mens vi i prinsippet har solgt ræva av oss og i dag sitter igjen som ei tøs styrt av en pimpen sin.

http://www.nationen.no/debatt/bor-vi-avvikle-17-mai-feiringen/


Dette er noen skremmende tanker, tanker man ikke ønsker å ta inn over seg.
Å lese denne teksten får det til å skrike av motstand inni en hver sjel med kjærlighet til vårt eget Norge, at det i det hele tatt går an å få seg til å skrive slike ting.
Men -
Om du tenker over det som står i teksten, om du faktisk våger å ta innover deg de ordene og betydningen av ordene som er i teksten...

Jeg bestemte meg for å våge, og vet du - karen som skriver har etter mitt skjønn truffet spikeren på hodet.
DET er skremmende det!!!

Jeg tenkte for så vidt litt i samme gate da vi feiret grunnloven vår for noen få måneder siden, tror jeg skrev noe om det i bloggen min også.
Likevel -
Noen utfyllende tanker her...
Vi kan fortsette å feire 17 mai framover også, og vi vil trolig gjøre det. Grunnlaget for å feire 17 mai har likevel endret seg, da vi har gått fra å feire vår egen grunnlov til at vi nå i realiteten har en minnedag for den gang vi hadde egen grunnlov, en minnedag for den gang vi var et selvstendig folk.

Det er egentlig ganske utrolig hvordan vi nordmenn, klovnete sådanne, har latt oss lure til å tro at vi feirer egen selvstendighet - mens vi i prinsippet har solgt ræva av oss og i dag sitter igjen som ei tøs styrt av en pimpen sin.

Når man må fukte munnen med vann eller saft før man får avsluttet ei påbegynt setning, da forstår man at man er tørr i munnen.

To uker på den nye medisinen, med følgende status;
Både stivere i kroppen og betydelig mer øm / smertepåvirket i musklene. Alle bevegelser er vonde, trapper blir et marerit, snu seg i sengen kjennes ut som man har rygghaill, når man vil gråte i smerte hver gang man løfter armene...
Tørre slimhinner overalt der det er slimhinner og mulig å tørke ut. Svie i øynene fordi de er tørre, smårusk som vanligvis blinkes bort oppleves som sandpapir - blunke, blunke, gni og blunke.
Sår i nesen og bare til å peise på med konemor sin mentholatum for å holde fuktighet. Munnen, du vet den man bruker for å snakke... Kjære tid, når man skal snakke og munnen tørker ut... Når man må fukte munnen med vann eller saft før man får avsluttet ei påbegynt setning, da forstår man at man er tørr i munnen.
Pessen, når man er på grensen til å måtte kjøpe glidemiddel for å unngå å tørke på seg sår når man har vært en enkel tur på toalettet - da forstår man at det er på tide å slutte med de påbegynte medisinene, at det ikke er verdt det.

Etter to uker har jeg altså kuttet ut medisinen som skulle hjelpe på symptomer, fordi den både forverret symptomer jeg allerede vil bli kvitt og fordi jeg fikk andre ikke bærbare plager.
Nå har jeg vært ei ukes tid uten medisiner, og merker jeg noe endring..?
Jeg er fortsatt dels stiv i kroppen, det gjør fortsatt ekstra vondt å gå spesielt i trapper - men nå skal du lese...
Nettene har blitt bedre igjen, litt etter litt siste dagene - snur jeg meg på vanlig måte i senga igjen. Den konstante vondten i alle muskler har også gitt seg, litt heng i leggene fortsatt - ellers er jeg på en måte tilbake til de vanlige og kjente symptomene hva intensitet og lokalitet foreligger.
Slimhinnene, vel... Det kan se ut som det tar litt tid med akkurat den biten, jeg har siste par uker ved anledninger måtte åpne ene eller begge øykelokker med hånden - om det er fordi øyet er tørt eller fordi musklene rundt øyet ikke vil fungere er vel helst en annen sak... det må uansett grunn ha hjelp opp, spesielt om morgenen.
Øvrige slimhinner, som jo er hva jeg begynte å kommentere, kommer seg sakte - for eksempel trenger jeg fortsatt drikke tilgjengelig fordi jeg tørker ut i munnen... eller tyggis...

De siste par kveldene når jeg har lagt meg har jeg hatt så stor aktivitet i ryggmuskler og intercostal-muskler at det har kjentes, vanligvis kjenner jeg nemlig ikke så godt at det jobbes i disse musklene. I går kveld og kvelden før når jeg la meg ble jeg liggende å kjenne det nappe i nedre del av ryggen, på begge sider - ganske sprøtt egentlig.
Enda sprøere er det å kjenne muskulaturen i thorax, fordi man lett kan forveksle muskelaktiviteten der med brystsmerter. Jeg må ærlig innrømme at jeg ei veldig kort stund stilte meg selv spørsmål om brystsmerter, ble liggende å kjenne etter og forsøke å definere hva jeg egentlig kjente - en helt surrealistisk opplevelse må jeg bare erkjenne. Aktiviteten var ikke så intens at det var synlig, likevel så intens at jeg nærmest kunne kjenne brystet vibrere, nesten som kiling på innsiden av huden - vanskelig å beskrive, og trolig ennå vanskeligere å forstå.

Denne greien kompliserer en allerede komplisert sykdomshistorie for min del.
Kan du tenke deg å ha biologisk arv, gener, fra begge sider der hjertesykdom er det som tar mest liv... i tidlig alder..?
Kan du så tenke deg å ha en nevromuskulær greie som gjør at man får fysiske symptomer som veldig lett kan forveksles med brystsmerter / hjertekrampe..?
Jeg skal bare si en ting - det vil ikke være overraskende om jeg brått en dag fikk et hjerteinfarkt som ble oversett pga. bagatellisering, alternativt at det ble turer ut og inn for sjekk med brystsmerter - pga. at man ikke tar noen sjanser.
Til nå har jeg vært inne med brystsmerter en gang allerede, når jeg nå har ligget og kjent denne elendigheten over siste par kvelder i senga - tenker jeg nok det er forklaringen på de så kalte brystsmertene mine...

Sånn er det, det er hva man har å leve med - det er hva man skal forholde seg til.

En ting er i alle fall sikkert, det er hensiktsmessig å lære seg å kjenne kroppen sin. Det er hensiktsmessig å lære seg å kjenne sykdom med symptomer og forskjeller på ymse greier. Jeg er veldig glad for at jeg har en viss kjennskap til kropp og helse i sykepleiersekken min, det hjelper absolutt på når jeg skal være edruelig i oppfattelsen av hva jeg kjenner og der nest kunne roe ned akuttberedskapen som brer seg.

det var som å komme til en dårlig hobbypsykolog

I mars i år skrev jeg et blogginnlegg om den arvelige, nevrologiske sykdommen som viser seg ved symptomer i muskulatur - sykdommen som forkortes MC.
Jeg skrev litt om min opplevelse av sykdommen, fra oppvekst med sykdommen - uten kjennskap til den, til diagnostisering og litt hvordan det er å leve med de symptomer som foreligger.
Da jeg tilbake til 2016-2017 skrev om min avgang som klinisk sykepleier, hadde jeg bestemt meg for å ta de som måtte finne for godt å lese bloggen min med i min reise også i det jeg stiftet bekjentskap til diagnosen MC og veien videre med denne.

Jeg har kun kjent til sykdommen i fire - fem år.
Jeg har fortsette å leve som før jeg fikk en diagnose, jeg har gjort det jeg har villet og orket og jeg har fortsette å jobbe som før - det er det man gjør når man er et voksent, ansvarlig menneske.

Da vi bodde nordpå bevegde jeg skrotten min hjemmefra eller fra jobb og til sykehuset et par ganger i året for såkalt oppfølging, jeg sier såkalt for det var som å komme til en dårlig hobbypsykolog - det bare gjorde det frustrerte hodet mitt ennå mer frustrert, og muskler som var stive og i spenning ble ennå mer stiv og spent.
Nå har vi bodd på østlandet i drøyt tre år. Etter først å ha bedt fastlegen min om å henvise meg til spesialisthelsetjenesten for oppfølging, for så å bytte fastlege, så ha en sykehusinnleggelse og så ennå en etterpå det med spørsmål om både det ene og det andre, deretter selv å ta kontakt med rikshospitalet for så å få fastlegen til å henvise direkte til navngitt lege - på instruks fra denne, har jeg endelig kommet i et system der det faktisk viser seg å være noen som finner for godt at jeg skal ha oppfølging - som i oppfølging.

Jeg har vært innom riksen en gang, i min optimisme avtalte jeg en hyggelig dag i hovedstaden med min deilige konemor i etterkant av timen - en time jeg hadde satt av halv annen time til, inkludert konsultasjon og trikk tilbake til sentrum.
Det er bare å erkjenne først som sist at man trolig er noe grundig på dette sykehuset - konemor rakk både å gå i møte, bli ferdig i møte og labbe rundt i hovedstaden før jeg endelig var ferdig med det som skulle vise seg å være både konsultasjon - sjekk av hver eneste muskel fra tærne, opp etter bein, mage, rygg, armer og hode... alt skulle sjekkes - før ny konsultasjon. Må forstå jeg trodde en stund at jeg kom til å bli værende der resten av den i utgangspunktet så vakre sommerdagen. Tre timer nærmest, tre timer holdt man på.

En ting er det å selv være klar over / oppleve at man har vondt, at man er stiv, at man ikke klarer eller orker alt som man tilsynelatende skulle. En annen ting er det å få sjekket ut hele skrotten for så å få  direkte tilbakemelding om at man både har for liten bevegelighet i flere sentrale ledd med påfølgende symptomer, man har kontrakturer, man har for liten bevegelighet i brystkasse (det visste jeg fra før).
Sykehusinnleggelser, fall, snublefot, svimmel opptil flere dager i uken, kvalme, hodepine, tretthet... Mye av dette kan naturlig forklares med spente muskler i rygg, nakke, hode, brystkasse - og skrotten for øvrig.

Løsning?
Doktoren har lest en ny studie med utprøving av medisiner som ikke har vært prøvd ut på denne sykdommen tidligere, nå ønsket hun at jeg skulle prøve ut disse.
Joda - til nå har jeg vært veldig bestemt på at jeg ikke skal ha medisiner. Hjerterytmemedisiner, sterke medisiner mot epilepsi - nei takk, jeg lever heller med stivhet og vondt.
Greia er bare at periodene med stivhet kommer og går konstant, og ennå mer konstant er smerter som både er muskulære og i nerver - det er vondt med stor V - og det er i mer eller mindre grad noe som er konstant.
Etter hvert har jeg kommet dit hen at det ikke er så mye mer å gå på, det er ikke så mye å holde igjen på.
Dersom jeg kan ha mindre vondt, dersom jeg kan bli kvitt stivheten i alle fall redusere den litt, dersom jeg kan unngå å få så sterke tilfeller av vondt, svimmelhet, kvalme og mer til at jeg ender opp inneliggende med spørsmål om mer alvorlige greier, dersom jeg kan fortsette å gå på jobb som nå - ja, da får jeg heller prøve ut medisiner.
Det er det som er greien nå, jeg er i gang med utprøving av medisiner som har vært brukt i årevis på andre ting, men ikke på denne sykdommen før nå.
Hva skal jeg så si, etter å ha tatt medisinen i ei uke?
Det er egentlig for tidlig til å si noe som helst, i den grad det er noe å si er det dessverre at det pr. nå kjennes ut som jeg er stivere enn jeg var før jeg startet opp.

Vel -
Alt må sjekkes ut og enten avkreftes eller bekreftes før man kan konkludere med at det er musklene som lager trøbbel for en hver ting.
Søvn - For å finne ut av om det er søvnapné eller muskelspenninger som ligger til grunn for konstant tretthet skal man gjøre undersøkelser på søvn.
Pust - For å finne ut av hvor mye avvik det er i lungekapasitet skal man gjøre pusteprøver.

Ettersom det ikke er så mange med diagnosen i Norge er det få leger som kan nok og i det hele tatt noe om sykdommen.
Fastleger / allmennleger er uvitende sa den tilsynelatende kloke doktoren, hun fortsatte med å si at spesialistene rundt om kan lite og ingenting de også. Da jeg skulle gå sto den samme  legen nærmest og trippet i korridoren, hun spurte om hun fikk ta meg i hånden en gang til mens hun fortsatte med å spørre om jeg kunne tenke meg å snakke med/ være med professoren som underviser legestudenter.
Hva skal jeg si?
Det er greit og mer enn greit å kunne snakke med og ta del i undervisning omkring sykdom/ tilstand. På den annen side så fikk jeg assosiasjoner til filmen løvekvinnen og det sirkuset som var rundt personer som skilte seg ut for mange, mange år siden - personer som ble satt på utstilling, som ble til sirkusartister, til beskuing og underholdning... den samme opplevelsen hadde jeg i nord da man diagnostiserte meg...

Veien videre blir til mens man går.
Fortsettelse følger etter hvert.

Ikke overraskende banner og bærer folk seg

Man kan jo lure på hva, eller hvem, det er som er drivkraften bak det ene vedtaket rarere enn det andre fra ikke bare de blå i regjering - men også det som en gang var et arbeiderparti for arbeiderne.
Forsvarets uttalelser og synspunkter, som man jo skulle tro kom fra de som er de fremste ekspertene på feltet forsvar blir feid til side.

https://www.senterpartiet.no/aktuelt/senterpartiet-advarer-a-legge-ned-andoya-flystasjon-er-et-historisk-feilgrep-av-regjeringen-og-arbeiderpartiet


Vel, det mangler ikke på historie når det kommer til å høre eller ikke høre på fagfolk, på profesjonene, på de som kjenner til hvor skoen trykker innenfor det gitte fagområde
- Forsvaret, helsevesenet, barnehager, politi og for så vidt også skoler - det er liten tradisjon for å lytte til de som kjenner utfordringer og behov... dessverre.

Nå er det Andøya flystasjon, vi har samtidig den bedrøvelige luftamulansetjenesten som herjer lenger nord, sykepleiermangelen, mangel på helsesøstre, mangel på jordmødre, mangel på førskolelærere...
Man har kommet et lite stykke på vei i skolen når det kommer til lærertetthet, men man er ikke i mål der heller ennå dessverre. Vi har i tillegg fiskere sine advarsler og bønner i forhold til fiskekvoter som ryker utenlands i store mengder, og bøndene sine argumenter, råd og advarsler med tanke på norsk matjord og norsk mat - her snakker vi kvalitetsmat.

For meg er det slik at om noen vender meg ryggen så skal det jammen litt til for at jeg skal stole på vedkommende igjen, jeg velger meg gjerne andre venner eller tilhørigheter.
Jeg lar meg derfor forundre over hvordan folk i distriktene kan oppleve å miste lensmannskontor, miste jordmor, miste livsviktig pasienttransport, miste skoler, miste sykehjem, miste arbeidsplasser og levebrød - Ikke overraskende banner og bærer folk seg i fortvilelse over tap av tjenester og likevel dere, likevel hegnes det om det som ligger bak tapet.

 Det er jeg ferdig med dere-
Jeg er ferdig med å gi min støtte til de som i praksis bygger ned distriktene ved å fjerne det som gir muligheter til å bli værende - både arbeidsplasser og trygghet i form av utrykningsetater.
Jeg er ferdig med å gi min støtte til de som selger ut natur-ressursene våre litt etter litt til utlandet.
Jeg er ferdig med å gi min støtte til de som fremmer velstand for en liten gruppe framfor fellesskapet.
Jeg er ferdig med å gi min støtte til de som setter Europas lover, ve og vel framfor nasjonale lover, ve og vel.
Jeg er også ferdig med å gi min støtte til de som ikke kan se at vi bokstavlig talt må satse på noe av det beste hos oss selv - på landejorda, på jordbruket, på fin frukt og grønt i verdensklasse, på korn i verdensklasse og på kjøtt og fjærkre i verdensklasse.

Sp som distriktets parti stiller spørsmål

«...Man har satt på spill det aller viktigste – pilotene og den spesialkompetansen de besitter, pluss at man i anbudet med viten og vilje prioriterte ned kvalitet til fordel for pris...»

Kjersti Toppe i Sp sier det, og det er det som er realiteten - uansett hvor mye helseministeren fra H påstår noe annet.

Om man har fulgt saken og kjenner til utfordringene med pasienttransport til og fra sykehus i de aktuelle områdene, er det ikke bare pinlig å se håndteringen til helseministeren, det er også skremmende å se både håndteringen og ansvarsfraskrivelsen.

 For du som leser dette, du har kan hende ambulansetjeneste like rundt hjørnet- men tenk deg om livet ditt - eller en av dine nærmeste - var avhengig av nettopp ambulanseflyet, hadde du da funnet det skremmende?
Sp finner dette som enda et eksempel på at man ikke tar folk som bor i distriktene på alvor.

Når man vokser opp med fem mil (!) til nærmeste ambulanse, eller minimum en halv time i ventetid ved alvorlig sykdom, på sommeren, da er man vant til det noen her sør vil si er innenfor det ekstreme.
Når man er avhengig av ambulansefly med kompetent personal både på helsesiden og pilotsiden, for å komme fort nok fra det man her i sør gjerne kaller legevakt og videre til sykehus- da er det kanskje ikke vanskelig å forstå frustrasjonen og fortvilelsen blant folk.

Det står om liv for hjertepasienter alt før man ringer førstelinjen, da har man alt ringt søster Aslaug eller hvem som måtte inneha noe helsekunnskap helt lokalt- samtidig som man allerede for lenge  har tenkt at situasjonen nok bedrer seg.
Når man så er ombord i ambulansen er det gjerne alt kritisk- dyktige fagfolk og leger i utrykning med ambulansen stabiliserer og holder liv i en- til personalet i amabulanseflyet tar over på vei mot der den endelige hjelpen skal skje...

Noen ganger raper mennesket i distriktet for tiden, personer dør i ventetiden på ambulanse. Til selv å ha erfaring med å miste en far tyve minutter før ambulansen rakk fram, vet jeg hvor vondt det er.
Men du-
Stort sett kommer hjelpen i tide- det kjøres som om man var i vill flukt, nødvendig fantasi og dyktige, utholdende  fagfolk står han av i vinterstormer der også luftens hjelpere kommer til kort.

Når man så velger i anbudets navn, å bytte selskap med påfølgende tap av kompetente piloter, tap av kompetente helsefolk som gir et storslagent utslag på kvalitet- og samtidig sparer omlag 40 millioner kroner, da må det være lov å si at man setter økonomi framfor kvalitet i tjenesten.

Det er på sin plass at Sp  som distriktenes parti stiller spørsmål og krever svar.
Det er også på sin plass at ministeren fra H får kjørt seg i denne saken, og det må kunne forventes at man i en posisjon som minister klarer å se sitt eget ansvar i en så stor og alvorlig, ja livsviktig sak.


https://sykepleien.no/2018/05/hoie-forsvarer-handteringen-av-luftambulansesaken

Derfor mener jeg sms-saken ikke skal Stuves bort!

https://www.dagbladet.no/nyheter/jusprofessor-om-sexmeldingen--parodisk-a-bruke-tid-pa-dette-sludderet/69732093

Aas stiller seg i sin vurdering tvilende til om man har krysset den magiske grensen som skulle tilsi om det er snakk om en straffbar handling som kan domfelles etter straffelovens §266eller ikke - altså er spørsmålet om saken er plagsom og / eller krenkende nok til at man er innenfor straffbar handling eller om saken er mild nok til at man heller velger å legge den bort.

Mitt spørsmål er hvem som skal definere om saken er plagsom og / eller krenkende nok, er det jussprofessoren, er det dommeren, er det partiledelsen, er det mannen og dama i gata eller er det vedkommende som er gjenstand for plage og krenkelse?

Hele denne saken som bærer overskrifter av å være sex-sms, sex-trakassering, sex-spøk, facerape og hva enn - er ut fra min forståelse noe helt annet, nemlig mobbing og trakassering uten å måtte legge til sex-begrep i noen form framfor.

Mottaker selv har etter hva jeg kan forstå heller ikke ytret at hun oppfatter dette som om noen ønsker sex med henne selv om det er ordlyden i sms`en. Mottaker har vært tydelig; det man opplever sagt i meldingen er at man ikke er verdt en dritt, og da snakker man etter min mening egentlig om ren mobbing.

Kjenner du til noen som har opplevd voldtekt, eller opplevd å være gjenstand for seksuelle overgrep?

Du som ikke har opplevd det overnevnte eller kjenner noen som har opplevd det skal være glad, og legge deg på minne følgende;

En person som opplever seksuelle overgrep om det er gjennom voldtekt eller ved gjentatte handlinger man ikke selv ønsker, opplever at man ikke er verdt en dritt.

Gjennom tvungen eller ved ufrivillig samtykke til sex er det nemlig slik at den som utfører overgrepet ved selve handlingene sine forteller offeret for overgrepene at denne ikke er verdt en dritt.

Gjennom et seksuelt overgrep vil personen som er i offer-posisjon oppleve seg verdiløs, oppleve seg overkjørt, oppleve seg satt ut av spill, oppleve overgripers autoritære posisjon samtidig med ens egen hjelpeløse situasjon.

I etterkant av et overgrep er det slik at den maktfordelingen som er til stede under selve overgrepet eller overgrepene, den maktfordelingen vedvarer.

I praksis betyr det at vedkommende person eller personer som utøver seksuelle overgrep på en annen person om det er voksen eller barn, fortsetter å ha en ikke ubetydelig makt over personen også etter at selve handlingen har funnet sted.

For å forklare dette nærmere til både jussprofessorer, politikere, mannen i gata, partifolk, helsefolk og andre folk;

Personen som har vært utsatt for et overgrep vil helst ikke tenke på det, ikke bli minnet på det og aller helst bare glemme det. Personen bærer med seg ubehag, er utilpass og blir gående i en posisjon der man er klar over at en selv er den maktesløse opp i mot overgriper.

Personen som har utøvd et overgrep kan fortsette livet sitt og tilværelsen sin som om ingenting har hendt.

Følger du tankene mine..?

Jeg skal ikke gå inn i Navarsete sine opplevelser og følelser rundt den sms`en hun mottok fra en eller flere personer i 2016.

Det jeg vil gå inn på er hvorfor jeg anser at det er viktig at saken får den oppmerksomheten som den har fått - det har ikke annet med Navarsete å gjøre enn at det er hennes navn som dessverre sto på saken da den ble kjent for folket.

Det finnes mange, mange jenter rundt om i landet vårt - og faktisk også gutter - som har opplevd å være gjenstand for både seksuelle overgrep og også å være gjenstand for mobbing og trakassering uten at det er snakk om seksuelt fortegn.

Det snakkes om mobbing ned på barnehagenivå, det snakkes om mobbing i skole, det er mobbing på arbeidsplasser og det er mobbing innad i familier. Vi har vært vitne til mobbing med tragiske utfall og vi har vært vitne til å få på plass mobbeplaner rundt om i samfunnet - ja liketil har kongen tatt til ordet mot mobbing.

Ei enkel og tåpelig tekstmelding en sen kveld i fylla.., ikke noe å feste seg ved.., det må man kunne le av og bli ferdig med... det er mye som har vært sagt i denne saken, hvor tungt og alvorlig skal man ta meldingen.., hvor stort skal man blåse denne saken opp... er andre utsagn.

Ansvarlig(e) for den etter hvert så kjente tekstmeldingen har ikke utøvd noe fysisk overgrep, men likeledes som de ikke-verbale ordene i et fysisk overgrep både gjør maktesløs og legger bånd på den maktesløse i situasjonen, likeledes vil ordvalgene i denne typen tekstmelding skitne til, trykke ned og legge bånd på mottaker.

At en sentral person i et politisk parti skal oppleve mobbing / trakassering er både flaut og provoserende - i alle fall for meg.

At den eller de ansvarlige er en kar eller flere blant ti karer som har posisjoner og funksjoner av betydning i et politisk parti (mitt parti...) - blant folkevalgte, er desto enda mer avskyelig og vanskelig å svelge.

Til sist vil jeg ta veien tilbake til jussprofessoren som tviler på at man i denne saken er innenfor den magiske grensen for hva som er plagsomt nok eller trakasserende nok for en person til å straffeforfølges.

Mottaker har hatt en heftig trykk og kjør i etterkant av at denne tekstmeldingen ble kjent i media, og er nå sykemeldt på ubestemt tid kan vi lese.

Det er ikke rart tenker jeg, det må da påvirke både psyke og kropp i lengden?

Mottaker av denne tekstmeldingen er en voksen person, hun har modnet gjennom livet og stått i noen stormer tidligere - hun klarer dette, hun blir friskmeldt igjen og hun kommer tilbake like sterk eller sterkere enn før sykemeldingen.

Hva med de barna og / eller ungdommene som skiller seg ut, eller som ikke skiller seg nevneverdig ut - men likevel er offer for ondskapsfull og tankeløs mobbing?

Hva med de barna og / eller ungdommene som ikke har den livserfaring og modenhet som mottaker av akkurat denne kjente tekstmeldingen, det antallet unge mennesker som går til det skritt å skade seg selv eller ta sitt eget liv..?

Til sist kan man nemlig si at det som er hele denne sakens kjerne er ikke seksuell trakassering, sakens kjerne er mobbing, er psykisk overgrep.

I det øyeblikket tekstmeldingen tikket inn på telefonen til mottaker ble denne fratatt verdighet, relasjonen mottaker - avsender ble til maktesløs kontra maktperson, vi vil ha fitta di ble til du betyr ingenting, du er verdiløs - akkurat som mottaker av tekstmeldingen har vært ute og sagt noe om tidligere.

Grunnen til at denne saken ikke har måtte dø ut uten fokus, at denne saken har vært så viktig å snakke ihjel framfor å tie ihjel er nettopp de prinsippene som ligger til grunn i en hver sak med overgrep, med mobbing og trakassering - disse sakene skal ikke ties ihjel, da kommer vi aldri videre. Disse sakene skal snakkes ihjel.

Vi skal sende beskjeder til overgripere, avsendere, mobbere om at de kommer til kort - de skal stoppes.

Sp har fått kjørt seg hardt i denne saken som for ettertiden vil bli husket som sms-saken.

Som kvinne, som mor, som en person ikke helt innenfor A4 konseptet, som senterpartist, som leder for lokallaget på hjemstedet mitt -

Jeg er glad for at partiet mitt har fått kjørt seg, jeg er glad for det fokuset som har vært på saken, jeg er glad for at man i mitt parti har fått erfare at slike saker er ikke så enkelt at man kan gå lett forbi.

Jeg er overbevist om at man for framtiden i mitt parti vil stå bedre rustet til å håndtere varslingssaker om det er i kategori seksuell trakassering eller mobbing.

Vi trenger å ta døden tilbake, rett og slett.

https://social.shorthand.com/OmsorgForDoende/jyUNib904n/-vi-verken-sulter-eller-torster-ihjel

Døden har blitt en fremmed for samfunnet vårt.
Der man tidligere hadde hadde den døende hjemme mens man stelte og tok vare på, og senere hadde gravøl og på godt og vondt feiret livet til den som var død - vil man i dag ikke bare la være å forholde seg til den døde, man vil også unngå den døende så langt det går og man fornekter gjerne hele greia om at det er døden som er på vei.

Jeg har stått ved sykesenga til mange døende i min tid som sykepleier;
Jeg har kommet inn og funnet folk død i sengen sin, jeg har gått i gang med gjenopplivning, jeg har vært pårørende i nære og mindre nære situasjoner der folk dør, jeg har opplevd sjokkdødsfallene og de forventa dødsfallene, jeg har stått nærme pårørende som har mistet sine plutselig og de som har vært forberedt, jeg har stått sammen med pårørende i det ens kjære dør.

Dette med død er en rar greie du...
Vi blir alle født inn i denne verden. Jeg vet ikke med deg- men for egen del har jeg ennå til gode å møte på en person som i det et barn blir født (eller på Senere tidspunkt for så vidt) har sagt meg «du forstår, denne skal aldri dø herfra».

Vi vet det nemlig så vel, alle sammen- liketil barna vet det, på
Samme måte som alle blir født, skal alle også dø... sånn er livet. Noen av oss tror på et liv etter døden, likevel- vi tror likevel at det livet vi fødes inn i her skal ta slutt et sted.
Døden er ofte smertefull for de som står rundt, det er vondt når en av de man er glade i dør - døden er likevel en naturlig greie som alle skal igjennom en gang...
Ikke bare skal alle gjennom døden direkte - de aller fleste av oss skal oppleve døden flere ganger. Hvem som dør fra oss og hvor mange som dør fra oss, på en gang, i løpet av livet, hvordan skal de rundt oss dø - det er her usikkerhetsmomentet ligger, og det er kan hende disse faktorene som gjør at vi har distansert oss fra døden... sammen med all vitenskap der vi kan redde liv og drøye det uunngåelige lengst mulig.

Så igjen, dette med døden er rare greier- og nå vil du kan hende tenke at jeg er litt rar... (det er du ikke først med å gjøre, heller ikke sist).
Det er noen ting man som sykepleier har et nærere og mer hjerteforhold til enn andre ting, på
Samme måte som det er noe man har mer avstand og kaldere forhold til- sånn er der med alle sykepleiere, visste du det?
Nettopp det gjør at sykepleiere ønsker å jobbe på så mange forskjellige steder.

Jeg for min del har i tråd med hva jeg nettopp skrev, et par områder jeg som sykepleier har hatt et større hjerteforhold til enn andre områder - disse områdene er for meg rus og psykiatri og det er palliasjon og terminalpleie - eller for deg som ikke er inne i språket, lindring og pleie ved livets slutt.
Faktisk du, så har jeg flere ganger seriøst både vurdert og holdt utkikk etter ledige stillinger i begravelsesbyråer...

Det er både vanskelig og lett å forklare egentlig, dette med døden og hva som gjør akkurat denne delen av sykepleierens jobb så spennende og givende.
Når du fødes inn i verden er du pitte liten og du er fullstendig hjelpeløs og avhengig av at de du har rundt deg ser deg og ivaretar deg med tanke på behovene dine.
Når du nærmer deg livets slutt er du på flere måter tilbake der du var da du kom, bare du er ikke så pitte liten lenger - selv om du tilsynalatende ofte har krypet... i alle fall om du har fått lov å leve til du er godt og vel passert åtti...

Man trenger kan hende hjelp til ernæring, til personlig hygiene, til å ivareta at man kommer i seng og får den søvnen man skal, til å komme seg opp av sengen, til å komme på do eller få byttet tørt på seg, til både tolking av og lindring av smerter...
Det er i det hele tatt veldig mye mange trenger hjelp til når man har dratt en del på åra.
Ikke bare det, ikke bare den som går mot livets slutt skal du tro -
Pårørende som står rundt den syke og / eller døende, har du noen gang opplevd å være pårørende til en som enten dør en forventet og naturlig død eller enda vanskeligere, en som har dødd en brå og uventet død..?
Det å være sykepleier og få lov å stå i det privilegiet det er å være nær pårørende som er i ferd med å bli uten eller nettopp har blitt uten en av sine nærmeste du, det er en meget krevende og meget givende jobb - det skaper møter, skaper rom og skaper nærhet som kun en annen opplevelse kan gjøre - nemlig fødsel.

Når en person dør uventet og i ung eller relativt ung alder (her tenker jeg langt unna den alderen der man kan sies å ha hatt et langt og rikt liv), får dette overraskende og ikke sjelden både sjokkerende og i mange tilfeller også traumatiske konsekvenser for de som sitter igjen.

Jeg skal dele med deg en av de rareste og vondeste episodene og en av de gode episodene jeg har hatt med døden i min jobb som sykepleier;

I min første jobb som sykepleier var jeg inne hos en hjertesyk pasient på morgenen, alt så bra ut og mer enn bra - karen kjente seg langt bedre enn dagen før. Blodtrykk, puls og O2-metning (angir opptak av oksygen for å si det enkelt) så fint ut og jeg gikk til pre-visitt (der sykepleier som går visitt med legene har gjennomgang av pasientene med diverse opplysninger og aktualiteter fra eksempelvis målinger refereres til legene) litt senere.
Da vi hadde sittet en liten time i pre-visitt og var kommet til nest siste pasient på listen, knakket en annen sykepleier på døra og sa at vedkommende jeg hadde vært inne hos på morgenen var bitt dårlig og trengte tilsyn av lege. Legen sa at vi har kun en pasient igjen og kommer derfor straks. Fem minutter senere sto samme sykepleier på døra og nærmest røsket tak i legen mens hun sa at det ikke er tid til å vente... du kan tro at da var det to leger og en sykepleier som fikk legemene sine opp av stolene og ut til pasienten i full fart.
Jeg tuller ikke, når vi kom inn til pasienten var han grå i fargen - hele han. Det er noe av det merkeligste jeg har opplevd i hele min karriere som sykepleier. Det er vel ingen overraskelse for deg når jeg nå sier at vedkommende døde bare minutter etter at vi kom inn, men jeg kan love deg det var en stor overraskelse for pårørende som mottok telefon fra meg umiddelbart med nærmest instruks om å komme umiddelbart dersom de skulle ha sjans til å se faren i live...

En rolig død:
Gamle fru Hansen hadde ligget i avdeling noen dager og det var tydelig at kroppen ikke orket mer, hun var 97 år og hun var klar for å legge på røret. Hansen hadde to voksne sønner og to svigerdøtre som var hos henne stort sett hele tiden de siste to dagene hun levde, opplevelsen av å komme inn i rommet var rolig, livlig og samtidig noe spent.
Siste dagen til fru Hansen kunne sykepleier på vakt se merkbare endringer fra time til time når hun var inne hos henne, og da jeg tok over til ettermiddagsvakten var det egentlig opplagt at Hansen ville dø i løpet av min vakt.
Jeg brukte mye tid inne med Hansen og sønnene hennes. Da jeg siste gang mens gamle Hansen ennå var i livet observerte, kikket og tok på henne, snudde jeg meg til guttene og sa at dersom de ønsket å holde mammaen sin i hånden når hun trekker siste pust så kunne de komme hen til sengen og gjøre det nå.
"Nei dette har ikke vi gjort før, vi kan ikke disse tingene - det er best om du holder henne i hånden, vil du det..?"

Hva er det som gjør døden så fremmed, at vi overlater den av våre nærmeste som skal dø til fremmede?
Hvordan har en så naturlig og i utganspunktet vakker hendelse blitt så unaturlig og skremmende?
Hvorfor gikk gravølet over til å bli noe som trykker oss ned, og er bare trist og traulig?

Døden er en naturlig ting - uavhengig av om vi er gammel eller ung, syk eller frisk, alene eller sammen med noen, forventet eller overrasket - alle skal vi dø en gang, og enda oftere skal de fleste av oss måtte møte døden indirekte når noen vi er glade i eller kjenner dør.

I mange land har man ikke den dystre, tunge begravelsen som vi har i landet vårt - man kjører heller en heidundrende fest for å feire livet til den som er død.
Om personen man feirer ble 97, 80,69, 14 , 4 eller kan hende ikke ett år - livet var verdifullt og livet blir feiret, det kan jeg synes veldig om.

I vårt samfunn har man ikke bare fremmedgjort og sykelig gjort døden, når døden har skjedd har man samtidig kommet i en situasjon der de som har mistet noen ikke helt finner sin plass i samfunnet lenger - man klarer ofte ikke gå på jobb eller delta i andre sammenhenger som før døden inntraff.
Synes du det er rart?
Jeg synes ikke det er noe rart, når noe menneskelig og naturlig har blitt til fremmedhet, diagnose og sykdom - da er det også vanskelig å forholde seg naturlig til det.
Bare tenk på det, om legen sier du har lungebetennelse - ÅÅÅh, har jeg det.. jaja - da får jeg kan hende ta det med ro noen dager mens pusten kommer seg tenker du muligens... i alle fall til feberen legger seg og formen stiger.
- Når man har en diagnose, når man er syk - forholder man seg gjerne til det som om man er syk, og man ter seg annerledes enn man vanligvis gjør.

Når man er blitt en eldre person og har levd et langt og rikt liv gjerne, da skal man få lov til å dø. Jeg mener det skulle være automatikk i at personer som kommer inn til fast plass på sykehjem fikk lov til å dø når døden når de, ikke at man må avklare mellom lege og pasient, eller lege og pårørende, hvorvidt vedkommende på 89 år skal gjenopplives eller ikke dersom døden skulle komme plutselig... plutselig du, tenk deg det...
Det skulle etter min mening være slik at dersom situasjonens helhet taler for det skulle lege og pasient, evt. pårørende, bestemme at gamle fru Hansen skal gjenopplives - og om man ikke tar dette spesielt opp så får faktisk gamle fru hansen ro og fred når hun legger på røret.

Vi trenger å gå noen samfunnsrunder, vi trenger å se døden i hvitøye igjen, vi trenger å normalisere døden -
Vi trenger å ta døden tilbake, rett og slett.