Jeg er kjent for å være en person med talens nådegave, jeg snakker der jeg kan snakke

I sommer som var rundet jeg femti år, og nå skal du høre - noe du kan hende ikke helt ser for deg..

Jeg er kjent for å være en person med talens nådegave, jeg snakker der jeg kan snakke. Der jeg ikke kan snakke har jeg lært meg å tie stille, selv om jeg i utgangspunktet heller ikke har noe problem med å snakke også i disse situasjoner.

Jeg er en person som snakker i forsamlinger - det være seg politiske, organisatoriske, jobbrelaterte, på fester - som fødselsdager, bryllup, konfirmasjoner... og i begravelser...

                                                                                                                      

Jeg er en sosial person -

Å ha folk rundt meg, se folk, høre folk, snakke med folk, menge meg med folk, være høflig, gjøre de rette tingene, si de rette tingene - og si mye annet også selvfølgelig...

Det gjør meg absolutt ingenting verken å henge med folk eller å snakke, tvert i mot - det faller seg helt naturlig for meg.

Men -

I forbindelse med at jeg skulle passere femti år tassende rundt på denne kloden, tok mine to gode venninner kontakt med kjerringa mi.

La oss bare kalle de for Solan og Belle;

Den ene av de er frempå, uredd, direkte, sosial på en måte som ofte tar rommet, gal på en absolutt god måte...og får ting til å skje. Den andre er forsiktig, tilbakeholden og likevel frampå, skånsom og likevel uten filter, engstelig og likevel modig, en enslig rytter og likevel sosial og frimodig i sine grupper.

Jeg?

Jo, nå kommer det du trolig ikke helt ser for deg -

Jeg er Ludvig`en i blant oss. Jeg er redd for alt, skeptisk til alt, bekymrer meg for alt osv. Alt jeg er og alt jeg foretar meg avhenger av kontroll og skjer med en viss skepsis og engstelse. Jeg vil påstå at jeg likevel er modig og ikke lar meg stoppe av det redde vesenet jeg er.

Så tilbake til disse to hertingene og deres henvendelse til kjerringa-

Mens kjerringa mi over lang tid gikk og spurte hva jeg ønsket meg til dagen, hva jeg ville gjøre osv, spurte om igjen og spurte enda flere ganger for liksom å forsikre seg om at jeg var sikker på hva jeg ville - tok mine to gode venninner Solan og Belle på sin side kontakt med kjerringa mi -  noe hun fortalte meg på et høvelig tidspunkt etter selve dagen jeg fylte femti.

Samtalen mellom Solan og kjerringa mi foregikk cirka slik;

"Hva er planen for dagen, hva skjer?"

"Ikke noe spesielt, vi skal bare ut å spise vi fire" (flokken min).

"Hvor skal dere spise, hva om vi kommer dit som en overraskelse?"

Her forstås, her forteller kjerringa mi at hun har tatt seg en tenkepause - kall det gjerne kunstpause...

"Mmh, nei - jeg tror ikke det er en god idé"

"Det hadde vært gøy, om vi dukket opp der og var sammen med dere..."

"Nei, jeg tror ikke det. Jeg har flere ganger spurt hva hun vil. Om dere kjenner Roshild tror jeg dere vet at dette ikke er noe lurt. I alle fall vil det ikke være kjekt å være meg i etterkant"

"Kanskje ikke så lurt..."

"Nei. Jeg tror dere skal ta kontakt med henne, si dere vil gjøre noe sammen og avtale noe direkte med henne - det vil hun sikkert være med på, men ikke overrask henne slik som dette"

Helgen som var reiste jeg til Drammen der jeg møtte Solan og Belle - et par av mine nære venner over så lang tid at man nå snakker om flere tiår.

Jentene tok kontakt med meg slik de var anbefalt, gratulerte med dagen og fikk med Solands tydelige stemme formidlet at denne dagen hadde de lyst å markere på en eller annen måte, så om det kunne passe med afternoon tea på et sted de kjenner til i Drammen. Jentenes femtiårs presang til meg ble gjennomført fredag i helgen som var og ble til en hyggelig helaften på byen rett og slett.

Jeg tok inn fra Moss for overnatting hos Solan som jeg vil anta er hjernen bak denne sammenkomsten, i alle fall den som er gal nok til å forsøke å kræsje min rolige og planlagte flokk-middag. Belle på sin side kom inn med toget for anledningen.

Da vi kom til restauranten hadde Belle allerede ankommet og satt med nesa et godt stykke ned i et glass rosévin. Rosé eller ikke - denne ble pauset nok til å gjennomføre den obligatoriske, hyggelige og gode velkomsten når vi ses - da klemmes det nemlig både varmt og lenge og på kryss og tvers.

Og apropos klemming -

Bare et par dager i forveien snakket jeg med Solan på telefonen. I løpet av telefonsamtalen kommenterte jeg på at jeg liker klemmer for all del, jeg er en klemmer - men jeg er selektiv i hvem jeg klemmer på, da jeg også er en person som ikke liker at folk klenger og klemmer på meg.

"What?? -

Jeg tror jeg har klemmet ganske mye på deg opp gjennom årene Roshild, og jeg har da vel aldri verken tenkt meg om eller spurt om det er greit..."

Jeg begynte å le... Solan er en person som legger hånden på folk, vennlige stryk, vennlige og omsorgsfulle klapp på skulderen, klemmer osv. Hun har et kroppsspråk som er veldig både tydelig og utbredt, på en god måte.

"Men kjære deg, den klemmingen din gjør da vel ingenting - Jeg kan ikke en gang huske om du har eller ikke har klemmet - da kan det ikke gjøre annet enn hva som er godt i alle fall"

Vi valgte å legge min manglende hukommelse hva klemming angår inn i kvoten for at det da må være en naturlig og varm del av vår relasjon som jeg ikke en gang tenker over.

Tilbake til restauranten, det er nemlig her den skjer, magien for dette treffet...

Når jeg nå deler opplevelsen fra kvelden så husk at dette er skrevet med godt hjerte, med kjærlighet mellom tre gode venner og med tanke om at vi kan by litt på oss selv... og by på hverandre, som jo er det jeg gjør nå...

 Belle satt ved bordet da vi kom, hun er den av oss jeg vil beskrive som den staselige - alltid staselig fra topp til bunn faktisk. Ikke bare en ytre stas heller, neeeeeida. Belle bærer det staselige med stas hadde jeg nær sagt, og hun er staselig hele veien - også på det indre. Politisk korrekt i praten, dannet og vel formet hva angår hvordan man skal te seg ute blant folk - en skikkelig Belle.

Vi hadde bestilt bord til tre stykker og var plassert midt i lokalet ved et høvelig mellomstort (eller lite) bord der tre stoler var plassert med tilmålt avstand til hverandre rundt bordet. Når lokalet etter hvert var stappet fullt av mennesker og Jazzen ble høy nok (var levende Jazz musikk i lokalet må vite), fulgte Solan og jeg opp med å tilpasse (les: heve) volumet når vi snakket - for mens vi tilpasser oss lydnivået rundt oss med å heve stemmen ekstra for å bli hørt, mønstret Belle stadig opp sittende på huk mellom oss for å snakke så vi kunne høre og uten at resten av lokalet nødvendigvis skulle høre - interessant og ikke minst er det muligens en mer høflig vending for meg som ikke har dette inn under huden.

Ingen av oss er spesielt ofte på byen, ingen av oss er spesielt ofte nede i verken et glass med rosé, annen vin eller annen alkoholholdig drikke for den del...  Så, når vi bestemmer oss for at vi skal ta oss en kveld der vi koser oss sammen, så kan det jo hende at minst én av oss blir bedugget relativt raskt...

Om man tenker på diverse kombinasjoner som jobb,  være sliten, ikke spist (i alle fall ikke mye), generell helse osv - sammen med alkohol, så kan man bli raskere bedugget ved noen tilfeller. Belle var ikke halvveis nede i sitt ene glass med rosé da vi kom, men det var synlig for et ikke så veldig trent øye at nå biter det relativt raskt der den kvelden - for å si det sånn...

Når jeg ser det, hos henne, blir jeg litt glad inni meg - faktisk.

Jeg blir så glad inni meg når jeg ser Belle senke skuldrene sine på denne måten, ser henne slappe av og kose seg - at jeg blir seriøst litt tent gira på å fyre enda mer, få henne enda mer avslappet eller væn som min svigerfar ville sagt (Roshild, skal du ikke ha dæ et glass vin - du blir så væn..?).

Så, da Belle - som den dannede og politisk korrekte personen hun er, spurte om hva vi skal starte med slags drikke - "Skal vi ta noe bobler eller skal vi ta en vinpakke?" så bare kjente jeg at nå kjører vi på med bobler... og det gjorde vi. Et glass sånn eller så? Å nei, vi kjører flaske - la oss peise på med ei flaske på deling, la oss nyte litt mer enn dette glasset og la meg nyte å se Belle senke garden litt mer og Solan bli enda galere...

Du vet det, du som leser -

Ingen av oss var full denne kvelden, så pass kan vi styre oss. Men vi hadde det veldig gøy og Belle fikk så lave skuldre etter hvert at det kunne gjort seg med skulderputer.

Når man får lave skuldre får det noen ringvirkninger. Man koser seg mer, snakker mer, ler mer, tuller mer osv. Når man snakker mer etter å ha fått lave skuldre blir det filteret man har mer stormasket, eller enda mer stormasket i de tilfeller det allerede er litt stormasket - og da får de rundt høre mer også...

Så, vi fikk høre en del denne kvelden. Faktisk fikk vi høre så mye at Ludvig ved et par, tre anledninger satte hendene forran ørene -

"Nei, du kan ikke si mer nå - det er bra, jeg kan faktisk ikke høre på dette..."

Så visste vi alle tre at det var absolutt ikke noe krise ved hva som ble sagt, men mens de to andre ved bordet ble stadig mer blush`ete i ansitet av bobler og drinker, ble jeg blush`ete i ansiktet av praten. Virkelig blush fikk jeg kastet på meg da Belle på et tidspunkt gjorde et forsøk på å snappe opp hånden min - for å kjenne på BH`en hennes...

"Nei, nei - nå er det bra, jeg kjenner ikke på noe BH hos deg..."

"Men, det er bare BH`en Roshild, du skal da ikke kjenne på noe mer"

"Vel, BH eller annet - jeg skal ikke kjenne på noe fram i der - det kjenner jeg..."

Belle altså, hun har så mye for seg til tider. Det hun på sin side absolutt ikke har over seg er evnen til bevisst å tenke ille, eller til bevisst å være slem. Belle er snill tvers gjennom, god og søt - rett og slett.

Så hadde vi Solan - Mens jeg hadde gått fra brillene mine hjemme hos henne, hadde hun sine briller på hodet. Nå var det ikke mye jeg trengte briller til egentlig, jeg kunne jo ta bilde av menyen for så å forstørre opp til et nivå jeg kunne lese. Dessuten var alt bestilt på forhånd, så det var kun for å ha kontroll på hva som kom og hva man hadde på bordet.

"Jeg ser ikke en dritt av dette, du på din side har i det minste med deg brillene"

"Å ja, men disse skal da ikke brukes..."

"Ikke brukes?"

"Nei. Disse skal sitte på hodet så jeg kan følge med på hva som skjer rundt meg i rommet, utover det skal de fungere som en hårbøyle - de holder håret mitt fint på plass bak ørene..."

Vi lo så jeg trodde jeg skulle pisse på meg, og tydeligvis er det ikke bare jeg som høres. Solan var på hjemlige trakter, og by aldri så mye - i det hun begynte å le var det en sjel som snudde seg fra bordet bortenfor vårt og hilste på henne, hun var gjenkjent på latteren... og vi lo bare enda mer.

Lokalet var stappet til randen med mennesker, små bord, store bord, runde bord, bord for to, bord for tre, bord for fire, bord for ti og bord for seks...

Skviset inn med et bord for ti på den ene siden og et bord for seks på den andre, for ikke å snakke om vårt bord for tre i front og en vegg bak seg - sto et lite bord for to. Ved dette lille bordet satt det et par, mannen satt med ryggen mot meg og damen satt med ansiktet mot meg.

Paret var rundt 70 år gammel, muligens litt eldre, og jeg tenkte - i alle fall i starten mens jeg enda orket å tenke slike tanker - stakkars folk, snakk om rævva plassering. Det gamle paret kunne gjerne prate, men samme kunne det egentlig være med praten ettersom det var umulig å høre hva som ble sagt. På et tidspunkt bøyde Belle seg mot meg og kommenterte om jeg kunne se ansiktsuttrykket på den damen, hun så ikke videre fornøyd ut der hun satt syntes hun.

Gjett om jeg hadde sett det du, jeg satt med fronten min rett mot damen som satt kan hende fire meter fra meg, perfekt avstand for å se ansiktsuttrykk på folk når man er langsynt som meg. Damen så ut som hun hadde solgt smør uten å få betaling, det var min kommentar til Belle, som bøyde seg så nærme øret mitt at jeg var redd hun ville krype inn i øret "Ja, men damen vet også at det er fredda`n i dag Roshild..."

Altså -

Husker du det jeg sa noe om litt lenger opp, hvordan det blir med filter og stormaskede filter, når man først får lave skuldre og deretter begynner å snakke mye mer..?? Belle, verdens snilleste og godeste person, den personen på jord som det ikke bord noe ondt i, hun har i utgangspunktet store masker i filteret sitt med tanke på hva man kan snakke om... Du vet det, når man kommer litt ned i boblene og i tillegg med påfølgende drink - da blir det så lave skuldre at snakker vi fort snakker masker så store i filteret at man nesten kan bruke det som fiskegarn...

Med stadig mer lekk filter og lave skuldre -

Dette ble en veldig fin kveld, vi hadde det veldig koselig - Om du ikke har prøvd afternoon tea før så er det noe å anbefale, en gøy ting å ha prøvd tenker jeg - artig oppsett / annerledes, godt og innbydende. En liten stund i starten var vi litt lur på om vi ville ende opp i ei sjappe med hamburgere etter å ha forlatt dette fine stedet, etter hvert forstod vi at vi kom til å bli mer enn mett og fornøyd med denne varianten av et måltid.

Vi var absolutt ikke klar til å bryte opp etter at maten var spist og det var ryddet opp på bordet vårt, da var vi klar for en drink - og nå forstås, nå ble det litt variasjoner rundt bordet. 

For, mens Belle etter en rask titt på drinkmenyen fant sin drink - en drink som passet inn i et fint glass, satt Solan på sin side og funderte på Espresso Martini. Det skal sies, espresso martini er noe man ofte hører om og ofte ser komme på bordet i diverse sammenhenger på den store skjermen kalt TV - og kanskje noe som framstår så betagende at man rett og slett bare må prøve den. Det Solan ikke tenkte på er at hun på ingen måte liker smaken av kaffe, og da er det jo en interessant vending at man velger å gå for en espresso martini. Jeg har vokst meg til å bli glad i kaffe, fortrinnsvis varm - men også kald dersom man snakker en god iskaffe.

                                                                                                               

Nå ble det slik at jeg smakte på denne drinken til Solan og jeg må si - en drink med mer smak av kaffe enn denne skal man lete lenge etter, ikke en gang kaffen jeg koker smaker mer kaffe enn denne drinken gjorde. I tillegg er denne typen drinker kalde, og er det noe på jord som er stygt på smak så er det fire ting; Lapsang te, hvitløk renselseskur, saltvann og kald svart kaffe. Nå var jo denne drinken spicet opp med nettopp det som gjør den til en drink - med martini, men ettersom jeg ikke kjente noe annet enn kald kaffe i det jeg smakte må det da være skammelig lite martini og mye kaffe i den drinken.

 Terningkast; Finnes ikke en terning som viser hvor stygg denne var på smak.

Det ansiktsuttrykket, eller de ansiktsuttrykkene, som kom fra den kanten for hver lille sup, bragte fram så mange og store smil og latter at det uten tvil er med og forlenger livet - i alle fall om man tror på ordtaket en god latter osv. Takke meg til irish coffee sier jeg, blir aldri feil. Deilig, varm, lun og med en balansert smak av kaffe og wisky - jeg nøt min irish, kanskje enda mer når jeg så bort på Solan med sine grimaser.

Å møtes med disse venninnene mine er noe jeg ikke gjør så veldig ofte, men når vi møtes har vi det alltid veldig hyggelig - ikke uten grunn kaller vi møtene våre for vitaminbooster. Vi snakker om alt fra de løseste og mest uformelle greiene, til mer seriøse greier. Vi snakker følelser og vi snakker helse, som er vanskelig å komme unna med tre sykepleiere samlet rundt samme bord.

Det beste er likevel bare å være sammen. Snakke, le masse, diskutere ting, spise mat sammen og for all del - dele litt drikke sammen, noen ganger også ganske godt med drikke.

Har du tenkt over det noen gang, hvor godt det er å ha noen personer i livet sitt man kan bare være sammen med?

Det er den beste delen med Solan, Belle og meg - vi bare er sammen, vi slapper av, skrur av filterne og slipper oss løs innenfor sunnhetens rammer. I luften rundt oss er man direkte, man er åpne og man er ærlige - og man vet at what happens in Vegas, stays in Vegas.

De trygge og gode rammene som relasjonen oss i mellom har dannet over mange år, gjør at vår tid er et fristed. Ikke nødvendigvis et fristed hjemmefra, det har i alle fall ikke jeg behov for, men et fristed fra alt det som svirer rundt oss. Krav, forventninger, ytringer, holdninger, meninger, blikk, antakelser osv - Tiden vi har sammen er ei tid der vi bare er akkurat de vi er. Joggebukse, pysjbukse, hettegensere, sminkefri, en kopp te (Jeg er glad i kaffe og drikker det i hverdagen, men jeg er mer en tedrikker og det kommer fram når vi er sammen).

Når vi er sammen på helgebasis bare vi tre skal vi også lage mat sammen, eller det vil si Solan og Belle tar styringen på dette mens Ludvig trekker seg tilbake og venter - også her det som faller seg både naturlig, ettersom jeg har noen greier med meg som kompliserer ting er det like greit å holde avstand.

Jeg blir litt sånn kæll akkurat på dette området - la tøtten styre på kjøkkenet tenker jeg, best jeg holder meg her i sofakroken...

Uansett -

Klart vi bruker og svir av en del energi på slike møter, i alle fall jeg - men jeg får også en viktig innsprøyting av vitaminer for psyken min, og det gjør at jeg på tross av å gru-glede meg til hver gang vi skal møtes, ender opp med å kose meg masse sammen med jentene og drar hjem veldig fornøyd.

Fornøyd var jeg også denne gangen, og kjenner at jeg allerede gleder meg til neste gang :-)