hva er det som slår meg??

Den opplevelsen, når man kikker ut vinduet om morningen og ser at det har kommet massevis med snø...
Kle seg godt fra innerst til ytterst; ulltruse, ull-bh, ulltrøye, ullongs, ullester, ullbuff, ullgenser og så videre til ytterplaggene som stanser vind og vått...

Lek for barna og lett snømåking for de litt større - i stillhet og glede mens man vandrer rundt på gårdsplassen.
Jeg bare sier det - det er lite som er så deilig om vinteren som å puske rundt med småtteri på utsiden i tiden før ungene går fra lek til krig.

Så dukker det opp en og annen tur til butikken eller ut på andre ærender - da må man sette seg i bilen og kjøre, når man gjør det må man ut på veiene... bilveiene... vinterveiene... som gjerne ikke blir brøytet... i alle fall ikke før langt ut på dag... kan hende også kveld...

Fire biler som har vært i grøfta på vei inn til jobb sa konemor her om dagen da det snødde som verst. Jeg selv har ikke opplevd biler i grøfta på vei til jobb, enda i alle fall. Snøfylte veier der i mot, det har jeg opplevd. Jeg har også opplevd snøfrie vinterveier og som i dag - femten kalde grader på stokken. Likevel, hva er det jeg ser - og hva er det som slår meg??

Jo det skal jeg si deg...
Dere er jo vant til snø sier folk til meg her nede, og det er sant - vi er veldig godt vant med både snø og kulde.
Det jeg legger merke til når jeg farter mellom hjem og jobb spesielt, men også når jeg kjører i butikken og er andre steder - er hvor mange som ikke bare legger om (noe alle gjør, eller burde gjøre til en viss grad), men som legger helt om kjøringen sin - som rett og slett legger seg enten i ene eller andre galskapens retning på veiene.

At man skal legge seg i tredve så snart det kommer snøkorn i lufta, uansett om det er tredvesone, femtisone, syttisone eller hvilken som helst sone det måtte være finner jeg både noe merkelig og ikke minst irriterende.

At man velger å trykke på i full fart, i alle fall uhensiktsmessig mye fart når det ligger masse snø i veien finner jeg også både merkelig og irriterende...
Den sist nevnte gjengen bilister er i tillegg skummel - fordi man i tillegg legger seg midt i veien når man trykker på, noe som gjør at eksempelvis jeg velger å stoppe mer eller mindre helt opp for å unngå grøfta når jeg møter disse galskapens bilister.

Har du kommet kjørende noen gang, på sommerveier vel og merke, der det står en bil i et kryss som plutselig finner ut at den skal kaste seg inn på veien før du passerer?
Du har kan hende opplevd det, da har du kan hende også opplevd at du har måtte trå inn bremsen?

Har du stått i et kryss selv vintertid med snø i veien, og kjent hvordan bilen spinner seg fram når du tar til med å kjøre ut på veien?
Det går sakte noen ganger, og som erfaren vintersjåfør legger du deg ikke ut på noe snarlige løsninger dersom du ser det kommer biler... eller..?

Har du opplevd samme sort bilister som nevnt lenger opp stå i et kryss vintertid, med snø i veien - gjerne saltet, og som finner det for godt å kaste seg ut på framfor deg?
Har de fått det til, å kaste seg utpå mener jeg..?

Jeg har opplevd ikke en eller to, men en drøy håndfull slike bilister bare den siste snøperioden... de kommer spinnende ut av et kryss mens jeg balanserer bremsefoten - noen ganger har det kommet biler fra begge kanter, likevel bare legger man seg ut som om det var sommerbart under skoene.

Det er ikke mye kjekt altså, og det har slått meg - når folk kommenterer at vi nordfra er vant til snø og kulde...
Hva som har slått meg..?
Det skal jeg si deg -
Vi er vant til å håndtere snø og kulde på en annen måte enn folk her i sør.

I sommer da jeg prata med en nabo fikk jeg høre om hvordan brøyemannen vår har tatt kanten med bark og jord rundt om;
"det var slik en våt og tung snø i vinter ser du, at det gikk ikke an å brøyte den..."
Nåvel var min tanke, da hadde vi hatt et stort problem i nord - om det ikke gikk an mener jeg, vi har nemlig ganske mye av den samme tunge, sørpete og våte snøen som ikke går an å brøyte her nede.

Når jeg kjører bak bilister man kan lure på om er i ferd med å parkere midt i veibanen tenker jeg at dette er bilister som ikke er vant med å forholde seg til snø i veien, det er grønne bilister - eller bilister med grønne sertifikater om man vil, som helst skulle holdt garasjen.

Når jeg møter bilister som på den annen side kommer i full trøkk mot meg, midt i veibanen, tenker jeg at dette er bilister som kan hende ikke har så mye å gjøre på veien verken med mye snø eller ingen snø - da man durer i vei som om man var de eneste som befinner seg i trafikken...
Disse bilistene er kan hende de samme som presser seg fram også når det er bart ute, som durer forbi om det er svingete eller strak vei, som snapper parkeringsplassen din akkurat i det du setter bilen i revers for å rygge inn på parkeringa... du kan si at jeg liker ikke å møte på disse, og jeg tror ikke de vil møte på meg heller annet enn akkurat i det man passerer hverandre og det går bra...

Når jeg kjører til jobb en deilig vinterdag på bar vintervei og det lyser femten kalde grader mot meg fra displayet, da kjenner jeg at jeg er glad jeg har en varm bil og koser meg på vei inn til jobb... i alle fall til jeg kommer bak de bilene som helt unødvendig ligger konsekvent femten kilometer i timen under tillatt fart...
Jeg sier rolig til meg selv at jeg kommer bare et par minutter senere på jobb med tyve kilometer i timen mindre fart, samtidig kjenner jeg likevel at kosen blir borte og irritasjonen over at vedkommende framfor meg har snasket seg ut med det grønne førerkortet sitt og nå ligger der framme og roter det til for meg og mine vaner og mitt behag.

Etter at jeg har tenkt en del over alt det rare jeg ser rundt meg i trafikken, det jeg ser av brøyting og ikke minst hvordan man velger å måke eller ikke måke utenfor hjemme hos seg selv - har jeg endt opp med noen helt klare formeninger om forskjellig...

Det er ikke til å putte under en stol at vi har en betydelig større erfaring med og forhold til både snø og håndtering av snøen.
Jeg har lært at 98% av det vi gjør er noe vi gjør helt av oss selv, er noe vi ikke tenker over - det er ren mekanikk.
Det som gjenstår, altså 2% er bevisst handling - altså noe som er gjennomtenkt før vi handler.

Litt satt på spissen tror jeg både snømåking utenfor hjemme, fjerning av snø under bilen og rundt dekkene, hastighets- tilpasning på veien, parkeringer vintertid og ikke minst sjansespill ut av kryss på veiene er noe som i stor grad ligger innenfor de 98 %, altså på mekanikken.

Jeg har kjørt bil i ganske mange år, både vinter og sommer - de aller fleste årene i nord.
Det er uvisst for meg hvor langt tilbake i tid jeg må, om jeg i det hele tatt kommer dit, før jeg kan telle alle tilfeller jeg har opplevd bilister i nord ta samme sjansene ut av kryss som man gjør her nede på dårlig feste - og det er en skummel observasjon tenker jeg.

Etter å ha bodd i vinterbyen Tromsø i ganske mange år er det rett så hærlig å tenke på at det ikke er mange gangene jeg kan telle at man har opplevd å komme ut om morgenen til verken egen gate eller gater i nærhet som ikke har vært brøytet.
Vadsø, en noe mindre by... mer landsby når jeg tenker meg om, kan heller ikke komme på mange ganger med manglende brøyting når man skulle ut om morgenen.
Tana, Austertana - lille bygda vår...
Jeg husker farsan dro ut tidlig, tidlig om morgenen - fordi det skulle være brøytet til folk skulle på arbeid - det gikk ikke bare på sikkerhet og orden, men på ære.

Her nede opplever vi at det som ikke regnes som hovedveier brøytes om ettermiddagene, dersom man er heldig - ellers hører vi brøytemannskapet etter vi tar kveld... en pussig ordning, og noe man må tilvennes.

Om man skal kalle det kulturforskjeller, miljøforskjeller, prioriteringer eller hva man skal kalle det - det er forskjeller på hvordan man håndterer både vinter og snø fra nord til sør.
Mens man her nede påpeker at vi nordfra er vant til snø samtidig som man selv også er relativt godt vant med snø, i alle fall her i Østfold tror jeg - så tror jeg at vi nordfra er mer vant til å håndtere den snøen som kommer enn folket her i sør.
...
Dessuten er snøen en venn og noe som gjør oss glade og tilfredse, i alle fall i noen måneder - mens man her nede kan hende må jeg si, for det er ikke sikkert - ser på snøen som en unødvendig plage, utgift og problem så lenge det ikke er snø som faller i fjellet der vi vil gå på ski.

Det går lite framover om vi ikke er i bevegelse, i endring.

 

Alle disse standard oppdateringene ved jul,nyttår,påske osv.

2015 er historie tenker jeg;
God,mindre god,vond og hva det måtte være-kalles også livet har jeg hørt...og lar det være med det...

2016 er nytt,og ligger urørt framfor oss som Finnmarksvidda en fin vinterdag før noen forstår seg på å ta den i bruk.
Vi gjør det nå,tar 2016 i bruk-har kasta oss inn i det...og det er mye opp til oss hva vi får ut av året.

Jeg håper for egen del at jeg makter å gripe mulighetene som ligger her.
Jeg håper jeg mestrer oppoverbakkene,men og at jeg håndterer utforbakkene på en akseptabel måte- man kan nemlig gå litt overivrig ut, litt lite forberedt, med litt for mye fokus på moroa til å se fallplassene...

Må og passe seg for ikke å bli for skeptisk og tilbakeholden...trenger ikke sette seg på skia i utforbakken heller, selv om jeg har erfart at det absolutt går an...

Det viktige nå ved årsskiftet er å være fokusert framover og ikke bakover, det handler om å se på rom og muligheter og ikke så mye på begrensninger.
Det er å se på realitet framfor ønskedrømmer.
Det er å være gjennomtenkt uten å bli for snever.

Jeg har stor tro på at 2016 blir både et innholdsrikt og spennende år, et år med både nytt og gammelt, glede og sorg, kjent og ukjent.

Håpet er selvfølgelig at det blir mer glede enn sorg, og at det blir en balansert greie med det kjente og ukjente, med spenning og med nytt og gammelt.

Jeg er glad for at jeg ikke vet akkurat hva året vil bringe, det tror jeg er en klok ting av vår Herre å holde for seg selv inntil det åpenbares naturlig.

Det går lite framover om vi ikke har et åpent sinn og har rom for nytt, for spenning, fur ukjent og like til for de opplevelsene som ikke oppleves gode... i alle fall ikke umiddelbart...

Det går lite framover om vi ikke er i bevegelse, i endring.

Jeg har ingen nyttårsforsetter,men har en gjennomgående tanke om at jeg hele tiden vil strekke meg etter å bli en enda bedre person.


Ønsker alle lesere et velsignet 2016, rikt på opplevelser både i og rundt en selv.

Vis mindre

1

Legg til en kommentar

rett til å ikke ha fri i disse høytidene

Jeg har gjort meg noen tanker i disse juletider...


Man drar fram sofa og legger seg nærmest under sengene... det skal vaskes og ryddes, pusses og gnis - alt skal være rent og skikkelig til jul.

Man finner fram dress eller kjole, finstasen skal på når man går inn i høytiden.

Man handler inn den beste maten man kan komme på, julefrokoster og solide julemiddager venter for høytiden.

Man tar inn juletre om det er hogget selv som hos oss i år, om det er kjøpt hos en ensom juletrehandler utenfor rema eller om man henter inn plasttreet fra i fjor, året før og året før der igjen kan hende også.
Treet pyntes selvfølgelig med lys og julekuler - i tillegg vil noen ha norske flagg og andre vil ha glitter, for egen del har vi gått for pynt som er laget av barna, av venner eller gitt oss av spesielle mennesker i livene våre - vi har med andre ord pynt som bærer en viss tradisjon og sjel med seg.

Man handler inn og gir bort gaver, i tillegg er det noen som lager gaver selv og gir bort. Gleden ved å gi er for noen av oss av større betydning enn å få gaver, for egen del er det en glede i å finne noe med en viss betydning / symbol som jeg kan gi i gave. Når det kommer til mine aller nærmeste som jeg er sammen med julekvelden, er det en enorm fryd i å se gleden og lykken i øynene når gavene åpnes.

Man går i kirken for å oppnå den helt særegne julestemningen, veldig mange av de som kan krype og gå - eller bæres, stiller opp i kirken på julaften for å få med seg julegudstjenesten. Mange steder kjører presten flere Gudstjenester rett etter hverandre for at alle skal få være med, det går liketil på klokka - en pulje ut mens den andre står klar på trappa og begynner å trenge seg inn i kirken før første pulje er helt ute... det gjelder å sikre seg sittplass i kirka som fylles til randen som aldri ellers.


For egen del er jula en veldig viktig høytid, der alt hører med;
Jeg er norsk med de tradisjoner og det som hører med rundt jul - hver eneste tradisjon har sin egen sybolikk, jeg elsker det!

Viktigere enn med tradisjoner og tilbehør er det at jeg er kristen.
Jula handler for meg om langt mer enn vask, god mat, juletre, gaver, julegudstjeneste og tradisjoner. Det begynte i en stall for mange, mange år siden - det er min virkelighet, det er min julehøytid og hva som legger grunnlaget for at jeg feirer jul.
Om vi feirer med storfamilien, med vår lille kjernefamilie som vi gjør for første gang i år, om jeg har vært på jobb eller om jeg er alene - Jula kan komme i mange innpakninger, det er likevel grunnen til julefeiringen som legger føringen for min høytid og høytidsopplevelse.

Likevel -
Jeg setter stor pris på tradisjonene våre, på hvordan vi har gjort høytiden til nettopp det - en høytid der man feirer med både hva man spiser, hva man har på seg, hvordan man pynter og gjør i stand, hvordan man gleder andre og blir gledet og ikke minst at kirken har fått så stor plass.

Når jeg ser omkring på samfunnet vårt kjenner jeg derfor en viss tristhet og fortvilelse.
Vi er nemlig i ferd med å dra unna steiner i byggverket for også julehøytiden vår som vi kjenner den gjennom mange år.
Vi har fått et stort fokus på religion- og kulturlikhet, på å ikke forskjellsbehandle, på at rettferdighet og likhet måles etter øyemål på hvordan vi fysisk kan se likhet målt med øynene våre.
Dette fokuset har etterhvert blitt så stort at det er i ferd med å dra unna viktige steiner i byggverket til det norske samfunnet vårt. Vi er i ferd med ikke å gi, men kaste i fra oss tradisjoner, kultur og religion - vi kaster rett og slett fra oss verdiene våre...

Hvorfor?
Det har jeg også lurt på - for å tekkes tilflyttere og andre trossamfunn, for at nye landsmenn ikke skal føle seg støtt, for at vi ikke skal være noe bedre, for at folk skal føle seg velkommen og hjemme... hva vet vel jeg...

Jeg kan ikke se for meg ett annet land i verden der man har gjort det samme som vi gjør i Norge, jeg kommer ikke på ett eneste land utenom Norge der representanter fra eksempelvis den muslimske befolkningen har gått ut og advart mot å bli mer muslimsk enn muslimene selv er.
Jeg kan heller ikke se for meg nordmenn i en muslimsk, hinduistisk eller hvilken som helst annen religiøs stat - der man med største selvfølge bygger opp fremmed religion og kultur, på bekostning av egen...

Hvorfor?
Man gjør nemlig ikke slikt - ikke om man har noe som helst respekt for eget folk, kultur, religion og arv.
At man ivaretar og verner om egen kultur og tro betyr ikke at man ikke skal gi rom for at folk kan praktisere sin tro og kultur i fred og fordragelighet, det må man nemlig forvente - fred og fordragelighet.

Personlig har jeg stor respekt for at vi er forskjellige, jeg har stor respekt for folks tro om det er kristendom, islam, buddhisme, jødedom, hinduisme eller hva det måtte være... liketil humanetikerne og ateistene får min respekt - fordi de er mennesker med samme rett til å tro på enten seg selv eller at det ikke er noe å tro på som jeg har til å tro at det er en Gud.

Jeg finner det veldig trist at vi er kommet så langt at barna våre nærmest må ha en skriftlig godkjenning til å være med på julegudstjenesten med skolen før jul - som det har blitt i vår iver etter tilrettelegging og redsel for å gi oss selv et fortrinn i eget land.
Jeg finner det veldig trist at vår religion gjennom mange år, kristendommen, er satt til side i undervisningen på skolen - fordi vi ikke må skape forskjell mellom vårt lands og andre religioner.
Jeg finner det trist at tradisjonsrike julesanger og religiøse høytider skal gjøres om, fordi de framstår upassende for andre trossamfunn.

Vi har feiret julehøytid, påskehøytid og pinsehøytid i landet vårt over mange, mange år.
Jeg har enda ikke opplevd et trossamfunn eller en religion som har stått fram og krevd sin rett til å ikke ha fri i disse høytidene eller til ikke å pålegges høytidstillegg når man må jobbe ei høytid med opprinnelse man anser som vas.

Neida-
Man krever barna fri fra deltakelse i alt som har med besøk i kirke før høytider, man krever de fri fra undervisning og man demonstrerer gjerne der man kan for å slippe enda mer.
At man tar i mot alle fordeler ved høytidene, for så å gjøre eksempelvis julesanger og høytiden med sitt budskap om til noe annet enn hva det er for egen tilpasning, framstår for meg som respektløst og uforståelig.
At vi sitter og ser på og lar det skje er nesten enda mer forunderlig.

Jeg har stor respekt for den muslimske dama i radio som sto opp for vår kristne arv og kultur i dette landet, som med største selvfølge sender med lapp til skolen om at hennes barn skal delta på skolegudstjenesten før jul - fordi hun har tro på at hennes egen religion er sterk nok, at hennes barn har godt av å lære om religon, kultur og arv i dette landet man bor i.
Jeg har stor respekt for den samme dama som sto opp for folk innad i egen religion med sin overbevisning, og igjen understreket at hennes tro skal makte å bære kunnskap om andre enn seg selv uten å bli truet.

Det er nemlig det ser du-
Å ha ei hjertens tro om det er innenfor den ene eller andre trosretningen er noe som skulle være sterkere enn frykten for andres tro.
Dersom man kan klare å være sterk i egen tro har man nemlig ikke noe å frykte om det er fra ateister, hinduister, muslimer eller kristne... eller noen som helst andre - liketil humanetikerne.

Jeg har tro for at i det man lar seg selv begynne å frykte andres tro og overbevisning, og det så mye at man ser seg nødt til å angripe ved enhver anledning der andres tro kommer til uttrykk - da har man lagt seg inn på en slitsom vei, en vei med manglende respekt og god grobunn for forakt og bråk.

Vi skulle i dette nydelige, norske landet, være glad for mangfoldet av kulturer og variasjoner. Samtidig skulle vi være langt mer bevisst vårt eget.
Det er helt feil etter min mening, at vi frarøver oss selv og våre barn både religiøs og kulturell arv som vi i praksis gjør mer og mer.

Jeg har til orientering ingenting imot at alle uansett bakgrunn har samme fri i høytidene, det understreker nemlig at høytidene er noe spesielt, er viktige, er nettopp høytidelige.

en god ting at det ikke er så mange twister som meg selv

Hvilken twist er du, har du tenkt på det noen gang?
Er du lakrisen, marsipanen, banantwisten (æææhk... tenker du kan hende nå...), kokosen..??

Om du ikke har tenkt på det, tipper jeg at du bruker litt tid til å tenke på det i alle fall etter at du har lest bloggen min i dag...


Sjefen kom inn på kontoret i dag.
Nå får vi se hvilken twist du er sa hun, før hun drysset pulten min med twist som hennes hyggelige ektemann har sendt med henne på jobb.

Hvilken twist jeg er spurte jeg undrende...
Ja sa hun, og fortalte at min kollega som sitter på et kontor i mellom oss allerede har fått sin twist - han er banantwisten.
Kan du tenke deg sa hun og pekte, den der... med banan..?

Jeg var den fortsatte hun, og plukket ut twisten som består av karamell med sjokoladetrekk...
Det var du vel svarte jeg, og hun undret seg noe før vi fant min twist - en twist som et lite, pitte lite øyeblikk fikk henne til å se på meg...

Jeg er nemlig den firkanta twisten med flytende karamell og nøtt inni.

Den der???
Ja, den der svarte jeg.
Hvorfor det spurte hun...
Fordi jeg er både firkantet, klossete, fyldig, myk i kantene, smakfull og ei nøtt svarte jeg.
Jaaaa, sa hun - du er det.
Jeg er forresten også lett å få øye på har jeg tenkt etter at hun gikk, samtidig som jeg godt kan overses også...

Enn meg da sa hun, hva er jeg?
Du sa jeg, du er hard - men smakfull, utholden, rund i kantene.
Sjefen har forresten ei nøytral utside også, man kan fort tro feil på innpakningen der altså... dessuten er karamelltwisten alltid til å stole på, har du tenkt på det noen gang eller?
Uansett hvor mye en sjokolade eller twist taper seg, du kan nesten alltid stole på at karamellen duger...

Hmmm sa hun så, undret seg videre og pekte i retning nedover i korridoren -
Hva med han karen der borte i gangen da?
Han sa jeg, han er sær...
Sær sa sjefen raskt og heftig spørrende i tonen...
Ja sa jeg, før jeg forklarte meg -
Han er det, jeg tror hun ga meg sitt stille samtykke om det før hun gikk.

For å utdype det litt mer -
Jeg har en fantastisk fin kollega i han borte i gangen, han karen som driver med forskning, som støtter seg til fakta og realiteter, det målbare og observerbare...
... jo, og i tillegg liker han ikke bare den musikken på radio som jeg sukker og stønner til fordi den er slitsom, han liker i tillegg banantwisten -
Tvisten som jeg kun vet en eneste person til som foretrekker, og det er min svigerbror som også er verdens flotteste kar - og en sær kar på sin måte igjen...

Jeg er glad vi har så mange forskjellige twister rundt oss - også de helt sære, de gjør nemlig en viktig forskjell i blant oss.
Sært er heller ikke negativt, jeg kan også være sær - noen kan det bare litt mer tydelig enn meg :-)

Det er også en god ting at det ikke er så mange twister som meg selv rundt meg -
både fordi det er nok med en av meg, men også fordi de da stikker av med mine twister fra sjefen sin pose...

det er en god ting i å være forberedt på det uforberedte...

Badvasken blir ikke som du hadde tenkt, når du hører fra stua at man skal prate om hvordan man lager barn...

Situasjonen er som følger:

Seksåringen din har gått inn på NRK-super og funnet Newton sine episoder om pubertet, og nå skal man vite hvordan barna blir til... ved hjelp av bilder og forklaringer...

Man kan si badvasken gikk unna i full fart, her er det best å komme seg ut til lillemor og høre om hun ikke vil se på noe annet - og i alle fall sitte sammen med henne...

... vi endte opp med det siste...

Advarsel sa de da programmet startet, selv inne på badet kunne jeg høre advarselen om at det ville være noen voksne som ville bli flaue når programmet ble vist...

Ikke meg tenkte jeg, og det ble jeg heller ikke -

Jeg kunne likevel tenke meg at vi utsatte denne greien med tilblivelsen av barn litt... pitte litt i alle fall...

Det gjorde vi altså ikke -

Neida, vi ble sittende å høre om mannens kjønnsorganer og damens kjønnsorganer, vi fikk se modell av mannens kjønnsorgan og modell av kvinnens kjønnsorgan...

Vi ble omstendig skolert i hvordan man kliner, for det vil man jo gjøre når man blir litt større - og for å forstå dette riktig var vi heldig å se Newton-dama kline i seg en av de største tomatene jeg noen gang har sett...

Hvordan mannen koser med kjønnsorganet sitt og hvordan dama koser med sitt fikk vi selvfølgelig også høre... og se...

Flere ganger underveis;

Skal vi ikke se på noe annet nå lillemor, dette trenger du ikke å se på enda...

Nå finner vi noe annet du, vi kan se om det er noe barne-TV...

Hallo, nå er det på tide å bytte kanal...

Neida du-

Lillemor tviholdt i fjernkontrollen på andre siden av seg enn der jeg satt, jeg vil se på dette...

Samtidig var det litt æsj og noen spørsmål; blir det sånn, gjør man det, det ser ikke bra ut...

Da programmet som heldigvis ikke er så langt var slutt begynte lillesmurfen på et nytt spørsmål til meg

"eadni, måtte du og mamma..."

Lillemor  kom på julebrødet hun var lovet til kveldsmat og stoppet midt i spørsmålet sitt -

Skulle ikke jeg få sånn til kveldsmat spurte hun så i stedet, og eadni kunne svare henne raskt, enkelt og i tillegg bli effektiv med kveldsmaten;

"Jo det skulle du lille venn, kom igjen så går vi og ordner..."

Det er, tenker jeg, viktig at barna får skikkelige svar når de spør. Det er også hensiktsmessig at man ikke avskjærer de helt, når de absolutt vil se på disse greiene...

...

Det er likevel slik at jeg hadde sett for meg disse greiene i alle fall fem år fram i tid, litt julekvelden på kjerringa ble det derfor - og jeg kan slå fast at det er en god ting i å være forberedt på det uforberedte...

de som eier tjenestene og selskapene blir spyttet og trampet på.

http://www.nrk.no/sognogfjordane/_-forakt-for-dei-folkevalde-og-demokratiet-1.12672324

Det skjer rundt oss hele tiden -

Smule for smule, bit for bit, kakestykke etter kakestykke...

Offentlige tjenester og selskap selges ut til store, sterke, tilfeldige, innenlandske og for all del utenlandske selskaper - med det til felles;

De er alle private.

Måten disse salgene foregår på er rett avskyelig -

Der meningene og ønskene til det norske folk, de som eier tjenestene og selskapene blir spyttet og trampet på.

Jeg følger Aarebrot sin tankegang fullt ut;

Når tid skal det gjøres opprør mot galskapen, hvor langt skal dette få gå?

Det finnes sider på fjesboka, det er demonstrasjoner i hovedstaden og rundt om fra tid til annen -

Men hvor er det politiske Norge og hvor er det offentlige Norge med sine protetster??

Man skulle da for svingende kunne forvente at de samme folkene som ikke får papirer til gjennomsyn før saker skal avgjøres sier i fra, tramper i gulvet og protesterer - vi betaler de da for det..?

... mangelen på respekt for at andre mener

Vi så det for ei tid tilbake siden, da det var terrorangrep i Frankrike...
Vi ser det i dag, etter et nytt terrorangrep i Frankrike...

Vi kommer helt sikkert til å se det igjen, ved nye terrorangrep enten i Frankrike, i Tyskland, I USA, i et av våre naboland eller for alt vi vet i Norge...

Bytt profilbilde, midlertidig riktig nok - likevel, vis din sympati til ofrene for den vanvittige terroren som herjer.
Folk gjør det, folk bytter profilbildet sitt - eller bytter og bytter, de legger i alle fall til farger og symboler ettersom hva det er som er greien.

Det er forresten ikke bare terror som gjør at folk endrer på profilbildet sitt, man gjør det også dersom det er politiske synspunkter og andre greier vi vil markere som anses viktige for oss. For litt tid siden var det regnbueflagget som var greien - i forbindelse med skeive dager og støtte til LHBT personer rundt om. Noen har faktisk beholdt regnbuesymbolet helt til nå, som det er de franske fargene vi skal omgi oss med.

Jeg har stor respekt for franskmennene, har stor empati for det de gjennomgår der nede nå om dagen. For under fem år siden var det vi nordmenn som satt og kjente på den grusomheten som terror bringer med seg - både hva følelser, opplevelser, fakta og ideologi angår... det er ikke vanskelig å ha empati med andre offer for terror.

Noe i meg kan likevel ikke stoppe og undres -
Hva med de land som lever i terror?
Dag og natt, uke etter uke, måned etter måned... år etter år...

Barn fødes inn i og eldre dør ut av terroren...
I mellom de barn som fødes og de eldre som dør fra terroren, er det utallige mennesker som lever i og som drepes av terror...

Det er forferdelig tragisk når samfunn blir angrepet og slått ut av en spesifikk og grusom handling som et terrorangrep er, jeg får meg likevel ikke fra å spørre -
Hva er det som gjør dette i behov for så mye større oppmerksomhet, handling og debatt enn det faktum at mennesker faktisk lever midt i en konstant terror?

Terror er terror, det er forkastelig, det er grusomt, det er umenneskelig, det er drepende og det er traumatiserende.
Det kan godt være jeg som er helt merkelig skrudd sammen, men i mitt hode er det slik at selv om handlingen i Frankrike nettopp er grusom, og uansett annen spesifikke enkelt angrep er like forferdelig - så er det flere eksempler på land med mennesker som opplever nettopp den konstante terroren -

Hvor er alle profilbilder i sympati med disse menneskene?

Igjen, jeg er kan hende skrudd litt rart i hop - men for meg ville det være mer naturlig med en symbolsk greie som sa noe om empati til land som konstant må forsvare seg mot terror -
Syria, Israel, befolkning i deler av Irak og en rekke andre folk...

Synagoger og jøder blir angrepet verden over,  mens vi har historien fra andre verdenskrig som burde si oss at dette en gang allerede har gått veldig galt - som burde få noen alarmklokker til å ringe for oss med tanke på eskalering av nettopp jødehatet og jødeforfølgelsen.
Hva har disse handlingen gjort med oss?
Hva er det som gjør at vi, med unntak av noen få kjente stemmer i media, sitter stille og ser på nettopp disse handlingene?

Når det kommer til LHBT, politikken i den forbindelse og menneskene - må jeg si at jeg har stor respekt for, empati for og innlevelse også her, og det skulle jo bare mangle ettersom jeg faktisk er lesbisk selv, og del av en regnbuefamilie.
Det har likevel ikke vært noe flagg på mitt profilbilde, så er det også bare nevnt.

Heller er jeg kjerringa mot strømmen og tenker man er i ferd med å kjøre over både kirke og den kristne religion, jeg må si kristne religion - det er nemlig den eneste religionen man drister seg til å utfordre slik jeg ser det... jeg kan ikke si meg enig i denne overkjøringen av menneskers tro og identitet, ergo er dette heller ikke noe jeg vil blafre ut over profilbildet mitt.

For å koke alt ned til en oppsummering mot slutten her -
Det er mye man kan si ved å bruke enkle symboler eller farger, sosiale medier er både veldig tilgjengelig og ikke minst synlig sted å vise hva man tenker og mener.
Likevel -
Jeg skulle ønske man tenkte grundig gjennom hver sak man kaster seg ut på, det tror jeg nemlig ikke alle gjør.
Og til sist, bare så det også er nevnt -
Jeg har stor respekt for alle som har formidlet sin empati gjennom farger og symboler på fb og andre steder, jeg har og stor respekt for forskjelligheten i meninger og synsinger...
... mangelen på respekt for at andre mener, synser og tror annerledes er vel nettopp det som gjør at vi sitter med ymse terror og elendighet som vi skal synse, mene og vise at vi har empati for gjennom symbolske handlinger...