han kikket på meg og sa "Jeg har googlet deg"

 Mens jeg var ute på overnatting her om dagen har det foregått ting blant gjengen rundt bordet i spisesalen må vite.

Olav smilte fra øre til øre da jeg var tilbake ved spisebordet, han kikket på meg og sa 

"Jeg har googlet deg"

"Du har hva, googlet meg??"

"Ja, jeg har googlet deg og lest om deg - blant annet et intervju før lokalvalget".

"Har du lest intervjuet som er gjort med meg i Moss avis?"

"Ja, og jeg hører deg for meg når du svarer på disse spørsmålene..."

"Men så måtte jeg betale ei krone for å lese mer, og det orket jeg ikke".

Brasilianeren på sin side har spist havregrøt mens jeg har vært borte, med alt mulig rart oppå - Rosiner, banan, syltetøy og kanel - en salig blanding av mye rart med andre ord... noe jeg ikke kunnet finne på selv, og knapt orker å se på at henne gjør.

Ikke bare har hun rosin på grøten sin, hun har gått fra å kalle meg Ros til å kalle meg Rosin mens jeg har vært borte. Jeg stusset litt på det først, hørte jeg rett tenkte jeg - før det var så mange ganger at jeg var sikker i min sak.

"Kaller du meg Rosin nå?"

"Ja, du er Rosin - ikke sant?"

"Ikke Roshild altså, men Rosin?"

"Ja du er Rosin"

"Du spiser rosin" sa jeg og fortsatte -

"Du er så nær Rosil (som navnet mitt uttales), og så blir det Rosin?"

"Ja Rosin, jeg - spise - deg..."

Der ble det stopp for min del, "Det er bra nå, spis rosinen din du - kall meg Rosin, det er helt fint..."

Olav kikket opp fra tallerken et øyeblikk, så bort på meg og sa

"Mens du var borte kom det ei hit og spurte oss om hvor sjefen er"

Jeg tenkte helt umiddelbart at man tenkte på Ali, så jeg pekte spørrende på stolen hans mens jeg tygde maten min.

"Nei, ikke Ali - deg"

"Meg, har jeg blitt sjef nå?"

"Ja du har visst det, hun spurte etter sjefen og refererte til deg..."

Det skjer visst en del saker og ting når jeg er borte, og flere har visst nok lurt på hvor jeg er. Jeg var synlig på huset til sammen en og en halv time den lørdagen før jeg dro i marka for 16 timer... Det er muligens noe som kan gi noen få grunn til å lure, jeg på min side hadde ikke brydd meg mindre om folk var borte en lørdag - men så er jeg trolig av en annen art, litt mer avhengig av direkte relasjoner / tilknytninger for å henge meg opp i ting.

Men, jeg må si - det var hyggelig at noen hadde spurt etter meg og det er interessant å se at det så mange mennesker som holder så pass øye med meg at de spør etter meg, samtidig skal jeg erkjenne at det er litt spooky også...

Vi har en koselig gjeng ved bordet, uten tvil, og brått her over helgen dukket det opp et nytt bordkort på den ene siden av bordet.

"Hva er dette?"

"Jeg vet ikke" sa jeg, "Er ikke det Olav sitt kort?"

"Nei, Olav sin er her - det er nesten samme, men ikke".

Ali var noe forfjamset når han sto der med bordkortet i hånden og ingen av oss ante att fram på det. Vi ble enig om at vi bare setter det til sides så lenge, så vi plasserte det opp i vinduskarmen med baksiden ut.

Når vi kom tilbake neste måltid var bordkortet på plass der vi først hadde sett det, i tillegg var det dukket opp en stol der - og vi forstod at det er ikke bare et malplassert bordkort. Etter stolen å bedømme kommer det en person til som skal sitte til bords med oss... Ingen av oss ante noe om denne nye personen, det eneste vi kunne anta var at det er en person som går på egne føtter ettersom det sto en helt vanlig stol der.

Men du og du for en oppstandelse det ble ved bordet, når brasilianeren kom inn i matsalen og fikk rede på at det var kommet en person til ved bordet - plassert mellom henne og Olav, som hun muligens anser litt som sin person her på dette bruket.

"Nei, går ikke".

"Det kan du ikke bestemme, det er det de som jobber her som organiserer".

"Nei, jeg snakke dem. Ingen person sitter her, vi er gruppe".

Brasilianeren vår snakket og gestikulerte med hendene sine.

"Det kommer nye mennesker hele tiden, disse blir plassert og vi kan ikke si nei når det er ledig plass".

"Jeg snakke dem".

Når vi kom til neste måltid hadde brasilianeren snakket med en hvitkledd landsbyboer, i tillegg satte hun seg en plass lenger inn - sammen med Olav.

"Hva skjer, du setter deg sammen med Olav?".

"Jeg snakket sykepleier".

"Og?".

"Jeg byttet, jeg sitte her".

Skremmende med endringer tenker jeg, skremmende med nye folk - men det er det også for de nye som kommer til dette stedet, OG det kan ikke være lett å bli plassert i en gruppe som er så satt som gruppen vår har blitt.

Man skal være hyggelig og inkluderende, det er viktig - og vi er jo hyggelige folk ved dette bordet, dette går bra tenkte jeg. Ali på sin side satte seg med smil og en liten latter mot meg på vår side av bordet.

"Om det kommer noen og skal sitte der på stolen, mellom deg og meg, jeg si jeg har vondt i beina..."

Han gestikulerte og tok seg til knærne, mens han snakket og lo.

"Vondt i beina?"

"Ja, jeg si vondt i beina. Kan ikke sitte, jeg må sitte med beina, vondt i beina..."

Jeg aner ikke hva som foregår i hodet til Brasilianeren alltid, men jeg forstod at hun hadde allerede endret mening i forhold til ny person ved bordet, det var greit å få en til ved bordet etter praten med sykepleier.

Så kom Eva til bordet - 

Ali satt ved bordet og observerte buffeten med spørrende øyne og plutselig nikket han med hodet mot buffeten, mens han pekte på den ledige stolen - han hadde observert personen som skulle sitte sammen med oss.

"Jeg tror den nye personen er henne, henne som står der - hun kikker veldig på bordet vårt".

Ali hadde rett, Eva kom like forsiktig som røverne i kardemommeby bort til bordet og viser seg å være veldig hyggelig. Vi kjenner henne ikke så godt enda, men hun framstår utadvent og lett å kommunisere med - perfekt for den gruppen vi i følge brasilianeren brått er.

"Jeg gikk sammen med en dame fra kjøkkenet for å finne en plass, og hun anbefalte dette bordet".

"Hun anbefalte dette bordet?".

"Ja, hun sa at dette er et koselig bord med hyggelige folk som har det fint ved bordet".

"Sa kjøkkendamen det altså?".

"Ja hun sa hun anbefaler meg å sitte her, fordi det er så hyggelig ved dette bordet".

Cirka sånn gikk den første samtalen med vår nye venn Eva.

Det var da en fin samtale, nesten så man skulle tro hun hadde fått betalt for å si det. Uansett, gjengen ved bordet ble selvfølgelig veldig glad for å høre det - liketil den nølende brasilianeren dro på smilebåndet til tross for å være noe usikker og bakpå i starten.

Det foregår mye rart av samtaler og kommer mange kommentarer fra folk på dette bruket, ikke minst fra den lille gruppen ved bordet vårt...

Neste innlegg skal jeg ta noen utdrag som har fått meg til å sette eplejuicen i halsen, miste haken ned på brystkassen eller til å sette store øyne. I tillegg kommer det noen interessante og hyggelige innslag fra outsiderne, de som ikke sitter ved vårt eget bord.