Gruppen ved bordet i hjørnet nede ved oppvasken holder stand.
"Små menneske, snille menneske - jeg tror"
Brasilianeren forsøker å overbevise oss andre om at små mennesker jevnt over er snille mennesker.
"Små menneske smile, alltid smile og glad. Jeg tror, snill".
Som utgangspunkt vil jeg ikke diskutere på denne, jeg er liten og jeg er snill - kan trekke en rask konklusjon... Så kommer jeg på noen eksempler på små mennesker som ikke er fullt så snill når jeg tenker meg om.
Hmmm...
Testes ut? Vi blir enig om å teste det ut med damene som sitter ved bordet et par rader bort for oss. Jeg reiser meg og tråkker bort til tantene som alle er pensjonister og sitter i en samtale om bunader og festdrakter - rene bunads-geriljaen. Mobilene til bunads-geriljaen enten ligger på bordet med frøkner kledd i forskjellige bunader avbildet på skjermen, eller de sitter med mobilen i hånden mens man peker, gestikulerer og diskuterer.
De ser på meg-
Jeg som framsto riktig tøff ved eget bord i det jeg labbet i retning bunads-geriljaen, ble brått litt brydd...
"Vi diskuterer om små folk alltid er de som smiler, men dere kan da visselig smile... eller?"
Selvfølgelig kan gerilja-tantene smile, de kan til og med le midt i bunadspraten. Så begynner hver enkelt av de å snakke om seg selv, og det viser seg faktisk at ingen av disse tantene er så veldig lange - de er i definisjonen småfolk, eller i alle fall ikke mer enn middels med tanke på lengde.
Jeg tasser tilbake til eget bord der jeg finner to personer krøket i latter.
"Hva skjer?"
Olav løfter høyre hånd med to fingre som peker skrått opp, som han gjerne gjør når han skal til å si noe. Olav bruker nemlig litt tid og er ingen brautete kar, når han bruker hånden sin vet vi derfor at nå har han tenkt å snakke så da kan vi i det minste ti stille så han kommer til ordet. Jeg pleier faktisk å si "Olav vil si noe, vent".
Brasilianeren legger hånden sin på armen til Olav, så den går ned igjen - "Nei Olav, ikke si..."
Mens vi sitter slik kommer det en voksen dame av utenlandsk opprinnelse mot oss med sin rullator, vanskelig å fastslå alder - men pensjonist et sted vil jeg tro.
Når damen kommer nært nok er brasilianeren på hugget for å sjekke sin teori.
Hun smiler mot damen med det store smilet og mørke håret, som smiler enda bredere tilbake og muligens anser brasilianerens smil som en invitasjon - hun velger nemlig å komme helt bort til bordet vårt, noe hun aldri har gjort før. Brasilianeren forklarer henne at vi snakker om små mennesker som snille og smilende - og selvfølgelig med denne rullator-berta som et godt eksempel.
Den smilende damen blir ekstra glad og før vi får trukket pusten er hun i gang med å klemme på brasilianeren, for så å kysse på henne.
Oaaaoh tenkte jeg, det var da enda godt jeg lot brasilianeren få snakke i ro og mak - jeg er nemlig ikke spesielt fan av fremmede mennesker som tar på meg, enda mindre klemme - for ikke å snakke om begynner å kysse på meg.
Jo takk -
Før jeg får sukk for meg er den smilende- rullator- damen over på min side. OG, før jeg får tenkt verken a eller b, har jeg ei hånd på hvert kinn mens jeg klemmes først på den ene siden og så på neste. Underveis i klemmingen tenker jeg utelukkende på at snart kommer kyssene, mens jeg stålsetter meg og mer eller mindre holder pusten...
Sånn, så var vi ferdig med det.
Et kaos av følelser inni meg på dette tidspunktet gjentar at det går bra, ingen baselusker.
Jeg drar på meg det største smilet jeg kan finne fram til og gir det til den smilende damen, som jo må være en av de skjønneste personlighetene i alle fall på dette huset. Kaoset som raser i hodet kan jeg håndtere på egenhånd.
Til sist denne gang vil jeg bare si -
Tidligere når jeg har blitt kysset av andre damer, så har jeg i det minste hatt et navn først - her aner jeg fortsatt ikke hva damen heter...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar