Enn så lenge er det bare å sove og vente, vente på at oppturen starter, på at energien kommer tilbake.

Hva gjør man når kroppen sier stopp, når man ikke orker noe og man ikke en gang vet så mye som hvorfor..?

Tom og trøtt i kroppen, søvnig, konstant sliten, svimmel, kvalm, vondt...

Det kribler fra tærne til fingertuppene, det prikker rundt munnen og hodet verker.

Kroppens skrikende behov for å komme ut, for å røre på seg, for å gi musklene den utladningen de er i behov av, for å bruke energi... på ene siden...

Kroppens skrikende behov for bare å være, hvile, sove, spare på energi... på andre siden...

Se for deg at du trykker i deg ett eller annet til mat, får i deg litt kaffe og vann, kaffe og brus, kaffe og saft, kaffe og juice eller hva du enn måtte trø i deg - før du etter hvert stabler deg på føttene og gjør deg klar til dagens ut på tur i marka.

Jeg skal nå ta deg med ut på den for tiden mer eller mindre daglige ruten min i skauen;

Når du har fått satt i gang aktivitetsmåleren og kommet deg noen meter fra startpunktet, setter du forsiktig opp tempo ned etter veien og i retning havet.

Noen dager, som for tiden er ganske mange dager og heller mer en gitt periode, er det merkbart med vind ute.

Du kan kjenne det blåser i mot deg så du blir litt engstelig for at capsen din med den lille ekstra lengden på skyggesiden, skal blåse av deg og bli nok en erfaring på tap. Noen ganger snur du rett og slett capsen din bak-fram for å sikre deg mot vinden, andre ganger tar du rett sjansen på at vinden ikke blir for kraftig og sjefete - mens du forteller deg selv at det blir bedre når du kommer bort der stien vil ta deg opp i skogen.

Risikofylt for capsen din eller ikke -  du liker vinden, du kjenner den gjør deg godt, den blåser liksom litt grums ut av deg og du nyter både lyden av blæsten og tårespretten som kommer sammen med vinden.

Kan du så forestille deg at du inne i skogen først reagerer på de skarpe høstfargene som slår inn mot deg, gir deg hodepine og gjør det vanskelig for deg å fokusere med øynene - og så ett eller annet sted i skogen kjenner du brått at nå orker du ikke mer, føttene begynner smått å subbe langs skogsstien, ei kort tid er du litt redd for at du skal gå over ende.

Klok av erfaring sier du til deg selv at du kommer deg hjem - du må bare fortsette smått framover som du har gjort til nå, og forbereder deg mentalt på å nå ett og ett av de faste merkepunktene du for egen del har lagt inn på ruten du farter nærmest daglig.

Når du er ca tre femtedeler på ruten din passerer du en benk i en liten lysning, et slags kryss... du og du tenker du - den benken hadde vært deilig å bare lagt seg ned på... men du velger å fortsette, du har tross alt passert halve veien og den letteste delen av ruten står igjen før du er hjemme igjen.

Du fortsetter ruten din forbi den fristende benken, i lettelsens navn går veien pitte litt nedover før du igjen svinger mot venstre og gir deg hen bortetter asfalten - mot lysningen der du får den letteste delen av ruten din - en nedoverbakken som faktisk er en skikkelig nedoverbakke.

Når du løper smått nedover bakken kan du kjenne både at turkompisen din drar litt ekstra på, og du merker at asfalten ikke er det beste for henne - fordi hun begynner å sope klørne sine litt etter bakken her og der - i tillegg til at hun stikker snuten sin i grøftekanten både her og der hvor det finnes noe spennende å lukte på.

Du kan nesten se hustakene hjemme over tretoppene i skogen på nedsiden og vet at du er hjemme om et kvarters tid eller så, dermed løper beina brått litt lettere igjen.

Ned bakken, bortetter veien, inn på en ny vei, kryssing av neste og vips - du er igjen på en skogsvei med trær som bøyer seg over deg, jorder på siden og i det hele tatt så vakkert at du bare svever hjem mens svetten drypper av deg og du ikke lenger kjenner at pulsen er nesten halv annen gang så rask som når du sitter hjemme i sofa.

Den korte runden tar deg en liten time å komme gjennom, du tar deg sammen dag etter dag - får på tøy, kommer deg ut.
Brått en dag kjenner du at dette klarer du ikke, samvittigheten river i deg, viljen og ønsket etter å komme deg ut sliter mot kroppen som bare ikke kan stable seg opp - og du ender i stedet med å flate ut på sofa framfor peisen...
Du kommer deg ut neste dag og kanskje også neste, før du igjen kjenner at du klarer ikke - noe du skal til å kjenne ikke bare en dag, men en til og en til... etter hvert har du mistet tellingen på antall sofadager.

Det er aldri godt når kroppen sier at den ikke orker mer, uansett hva som ligger bak.
Det som er verre er når man ikke kjenner årsaken til stoppet, da har man heller ikke noe å jobbe ut fra - og blir gående i en slags vakuum.
Enn så lenge er det bare å sove og vente, vente på at oppturen starter, på at energien kommer tilbake.

Verdensdagen for psykisk helse

Det er snart verdens dagen for psykisk helse. Når man i dag snakker psykisk helse, snakker man gjerne også rus - de har nesten blitt ett disse to, psykisk helse og rus.
Du er klar over at du har en psykisk helse og at denne dagen derfor også gjelder for deg?

Har du noen gang levd sammen med noen som er avhengig av noe?
Avhengighet er så mangt vet du; det kan være alt fra sjokolade, sukker, tobakk, snus, spill, alkohol, narkotika som i hasj, amfetamin, heroin og andre opiater - og mer til både innen rusverdenen og innen det som i utgangspuktet er normaliteter, men blir en avhengighet.

Jeg har vokst opp med en farsan som var avhengig av alkohol.
Da han og mamma ved et tidspukt tidlig etter at farsan var flytta inn hos oss bestemte seg for at nå skulle de legge bort alkoholen, da gikk det greit for mamma - men for farsan ble det vanskelig- så vanskelig at han endte opp som periodedranker i stede.

Det ble hans vei og det ble vår erfaring med farsan og alkohol, han har sine perioder der han bare må drikke - da drikker han til han stuper, så stopper han og ting normaliseres igjen... inntil neste runde.

Tror du det er rusen som er fellesnevneren for greiene nevnt over?
I fall kan jeg bare fortelle deg at det er feil, fellesnevneren her er ikke rus - det er avhengighet. Når jeg skriver og snakker om avhengighet så er jeg ikke inne på tilfellene "jeg er så avhengig av kaffen min om morgenen forstår du, jeg bare må ha den". Heller ikke "disse er så gode, jeg bare må ha de når jeg ser de...".
Når jeg skriver om og snakker om avhengighet, så snakker jeg om den avhengigheten der man ikke klarer seg uten - der man ikke har et reelt valg på å la være lenger, der man faktisk opplever uro, aggresjon og annet ubehag når man ikke får dekket behovet sitt.

Om man er avhengig av noe som gir rus eller ikke - om navnet er tobakk, sjokolade, hasj, snus, sukker, spill eller alkohol - eller hva enn annet - avhengigheten er lik med både behov for hva det dreier seg om og uro om man ikke får det man trenger.
Om man er avhengig av noe som krever påfyll etter noen timer, dager, uker eller måneder - har ikke noe å si - trangen til å få dekket behovet sitt, symptombildet, oppbygging i forkant av at man kommer til selve inntak og tilfredsstillelse når man får tilfredsstilt behovet sitt - er det samme.

Om man befinner seg i et miljø der man ikke er alene, der bruken av sjokolade, tobakk, alkohol, snus, sukker, hasj eller annet er en generell og allmen greie - noe man gjør åpent og uten å tenke, da har man ikke spesielle utfordringer i forhold til bruk. Det er ikke noe som skulle tilsi at man trenger å stille spørsmål ved om man kan eller ikke kan, bør eller ikke bør, må eller ikke må ha det man må ha - dersom alle eller i alle fall flere rundt en bruker samme greien og bruken er normalisert - da er det ikke tema for ja eller nei til bruk.

Om man befinner seg i et miljø der man er alene med sin bruk, det alle er inneforstått med at bruken er ulovlig, der det er en generell oppfatning av at det er uheldig med bruk, eller det er en kjensgjerning at bruken er helseskadelig - dersom alle eller de fleste rundt en har en generell oppfatning av at det ikke er bra med bruk og man likevel tar et valg og ender opp med å bruke hva man enn bruker i smug - da har man straks en utfordring ekstra.

Tilbake til farsan, gode og snille farsan.
Farsan var verdens snilleste og beste farsan, han var hos oss fra jeg var 7 år. Farsan elsket oss, han oppdro oss, han stilte opp for oss - han tedde seg som en far og var den faren vi kjente.
- det var i mellom drikkeperiodene.

Når det nærmet seg en drikkeperiode begynte ting å endre seg i hjemmet hos oss.
Farsan trakk seg mer og mer tilbake for seg selv - garasjen, vedsjåen, fjøset, på farting - og han trakk mot sin egen familie.
Vi opplevde at mamma og farsan kranglet mer, når de ikke kranglet opplevde vi at det lå noe udefinert i luften mellom de.
Det var også et utallig antall løgner som ble servert både til mamma og oss barna fra farsan sin side, både for ikke å avsløres, for å sno seg unna når han ble avslørt, for å skaffe seg rom til å ruse seg og mer til. Skulle vi ut på noe kunne vi ikke komme oss ut snart nok, han hadde stor iver for å få oss ut. Skulle han ut på noe dro han i veldig, veldig god tid for på den måten å skaffe seg rom for å dekke sitt behov for påfyll.
Den betente stemningen i hjemmet ga seg utslag i krangel ikke bare mellom de to som skulle være voksen, det ble også mer kjefting på oss barna, man begynte å gå på tåhev rundt om i hjemmet - angsten for hva man har sagt feil, hva man har gjort feil, hva man skulle gjort, hva man skulle sagt, hvor man befant seg, hvor man ikke skulle være osv. osv.

Jeg - og mine søsken - kunne etter hvert vite hva som var i ferd med å skje, fordi det ble en vane, en syklus.
Farsan hadde begynt å merke behov for påfyll, det var etter hvert ikke vanskelig å snappe opp at han gikk rundt med uro i kroppen, abstinenser etter alkohol. Han skulle jo ikke drikke, egentlig, da de var blitt enige om å ikke nyte alkohol - og da han visste at han ikke tålte å drikke bare litt, å følge den normative bruken var uaktuelt for hans del.
Avhengigheten var der uansett hvordan man snudde og vendte på det. Når behovet for påfyll meldte seg ville han ikke få ro før han hadde fått dekket sitt behov, han kunne ikke få ro før - fordi kroppen krevde alkohol som medisin for uroen.

Så hva gjør man, hva gjorde farsan..?
I en gitt periode før han sprakk, før han tok løs på fylla, bygget det seg opp med uro, krangel, spetakkel og ufinheter i hjemmet.
Farsan sin måte å forberede seg til egentid og mulighet for rus på var ved å ikke bare peke på hva som reelt var eller kunne vært feil med både mamma og oss, han brukte en hver anledning til å slå ned på noe hos mamma først og fremst - men også hos oss barna.
Vi var vitne til kjefting, løgner, roping, gråt, beskyldninger som ikke bar rot i virkeligheten eller var vridd på for å tilpasses farsan. Det gikk tidvis så mange ufinheter i mellom de voksne, spesielt i retning mot mamma at det var rett grusomt å være barn å se på.
Enden på visa de årene vi bodde i farsan sitt hus, var at han kasta både mamma og oss da fem søsken på dør - så endte vi opp med å bo delvis hos besta og delvis hos tante og onkel til han var ferdig å drikke.
Da jeg var tretten år kjøpte mamma eget hus, vi flyttet dit - med farsan på lasset.
Fortsatt fikk vi samme opptrapping til fyllakulene, men til forskjell fra tiden i farsan sitt hus var det han som måtte ut når han drakk - mamma og vi da seks barn ble værende hjemme.

Hva vil jeg med dette, utlevere farsan og oss?
Nei.
Jeg kunne ikke tenke meg en annen farsan enn akkurat farsan, han var som nevnt over verdens beste farsan mellom drikkekulene.
Det jeg vil med dette er å peke på hva avhengigheten gjør med et menneske, det er nemlig slik at når en person blir avhengig av noe - da er det denne som blir styrende, man har ikke lenger noe reelt valg når det kommer til bruk - og man blir underliggende et handlingsmønster man vanskelig kan styre.

Som det var for farsan er det for veldig mange rundt oss - man starter opp med noe, man blir avhengig, man må dekke et behov - og man ender gjerne opp med å gjøre dette i smug over tid.
Det er ikke et spørsmål om man blir oppdaget, man blir alltid oppdaget - det er bare snakk om når tid dette skjer.
Jeg vil forholde meg til de tilfeller der avhengigheten, der bruken er noe som i utgangspunktet foregår  i det skjulte, i hemmelighet for omverden, for de aller fleste og i alle fall for familie og nær omgangskrets.

Veldig mange gjør som farsan, de skaffer seg rom for påfyll ved å søke egentid der man får mulighet til påfyll.
Farsan hadde garasje, vedsjå, fjøs og dro ut på farting - ikke alle har de mulighetene som farsan, men de har helt garantert sin form for garasje, vedsjå, fjøs og farting... poenget er at man har sine steder hva disse enn er.

Ikke alle går i måneder mellom påfyll heller, og det er ikke vesentlig.
Det som er av betydning er at det er akkurat det samme som skjer - man må skaffe seg rom for egentid, og før denne egentiden inntreffer vil man foreta en endring i miljøet man normalt befinner seg - man bygger opp til at det skal skapes et rom for egentid og påfyll.
Dessverre er det slik at der miljøet man befinner seg i er en familie, så vil det bli klinsj innad i familien.
Dersom man ikke har familie vil andre som står en nærmest være de som får oppleve å stå i denne klinsjen.

Jeg har jobbet med avhengighet i fem år og har møtt ganske mange personer som har ligget under for avhengighet, da i forhold til alkohol eller stoffer som ikke anses som akseptabel i samfunnet for øvrig.
Hva gjengen har vært til behandling for er ikke så viktig egentlig, fordi som sagt - avhengigheten er den samme.
Tilfeldigheter som har fått en til å starte, sykdom, uheldige valg, familiekriser, barndom... uendelig mange årsaker.
Vet du, det er faktisk slik at det har vært vanskeligst for de som er avhengig av noe legalt å innse at man har en utfordring og problem, enda verre er det nesten å se at det danner grunnlag for utfordringer i miljøet rundt en - spørsmålet blir om det kan være fordi det er så generelt og allment, noe så akseptert og vanlig at Ola Nordmann ikke tenker på det som problem?

Jeg har hørt og vært bort i personer som har vært avhengig av andre greier enn rus, mest kjent er tobakk, snus, sukker, mobiltelefoner, internett og spilling - i tillegg finnes det utallige andre greier man kan være avhengig av... (Fordi sjefen min har sagt meg noe om hva som passer seg og ikke passer seg for meg å skrive om, skal jeg ikke nevne flere ting jeg kommer på her...).

Som sagt tidligere -
Hva man er avhengig av er ikke det viktige, men hva det gjør med en som person - hvordan det påvirker både en selv og familie / venner.

Kan man bare slutte å være avhengig av noe?
Nei.
Kan man bare stoppe å fylle på med det kroppen skriker etter?
Nei.
Er en endring i inntaksmønster / påfyll noe som krever fokus og jobb?
Ja.
Er det noe som krever et livslangt fokus og jobb å holde seg unna?
Ja.


Jeg tør påstå at vi alle har en eller annen rundt oss som sliter med en eller annen psykisk lidelse eller har en avhengighet.
Nå er verdensdagen for psykisk helse rundt hjørnet.
Jeg vil at du som leser skal slå en tanke for at dette er en viktig dag med tanke på alle de rundt deg som sliter med enten en psykisk greie eller med avhengighet - som vi alt har lært at har blitt mer eller mindre som familie å regne.

Hva gjør avhengigheten med de rundt, det vil jeg skrive mer om en annen gang...

Kroppen min der i mot, er ikke alltid enig med hodet

Jeg er ingen jogge-person, egentlig... jeg liker å gå.
Jeg liker å gå i marka og på fjellet.
Jeg liker å gå ved havet og på innlandet.
Dette er greier jeg har gjort i mange år, hjemme i Finnmark, i Troms og eter at vi flytta sørover.

Den siste tiden har jeg faktisk også begynt å..,
Hva skal man egentlig kalle det?
 Jogge kjenner jeg blir litt feil, da det er noe med tempo og stil som jeg ikke ser for meg som jogging.
Gå eller gå fort er heller ikke akkurat passende, da pulsen skulle tilsi at jeg har passert det man vanligvis forbinder med å gå.
Tror kan hende at dersom man hadde en hybrid, som jo er så populært i våre dager, så ville jeg sagt at jeg er ute på en hybrid av jogging og vandring.

Når jeg går i marka eller på fjelltur, er det noe som skjer med eg -  ikke nødvendigvis puls som sier ikke prat til meg og i alle fall ikke forvent svar. Det hender jeg har en sånn puls, men på tur i fjellet eller marka der det er en del stigning - verker og skriker musklene så mye at det blir en eneste stor kamp å nå det jeg har satt meg som mål - men jeg liker å være på tur, liker å nå toppene.

Ved havet og på innlandet går det stort sett greit å gå - ikke noe spesielt verken opp eller ned, men noe ulent er det - så balansen får kjørt seg noe, og det kan være godt å ha en stav eller noe å støtte seg til.

Den siste tiden, siste to til tre uker har jeg gått og vært ute på denne hybriden min - det som ikke er verken gå eller jogge.
Har funnet meg ei sløyfe her hjemmefra, ned mot havet og opp etter kyststien - vi er fantastisk godt velsignet med denne kyststien må jeg bare si.
Fra havet følger jeg stien opp et pitte lite nivå, så fortsetter jeg på stien gjennom skogen - bortover, innover, litt opp og litt ned. Jeg må selvfølgelig følge stien med øynene hele tiden, for å unngå at jeg snubler i en stein, en kvist eller ei rot.
Det er godt å gå, det er godt å jogge de få meterne det forekommer og det er godt å være ute på hybriden.

Kroppen min der i mot, er ikke alltid enig med hodet i hva man opplever om det å være ute på disse turene.
Beina begynner ofte å prikke, spesielt høyre beinet. Når det prikker så starter det nede i tærne og fortsetter bak mot hæl, tar med seg ankelen og kryper oppover leggen og på det verste prikker det faktisk til og med nedre del av låret. Prikker og dovner bort mer eller mindre, jeg mister liksom følelse i beinet - og med det også litt kontroll over foten. Veldig ofte når dette skjer så har venstre beinet begynt å prikke ei tid før prikkingen i høyre beinet har nådd øverste del av legg og nedre del av lår... da er det bare til å kutte hybriden og legge seg inn på en slags intervall med rolig spasering og hybriden.

Ved et par anledninger nå har jeg vært inne i skogen, drøyt et par kilometer hjemmefra - og så kjenner jeg at kroppen ikke vil mer, den rett og slett bare vil ikke framover. Jeg fortsetter jo, men den hybriden jeg allerede driver med blir en enda mer kokko hybrid - da jeg går over fra mer eller mindre tripp-jogging, til musetripp-jogging hvor jeg må passe særs godt på beina mine, fordi jeg mer soper de etter meg enn løfter de. Jeg kan love deg at ikke ser det spesielt smart ut, ikke kjennes det spesielt godt ut - og det er ei lykke at jeg ikke pleier å møte på folk i skauen.
Når disse tilfellene slår til, er det bare tomt - rett og slett tomt. Hode er i svime, armene kjennes ut som dødvekt og beina oppfører seg på en måte som ikke lar seg forklare lett - hele kroppen skjelver på en måte på innsiden.

I går hadde jeg en slik runde, og for noen dager siden hadde jeg en helt sprø tur - da lurte jeg virkelig på om jeg bare skulle sette meg ned, eller legge meg ned i skogen - og hvordan jeg skulle komme meg hjem.

Hva skal jeg si?
Vel, musetripp-jogging tok meg hjem den ettermiddagen. Prikking, verking og nedsatt følelse i beina til tross - jeg kom meg hjem. Svimmel i hodet og skjelven i hele meg - jeg kom meg da hjem. Tom, helt peise tom på energitanken - men jeg kom meg hjem.

Det er sånn den er om dagen, kroppen min.
Jeg kan være oppe, være ute, være med på greier - og jeg går i senk etterpå. Det bare kommer, som lyn fra klar himmel - at jeg fysisk sett bare stuper... etter hvert lurer jeg naturlig nok på hva det kommer av, man skal da for farsken ikke bare stupe sånn uten videre.

I går kveld var vi hos naboene sammen med et vennepar.
Vi spiste deilig og lett spiselig middag sammen med god drikke - vi nøt med andre ord både vått og tørt i hyggelig selskap.
Barna lekte og frydet seg, de to største pusket seg hjem til spilling og alenetid - alt var helt topp. Ikke ble det sent heller, vi var hjemme og i seng til klokka var elleve om kvelden, og det er da ikke ei tid å snakke om i et sådant selskap.

I dag -
I dag fungerer ikke kroppen min igjen. Jeg har vært en tur ute med hunden, den ordinære sløyfen min ble kuttet ned med to og en halv kilometer - vi var hjemme etter i overkant av kun tre.
Allerede på vei hjemmefra og ned til havet før oppstigningen, den første kilometeren - kunne jeg kjenne at beina ikke fungerte. Da vi var kommet opp og skulle ta inn i skogen bestemte jeg meg for å korte ned sløyfen, kutte ut skogsstiene rett og slett. Likevel var det så vidt beina ville bære bortover og nedover, bortover og oppover hjem.
Etter at jeg kom hjem har jeg pusket litt rundt inne, siden har jeg dusjet og jeg har krøpet i seng til døsing og hodepine.
Nå sitter jeg oppe etter at lillemor hentet meg til å hjelpe henne med noe, men jeg kjenner at veien tilbake til sengen og slumring er kort - igjen har jeg ligget og kjent på det, det kjennes ut som om det er noe som ikke henger på greip i skrotten.

Vi får se videre -
Nå er lillemann hos kompisen på besøk, lillemor og konemor er ute med hunden en tur og leker seg - mens jeg skal opp og legge meg nedpå en stund... det kan jo være at man våkner opp til en ny og skinnende lørdag :-)

mens vi i prinsippet har solgt ræva av oss og i dag sitter igjen som ei tøs styrt av en pimpen sin.

http://www.nationen.no/debatt/bor-vi-avvikle-17-mai-feiringen/


Dette er noen skremmende tanker, tanker man ikke ønsker å ta inn over seg.
Å lese denne teksten får det til å skrike av motstand inni en hver sjel med kjærlighet til vårt eget Norge, at det i det hele tatt går an å få seg til å skrive slike ting.
Men -
Om du tenker over det som står i teksten, om du faktisk våger å ta innover deg de ordene og betydningen av ordene som er i teksten...

Jeg bestemte meg for å våge, og vet du - karen som skriver har etter mitt skjønn truffet spikeren på hodet.
DET er skremmende det!!!

Jeg tenkte for så vidt litt i samme gate da vi feiret grunnloven vår for noen få måneder siden, tror jeg skrev noe om det i bloggen min også.
Likevel -
Noen utfyllende tanker her...
Vi kan fortsette å feire 17 mai framover også, og vi vil trolig gjøre det. Grunnlaget for å feire 17 mai har likevel endret seg, da vi har gått fra å feire vår egen grunnlov til at vi nå i realiteten har en minnedag for den gang vi hadde egen grunnlov, en minnedag for den gang vi var et selvstendig folk.

Det er egentlig ganske utrolig hvordan vi nordmenn, klovnete sådanne, har latt oss lure til å tro at vi feirer egen selvstendighet - mens vi i prinsippet har solgt ræva av oss og i dag sitter igjen som ei tøs styrt av en pimpen sin.

Når man må fukte munnen med vann eller saft før man får avsluttet ei påbegynt setning, da forstår man at man er tørr i munnen.

To uker på den nye medisinen, med følgende status;
Både stivere i kroppen og betydelig mer øm / smertepåvirket i musklene. Alle bevegelser er vonde, trapper blir et marerit, snu seg i sengen kjennes ut som man har rygghaill, når man vil gråte i smerte hver gang man løfter armene...
Tørre slimhinner overalt der det er slimhinner og mulig å tørke ut. Svie i øynene fordi de er tørre, smårusk som vanligvis blinkes bort oppleves som sandpapir - blunke, blunke, gni og blunke.
Sår i nesen og bare til å peise på med konemor sin mentholatum for å holde fuktighet. Munnen, du vet den man bruker for å snakke... Kjære tid, når man skal snakke og munnen tørker ut... Når man må fukte munnen med vann eller saft før man får avsluttet ei påbegynt setning, da forstår man at man er tørr i munnen.
Pessen, når man er på grensen til å måtte kjøpe glidemiddel for å unngå å tørke på seg sår når man har vært en enkel tur på toalettet - da forstår man at det er på tide å slutte med de påbegynte medisinene, at det ikke er verdt det.

Etter to uker har jeg altså kuttet ut medisinen som skulle hjelpe på symptomer, fordi den både forverret symptomer jeg allerede vil bli kvitt og fordi jeg fikk andre ikke bærbare plager.
Nå har jeg vært ei ukes tid uten medisiner, og merker jeg noe endring..?
Jeg er fortsatt dels stiv i kroppen, det gjør fortsatt ekstra vondt å gå spesielt i trapper - men nå skal du lese...
Nettene har blitt bedre igjen, litt etter litt siste dagene - snur jeg meg på vanlig måte i senga igjen. Den konstante vondten i alle muskler har også gitt seg, litt heng i leggene fortsatt - ellers er jeg på en måte tilbake til de vanlige og kjente symptomene hva intensitet og lokalitet foreligger.
Slimhinnene, vel... Det kan se ut som det tar litt tid med akkurat den biten, jeg har siste par uker ved anledninger måtte åpne ene eller begge øykelokker med hånden - om det er fordi øyet er tørt eller fordi musklene rundt øyet ikke vil fungere er vel helst en annen sak... det må uansett grunn ha hjelp opp, spesielt om morgenen.
Øvrige slimhinner, som jo er hva jeg begynte å kommentere, kommer seg sakte - for eksempel trenger jeg fortsatt drikke tilgjengelig fordi jeg tørker ut i munnen... eller tyggis...

De siste par kveldene når jeg har lagt meg har jeg hatt så stor aktivitet i ryggmuskler og intercostal-muskler at det har kjentes, vanligvis kjenner jeg nemlig ikke så godt at det jobbes i disse musklene. I går kveld og kvelden før når jeg la meg ble jeg liggende å kjenne det nappe i nedre del av ryggen, på begge sider - ganske sprøtt egentlig.
Enda sprøere er det å kjenne muskulaturen i thorax, fordi man lett kan forveksle muskelaktiviteten der med brystsmerter. Jeg må ærlig innrømme at jeg ei veldig kort stund stilte meg selv spørsmål om brystsmerter, ble liggende å kjenne etter og forsøke å definere hva jeg egentlig kjente - en helt surrealistisk opplevelse må jeg bare erkjenne. Aktiviteten var ikke så intens at det var synlig, likevel så intens at jeg nærmest kunne kjenne brystet vibrere, nesten som kiling på innsiden av huden - vanskelig å beskrive, og trolig ennå vanskeligere å forstå.

Denne greien kompliserer en allerede komplisert sykdomshistorie for min del.
Kan du tenke deg å ha biologisk arv, gener, fra begge sider der hjertesykdom er det som tar mest liv... i tidlig alder..?
Kan du så tenke deg å ha en nevromuskulær greie som gjør at man får fysiske symptomer som veldig lett kan forveksles med brystsmerter / hjertekrampe..?
Jeg skal bare si en ting - det vil ikke være overraskende om jeg brått en dag fikk et hjerteinfarkt som ble oversett pga. bagatellisering, alternativt at det ble turer ut og inn for sjekk med brystsmerter - pga. at man ikke tar noen sjanser.
Til nå har jeg vært inne med brystsmerter en gang allerede, når jeg nå har ligget og kjent denne elendigheten over siste par kvelder i senga - tenker jeg nok det er forklaringen på de så kalte brystsmertene mine...

Sånn er det, det er hva man har å leve med - det er hva man skal forholde seg til.

En ting er i alle fall sikkert, det er hensiktsmessig å lære seg å kjenne kroppen sin. Det er hensiktsmessig å lære seg å kjenne sykdom med symptomer og forskjeller på ymse greier. Jeg er veldig glad for at jeg har en viss kjennskap til kropp og helse i sykepleiersekken min, det hjelper absolutt på når jeg skal være edruelig i oppfattelsen av hva jeg kjenner og der nest kunne roe ned akuttberedskapen som brer seg.

det var som å komme til en dårlig hobbypsykolog

I mars i år skrev jeg et blogginnlegg om den arvelige, nevrologiske sykdommen som viser seg ved symptomer i muskulatur - sykdommen som forkortes MC.
Jeg skrev litt om min opplevelse av sykdommen, fra oppvekst med sykdommen - uten kjennskap til den, til diagnostisering og litt hvordan det er å leve med de symptomer som foreligger.
Da jeg tilbake til 2016-2017 skrev om min avgang som klinisk sykepleier, hadde jeg bestemt meg for å ta de som måtte finne for godt å lese bloggen min med i min reise også i det jeg stiftet bekjentskap til diagnosen MC og veien videre med denne.

Jeg har kun kjent til sykdommen i fire - fem år.
Jeg har fortsette å leve som før jeg fikk en diagnose, jeg har gjort det jeg har villet og orket og jeg har fortsette å jobbe som før - det er det man gjør når man er et voksent, ansvarlig menneske.

Da vi bodde nordpå bevegde jeg skrotten min hjemmefra eller fra jobb og til sykehuset et par ganger i året for såkalt oppfølging, jeg sier såkalt for det var som å komme til en dårlig hobbypsykolog - det bare gjorde det frustrerte hodet mitt ennå mer frustrert, og muskler som var stive og i spenning ble ennå mer stiv og spent.
Nå har vi bodd på østlandet i drøyt tre år. Etter først å ha bedt fastlegen min om å henvise meg til spesialisthelsetjenesten for oppfølging, for så å bytte fastlege, så ha en sykehusinnleggelse og så ennå en etterpå det med spørsmål om både det ene og det andre, deretter selv å ta kontakt med rikshospitalet for så å få fastlegen til å henvise direkte til navngitt lege - på instruks fra denne, har jeg endelig kommet i et system der det faktisk viser seg å være noen som finner for godt at jeg skal ha oppfølging - som i oppfølging.

Jeg har vært innom riksen en gang, i min optimisme avtalte jeg en hyggelig dag i hovedstaden med min deilige konemor i etterkant av timen - en time jeg hadde satt av halv annen time til, inkludert konsultasjon og trikk tilbake til sentrum.
Det er bare å erkjenne først som sist at man trolig er noe grundig på dette sykehuset - konemor rakk både å gå i møte, bli ferdig i møte og labbe rundt i hovedstaden før jeg endelig var ferdig med det som skulle vise seg å være både konsultasjon - sjekk av hver eneste muskel fra tærne, opp etter bein, mage, rygg, armer og hode... alt skulle sjekkes - før ny konsultasjon. Må forstå jeg trodde en stund at jeg kom til å bli værende der resten av den i utgangspunktet så vakre sommerdagen. Tre timer nærmest, tre timer holdt man på.

En ting er det å selv være klar over / oppleve at man har vondt, at man er stiv, at man ikke klarer eller orker alt som man tilsynelatende skulle. En annen ting er det å få sjekket ut hele skrotten for så å få  direkte tilbakemelding om at man både har for liten bevegelighet i flere sentrale ledd med påfølgende symptomer, man har kontrakturer, man har for liten bevegelighet i brystkasse (det visste jeg fra før).
Sykehusinnleggelser, fall, snublefot, svimmel opptil flere dager i uken, kvalme, hodepine, tretthet... Mye av dette kan naturlig forklares med spente muskler i rygg, nakke, hode, brystkasse - og skrotten for øvrig.

Løsning?
Doktoren har lest en ny studie med utprøving av medisiner som ikke har vært prøvd ut på denne sykdommen tidligere, nå ønsket hun at jeg skulle prøve ut disse.
Joda - til nå har jeg vært veldig bestemt på at jeg ikke skal ha medisiner. Hjerterytmemedisiner, sterke medisiner mot epilepsi - nei takk, jeg lever heller med stivhet og vondt.
Greia er bare at periodene med stivhet kommer og går konstant, og ennå mer konstant er smerter som både er muskulære og i nerver - det er vondt med stor V - og det er i mer eller mindre grad noe som er konstant.
Etter hvert har jeg kommet dit hen at det ikke er så mye mer å gå på, det er ikke så mye å holde igjen på.
Dersom jeg kan ha mindre vondt, dersom jeg kan bli kvitt stivheten i alle fall redusere den litt, dersom jeg kan unngå å få så sterke tilfeller av vondt, svimmelhet, kvalme og mer til at jeg ender opp inneliggende med spørsmål om mer alvorlige greier, dersom jeg kan fortsette å gå på jobb som nå - ja, da får jeg heller prøve ut medisiner.
Det er det som er greien nå, jeg er i gang med utprøving av medisiner som har vært brukt i årevis på andre ting, men ikke på denne sykdommen før nå.
Hva skal jeg så si, etter å ha tatt medisinen i ei uke?
Det er egentlig for tidlig til å si noe som helst, i den grad det er noe å si er det dessverre at det pr. nå kjennes ut som jeg er stivere enn jeg var før jeg startet opp.

Vel -
Alt må sjekkes ut og enten avkreftes eller bekreftes før man kan konkludere med at det er musklene som lager trøbbel for en hver ting.
Søvn - For å finne ut av om det er søvnapné eller muskelspenninger som ligger til grunn for konstant tretthet skal man gjøre undersøkelser på søvn.
Pust - For å finne ut av hvor mye avvik det er i lungekapasitet skal man gjøre pusteprøver.

Ettersom det ikke er så mange med diagnosen i Norge er det få leger som kan nok og i det hele tatt noe om sykdommen.
Fastleger / allmennleger er uvitende sa den tilsynelatende kloke doktoren, hun fortsatte med å si at spesialistene rundt om kan lite og ingenting de også. Da jeg skulle gå sto den samme  legen nærmest og trippet i korridoren, hun spurte om hun fikk ta meg i hånden en gang til mens hun fortsatte med å spørre om jeg kunne tenke meg å snakke med/ være med professoren som underviser legestudenter.
Hva skal jeg si?
Det er greit og mer enn greit å kunne snakke med og ta del i undervisning omkring sykdom/ tilstand. På den annen side så fikk jeg assosiasjoner til filmen løvekvinnen og det sirkuset som var rundt personer som skilte seg ut for mange, mange år siden - personer som ble satt på utstilling, som ble til sirkusartister, til beskuing og underholdning... den samme opplevelsen hadde jeg i nord da man diagnostiserte meg...

Veien videre blir til mens man går.
Fortsettelse følger etter hvert.

Ikke overraskende banner og bærer folk seg

Man kan jo lure på hva, eller hvem, det er som er drivkraften bak det ene vedtaket rarere enn det andre fra ikke bare de blå i regjering - men også det som en gang var et arbeiderparti for arbeiderne.
Forsvarets uttalelser og synspunkter, som man jo skulle tro kom fra de som er de fremste ekspertene på feltet forsvar blir feid til side.

https://www.senterpartiet.no/aktuelt/senterpartiet-advarer-a-legge-ned-andoya-flystasjon-er-et-historisk-feilgrep-av-regjeringen-og-arbeiderpartiet


Vel, det mangler ikke på historie når det kommer til å høre eller ikke høre på fagfolk, på profesjonene, på de som kjenner til hvor skoen trykker innenfor det gitte fagområde
- Forsvaret, helsevesenet, barnehager, politi og for så vidt også skoler - det er liten tradisjon for å lytte til de som kjenner utfordringer og behov... dessverre.

Nå er det Andøya flystasjon, vi har samtidig den bedrøvelige luftamulansetjenesten som herjer lenger nord, sykepleiermangelen, mangel på helsesøstre, mangel på jordmødre, mangel på førskolelærere...
Man har kommet et lite stykke på vei i skolen når det kommer til lærertetthet, men man er ikke i mål der heller ennå dessverre. Vi har i tillegg fiskere sine advarsler og bønner i forhold til fiskekvoter som ryker utenlands i store mengder, og bøndene sine argumenter, råd og advarsler med tanke på norsk matjord og norsk mat - her snakker vi kvalitetsmat.

For meg er det slik at om noen vender meg ryggen så skal det jammen litt til for at jeg skal stole på vedkommende igjen, jeg velger meg gjerne andre venner eller tilhørigheter.
Jeg lar meg derfor forundre over hvordan folk i distriktene kan oppleve å miste lensmannskontor, miste jordmor, miste livsviktig pasienttransport, miste skoler, miste sykehjem, miste arbeidsplasser og levebrød - Ikke overraskende banner og bærer folk seg i fortvilelse over tap av tjenester og likevel dere, likevel hegnes det om det som ligger bak tapet.

 Det er jeg ferdig med dere-
Jeg er ferdig med å gi min støtte til de som i praksis bygger ned distriktene ved å fjerne det som gir muligheter til å bli værende - både arbeidsplasser og trygghet i form av utrykningsetater.
Jeg er ferdig med å gi min støtte til de som selger ut natur-ressursene våre litt etter litt til utlandet.
Jeg er ferdig med å gi min støtte til de som fremmer velstand for en liten gruppe framfor fellesskapet.
Jeg er ferdig med å gi min støtte til de som setter Europas lover, ve og vel framfor nasjonale lover, ve og vel.
Jeg er også ferdig med å gi min støtte til de som ikke kan se at vi bokstavlig talt må satse på noe av det beste hos oss selv - på landejorda, på jordbruket, på fin frukt og grønt i verdensklasse, på korn i verdensklasse og på kjøtt og fjærkre i verdensklasse.