Søk i denne bloggen

fredag 8. november 2019

Jeg er ikke utømmelig når det kommer til erfaringer, men jeg har noen til på lager...

Om du er syk vil fu trolig foretrekke å krype inn under dyna og bli værende der til du kjenner at kroppen foretrekker å stige ut av dyna.
Om du er mer enn under-dyna-syk, vil du trolig foretrekke å ringe til fastlegen din for å få satt opp en time - dette slik at du kan ta rede på hva det er som plager deg og om det er noe du i samråd med lege kan foreta deg for å bli bedre raskest mulig.

Om du er syk på kveld, nattestid eller i helg og tilstanden tilsier at du trenger å få en snarlig avklaring på hva som plager deg, foretrekker du trolig å ta kontakt med legevakten slik at du får hjelp. Legevakten vil da avgjøre raskt om du kan behandles eller sette i gang behandling på stedet før du sendes hjem, eller om du trenger å farte videre til sykehus - også kalt spesialisthelsetjenesten.

Dersom du har foretatt deg ett eller annet som har bragt med seg skader i kategorien øyeblikkelig hjelp, eksempelvis mistanke om brudd eller annet som setter kroppen i fullstendig stå - vil du trolig uavhengig av om du har møtt opp hos fastlege eller legevakt foretrekke å bli sendt for en avklaring til spesialisthelsetjenesten.

Vi er kjempeheldig her vi bor, midt i smørøyet i Østfold.
Blir vi syk gjør vi som lillemann vår i dag, blir hjemme fra jobb eller skole, man holder seg innomhus under dyna eller et godt pledd.
Dersom man ikke blir frisk i løpet av kort tid, eller man mistenker noe mer enn en forkjølelse typ greie - ja da ringer vi fastlege - altså førstelinjen - og får time raskt som med lillemor her om dagen. I løpet av en times tid hadde vi både ringt, fått time og satt på legekontoret med viten om senebetennelse i et par sener.

Dersom vi skulle mistenke at noe er på gang utenom vanlig arbeidstid, ja da plinger vi på landsdekkende legevakt telefon - 116117 og vipps, så sitter vi på legevakten i Moss og dingler med beina mens vi venter på videre vurdering.
Skulle anfallet eller innfallet om du vil inntreffe mens man er i bilen hit eller dit, ja da ringer man legevaktstelefonen og blir koplet opp mot nærmeste legevakt som ikke er så veldig langt unna - akkurat som jeg gjorde for omlag tre år siden på vei til telting med familie og kolleger.
«Legevakten i fredrikstad, hva kan jeg hjelpe deg med?»
I løpet av et par timer hadde jeg ringt legevakttelefonen, jeg hadde vært innom legevakten i Fredrikstad og jeg befant meg brått på nærmeste sykehus og oppi ei seng med hjul.
«Det er ingen grunn til å ta noen sjanser med ting, da er det bedre å få det sjekket ut først som sist»
Jo takk, det syntes konemor mi også - som brått satt alene med barna på telttur, eller ikke helt alene da … hun var tross alt sammen med et par gode kolleger og deres barn… mine kolleger må sies.., hadde tross alt hilst på den ene av de tidligere…

Før vi flyttet til Moss bodde vi i Tromsø, nordNorges største og Norges vakreste by.
Vi var like heldig i Tromsø, dersom det var noe fulgte vi akkurat samme ordning som her - og kom inn til lege både i første linjen og i spesialisthelsetjenesten akkurat like raskt som her.

Når jeg vokste opp bodde jeg i Finnmark, i en av Norges geografisk største kommuner, i ei lita bygd fem mil fra kommunesenteret. Om du nå skulle lure på om du leste rett, og evt. også lure på om det er noe med nordlendinger og overdrivelse så ja - vi overdriver gjerne for historiens skyld - men det var faktisk (og er fortsatt) fem mil fra kommunesenteret til den lille bygda.

Ble du syk på bygda hva gjorde du da?
Jo, du plukket opp røret på telefonen med snurrende tallskive. Der nest snurret du tallene til helsesenteret, som jo kunne ta si tid. Etter at man måtte begynne å taste retningsnummer som det så pent het, tok det enda lenger tid å snurre tallrekken.

Når man kom fram til legen ble det bestemt om man skulle få en time på helsesenteret hos den legen man brukte, eller ønsket å bruke. Timen kunne komme i løpet av noen dager eller uker, den kunne også komme samme dag - alt  etter hastegrad som er vanlig også i dag.
Når man fikk time samme dag ble det bestemt om man var i stand til å sitte i bil opp til kommunesenteret, eller om legen skulle komme innover til bygda for undersøkelse.
Ettersom man hadde en heller ofte utbytting av leger og turnusleger var det ganske mange fremmede leger, disse var naturlig nok heller ikke så godt kjent i bygdene rundt om - de var knapt nok kjent i kommunesenteret. På vei ut til pasientene duret de derfor i vei enten i taxi eller på søk etter bøtter og skjerf som var hengt opp på stolper og postkasser for å vise at man var på rett sted.
I dag går alt naturlig nok mye lettere med mobiltelefoner og egen bil til alle på gården som har lov til å kjøre bil gjerne...

Man har ikke hatt den store tradisjonen for å sende pasienter i vei til sykehus for verken innleggelser eller undersøkelser, i de tilfeller man har gjort det er det bygdefolkets opplevelse at legen allerede har vært temmelig sikker på hva som har vært greien og heller har gått etter bekreftelser enn undersøkelser.
Selvfølgelig - folk har også vært sendt i vei for undersøkelser der man har vært noe mindre sikker og mer usikker, der man har vært undrende på hva som ligger bak symptomer og før man har kommet inn i distriktskulturen og tatt innover seg den økonomiske kostnadsbiten ved å sende folk i vei.

En taxitur på 13 mil, og dersom man vil ha pasienten hjem igjen så 26 mil - det blir fort kostnader av sånt - det kan sikkert min bror og en del andre bekjente skrive under på, som har leid taxi av helt andre grunner den samme strekningen fra bygd til by i sin ungdom…

Min mamma som jeg skrev om i forrige innlegg, hadde tidligere hatt frozen shoulder på venstre side, altså et stivt skulderledd på venstre side.
Da smertene begynte å tilta på høyre side antok man at det var samme greien også der. Det var rart syntes min mamma, fordi hun opplevde smertene helt annerledes.
Legen fikk bekreftet hvem som var lege og hvem som var pasient, og sa at diagnosen var satt og det var ikke aktuelt å sendes til røntgen - også en sjeldenhet, da de fleste leger er veldig hyggelige og ydmyke.

Det er ikke vanskelig å forstå at man i utgangspunktet er nøktern med å sende folk i bil drøyt 25 mil tur-retur, dersom man er sikker på at det ikke er noe av betydning å finne- man vet også at en del av pasientene allerede har ti mil tur-retur bare for å komme til fastlegen.

Utfordringen i distriktet er der i mot de usikre faktorene - hvordan kan man vite at det ikke er noe av betydning i alle tilfeller man lar være å sende folk?
Når er det tid for å høre på pasientene og sende de videre, fordi de ber om det?

Vi bor i et land som er avlangt, det er krikete og krokete, det er fjell og fjord - og vi elsker det!!
Vi ønsker å ha folk i hele landet, i alle fall noen av oss ønsker at folk skal få bo spredt utover i hele landet vårt.

Det vil ikke la seg gjennomføre å plassere alle folk i de store byene, og det er i de store byene vi har lagt opp til at det skal være tilgjengelighet på alt fra helsetjenester til politi og brannvern, til pass og veistasjoner osv. osv.

Hva skulle vi så med alle nedlagte og ødelagte bygder og landsbyer rundt om i landet vårt?
Ønsker vi at store deler av landet vårt skal se ut som spøkelseslandsbyer og spøkelsesbygder?
Ønsker vi at alt skal kretse rundt storbyene?

Hva skjer da med storbyene?
Hva skjer med folket som stimles sammen i og rundt storbyene?
Hva skjer med matproduksjonen vår - herunder rødt kjøtt og melkeprodukter, men også fugl, korn, grønnsaker?
Vil vi ha det slik at det som skal være igjen av matproduksjon i stor grad skal være den næringen som det i dag legges til rette for, nemlig fiskeoppdrett?

Vi trenger folk på bygda, vi trenger folk i landsbyene og vi trenger folk i byene - både de mindre og de større og de største.
Forskjeller i geografisk bakgrunn er noe vi skal se på som en berikelse, noe som kan gjøre landet vårt enda bedre å bo i.

For å ha folk med forskjellig geografisk bakgrunn trenger vi å legge til rette for at man kan bo på de forskjellige type steder.
Det er fantastisk at man har den nærheten til legetjenester som man har i storbyer, i byer og mellom byene på østlandet.
Det er fantastisk at man har den samme tilgjengeligheten også i storbyer og byer lenger nord, lenger sør og lenger vest.

Hva sier man til 11 åringen i distriktsbygda som har mistet pappaen sin brått og brutalt?
Er det tilstrekkelig med; 
Sorry at pappaen din døde kompis - du vet det er ikke bare bare for disse ambulansene å komme fram i tide?

Hva sier man når 13 åringen vet at mamma skal dø, og at man kanskje kunne unngått det, behandlet og symptomlindret fra tidligere stadium- i alle fall så man hadde fått mer tid sammen?
Er det tilstrekkelig med;
Sorry at mammaen din må dø fra deg så tidlig, du vet det er trang økonomi i kommunen og vi kunne ikke vite at det var så alvorlig?

Det er ikke nok vet du, det er ikke rettferdig.
Man vil aldri få det likt mellom distriktsbygdene og de store byene, det lar seg ikke gjøre.
Likevel -
At vi er så sårbare i distriktsNorge er flaut for Norge.
Vi skulle klare å få til bedre systemer/ tilgjengelighet og rutiner for distriktene våre også.
Vi skulle klare å få på plass en ordning for økonomisk støtte til kommuner ute i distriktene, fordi vi vet at økonomi er et argument som holder igjen pasienter som skulle vært sendt til videre utredning, sjekk, kontroll og mer til.

Vi vil aldri klare å oppnå umiddelbar tilgjengelighet på de samme tjenestene som i større byer i landet vårt. Det vi kan klare er å få på plass den livsviktige hjelpen som ikke er avhengig av å være stasjonert på et sykehus.

Det er ikke distriktsNorge sin feil at det ikke fungerer optimalt, så det er sagt. Systemet er lagt opp til at man ikke kan bedrive en optimal tjeneste - i stor grad med bakgrunn i økonomi.
Helsesentrene i nordNorge har drevet godt i mange, mange år.
Da den store greien med kommunale akutt døgn senger kom for noen år siden, var det stor ståhei om hvordan disse skulle drives.
Jeg må si jeg satt med stive øyne, stive skuldre, noen fortvilende tanker og en tungt sukk da man skulle bruke massevis av ressurser på grupper som skulle utrede, kartlegge og planlegge funksjonen av disse KAD sengene og avdelingene.
Helsesentrene i Nord har bedrevet slike senger med kompetanse og kvalitet i flere tiår enn jeg har levd, likevel var det som om man skulle finne opp kruttet på nytt.

Farsan fikk et kraftig hjerteinfarkt og døde hjemme i stua tyve minutter før ambulansen kom fram, han ble 67 år gammel og døde fra to mindreårige barn.
Mamma ble langt om lenge diagnostisert med uhelbredelig kreft og spredning, usikkert hvor lenge hun ville leve etter diagnostisering. Hun hadde gått med store smerter og ingen smertelindring i hvem vet hvor mange måneder før kreften ble oppdaget, hun ble 55 år gammel og døde fra 6 barn hvorav to mindreårige.

Dette er et par av mine erfaringer på helsesiden ute på landsbygda i det vakre landet vårt.

Det er mulig å gjøre noe med, dersom fokuset får stilles inn på rett sted - nemlig på folket i dette landet vårt og hvordan disse skal ha det best mulig, og ikke på store selskaper - gjerne utenlandske - og økonomisk vinning.

Jeg er ikke utømmelig når det kommer til erfaringer, men jeg har noen til på lager...
Neste gang jeg skriver skal jeg skrive om det å bo på bygda og oppleve behov for politi og brannvesen, trykk på følg meg dingsen på siden i bloggen min - og brått vil du få med deg når jeg skriver mer.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Alenetid- frivillig eller..?

  Alenetid- Facinerende hva man får seg til å tenke på, når man har tid for seg selv... Mens noen higer etter alenetid, er ikke andre så o...