Kroppen min der i mot, er ikke alltid enig med hodet

Jeg er ingen jogge-person, egentlig... jeg liker å gå.
Jeg liker å gå i marka og på fjellet.
Jeg liker å gå ved havet og på innlandet.
Dette er greier jeg har gjort i mange år, hjemme i Finnmark, i Troms og eter at vi flytta sørover.

Den siste tiden har jeg faktisk også begynt å..,
Hva skal man egentlig kalle det?
 Jogge kjenner jeg blir litt feil, da det er noe med tempo og stil som jeg ikke ser for meg som jogging.
Gå eller gå fort er heller ikke akkurat passende, da pulsen skulle tilsi at jeg har passert det man vanligvis forbinder med å gå.
Tror kan hende at dersom man hadde en hybrid, som jo er så populært i våre dager, så ville jeg sagt at jeg er ute på en hybrid av jogging og vandring.

Når jeg går i marka eller på fjelltur, er det noe som skjer med eg -  ikke nødvendigvis puls som sier ikke prat til meg og i alle fall ikke forvent svar. Det hender jeg har en sånn puls, men på tur i fjellet eller marka der det er en del stigning - verker og skriker musklene så mye at det blir en eneste stor kamp å nå det jeg har satt meg som mål - men jeg liker å være på tur, liker å nå toppene.

Ved havet og på innlandet går det stort sett greit å gå - ikke noe spesielt verken opp eller ned, men noe ulent er det - så balansen får kjørt seg noe, og det kan være godt å ha en stav eller noe å støtte seg til.

Den siste tiden, siste to til tre uker har jeg gått og vært ute på denne hybriden min - det som ikke er verken gå eller jogge.
Har funnet meg ei sløyfe her hjemmefra, ned mot havet og opp etter kyststien - vi er fantastisk godt velsignet med denne kyststien må jeg bare si.
Fra havet følger jeg stien opp et pitte lite nivå, så fortsetter jeg på stien gjennom skogen - bortover, innover, litt opp og litt ned. Jeg må selvfølgelig følge stien med øynene hele tiden, for å unngå at jeg snubler i en stein, en kvist eller ei rot.
Det er godt å gå, det er godt å jogge de få meterne det forekommer og det er godt å være ute på hybriden.

Kroppen min der i mot, er ikke alltid enig med hodet i hva man opplever om det å være ute på disse turene.
Beina begynner ofte å prikke, spesielt høyre beinet. Når det prikker så starter det nede i tærne og fortsetter bak mot hæl, tar med seg ankelen og kryper oppover leggen og på det verste prikker det faktisk til og med nedre del av låret. Prikker og dovner bort mer eller mindre, jeg mister liksom følelse i beinet - og med det også litt kontroll over foten. Veldig ofte når dette skjer så har venstre beinet begynt å prikke ei tid før prikkingen i høyre beinet har nådd øverste del av legg og nedre del av lår... da er det bare til å kutte hybriden og legge seg inn på en slags intervall med rolig spasering og hybriden.

Ved et par anledninger nå har jeg vært inne i skogen, drøyt et par kilometer hjemmefra - og så kjenner jeg at kroppen ikke vil mer, den rett og slett bare vil ikke framover. Jeg fortsetter jo, men den hybriden jeg allerede driver med blir en enda mer kokko hybrid - da jeg går over fra mer eller mindre tripp-jogging, til musetripp-jogging hvor jeg må passe særs godt på beina mine, fordi jeg mer soper de etter meg enn løfter de. Jeg kan love deg at ikke ser det spesielt smart ut, ikke kjennes det spesielt godt ut - og det er ei lykke at jeg ikke pleier å møte på folk i skauen.
Når disse tilfellene slår til, er det bare tomt - rett og slett tomt. Hode er i svime, armene kjennes ut som dødvekt og beina oppfører seg på en måte som ikke lar seg forklare lett - hele kroppen skjelver på en måte på innsiden.

I går hadde jeg en slik runde, og for noen dager siden hadde jeg en helt sprø tur - da lurte jeg virkelig på om jeg bare skulle sette meg ned, eller legge meg ned i skogen - og hvordan jeg skulle komme meg hjem.

Hva skal jeg si?
Vel, musetripp-jogging tok meg hjem den ettermiddagen. Prikking, verking og nedsatt følelse i beina til tross - jeg kom meg hjem. Svimmel i hodet og skjelven i hele meg - jeg kom meg da hjem. Tom, helt peise tom på energitanken - men jeg kom meg hjem.

Det er sånn den er om dagen, kroppen min.
Jeg kan være oppe, være ute, være med på greier - og jeg går i senk etterpå. Det bare kommer, som lyn fra klar himmel - at jeg fysisk sett bare stuper... etter hvert lurer jeg naturlig nok på hva det kommer av, man skal da for farsken ikke bare stupe sånn uten videre.

I går kveld var vi hos naboene sammen med et vennepar.
Vi spiste deilig og lett spiselig middag sammen med god drikke - vi nøt med andre ord både vått og tørt i hyggelig selskap.
Barna lekte og frydet seg, de to største pusket seg hjem til spilling og alenetid - alt var helt topp. Ikke ble det sent heller, vi var hjemme og i seng til klokka var elleve om kvelden, og det er da ikke ei tid å snakke om i et sådant selskap.

I dag -
I dag fungerer ikke kroppen min igjen. Jeg har vært en tur ute med hunden, den ordinære sløyfen min ble kuttet ned med to og en halv kilometer - vi var hjemme etter i overkant av kun tre.
Allerede på vei hjemmefra og ned til havet før oppstigningen, den første kilometeren - kunne jeg kjenne at beina ikke fungerte. Da vi var kommet opp og skulle ta inn i skogen bestemte jeg meg for å korte ned sløyfen, kutte ut skogsstiene rett og slett. Likevel var det så vidt beina ville bære bortover og nedover, bortover og oppover hjem.
Etter at jeg kom hjem har jeg pusket litt rundt inne, siden har jeg dusjet og jeg har krøpet i seng til døsing og hodepine.
Nå sitter jeg oppe etter at lillemor hentet meg til å hjelpe henne med noe, men jeg kjenner at veien tilbake til sengen og slumring er kort - igjen har jeg ligget og kjent på det, det kjennes ut som om det er noe som ikke henger på greip i skrotten.

Vi får se videre -
Nå er lillemann hos kompisen på besøk, lillemor og konemor er ute med hunden en tur og leker seg - mens jeg skal opp og legge meg nedpå en stund... det kan jo være at man våkner opp til en ny og skinnende lørdag :-)