seg gjennom det...
... har du tenkt på det noen gang..?

Vet du det at enkelte ting i livet noen ganger kan bli for vanskelig for en person å takle helt alene?
Noen gang hender det at en person som opplever noe av det som er nevnt over tar sitt eget liv.
Andre ganger hender det at en person som opplever noe av det som er nevnt over begynner å skade seg selv, vet du hvorfor?
Dette med kropp og psyke er en merkelig og finurlig verden, det er nemlig slik at det er lettere for en person å håndtere fysisk smerte enn den psykiske... hvorfor..?
Det har seg slik at den fysiske smerten har et konkret uttrykk man kan observere, en kan se den selv og de rundt en kan se. En fysisk smerte, synlig sådan, er også noe man lettere kan forstå en en psykisk smerte som ligger innpakket et sted inni en person.

Når en person kommer dit hen at man begynner å skade seg selv skjer det en del greier i og med denne personen, det tenker jeg å skrive litt om rundt neste sving.