På et tidspunkt krysset jeg grensen mellom koselig og deilig til ikke fullt så koselig og skummelt

 Med Palmer (igjen, det er bilen min) pakket og klar, masse selvtillit i kroppen og ikke minst iveren etter å komme ut i marka, få opp hengekøyen og mekke til et lite bål - La jeg i vei opp mot skogen og leirplassen som av landsbyfolket ble sagt å være et fint sted å slå leir.

En enklere leirplass skal man lete lenge etter, "Når du kommer opp er det en slags snuplass med en grop til bål".

Landsbyfolket hadde rett de, en stor og romslig snuplass-lignende greie sto øde og ventet på meg da jeg kom opp. Det var i tillegg godt med ved der og noe møblement utgått på dato som sto rundt omkring.

Det gikk ikke mange sekundene fra jeg kom ut av bilen til jeg hørte folk. Tassende i mot meg på skogsveien kom det et voksent par med et barn, disse var ute og løp eller gikk orientering. Når man møtes sånn i skogen er det naturlig at man snakker sammen, sånn fungerer det nemlig med oss som liker å kalle oss turfolk. Jeg fikk raskt spørsmål om hvor i nord jeg er fra, mens man pekte og sa at man legger merke til sameflagget på bilen. Det skulle så vise seg at dette hyggelige paret har vært på kjøring oppe på mine hjemtrakter, liketil punktert og fått hjelp til å frakte bilen ned til en av landsbygdene i min hjemkommune.

Min kone sier noen ganger at det er fantastisk hvordan jeg klarer å komme bort i alle slags mennesker, uansett hvor jeg befinner meg så dukker det opp noen jeg kan snakke med- Det dukker opp noen jeg enten kjenner, man har felles kjente eller man har ett eller annet felles å snakke om. Jeg tenkte litt på min kone mens jeg organiserte leirplassen etter at familien på tre hadde fortsatt sin ferd... hun har muligens et poeng.., også her...

Mens familien på tre fortsatte sin ferd ned grusveien, sto igjen med et orienteringskart i hånden som både kunne vise meg litt av skogen og være kjekk å ha dersom jeg skulle finne på å legge til skogs... Til informasjon var det å legge til skogs noe jeg ikke fant på å gjøre - men hyggelig å få kartet og hyggelig å se på det.

Jeg flyttet på noen gamle stoler som sto plassert litt kokkeli monke rundt omkring. Jeg fikk satt stolene slik at de kunne gjøre litt nytte for seg, dekke over mer eller mindre inntørket ku-bæsj som jeg helst ikke ville tråkke i. Bordet som sto på stedet var et stort, tungt og for seg gjort, hjemmesnekret bord - jeg dro det med meg og fikk det plassert på et sted sammen med min egen medbrakte stol, akkurat til å komme nær nok bålet og samtidig unnslippe røyken fra bålet.

Når man har en hengekøye og bil med god plass, da har man hengekøyen med seg på tur. Når man så har hengekøyen med seg på tur og det egner seg for hengekøye der man befinner seg som på dette stedet, faktisk helt perfekt for hengekøye vil jeg si - da hører det med å sette opp hengekøyen. Derfor, etter at jeg hadde fått i gang det vesle bålet mitt, fant jeg den fineste spotten til å sette opp køyen. Perfekt avstand mellom trærne, perfekt vinkel på køyen, et par gode underlag oppi og vipps så var det bare til å krable opp i køyen og nyte tilværelsen noen timer.

Jeg vil si nærområdet der jeg befant meg var et område det absolutt var verdt å se seg litt rundt i. Like bortenfor der jeg holdt til har man satt opp et par lavvoer i forskjellig størrelser, og en ganske så stor gapahuk av en litt annen sort enn jeg er vant til fra våre turer ut, men likevel en kul gapahuk. Jeg vurderte litt tidligere på dagen om jeg skulle overnatte i denne gapahuken, men til å være et så flott sted som dette stedet så det likevel bedrøvelig ut med vedlikehold og rot - jeg bestemte meg derfor for å bruke snuplassen og det som fantes rundt, det angrer jeg ikke på.

                                                

Det er noe eget ved å være ute i marka og ved å ha bål, jeg elsker å bare henge ved bålet - det gir en følelse som vanskelig kan beskrives. Det nærmeste jeg kommer i en slags beskrivelse på hva jeg kjenner er at det er godt og behagelig, det er beroligende, det er fredfullt og tilfredsstillende. Bålet har noe ved seg som gjør at uro forsvinner, bekymringer tar pause, grublinger tar pause... Det er noe med hvordan man kan la seg slappe av ved bålet uavhengig av om det er lyst eller om det er mørkt rundt en.., så lenge man ikke er alene i det minste. Stillheten kun avbrutt av fuglekvitter og noen andre lyder med naturlige tilholdssted i skogen. Lyset fra bålet, flammenes bevegelser.. 

Jeg kjøpte med meg et par fakkelbokser til skogs - tenkte nemlig i mitt kloke hodet at det kunne være gunstig for mitt prosjekt "overnatte ute alene" om jeg gjorde det litt ekstra koselig for meg selv, kanskje ville ikke mørket bli fullt så skummelt da.

Om enn aldri så redd for mørket, jeg skal si deg det at det er veldig koselig og deilig å ligge eller sitte i hengekøyen og legge merke til at det blir litt og litt mørkere nesten for hvert minutt som går, samtidig som faklene lyser mer og mer for hvert minutt som går... inntil det plutselig kommer til et punkt der mørket på en måte tar over og det ikke er fullt så koselig lenger.

På et tidspunkt krysset jeg grensen mellom koselig og deilig til ikke fullt så koselig og litt skummelt. Når jeg krysset dette tidspunktet tenkte jeg at kjerringa mi kan bare ha det så godt med tekstmeldingen sin "Du skal ikke sove i bilen, når du har med deg hengekøye ut!"

Nei vettu hva tenkte jeg.

Jeg har bestemt meg for å sove ute i marka alene tenkte jeg, allerede her pusher jeg mine egne grenser masse, da kan jeg i det minste søke den lille opplevelsen av trygghet som kan finnes inni meg... et sted... om jeg leter godt, og det gjør jeg ved å sove i bilen og ikke i køyen.

Jeg reiste meg opp av hengekøyen, tok sammen underlagene og la disse inn i bilen - før jeg tok ned hengekøyen og la denne også inn i bilen. At jeg tok ned køyen var rett og slett pga. fuktigheten ute, jeg orket ikke å styre med en våt eller fuktig hengekøye dagen etter. Når jeg hadde gjort dette flyttet jeg meg til stolen min som sto helt inntil bålet, på dette tidspunktet var jeg i ferd med å krysse videre fra ikke fullt så koselig lenger til nå er det skummelt.

Jeg satt der i stolen min og hørte plutselig veldig mange lyder fra skogen, det var da merkelig tenkte jeg, at det skal være så mye lyd i skogen plutselig. Når synet ikke fungerer og sanser det vi trenger, overtar andre sanser - som for eksempel ørene, vi hører mer eller vi er i alle fall mer oppmerksomme på hvilke lyder som befinner seg rundt oss.

Jeg kan love deg at hørselen min fungerer, i alle fall gjorde den det i mørket - da hørte jeg alt mulig både det jeg bør og det jeg ikke bør, eller det som er og kan hende det som ikke er.

Hva var det?

Den lyden har jeg ikke hørt tidligere i dag, eller har jeg det?

Der var den lyden igjen?

Er det mennesker her?

Hvilke dyr er det her?

Etter å ha sittet en times tid ved bålet, lagt på litt ved, rotet litt i bålet, laget første halvdel til en episode på podkasten min, og hørt på alle slags tenkelige lyder - fant jeg ut at det kan hende var like greit om jeg bare tok kvelden først som sist. Tanken kretset brått litt rundt  det å sovne tidlig og våkne tidlig.