De gamle rundt oss er langt på ve til å bli den gruppe mennesker samfunnet behandler dårligst av alle.

http://www.viralomania.com/gammel-dame-piano/

Hvem hadde trodd at gamlemor med rulatoren sin skulle parkere den for så å sette seg til ved piano midt i byen?
Hvem hadde vel trodd at det skulle bli annet enn ding dong på piano, når man så at hun satte seg?
Hvem hadde trodd at de krokete og stive gamle fingrene skulle klare å kunsten å håndtere et piano?

Den gamle skrotten levner til ved piano -
Bevegelsene, touchen med tangentene, kroppsspråket... det er så tydelig, det er så sterkt -
Det bringer med seg glede, erfaring, styrke og mestring...
Det bringer med seg livskvalitet...

De gamle rundt oss er langt på vei til å bli den gruppe mennesker samfunnet behandler dårligst av alle -
Rettigheter og brudd på rettigheter, forsvarlighet og uforsvarlighet, frihet og overkjøring av frihet, lovnader og løgn, helsetjenester og mangel på helsetjenester...
...ensomhet og sorg, vilje og tvang...

Jeg er ikke stolt av måten vi behandler våre eldre på i et av verdens rikeste land, det er og bedrøvelig å høre politikere prate eldrepolitikk og forbedring av denne - mens man ser at det i realiteten blir verre og verre for våre respektive eldre.

Mange som bor hjemme alene lever i ensomhet, og er de hjelpetrengende er de enda mer utsatt.
Mange som har behov for institusjonsplass er mer eller mindre pålagt å klare seg selv hjemme, fordi man ikke har plasser til de.
Mange som har kommet til sykehjem opplever å bli plassert i en stol uten noe som skjer gjennom en hel dag om man ser bort fra en hvil i senga før de kan hende kommer opp i en stol igjen.
Noen opplever og å miste sykehjemsplassen sin, fordi kommunen finner det bedre å plassere de i omsorgsboliger - leiligheter beregnet for helt andre personer enn sykehjemspasienten.

Våre eldre har hatt et driftig liv, de har bidratt og de har produsert for samfunnet.
Våre eldre har kjempet kamper for oss, stått på barrierer og ytt masse for at vi kan ha det så godt som vi har det i dag.
Våre eldre har lagt til rette for de verdier og holdninger vi i dag sporer i samfunnet vårt.

Det er pinlig og det er skammelig...
Det er smertelig og det er trist at vi gjengjelder det våre eldre har lagt ned for oss med den utakk og selviskheten vi i dag ser over det ganske land.

...har du da kjent hvor deilig den anelsen parfyme hun har på seg blander seg med lukten som bare er henne?

Har du noen gang tilfeldig sittet på siden av en person - dame eller mann, som har vært litt uheldig på morningen da man porsjonerte ut parfyme?
Har du noen gang kommet inn i et rom, og kan være helt sikker på at en bestemt person allerede er kommet deg i forkant - fordi du lukter parfymen etter denne?
Har du noen ganger satt i gang å nyse - en gang, to, tre, fire... åtte, ni, ti ganger - fordi rommet er fullt av for eksempel parfyme?
Har du noen gang fått kløe i halsen med påfølgende irritabel tørrhoste som ikke gir seg, og du vet det skyldes luften i rommet du sitter?
Har du sittet på siden av din kjære noen ganger, har du da kjent hvor deilig den anelsen parfyme hun har på seg blander seg med lukten som bare er henne?

Har du astma?

Jeg har astma.

Jeg har kjent den deilige lukten både av kjæresten min - og av kjæresten min når hun har en aning av yndlingsparfymen sin på seg.

Jeg har og - så mange ganger at jeg ikke har tellingen lenger - tilfeldigvis sittet på siden av en person som på mitt fagspråk har det man forstår som overdosert parfymeringen på morningen.
Jeg har kommet inn i rom der det ikke er bare en type, men gjerne både en og to og tre typer parfymer  av typen som setter seg i luftveissystemet.
Jeg har kommet inn i rom ved utskiftning, der ei gruppe går inn og ei ut. Når gruppen jeg tilhører gjerne uten merkbar parfymering kommer inn i rommet, er rommet allerede fylt opp med kraftig parfymedunst.
Jeg har ganske mange ganger satt i gang å nyse - ikke en enkeltstående nys, men opp i ti til femten nys etter hverandre.
Jeg har ganske mange tilfeller av irritasjonshoste, tørrhoste som kommer på grunn av kløe i halsen, på bakgrunn av luftkvaliteten i rommet jeg befinner meg.

Jeg liker lukten av parfyme, og har spesielle parfymer jeg holder mer av enn andre.
Jeg liker veldig godt når konemor har på seg en aning av sin yndlingsparfyme, da lukter hun en deilig blanding av sin vanlige gode seg og en tilført ekstra godlukt.
Det går nemlig an å porsjonere ut parfyme på en sånn måte at det er levelig for de rundt, også for mange personer som i utgangspunktet reagerer på parfyme.
Jeg har opplevd dager da jeg har hatt så vondt i hodet, og så store utfordringer på konsentrasjon og fokus som følge av rennende øyne, irritasjonshoste og mer eller mindre svimmelhet - på grunn av en luftkvalitet som har vært forurenset på parfyme, deodoranter, aftershave, nyrøykte personer, snus, avskårne blomster...

Et møte jeg var på for lang tid siden nå var sammen med hovedverneombudet. Da jeg allerede før møtestart dro fram ventolinen, dro han fram sin blokk med avviksmeldinger.
Dersom man kommer til et møte og luftkvaliteten er så dårlig at det blir vanskelig å være, at man må ty til medisiner - da er det på tide med avviksmeldinger sa han... og han har et poeng.

Det er kjempeslitsomt å være en person som reagerer på diverse lukter og stoffer, og det er etter hvert så mange som reagerer at det er rart vi fortsatt tillater mye av disse tingene på steder folk samles / møtes.
Jeg har i tillegg til disse episodene på jobb hatt store problemer når jeg har kjørt buss og vært i fly. Jeg har opplevd flyvertinner med så kraftig parfymering at det har vært vondt hver gang denne passerer i løpet av flyturen. Jeg har og opplevd både å måtte flytte meg bak i buss fordi bussjåføren har overdosert parfymeringen sin, og jeg har gått av bussen fordi det har vært en heftig lapskaus av parfyme, tobakk, aftershave og fuglene vet hva på bussen.

Jeg skulle så veldig ønske at i alle fall de som kjører buss, de som yter service i fly, de som jobber i det offentlige og gjerne mange andre og - hadde tenkt seg om i forhold til alle de mennesker som får en tyngre dag, som får symptomer og som blir syke av alle disse luktene / stoffene.

Neeeei, ikke tåfisen Elgen!

Hjemme hos oss har vi en liten kar som kommer fram fra tid til annen når det er noe spesielt som har skjedd, skal skje eller det er en spesiell anledning - det er Elgen.

Elgen bor i ei skuff på rommet til mamma og eadni, det har han gjort siden han ble med oss fra sverige for tre år siden nå. Han har ingen tenner, det er fordi svenskene tok ut tennene hans en gang fordi de var redd for å bli bitt. Elgen er snill og biter ikke, men han er veldig glad i å lukte på tåfis... gjerne også snoske på tåfis om han får sjanse til det.

Her i Smurfeland har Elgen blitt en koseklump, han har og fått være med oss på ferier og på han har fått være med oss på noen turer ut i marka - da koser han seg råmasse

 For det meste ligger han hjemme i skuffen sin - sover og passer huset... Om det hadde kommet noen hadde han nok ligget musestille i redsel for fremmede.

Elgen har blitt et familiemedlem hos oss - en venn og en trøst i mange situasjoner. Han gjør sine betraktninger, stiller sine spørsmål og undrer seg over så mangt...

Jeg tenker jeg vil dele noen historier med Elgen med dere, og da er det naturlig å starte med en og anna fra den første tiden han var hos oss, så kommer det andre etter hvert.

Elgen kommer innom på sitt etter hvert vanlige kveldsbesøk, dette i en periode der man trenger å få tannpussen innarbeide skikkelig...

Lillemor hopper til sengs og kravler i vei, hun kan nesten ikke komme fort nok under dyna - enn om elgen får tak i tåfisen hennes…

Elgen vet du hva??

Lillemor forteller ivrig om dagen sin, "Mamma og bror og lillemor og eadni har spist is i dag..."

Har dere det, i dag - på en mandag?

Elgen er kjempeforfær.

Lillemor ler sin trillende latter  jaaa, vi har det elgen.

Hva har du gjort mer i dag da spør elgen, i barnehagen?

Lillemor forteller ivrig om humpedissa, sølepytter, tegnesaker og om uheldigheter som knall og fall. 

Du og du lillemor, for en spennende dag.

Elgen snuser -

snus, snus, snus… lillemor, har du pusset tennene dine?

Lillemor ler igjen, jaaa

Elgen snuser mer, har du spist fluor?

Lillemor ler enda mer, hijaa det har jeg

Elgen spør lillemor om han kan få se i munnen hennes, han synes nemlig det er så artig å se på nypussa tenner. Lillemor gaper så høyt hun klarer, og små melketenner skinner i mot.

Her var det rent og pent lillemor, du er kjempeflink.

Elgen tar tak i dyna til lillemor, sliter og drar i den. Lillemor ler, litt usikker og litt redd for hva elgen skal finne på.

Snus, snus, snus -

Elgen stikker snuta under dyna, lukter jeg tåfis?

Elgen er veldig glad i tåfis, lukte litt på tåfisen… og kanskje smake bare pittelitt på den…

Neeeei, ikke tåfisen elgen!

Lillemor holder igjen på dyna si, hun vil ikke at elgen skal lukte på tåfisen hennes. Elgen får først et snurt uttrykk i ansiktet sitt, men blir fort glad igjen når eadni forklarer han at det ikke er alle som liker at man skal lukte på tåfisen, og i alle fall ikke smake på den.

Elgen spør lillemor om det er ålreit at han ligger i armkroken hennes mens hun synger aftenbønnen sin, og det er det. Lillemor legger armen sin rundt elgen og drar han godt inn i halsgropen sin, hun synger aftenbønnen sin og susser både eadni og elgen etterpå.

Elgen sliter i dyna og former den godt rundt lillemor før han bøyer seg fram og snosker på henne -

Natta lillemor sier elgen.

Natta elgen sier lillemor.

...har å gjøre med en naturlig åpenhet.

http://www.gaysir.no/artikkel.cfm?cid=16539

For meg oppleves dette veldig merkelig, at man har behov for en åpenhetskampanje.
Jeg tenker at enten er jeg og har jeg vært veldig heldig med mine arbeidsplasser, jeg må være en veldig likende person eller det er rent tilfeldig at jeg har vært så heldig.

Jeg tror vel egentlig ikke årsaken er at jeg er så veldig likende som person - kan godt hende jeg er det, men det er tvilsomt årsaken til at jeg ikke har opplevd behov for noen åpenhetskampanje eller spesielle fokus på hvor vidt jeg er skeiv eller ikke skeiv i jobbene jeg har hatt.

Er det byen jeg bor i som er spesielt fin å bo i, er vi spesielt flink til å innkludere alle typer mennesker og god på å ikke bry oss om kjønn?
Jeg tror ikke det heller, ettersom jeg har bodd i og utenfor hovedstaden med jobb på sykehus både innenfor og utenfor bygrensa. Jeg har bodd og jobbet i en landsby i Finnmark om man kan si det, og jeg har bodd og jobbet noen år i nordens paris - både i UNN systemet og i kommunen.

Til nå har jeg opplevd naturlig imøtekommelse, naturlig tilnærming, naturlige undringer og bort sett fra ett eneste tilfelle av en fanatisk ekstravakt på et av mine tidligere arbeidssteder (se eget blogginnlegg) har jeg utelukkende naturlige og vennlige relasjoner.
Vi har og opplevd utelukkende gode relasjoner både i barnehager og skole der ungene er.

Hva kan det så komme av, at behovet for åpenhet og tilpassing ikke har vært framtredende og stort der jeg har befunnet meg?

Jeg tror det har å gjøre med en naturlig åpenhet.
Har du som hetrofil noen gang opplevd at du har hatt behov for en åpenhetskampanje, og i så fall - hvorfor eller hvorfor ikke tror du?

Det kunne jo være at det fantes en og annen som ville reagert dersom det kom for en dag at du er hetrofil - reaksjoner både i form av usikkerhet og engstelse, enn om du skulle finne på å legge deg etter en?
Det kan også være at det går en eller flere personer rundt deg til daglig og mistenker at du er hetro, kanskje så sterkt at de bare har slått det fast for seg selv.
At du ikke har fått noen reaksjon fra disse kan selvfølgelig være at de har gått noen runder med seg selv og funnet ut at du med stor sannsylighet er okey likevel... eller de rett og slett er redd for at de skal anses som diskriminerende og dermed holder seg selv godt i tøyle mens dere er på jobb, så kan de heller snakke ut om sine hetromistanker når de kommer hjem.

Jeg tror mitt manglende behov for åpenhetskampanje og min manglende erfaring med at meg på skeiva skal være et problem og en utfordring på arbeidsplassen min, ligger i min naturlige åpenhet.

En dyktig og fin sjef jeg hadde et tidligere arbeidssted sa flere ganger til meg at hun setter veldig høyt hvordan jeg er så naturlig åpen, hvordan det faller seg så naturlig å snakke om konemor og vår lille familie uten at det blir gjort til noe spesielt og annerledes.

Jeg har tro for at man ved å la ting være naturlig, ved å ikke gjøre de til en stor greie, oppnår naturlige  relasjoner.
At det finnes steder i dag som har behov for åpenhetskampanjer er trist, og peker samtidig på at vi har et lite stykke igjen å gå...
...
Kan hende har jeg faktisk og vært veldig heldig med de plassene jeg har vært på - både i storbyen, på landsbygda, i landsbyen og i den lille storbyen jeg pr. nå bor :-)

Nettopp sa karen, nettopp sa jeg - så godt at vi snakker samme språk.

Jeg fikk plutselig opp et blinkende gult lys da jeg var ute og kjørte her i starten på forrige uke, og nei - det var ikke blinkelyset...

Første jeg stusset på var at glødingen gikk så fort da jeg startet opp bilen at jeg ikke en gang fikk med meg at det lyste.
Når glødelampen begynte å blinke pent som et blinkelys i rundkjøring og kryss må jeg medgi at jeg ble en tanke varm i topplokket, behovet for å snakke med bildoktoren var absolutt til stede.

Ring - ring...
Velkommen til Sulland Tromsø, for ditt trykk 1, for datt trykk 2 osv.
Jeg trykket pent på 2 tallet og kom videre til verkstedet, hvor jeg fikk forklart situasjonen og samtidig kunne legge på røret med viten om at Emil som bilen vår heter hadde time til sjekk og avlesing et par tre dager senere. Det ble informert og forsikret om at jeg trygt kunne kjøre bilen så lenge vi snakket om gule lys, blinkende eller konstante - men dersom det dukker opp et rødt lys måtte jeg stoppe... noe til og med jeg visste fra før...

Da jeg rullet opp på en parkering ved sykhuset dagen etter at jeg fikk bestilt time, begynte motorlampen også å lyse gult. Men i alle dager tenkte jeg, hva er det som er i ferd med å skje - og så for meg rene multiorgansvikten på vår egen Emil.

De er veldig hyggelige på Sulland, smiler og forklarer uten at man kjenner seg helt dum på siden av de.
Hva er det vi snakker om her spurte jeg i det jeg skulle gi fra meg nøklene, er bilen i ferd med å dø for oss?
Neeei, han dro på det... det er vanskelig å si fordi det kan være så mangt fortsatte han.

Jeg er som jeg trolig har formidlet tidligere i bloggen, en barnlig og enkel sjel - og liker å få ting konkret og gjerne i bilder.
Jeg er også sykepleier med hva nå enn det måtte innebære, blant annet er vi sykepleiere praktiske... vi liker også å være direkte...

Okey, nå skal du høre her sa jeg til den hyggelige mannen - eller gutten om man vil, du må prate et språk jeg forstår...
Jeg er sykepleier og på mitt område snakker vi hjerteinfarkt, lungebetennelser, forkjølelser og mye annet - forstår vi hverandre nå?
Joda svarte gutten, vi skal ta bilen inn til bildoktoren og så hører du fra oss når vi har stillet diagnosen.

Man begynte å jobbe med bilen fredags morgen kl. 0800, og kl. 0900 ringte den hyggelige karen fra Sulland meg og sa at de hadde funnet feilen.
Sensor til turboen måtte byttes, noe som selvfølgelig ville koste litt - men de hadde alt som skulle til og kunne fikse det umiddelbart om jeg ville. Jeg kunne også velge å utsette reperasjonen, kjøre litt i byen - men man ville ikke gi noe garanti for at bilen holdt på langkjøring... og heller ikke i byen for øvrig.
Ting blir vel bare verre av å utsette de, så vi tok det med det samme.

Da jeg kom for å hente Emil om ettermiddagen kunne den samme hyggelige mannen fortelle meg at vi ikke snakket hjerteinfarkt, heller en lungebetennelse. Han fortsatte med å fortelle meg at jeg nok kunne ha ventet med reperasjonen, men at det kunne forverres.
Ja kunne jeg skyte inn, og som vi vet er en ubehandlet lungebetennelse ikke det man ønsker å bære rundt på - da man ut fra erfaring vet at tilstanden ofte forverres.
Nettopp sa karen, nettopp sa jeg - så godt at vi snakker samme språk.

Det er veldig deilig å ha pålitelige, serviceinnstilte og hyggelige bilsykehus - når man først er uheldig.

...det lukter kraftig bæsj, men det må du ikke si...

Jeg elsker å være sammen med unger, og jeg digger det når de kommer med diverse utsagn som bare småtasser kan komme med - som i dag da lillemor virkelig hadde en fin greie;

Lillemor satt på toalettet i sta, og i den forbindelse spurte hun meg om det luktet vondt der inne.
Neida svarte jeg, det lukter blomster...
Da var lille smurfen min kjapp i svaret sitt -
Nei eadni, det lukter ikke blomster det lukter bæsj.
Og videre -
Mamma sier det lukter blomster når hun bæsjer, men det gjør ikke det. Det lukter kraftig bæsj, men det må du ikke si til henne, da blir hun lei seg for hun tror det lukter blomster.

...mange med oss som kan kjenne avsky og sinne i retning den overgriperen...

Kristine Fjelseth er ei ung kvinne som blogger om sin opplevelse med seksuelle overgrep.
Hun beskriver en oppvekst med seksuelle overgrep utført av tillitsperson fra hun var fire år gammel til un var elleve - tolv år, har du lest innlegget hennes??

Det er sterkt å lese om hvordan barndommen til ei lita jente på fire år blir snudd på hodet, hvordan tilværelsen og tilliten til voksne og til samfunnet for øvrig endrer seg. Det er hjerteskjærende å lese om hvordan ei jente som trolig har startet brytningen mellom barn og ungdom tvinges i kne av angst og av fysiske og psykiske smerter og ubehag.

Barnet, eller den spe ungdommen på elleve - tolv år, klarer ikke umiddelbart å se sammenhengen med de plutselige angstanfallene og overgrepene. Kroppen til jenta gjør det den kan best i slike situasjoner - den verner jenta mot for mange inntrykk, mot å lide overlast - den stenger de neste dagene av, fortrenger inntrykk, tanker og følelser.

Ordene jenta bruker i bloggen sin er sterke og frastøtende; "du gjorde inbrudd på kroppen min, den lille barnekroppen."

Jeg kjenner det, du kjenner det trolig også og jeg er sikker på at det er mange med oss som kan kjenne avsky og sinne i retning den overgriperen som har gått til dette angrepet på den lille jenta - mange av oss er foreldre eller besteforeldre til små barn i den aktuelle alderen.
Om noen hadde gjort mot et av mine barn noe av det denne jenta har opplevd, da vet jeg ikke hva jeg som mor hadde vært i stand til å gjøre...

Den unge kvinnen forteller om fortsatt kroppslige og psykiske ubehag, hun forteller om kvalme, angst, søvnproblemer og hun stiller spørsmål ved hvor lenge hun skal slite som hun gjør nå - om det er noe som skal henge ved henne livet ut. Vi får høre om PTSD, en diagnose gitt til personer som har opplevd betydelige traumer.
Den unge kvinnen reflekterer og over det vanvittige i at hun trolig må leve et liv som for alltid vil være preget av overgrepene, mens hennes overgrepsmann etter å ha sonet et par korte år i fengsel kan leve som om ingenting er skjedd - det er lite trolig at han sliter med de samme plagene som hun gjør i alle fall.

---

Det er gått en dag siden jeg leste innlegget til Kristine, hun har med sin historie festet seg litt i tankene mine og jeg kjenner jeg har lyst til å fortelle denne unge kvinnen noe;

Det går an å skape seg et fullverdig og godt liv på tross av en barndom ødelagt av traumer.
Det er mulig å bekjempe den angsten som følger i etterkant av år med overgrep i barndommen - både seksuelle, voldelige og psykiske overgrep.
Det er mulig å ta kontrollen på, bli sjef i eget liv igjen.

Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at det finnes en snarvei, eller i det minste en vei som ikke er så krøkete og tung å gå - det kan jeg dessverre ikke.

Det jeg kan si deg er at det vil koste -
Både tid, krefter, tårer, smerter, relasjoner og mer til - men det er mulig.
Trolig vil du måtte venne deg til angsten din, fordi den med stor sannsynlighet vil følge deg for resten av livet ditt - det gode er at du kan klare å kvitte deg med tilhengeren PTSD.
Angsten kan bli din venn, du kan komme til en dag der du faktisk kan dra god nytte av angsten din, der du er glad for det du har lært om deg selv og om andre mennesker som følge av ufrivillig å ha stiftet bekjentskap med angsten.

For noen år siden nå, opplevde jeg en veldig fin psykolog som sa til meg omtrent disse ordene:
"Personer som har oppleved en brøkdel av det du har går ut og inn av institusjoner og har problemer med å fungere i samfunnet".
Ei anna dame som sto meg veldig nært sa disse ordene:
"om noen år Roshild, så vil du oppleve at du kan bruke dette til noe positivt..."

Om jeg ikke hadde blitt satt så ut av det som ble sagt, og ikke minst - om jeg ikke hadde den store respekten for, tiltroen til og kjærligheten til denne voksne dama med det siste utsagnet, så tror jeg at jeg hadde sopet til henne.

Det skulle i midlertid vise seg at den kloke damen hadde rett i det hun sa.
Jeg besemte meg en gang rundt den tiden for at jeg ikke skal være avhengig av noen, jeg skal opp og jeg skal fram - jeg skal besørge min egen inntekt og jeg skal definitivt ikke ut og inn av noen institusjon.
Angsten har fulgt meg gjennom disse årene, men dog som en god venn de siste årene - den har blitt et barometer som forteller meg noe om ståa i tilværelsen, og jeg kan i dag si jeg er glad jeg har en venn som heter generell angst.

Om noen hadde kommet til meg for 20 år siden og sagt at jeg i dag skulle være i full jobb, være hovedtillitsvalgt for over tre hundre sykepleiere der stor del av jobben dreier seg om å snakke framfor og med masse mennesker  (i stor grad fremmede mennesker) - ja, om jeg ikke hadde sopet de over øynene så hadde jeg i alle fall sendt de på dør.

Jeg er veldig fornøyd med livet mitt i dag, og ville i dag ikke unvært noe - om noen hadde fortalt meg at jeg skulle si det for tyve år siden, ja da hadde jeg sopet de over øynene...