Jeg for min del må bare si at har jeg ikke vært skeptisk til å besøke Putin og co tidligere, så er jeg det i alle fall nå.

http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/Russiske-myndigheter-nekter-transseksuelle-a-kjore-bil-7853792.html

"Russlands statsminister Dmitry Medvedev har signert et vedtak som forbyr transseksuelle og andre med «forstyrrelser i seksuelle preferanser» fra å kjøre bil."

Jeg tenker tilbake til OL i Russland for ikke alt for mange måneder siden.
Eeh nei, man kan ikke ta noe politisk standpunkt...
Nei, det er uaktuelt å boikotte OL i Russland...
Nå legger Russland den omstritte homoloven på hylla til etter OL, da er jo alt ålreit...

Hva kommer etter OL spurte jeg meg selv om, og de som måtte finne det for godt og snuble innom bloggen min...
Nå er vi etter OL -
Kjøret mot de homofile i Russland har ikke blitt noe bedre. Russiske myndigheter har strukket seg opp på tå og tatt ned den omstritte homoloven igjen - og ikke bare det...
Man viser for hele verden at man så absolutt ikke er til å pirke på, i det man forsterker kjøret mot landets homofile ved også å ta fra de retten til å kjøre bil.

At russiske myndigheter er i særklasse hva galskap angår burde ikke være noe overraskelse for verdenssamfunnet. Vi har fått mange tragiske eksempler på hvordan Russland kuer og mishandler homofile, og vi har etter hvert også noen eksempler på hvordan vårt store naboland håndterer uansett hvem det måtte være av sine egne som ytrer en annen mening enn landets store herskere - journalister med egne tanker og meninger for å nevne noen.

Vedtak som hindrer transseksuelle og andre med forstyrrelser i seksuelle preferanser i å kjøre bil du.
Jeg for min del må bare si at har jeg ikke vært skeptisk til å besøke Putin og co tidligere, så er jeg det i alle fall nå.
Dersom det er slik at den seksuelle preferansen til vårt nabofolk er av betyrning for hvordan de håndterer bil blir jeg nervøs for hva jeg måtte møte i trafikken over der uavhengig av seksuell legning, det kan da ikke være noe bedre å møte en hetrofil galmann bak rattet bedrivende med hva man enn måtte bedrive av seksuell aktivitet mens man kjører enn en homofil?

Jeg, og mange med meg, er skremt over det som foregår i hodet på Russlands ledelse.
At man ikke bare har tilbøyelighet til denne type tankegang, og tillater seg å formulere idiotien til ord og politiske vedtak - det vitner om en ledelse med en ideologi som er farlig og noe verdenssamfunnet virkelig skulle reagere sterkt på.

For å si det på en annen måte enn våre russiske naboer -
I Norge har vi også reguleringer i forhold til hvem som får og ikke får kjøre bil, disse bygger i stor grad på hvor tilregnelig man er bak rattet og ikke på hvem man deler seng og hjerte med.
Blant annet har vi forbud mot å kjøre i ruset tilstand, bort sett fra de som drikker alkohol - der tillater vi 0,2 i promille - selv om det også ses på som strengt i forhold til andre land. Videre har vi begrensninger i forhold til enkelte sykdommer som kan virke inn på tilregnelighet og forsvarlighet og vi har begrensninger i forhold til enkelte medisiner.

Jeg vet ikke om Putin og staben hans går på noe medisin, det gjør de kanskje ikke. Desto mer usikker er jeg på om de ruser seg på noe, enkelte ting kan tyde på at de ikke er helt stueren - men det blir kun spekulasjoner.
Det jeg der i mot frykter, er at man kan stille spørsmål ved tilregnelighet hos lederne i vårt naboland - jeg er rett og slett usikker på hvor tilregnelig de er og med det kommer også spørsmål om forsvarlighet opp. Det er bare å krysse fingrer og tær og håpe at de politiske lederne i Russland aldri vil være å se bak rattet i noen bil på norske veier, og i alle fall at noen på norsk side har vett til å stoppe de... Vi har ikke råd til å ha gale mennesker kjørende rundt på norske veier med de alvorlige konsekvensene det kan bringe med seg - ikke norske, og så aldeles ikke heller den russiske presidenten og stab.

vi snakker om fiskegrateng på julebordet...

Jula er nettopp over og fortsatt henger det julelys oppe til kos og glede for noen så langt det kan strekkes, og til forargelse for noen som stakkars ikke har andre ting og la seg forarge av.

Jul er hærlig, advent er nesten enda mer hærlig spør du meg. så fremt vi holder oss i rute og får unna ting slik vi pleier til adventa starter. I selve adventa har vi ren kosetid med familie fram til jula kommer, stresset starter og folk sier vel overstått når man kommer til første juledag.

Lillejulaften er det tid for deilig julegrøt, var i alle fall - for nå har lillemor endelig lært seg å like grøt - rømmegrøt...
Det betyr at lillejulaften hos oss er det endelig tid for dobbelgrøt - julegrøt med et hærlig lokk rømmegrøt oppå for eadni, rømmegrøt med et hærlig lokk julegrøt oppå for konemor, rømmegrøt til lillemor og julegrøt til lillemann. Bestefar bare ser på oss, før han sier jatakk til et deilig lag julegrøt med lokk av rømmegrøt.
For å ta det helt ut tar vi nyskavet fenalår til, da blir det knall.

Julaften pleier være lutefisk hos oss, så fremt ikke konemor går hen og lukter på lutefisk rundt om på landets hoteller gjennom hele adventstiden - da ender man nemlig opp med ribbe på julaften, fordi man helst vil brekke seg når man lukter lutefisk. Du kan si det slik at eadni har ikke smakt ei tygge lutefisk i jula som var, noen hadde nemlig brukt opp den gode porsjonen med lutefisklukt og smak på tjenestereis.
Det gjør meg egentlig ikke noe, jeg liker ribbe til jul også jeg - det er ganske rart det der med julemiddag og hva folk egentlig bruker og ikke, det som er felles for de fleste er gjerne at de har gjort det samme år etter år etter år etter år etter år.

Vi fikk da en ny vri til julemiddagen denne jula, og da snakker vi ikke om ribbe i stedet for lutefisk - vi snakker om fiskegrateng på julebordet...
Lutefisk har vi fått i småsmurfene våre, ribbe spiser lillemann - mens lillemor vår, søte og bestemte lille smurfeline - der lurer du ikke inn noe ribbe skal jeg bare hilse og si.
Vi tenkte vi skulle ha ribbe til julemiddag, deilig kjøtt med svor som sier knas når du tygger den - hva tenker du om det lillemor?
Nei takk, jeg tar gjerne fiskegrateng.
Fiskegrateng, til jul lillemor - er du sikker på det..??::!!::??
Jada, jeg vil gjerne ha fiskegrateng.
Javel, dersom det er hva du ønsker å spise på julaften så får du det.

Noe av det dummeste jeg leser i media hva barn og mat angår er type "endelig, nå får du endelig barnet ditt til å spise fisk..."
Våre barn har aldri hatt utfordringer med fisk, ikke rent kjøtt heller... til å begynne med...
Lillemann spiser det aller meste - "mmn..h..hmm...mmm..."
Eehh... lillemann, kan du forsøke å ikke lage alle mulige lyder når du spiser?
Nei eadni det går ikke, jeg kan ikke styre det når maten blir så god å spise...

Lille smurfen vår elsker å sitte til bordet i godt selskap og spise mat, han kan sitte leeeeenge og kose seg med maten og selskapet - det er en gave han har. Poden elsker biff og han elsker finnebiff, han elsker fisk og fiskeprodukter... Lillemor elsker fisk og fiskeprodukter, mens hun etterhvert har utfordringer med kjøtt... De klassiske barnestjernene som kjøttsaus, pizza, pølser osv er ikke noe som går lett hjem hos småsmurfene.
I dag har vi hatt fiskegrateng etter torskemiddagen i går, og gi meg styrke -
Jeg ble mett etter en potet og en høvelig runde grateng, men ikke mer høvelig enn til småsmurfene så det er sagt...
Avleggerne våre der i mot, de sparte poteten mens de kosa seg med fiskegrateng så det sang rundt ørene på oss - her pirker vi ikke i maten altså... og det er vel ikke nødvendig å si noe om hvem som spiste minst grateng nei...

Nå har vi gjort oss avtale på middagsmenyer gjennom ukedagene - veldig greit, og veldig kjekt for småtassene at de får bestemme fra konkret mandag til mer runde fisk eller kjøttdag.
Mandag har blitt fast pannekakedag i smurfeland - vi snakker grove pannekaker med variasjonen vanlig, rosa eller grønn...

Ei lita barnehånd i si egen hånd du, det kan være rene vidundermiddelet...

Øynene mine klarer knapt å slå seg opp etter hver gang jeg blinker, og slik har det vært siden lunsj i dag... jeg er stupe trøtt...

I natt som gikk hadde jeg lillemann sammen med meg i storsenga, og om noen kan kalles en knøer og luring så er det lillemann vår. Han knør og han knør, snurrer føttene sine opp etter eadni sine legger så det er umulig å snu seg. I likhet med mamman sin, den andre mamman for å understreke det, så kommer han også helt inn på eadni når han sover...

For sikkerhets skyld så er lillingen vår et riktig mannfolk...

Jeg lusket meg inn og vekket han klokka halv syv i dag tidlig - "Åååh... det går ikke å reise meg opp, jeg er så trøtt at det gjør vondt i hele kroppen... kan du hjelpe meg tror du..?"

Joda, vi kom oss opp og vi kom oss inn på badet - der parkerte lillemann seg selv på toalettet. Trøttheten tok nesten knekken på han, og bare så det er sagt - skole er ikke noe hyggelige greier som man må stille opp til hver morgen, og det er definitivt ikke noe han har brukt tid på å glede seg til i barnehagen.

Neeeei... kanskje ikke...

Vi snakket litt om hvor deilig det er på sommeren når det er lyst hele tiden og man bare vil være oppe, motsatt er det nå mørkt hele tiden og vi vil bare sove - bare ikke når det er kveld...

Jeg har hatt noen fantastisk fine unger i dag, tross noe kald motor om morningen...

De har vært så søte og gode med hverandre disse dagene etter at mamma reiste, snille og hjelpsomme mot hverandre.

Det deiligste med morningen er når vi går hånd i hånd til barnehage og SFO mens vi småprater, og det deiligste med ettermiddagene er når først jeg og lillemann går hånd i hånd fra SFO og etterpå jeg og lillemor, mens lillemann hopper rundt. Ei lita barnehånd i si egen voksenhånd du, det kan være rene vidundermiddelet - jeg elsker å få holde småsmurfene i hånda, det er sååååååå godt!!!

I dag har vi spist kokt torsk til middag mens vi har undret oss på hvordan det blir å få tak i torsk når vi flytter nedover, om vi må kjøpe den til en dyr penge i motsetning til å fiske torsk selv fra båt og molo.

Lillemor undrer seg over hva som går an å fiske når vi flytter, og har sagt klart i fra at hun ikke er interessert i makrell - og heller ikke gjedde... Jeg vil heller ikke ha makrell eller gjedde, så det tenker jeg er greit...

Vi har ordnet og styrt, så vi får ordentlig fiskegrateng i morgen - livretten og julematen til lille snuppa vår :-)

Vi må jo huske og krysse av i kalenderen når vi skal reise ned til mamma!!!

Ungene krysser ut dag for dag i kalenderen, hver sin tur - med fantastiske blikk når de ser at det blir flere kryss og færre tomme ruter igjen til avreisedagen. Jeg gleder meg sånn over å se gleden i øynene til småsmurfene, og over selv å få oppleve de små hverdagslige tingene med de - holde hånd, susse de god natt, krysse forventningsfult i kalender, oppdage ei ny tann, streke ut hvor mye de har vokst, lukte på nyvaskede barnehender...osv, osv...

Hverdagslykke du, jeg er nok en hverdagselsker. Det er de små tingene i hverdagen som gir den store lykken...

... liketil ei åpen soveromsdør som brer om seg med iskald luft inn i stuen når jeg skal nyte alenetiden min - fordi det gleder mi lille å ha døra oppe så hun kan høre meg og kanskje også se meg...

...spisebestikk, så man ikke blir helt usivilisert...

Konemor er borte, det er hun forresten ikke - hun har tatt over det nye huset  vårt i dag, og tasser trolig rundt og kikker seg omkring der...
Jeg forsøker å se for meg konemor der hun tasser rundt og studerer en hver krok og cm av huset - og garasjen, hun har sikkert innredet garasjen i hodet sitt til vi kommer ned dit om tre små uker.

Vi har sendt nedover et par tre, et par tror jeg, esker med ting og tang som er ålreit for konemor å ha tilgang til;
Et par kniver, som jo er kjekt å ha i den grad man finner ut at det er kjekt med litt hjemlaget mat første halvår.
Den største kasserollen vi hadde i hus, dersom konemor først skal lage mat kan det være greit å ha en kasserolle som rommer både poteter, gulrøtter, brokkoli, fiskekaker, makaroni og saus på en gang - og litt til om man ønsker.
Noe spisebestikk, så man ikke blir helt usivilisert - det er nok at man sitter på gulvet, man trenger da ikke å spise med hendene i tillegg.
Årskalender med bilde av familien, som er kjekk å ha når man skal holde oversikt på hvor lang tid det er til familien kommer ned, reiser opp, kommer ned, reiser opp osv.
Hodepute med trekk, veldig kjekt når man ikke har ei egen seng å ligge i at man i det minste har ei pute man kan hvile hodet sitt på i starten - det hjelper på vil jeg absolutt si.
Et par tre håndklær, med to dusjer i huset og ingen møbler er det greit at man i alle fall kan ta seg en dusj... eller to... og da er det kjekt å ha noe å tørke seg med i etterkant - slik blir det ikke så vått på gulvet når man skal legge seg der.
Jobbtøy, 10 - 12 nystrøkne skjorter vakumpakket og klar til bruk - konemor skal da i anstendighetens navn se skikkelig ut på jobb.
Sykkel, konemor er mer enn typen livsnyter om søndag sykkelrype. Sykkelen til konemor er hesten hennes, det er den som bringer henne fra det ene stedet til det andre hele året.

Konemor har vært hjemmefra i ett døgn, ikke mer enn en fjerdedel av en allminnelig tjenestereis - men hun savnes.
Lillemann viste antydning til gråt mens han lå på sitt trøtteste i senga i sta "jeg tenker på at mamma skal være borte så lenge og kjenner det kommer til å gjøre vondt", "du kan ikke rase med meg slik som mamma gjør om kvelden når jeg legger meg"...
Nei lillemann, dere skal ikke rase når du skal sove...
Jo, mamma raser best av alle sammen...
Neeeei lillemann, det er ikke lov å rase når man legger seg...
Jo vi kan rase, og mamma får meg til å le masse...
Lillemann skrattet etterhvert så ha hikket i senga, inntil han forsto at han faktisk tullet og lo med eadni... bare ikke som med mamma.

Jeg er veldig heldig sa jeg til han, som har deg og lillesøster hjemme - for da har jeg litt av mamma her hos meg selv om hun er borte.
Det er mest meg som er mamma, for hun har jo skapt meg svarte han raskt.
Ja det stemmer, men mamma har vært med og skapt lillesøster også - og hun har vært med og formet dere begge til de dere er i dag - selv om ikke lillesøster er blitt til ut av mamma.
Men jeg er spesiell som er laget av mamma.
Ja det er du, og lillesøster er mamma sin spesielle lille jente som du er hennes spesielle lille gutt.
Vi er jo heldige som har litt av mamma i oss begge...

Det er hærlig å ha de små og nære samtalene med avleggerne, man vet aldri hva som kommer.

Det er ikke bare fordi man er trist at man gråter, det kan også være kjærlighet.

I dag kjørte vi til flyplassen med mamma, susset henne til ha det og sendte henne i vei.

Gråt -

Forsiktig eadnigråt, mammagråt, hjerteskjærende lillemorgråt og en liten guttetass på seks år som stille og fornuftig sa følgende "Jeg gråter i hjertet mitt, men jeg gråter ikke så høyt for da får jeg vondt i hodet mitt".

Hva gjør det egentlig med oss når vi skilles som vi gjorde i dag?

Mamma gråter sa lillemann, jeg gråter fordi jeg er lei meg og kommer til å savne mamma sa lillemor...

En interessant sak å sette ord på for disse små - så jeg spurte de hvorfor vi gråter?

Det er fordi vi er lei oss svarte lillemann.

Det er fordi mamma reiser og det går lang tid til vi får se henne, og fordi vi savner henne sa lillemor.

Er det bare trist spurte jeg så.

Kan jeg svare på det fulgte lillemann min opp med veldig kjapt, og det fikk han selvfølgelig...

Det er ikke bare fordi man er trist at man gråter, det kan også være kjærlighet.

Ja fortsatte lillemor, fordi vi har masse kjærlighet inni oss når vi er glade i mamman vår.

Det er fordi når man er glade i noen, da gråter man når de drar - for dersom man ikke var glade i noen orket man ikke å gråte fortsatte lillemann.

Jeg er overveldet og kjenner på både stolthet og forundring over hva som bor i småsmurfene.

Vi pratet litt sammen om hvor heldige vi er som har noen å være glade i, og hvor heldige vi er som vet at vi skal være fra hverandre for en begrenset periode. Det er mange barn som opplever at foreldrene slutter å være kjærester og ikke skal bo sammen mer eller være sammen mer.

Lillemann fortalte meg om det også han - når noen foreldre krangler masse eller ikke er glade i hverandre mer, da vil de ikke være kjærester mer og så er det best at man ikke bor sammen mer. Hmmmnjaa, det er jo rett da - det også...

Vi er uansett kjempeheldig -

Det er nemlig slik at vi har pratet om og vurdert denne ordningen nøye før vi bestemte oss for å tre inn i den. Vi har nå et lite halvår vi skal bo litt her og der på forskjellige steder, før vi igjen skal bo sammen - og da i det nye huset vårt - noe det gleder vi oss masse til.

Litt puslespill har vi framfor oss både her og der med reiser, enkeltdager på jobb sett opp mot barnehage og SFO - men det er småting som ordner seg med litt vurdering og prøving :-)

Forresten er det ganske interessant å se hvor klokelig ungene forholder seg til den fysiske seperasjonen vi nå skal leve i.

Vi bor mest her og litt i nyhuset, mamma bor mest i nyhuset fordi jobben er der og minst her. Det er helt ok at det er slik, trolig fordi småtassene har vært med i prat og planlegging - der det er hensiktsmessig.

Ungene er fortsatt små, men de vokser til - de er kloke og blir stadig klokere. I takt med at de gror til dukker det opp nye spørsmål, undringer, forklaringer, forventninger osv.

Det er med enorm glede, takknemlighet, ydmykhet og velbehag jeg iakttar mine hærlige avleggere der de sitter tre meter framfor meg og ser TV.

Økt mulighet til å velge, eller en knebling av allerede valgfrihet?

http://www.bt.no/bergenpuls/Ideologiseier-pa-knockout-3265650.html

Vi har ei regjering som konsekvent har gått - og går - i mot kunnskapsbasert forskning, gjerne understreket av sterke eksempler.

Proffboksing er et pinlig eksempel på ei regjering som vender ryggen til forskning, eksempler og utalelser fra utallige leger - regjeringens bedrevitenhet og enorme selvbilde er dessverre større enn både forskning, eksempler fra virkeligheten og et usigelig antall legers kunnskap som fagpersoner.

Arbeidsmiljøloven (AML) er et annet pinlig eksempel på ei regjering som vender ryggen til forskning, eksempler og fagfolk.
Regjeringens enorme selvbilde slår bukk over også mengder av forskning på helse og arbeidstid, i det man drar ut små elementer man presenterer som gode erfaringer - eksempler som viser seg å ikke være hold i, heller tvert i mot om man leser resten av teksten. Fagfolket, forskningen, erfaringene og folk flest sine ønsker velger man i sin selvsentrerte verden å lukke øyne og ører for - mens man forsøker å tvinge gjennom ei endring i loven som er satt til et vern for arbeidstakere - en lov som må sies å være kunnskapsbasert.

Alkohol ute i det fri er nok et eksempel på krysninger mellom spesielt hensynet til barn og unge som har et anstrengt forhold til alkohol og et mer eller mindre frislipp av hvor man kan nyte og etter hvert kan hende også bøtte inn alkohol der man finner det passende i valgfrihetens navn.
Barn og unge (og andre) som lever i uforutsigbare forhold med alkohol / rus, finner i dag kan hende en frihet ute i det offentlige rom - noe som vil snappes bort i det øyeblikket man tillater inntak av alkohol nettopp her.
All den kunnskap og erfaring vi har på barn og unge som sliter nettopp i forbindelse med voksne og rus til tross, dette vil man se forbi, også det i valgfrihetens navn.

Økt polkvote - kombinasjon kvote for pol / tobakk - legalisering av proffboksing - legalisering lakrispiper - legalisering snøscooterkjøring i barmark - endring arbeidsmiljølov - legalisering pokerspill - økt kvote for tollfri handling på internett - tilgang til å nyte alkohold ute i det fri...

Det er ikke absolutt alt som er galt av det vår nye regjering holder på med - proffboksing, rasering av AML og alkohol i offentlig rom er noe, men det er en del gode greier også;

Lakrispiper, en viktig sak som endellig får et rett fokus.
Det er sikkert mange med meg som har ventet på dagen da ei regjering skulle gi lakrispipen en annen lyd, nå ser det ut som om jeg og mange med meg skal slippe og gå i tog for å få lov til å sette oss ned med lakrispipen annet enn i smug etter først og ha kjøpt den hos søta bror.

Økt polkvote - eller kombinasjon av polvarer og tobakksvarer er noe som blir hjertelig tatt i mot.
Ola og Kari nordmann er nok over seg av lykke for å ha fått tilgang til endelig å ta med seg det de allerede har tatt med seg over grensene, bare nå kan de gjøre det helt lovlig - og i tillegg ta med seg det lille ekstra slik man alltid har gjort.
Spesielt godt er denne endringen for de som har en utfordring eller som noen ville si, et problem, med å stanse inntaket i tide. Når man må ha en ting er ingenting bedre enn at man får denne billigere, eller som her - litt mer av det billige - og hva er vel bedre på hjem vei fra heisatur til syden, enn å handle inn ekstra på hjemvei, eller en ekstra tur over til søta bror for å fylle på..?

Proffboksing har jeg alt luftet noen korte tanker om.
Jeg må likevel bare si at jeg ikke kan vente med å se menn, og kvinner (mange vil nok påstå at det tross alt er noe med jenter som sloss) slå hverandre gul og blå, kan hende blir det også noe dramatikk - det skjedde for søta syster og kan like fort skje oss.

Legalisering av snøscooterkjøring i barmark.
Dette er noe av det som har fått oppmerksomhet i avisene. Forslaget kan faktisk bringe med seg livskvalitet, helse og nytelse - uten rusmidler... og er noe vi i utgangspunktet skulle utvise en viss skepsis til. Utprøvningen er lagt til de forskjellige kommunene, og legger til rette for lokale tilpasninger - dette er faktisk et så bra forslag etter mitt syn, at det vil være rart om ikke noen får stanset det.

Pokerspill.
Det finnes de som har utfordringer med rusmidler, og det finnes de som har utfordringer med pengespill - det er en kjent sak, og det tilbys profesjonell behandling fra det offentlige for begge deler i dette landet. Folk må da selv kunne kjenne etter på hva de vil og ikke minst la være å spille dersom det er et problem for en - Joda, det skulle man mene - det er et personlig valg... Samtidig er det og slik at vi tross alt har tatt høyde for at det finnes mange tilfeller det ikke kan sies å være et personlig valg ved å ha egne behandlingsinstitusjoner for avhengighet når det går helt utenfor bakke og valgfriheten må sies å være et trasig eventyr.

Økt kvote for tollfri handling på internett.
Hva skal man si til det, egentlig? Det handles stadig mer på internett, både nyttig og unyttig, lovlig og ilegalt...
Vi opplever stadig oftere i media å lese eller høre om rusmidler i form av piller eller ingredienser som bestilles via nett for så å kokes i hop på rett side av landegrensene.
Det må være opp til den enkelte å vurdere om det er nødvendig eller mindre nødvendig med økning av denne kvoten... det er likevel slik at det er noen få som tjener på endringen... og ikke alle disse få har rent mel i posen for å si det på den måten.

Alkohol i det fri.
Barn og unge som allerede lever med uforutsigbarhet og ubehag i forbindelse med alkohol / rus hjemme finner trolig et snev av frihet ute i det offentlige rom i dag, det ene stedet man ikke har tilgang til å sitte å leske seg med den sorten som skaper sus i hodet. Ved en endring på dette området vil det bli gitt mulighet til å flytte utfordringen fra innenfor husets fire vegger eller andre vegger, til også å kunne slumpe bort i festlige lag for eksempel når man leker i parken, er på stranda, går tur i marka eller gjør annet som ellers ville være forbundet med frihet fra denne nytelsens valgfrihet.

Den store og gjennomgående greien heter seg frihet til å velge, det norske folk skulle være takknemlig overfor sin regjering - som gjør det som står i ens makt for å gi folket frihet til å velge.
Det er undringsverdig at den samme regjeringen som ønsker valgfrihet, ikke tar høyde for alle de ting man åpner opp for som i realiteten innebærer en knebling av valgmulighetene for folk, og kan være direkte farlige på sikt.

Lakrispipen og snøscooterkjøring i det fri er småting, bagateller som egentlig ikke er noe å bruke energi på - da friheten til å nyte begge disse etter min mening er ufarlige og kan hende også helsefremmende dersom man bruker hodet.

Andre områder der i mot er jeg mer skeptisk til, eksempelvis;
Endringer i AML...
Evt. skader / konsekvenser i forbindelse med proffboksing...
Redsel, ubehag og økt behov for å være på vakt for barn og unge i forbindelse med alkohol i offentlig rom...
Avhengighetens pris, når det ikke lenger er et valg - både med tanke på rus og spill...
Økt privatisering av offentlige tjenester...

Eksemplene er mange på områder som fort kan få bedrøvelige konsekvenser dersom regjeringens ønsker blir realitet.

...liten åpning ene veien, veldig bredkjeftet andre vei...

http://www.aftenposten.no/nyheter/Foreldreutvalget-sier-nei-til-lekser-7815208.html


"Lekser er det viktigste båndet mellom skolen og hjemmet. Skal man representere foreldrene i skolediskusjonene, er det viktig at man ikke bryter det viktige båndet mellom foreldre og skole."

Dersom dette er den generelle oppfatningen til høyre og regjering, ja da må jeg si jeg er mer enn bare litt bekymret...

Lekser er noe du får i hånden, og da enten som en grei ting eller en belastning og plage.
Det er slik at uansett hvor mye jeg forsøker å spørre leksene om hvordan bokstavforståelsen til lille smurfen min er, så får jeg ikke noe svar. En annen ting er den sosiale utviklingen - lek og vennskap gjennom skoledagen. Jeg kjenner gutten min og vet hvordan han er hjemme, men skole er noe nytt for han og jeg undrer naturlig på hvordan han tilpasser seg den nye hverdagen sin - kanskje leksene kunne sagt meg litt hva de tenker om det også.

For å være sikker på at jeg ikke falerer når det kommer til mine egne tanker om båndet mellom foreldre og skole skal jeg forsøke meg en gang i morgen, jeg skal rett og slett spørre leseleksen om hvordan man synes poden min ligger an til å være seks år og til nå ha ca fire måneder med skole bak seg. Forresten, jeg er mer spent på hvordan det ligger an med mattematikken og tror heller jeg skal spørre leksene om det - og så må jeg selvfølgelig spørre om tilpasning til selve skolen.

En gang i tiden, da jeg gikk barnepleien, lærte vi at det viktigste båndet mellom barna og barnehagen er kontakten vi som barnehagepersonell har med foreldrene - det samme trodde jeg egentlig gjaldt for skole... så feil kan man altså ta.
Den allminnelige fornuften min sier meg at relasjonen mellom oss som foreldre og lærerne er det viktigste båndet mellom oss og skolen.
Vi som foreldre kjenner guttungen vår best, i alle fall var det slik til for litt siden og noen fant ut at de skulle skrive en artikkel om at det faktisk er skolen som kjenner barnet best. Jeg er likevel så naiv at jeg velger å tviholde på retten til å tro at vi kjenner gutten vår best - uansett hvor mye andre mener at de som ser han gjennom dagen kjenner han bedre.

Vi bruker faktisk tid sammen med barnet vårt, og når vi er sammen med barnet vårt er vi sammen med barnet vårt. Vi snakker med lillesmurfen, vi ler sammen med han, vi blir streng i stemmen ved behov for det og noen ganger også sint. Vi gråter sammen en gang i blant, vi trøster, hjelper, leser bok, spiser, steller, ser barne-tv, går turer og mer til.
... Jeg velger faktisk å dra det så langt at jeg vil påstå at vi lever livet sammen med lillesmurfen vår - på hverdager, i helger og i høytider - vi bor og lever sammen.

Etter hvert som tiden går vil lillemann - og lillemor - bruke stadig mer tid på skolen.
Det er likevel slik at selv om de er på skolen (og SFO) i eksempelvis seks til syv timer om dagen mens de hver seg har fire til fem våkne timer - i døgnet - i ukedagene - hjemme, så er det slettes ikke sikkert at de verken blir sett, hørt, trøstet, hjulpet og ivaretatt så helhetlig som man skulle kunne forvente på skolen... det er nemlig ikke anledning til det lenger verken ut fra bemanning (herunder mye økonomi) eller ansvarsområder.

Det er selvfølgelig forskjell på hvor mye barn blir sett, hørt, trøstet, hjulpet osv hjemme. De samme forskjellene er det i forbindelse med lekser - noen får god hjelp og noen mindre god hjelp, mens noen faktisk må klare seg selv.
Igjen -
Jeg vil dra det så langt og bruke så sterke ord som folkehelse og folkehelseproblem i forhold til barn og lekser.

Lille Ole har med seg lekser hjem som den mest naturlige greie. Han slipper bekymringsløst fra seg sekken som alltids plukkes opp av en forelder når det er leksetid, da setter han seg sammen med en voksen og får den hjelp han trenger til leksene før han pakker sekken igjen og er klar til neste skoledag - alt uten at man i det hele tatt tenker gjennom det.
Tre hus bortenfor kommer lille Karl hjem fra skolen med humørsvingninger allerede i det han går inn døra, han har ingen som plukker opp sekken og setter seg sammen med han når det er tid for det - det er forresten ikke noe som heter leksetid, lekser er et onde man tar når det er minst ubeleilig... eller lar det være. Karl gjør det han kan klare å forstå seg på selv, kanskje litt hjelp kanskje ikke. Uansett, etter hvert som han blir litt større blir det stadig eklere når han kommer tilbake til skolen - han begynner å grue seg, kan hende får han og fysiske symptomer på ikke å ha det bra.

Det blir, og det ER en helsemessig utfordring for mange barn allerede - dette viktigste båndet mellom foreldre og skole... er det rett?

Jeg har tidligere fleipet med at dersom det fantes en forening for de som er i mot hjemmelekser så skulle jeg melde meg inn, det er ikke en gang tull - jeg mener det.

Lillesmurfen vår har fått lekse denne uken - leselekse...
I forbindelse med leseleksene følger det med skriv til foreldrene som er på hele tre sider, vet du hva som står der?

Det er en slags oppskrift på hvordan man gir hjelp til leselekser;
Hjelp barnet med å uttale rette bokstavlyder, ikke sånn men sånn - ikke K i to stavelser som k-å og P som p-e, da vil barnet få problemer med ordet KÅPE og kunne tro det skrives KP.
Videre -To lyder sammen, øv sammen med barnet... Videre står det om at det er lurt å bruke god tid, ikke ha forstyrrelser osv osv.
Jeg kjenner jeg blir noe svett når jeg leser hva jeg som forelder må huske på og tenke på når jeg setter meg ned sammen med lillemann. Jeg kjenner jeg blir noe alvorpreget når jeg leser både hva jeg må passe på å gjør slik og ikke slik. Bokstaven I for eksempel uttales med liten åpning i munnen, ja vel... eller neeeei - den gjør jo ikke det... eller joooo - liten åpning ene veien, veldig bredkjeftet andre vei...

Når jeg har skumlest gjennom de tre arkene fra skolen en gang leser jeg de en gang til, litt mer nøye. Etter å ha lest en gang til litt mer nøye, leser jeg enda en gang på enkelte partier - må jo være sikker på å gjøre leksen skikkelig...
...
Det rare er ser du, selv om jeg mumler med meg selv og undrer meg over hva som menes med liten åpning, stavelser av ene sorten og andre sorten - så svarer ikke leksene meg... og det er i seg selv irriterende, for de skal liksom være det viktigste båndet jeg har mellom oss her hjemme og skolen... det er mildt sagt irriterende.

Jeg ønsker meg - og jeg er freidig nok til å forvente meg - at lærerne er det viktigste båndet mellom oss som foreldre og skolen. Jeg forventer at læreren til barnet mitt forteller meg hvordan ståa er for lillingen min både hva angår overgang til skole, det sosiale, lek og vennskap, lesing og bokstaver, tall og tallforståelse med mer.
Jeg forventer tilbakemelding dersom noe er vanskelig, går galt, er veldig bra osv. Vi snakker om barna våre, det viktigste vi har - man må da vel kunne påstå og få forståelse for at det er både ønskelig og påkrevd at de som ivaretar de gjennom dagen faktisk er levende vesener - personer faktisk, og da aller helst med evne til kommunikasjon?

Jeg er glad for at de som representerer foreldrene i skolediskusjoner har gått ut slik de har gjort, jeg kjenner både en lettelse og takknemlighet for at man har gått ut akkurat slik man har - så kan denne politikeren synes akkurat hva han vil om det sammen med sine partifeller og trolig også regjering...

Til sist, bare for ordens skyld -
Lillemann øvde sterkt i dag både på enkelt lyder og stavelser, og plutselig tok han det og har ramset opp stavelser og ord...
Hva skal man si til det?
Jo, jeg skal fortelle deg hva man KAN si til det -
På tross av at det er lærerne sin jobb å lære lillemann dette, noe de hever lønn for, så er Eadni veldig fornøyd med at hun fikk æren av å være til stede når lillemann knakk denne stavelseskoden.
Det var rørende og stort både å se og høre lille gutten min i dag, nesten som da vi fikk se han krype første gangen...