Det er ubeskrivelig hardt å oppdage at man er annerledes.

http://debatt.nordlys.no/article/vi-kan-ikke-anbefale-noen-ga-i

Man skal være veldig forsiktig med å blande profesjonelle roller med egne, private meninger.
Ja, man er en hel person.
Ja, man farges av helheten i den man er.
Desto viktigare er det at man tänker seg om før man påtar seg en rolle der sjansen er stor for at det blir kaos mellom det jeg mener personlig og det rent faglige i en sak - det krever jammen sant sin person å klare å ballansere disse tingene.

Jeg mener selv jeg er veldig bevisst på og flink til å ballansere hva jeg mener og hva HTV Roshild mener eller sykepleier Roshild ved den og den avdelingen. Det er slettes ikke alt jeg har vært enig i privat gjennom årene, men så sant det ikke har gått på ren bekostning av verdier og samvittighet - så har jeg forholdt meg til ansvaret jeg har påtatt meg som sykepleier... og nå HTV.

Jeg sier ikke det er galt av helsesøster og lege i denne saken å inneha de rollene de har påtatt seg, men jeg sier det er et visst ansvar knyttet til å være en autorisert sykepleier eller lege.

Det er dessverre slik at det er mange unge mennesker - lesbiske, homofile, biseksuelle som sliter rundt oss med å finne ut hvem de er og med å godta den de er.
Jeg vil påstå det er ekstra vanskelig for de mange unge, kristne homofile, lesbiske og bifile - fordi disse i tillegg til utfordringer som vanligvis kommer også skal kjøre en kamp i forhold til tro og samvittighet.

Det er en påkjenning for alle disse unge, kristne menneskene.
Det er ubeskrivelig hardt å oppdage at man er annerledes.
Det er hardt å erkjenne ens annerledes måte å føle på.
Det er vondt å kjenne behov for å endre på ting ved seg selv for å tilpasse seg et miljø - familie og venner.
De kristne miljøene man er en del av ses på og er ens Åndelige familie, det er smertelig å oppleve at denne vender deg ryggen for noe du ikke kan styre selv.
Det krever sin unge gutt eller jente å klare å stå i denne umenneskelige kampen.

Dette er ikke noe man bare kan anta, dette er virkelig, dette er vonde fakta - dette er erfaringer gjort av veldig mange unge, kristne LHBT personer.
Jeg har selv gått denne runden, en runde som tok flere år å komme gjennom.

Det vi dessverre vet er at det er veldig mange av disse unge menneskene som ikke holder ut alle opp og ned turer, som ikke holder ut alle utfrysninger og kommentarer, som ikke holder ut alle spørsmål og fordømmelser.
Vi vet at det dessverre ender med tragedie for veldig mange unge mennesker, at de rett og slett ikke klarer mer og tar sitt eget liv.

Det er greit å gå disse typer grupper etter i sømmene. Det er ikke sikkert man skal avskrive hele virksomheten, men det er på sin plass at man stiller spørsmål ved å blande tro/ religion og medisin / fag så kraftig som man gjør her.

Personlig mener jeg at hva man gjør som privatperson er en sak, hva vi som helsefolk gjør er en helt annen sak.
Det er etter min mening alt for alvorlig - rett og slett farlig er det at vi går inn i slike settinger som fagfolk, og vi kan ikke ha det slik at unge mennesker kanskje bestemmer seg for at de ikke orker å leve mer på bakgrunn av et faglig råd fra en fagperson.

... at jeg knapt har klart å snakke ei hel setning uten å trekke pusten...

http://e24.no/jobb/nekter-aa-tro-at-hans-norske-ansatte-er-dobbelt-saa-syke-som-de-svenske/23325580

Det er greit å se på måter å tilrettelegge, greit å se på alternative arbeidsoppgaver for personer som er litt redusert, har dårlige dager, er kronikere med dårlige dager osv.
Når jeg leser at det er betenkelig å være hjemme på grunn av feber, influensa, vondt i hodet eller lungebetennelse - da kjenner jeg faktisk at det er jeg som blir betenkt.

Hva med smitte?
Tenker man at personer skal stappe i seg paracet og annet for å holde en akseptabel temperatur og oppnå mindre hodepine?
Er det greit at man hesbleser rundt, som folk med lungebettenelse gjerne gjør?
Hvem sine behov er det egentlig man tenker å ivareta?

Greit svenskene har fått ned sykefraværet - er det etter at man har innført karantenedager? I så fall er det ikke å undres at sykefraværet går ned.
Jeg har vært borte i avdelinger der man ved hjelp gode rutiner og godt arbeid har fått ned sykefravær, jeg har og vært bort i avdelinger der man av fryktkultur har fått ned sykefravær. Skal frykten for ikke å kunne være borte dersom man blir enda mer syk være så skremmende at man går på jobb også med lungebetennelse eller influensa?

Dersom man er frisk og rask, men har et handicap er det en okey ting å kunne gjøre tilpassede ting i perioder - eksempelvis om man har brukket noe, har en ukomplisert betennelse av noe slag osv. At personer som er syk mistenkeliggjøres og forventes på jobb i flere tilfeller finner jeg rart.

Jeg lurer på om stormberg-Olsen selv har møtt på jobb full av influensa, migrene, lungebetennelse, depresjon eller angst?

Det finnes ting vi går gjennom i livet som i seg selv ikke er sykelig, men blir gjort sykelig. I disse tilfellene har vi godt mulig mer nytte av å ikke falle ut av jobb - det være seg sorg, skillsmisser og andre hendelser som alt for ofte medisineres og sykeliggjøres.
Kan hende skulle vi til å begynne med skille bedre på hva som er sykdom og hva som er menneskelig - og selv i all sin menneskelighet går det an å bli så ødelagt at man faktisk blir syk... eller psyk...

Utover det kan jeg tenke meg at en tilrettelagt tilværelse for kronikere gjør at disse kan stille på jobb tross vondt, ubehag og plager - opp og nedturer i sykdom rett og slett.
I noen tilfeller kan arbeidsstedet ha en avgjørende betydning for om man kan eller ikke kan gå på jobb.
For veldig mange, spesielt i de myke jobbene - de som omhandler jobb med mennesker - er det hensiktsmessig å holde seg hjemme når man er syk. Jeg ønsker ikke smittebærere inn på jobben min, heller ikke de jeg ser sliter, baler i feber eller med svette og frysninger ettersom denne går opp og ned osv.

Jeg har hatt influensa noen ganger, flere typer for sikkerhets skyld - både sesong-, para- og svineinfluensa.
Jeg har hatt øreverk i voksen alder med både smerter og bortfall av hørsel - i flere måneder før jeg fikk den tilbake, jeg har hatt feber svingninger og jeg har hatt luftveisinfeksjoner.

Som smittebærer og av hensyn til form har jeg holdt meg hjemme med influensaen min, kan hende også med bakgrunn i at jeg knapt har stått på beina - og i noen tilfeller ikke stått på beina.
Jeg har gått på jobb med øreverk og feber - unnskyld, unnskyld når man ikke hører hva som blir sagt - heldigvis har vi kroppsspråk og en light variant av tegnspråk. Jeg har gått på jobb med vondt i kroppen, med søvnmangel og svimmelhet etter hvert som dette har gått over tid,jeg har gått på jobb full av angst og jeg har gått på jobb med så dårlig pust at jeg knapt har klart å snakke ei hel setning uten å trekke pusten...

Dette kun et lite utdrag av hva jeg har gjort og ikke i forbindelse med egen sykdom og jobb. Noe sier meg at det finnes gangske mange flere enn meg ute i for eksempel helse og omsorg som har gått på jobb med både det ene og andre sykdomstilfellet, både som nevnt over og annet - kan hende er det til og med mange andre enn de som jobber utenom helse og omsorg også som har tilbøyelighet til å gå på jobb med sykdom.

Det er kanskje på sin plass å understreke at jeg her snakker om de som går på jobb med sykdom, de som går på jobb med handicap regner jeg ikke med - de kan selvfølgelig også bli syke, og da er det kan hende en del av de også som stiller på jobb.

Hva det enn måtte være med søta bror er ikke godt å si, det er likevel en sak jeg tenker er greit å si -
Om det skyldes at nordmenn er dobbelt så syk, at søta bror er redd for karantene når man har vært borte fra jobb, om det skyldes klima eller hva det enn måtte være - det er for meg uvesentlig.

Det som er vesentlig for meg er at jeg ikke har ønske om å bli smittet av syke mennesker som ikke kan holde seg hjemme, heller ikke har jeg ønske om at de jeg skal jobbe med blir smittet - det vil nemlig bringe mer jobb på blant annet meg.
Det er og vesentlig at de som er syke kan holde seg i ro eller hva som måtte være bra for de slik at de kommer seg snarere tilbake til hektene og kan stille på jobb, enn at de skal hangle rundt i korridorene på jobb mens de fryser og svetter, svimler, akker og har vondt - fordi det liksom skal gagne de... og meg...

Hva med syke barn forresten, har Stormberg - Olsen tenkt på hvor grensen for når tid det er greit å være hjemme med sykt barn skal være til stede, for ikke å snakke om barn som er kronikere?

Jeg har hatt sansen for Stormberg og bedriftens holdninger til ymse, den sansen har blitt betydelig svakere etter dette utspillet må jeg ærlig talt innrømme...

hvorfor tar jeg da meg selv i å sitte her og gjennomgå og forsvare mitt fravær i forbindelse med sykdom?

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Leger-har-liten-makt-til-a-redusere-sykefravaret-7751707.html

Jeg går raskt gjennom egen historikk år det kommer til sykemeldinger - eller fravær av medisinske årsaker. Naturlige spørsmål etter å ha lest teksten kommer under

* Ønsket jeg egentlig bare å være borte fra jobb?

* Hadde jeg egentlig behov for å ta meg en pause?

* Skulle jeg, og ikke minst KUNNE jeg, like gjerne gått på jobb som å vær hjemme?

* Var det sykemeldingsgrunn, eller medisinsk betinget, at jeg var borte fra jobb - eller har jeg vært borte av sosiale og familiære årsaker?

* Er jeg for slapp, og skulle jeg egentlig bitt tennene sammen og gått på jobb?

Det er mange spørsmål, og det er mange flere der de kommer fra.

Ja, det finnes alltid noen som misbruker et system i velferdsstaten og ja systemet er bygget på gjensidig tillit.

Likevel -

Jeg vil absolutt påstå at mine sykefravær har vært reelle, de har vært medisinsk betinget og de har vært nødvendige.

Hvorfor tar jeg da meg selv i å sitte her og gjennomgå og forsvare mitt fravær i forbindelse med sykdom?

Som arbeidstaker er det for meg ikke en enkel sak å bli borte fra jobb verken en dag eller flere dager, og langt mindre over tid.

I perioder skal det likevel sies at jeg så absolutt kjenner behov for å ta meg en pause, og jeg ser med glede fram mot at det blir helg.

Jeg kunne helt sikkert også gått på jobb de gangene jeg har vært sykmeldt, når jeg ser tilbake så hadde det i teorien om ikke like gjerne, så i alle fall vært mulig.

Jeg vil påstå og holde fast ved at mine sykefravær har vært medisinsk betinget, kan godt hende det sosiale og familiære har hatt en viss påvirkning – men mitt fravær har vært av medisinske årsaker.

Og er jeg egentlig for slapp, det spørsmålet blir liksom hengende litt i luften for meg… enda…

Jeg går på jobb de dagene jeg er frisk og rask… i alle fall frisk.

Jeg går også på jobb de dagene jeg hangler – hoster, harker, snørrer, skifter mellom kald og varm, har vondt i kroppen, har sovet lite og / eller dårlig om natten og dermed sliter tungt bare med å sitte oppreist. Jeg går på jobb dager jeg er smittebærende og helst skulle holdt meg innom hus for ikke å bringe sykdom videre til andre mennesker.

Man kan vel egentlig si det på den måten at jeg går på jobb både de dagene jeg skal og bør, og jeg går på jobb mange dager jeg egentlig ikke har noe på jobb å gjøre.

Jeg går på jobb fordi jeg har masse å gjøre, jeg går på jobb fordi det er mangel på folk på jobb, jeg går på jobb fordi jeg tenker på mine kollegaer som får det ekstra tungt om jeg blir hjemme, jeg går på jobb fordi jeg ikke vil ha prat om at jeg ikke går på jobb, jeg går på jobb selv om jeg i teorien kan sitte stygt i det om jeg skulle gjøre en feil mens jeg er der – med bakgrunn i at jeg skulle holdt meg hjemme.

Jeg kjenner i perioder på behov for en pause.

Det kan komme over meg når jeg sitter ved data eller når jeg er ute møter eller yter bistand eller med kollegaer.

Kroppen kan verke fra topp til tå, jeg kan slite med å holde øynene oppe fordi jeg sliter med søvn om natta, jeg kan ha problemer med å samle tankene og holde fokus på det jeg driver med … Det er mye som kan nevnes, og dette mye gjør at jeg kan kjenne på behov for en pause.

Jeg tar meg selv i at jeg ser fram til helgene, samtidig som jeg og leter i kalenderen etter muligheter til avspasering og feriedager.

Jeg kunne i teorien og vært på jobb de gangene jeg har vært sykmeldt over tid, sannsynligvis ville jeg blitt enda mindre i stand til å gå på jobb i de påfølgende ukene og månedene som følge av det, men det hadde selvfølgelig vært en mulighet.

Jeg er overbevist om at det er medisinske årsaker til mine sykefravær, samtidig er det slik at ting henger i hop – det sosiale livet og familiære er med og påvirker oss – og jeg er ingen unntak. At det sosiale og familiære likevel skal bli mistenkt og antatt å være årsak bak mine sykefravær finner jeg veldig vanskelig både å forstå og akseptere.

Så igjen – er jeg for slapp?

Nei, jeg tror ikke det – jeg mener faktisk ikke det.

Jeg mener og tror at de fleste av oss, spesielt innenfor helse og omsorg der sykefraværet er høyest, strekker oss i det lengste for å gå på jobb.

Jeg tror at jeg for egen del er alt for lite flink til å hensynta signaler fra egen kropp på at nok er nok, jeg strekker meg og strekker meg – i sympati med arbeidsgiver og med kollegaer, og med de jeg er ansatt for å ivareta.

Jeg tror at jeg i ganske mange tilfeller heller skulle holdt meg hjemme –

·         sørget for at kroppen får sove og innhente seg etter et døgn i smerter og lite søvn.

·         Sørget for å gi kroppen og musklene den bevegelsen og behandlingen disse trenger fra tid til annen – ta en tur i marka i sympati med muskler og ledd for å opprettholde gode dager på jobb, framfor å tyne kroppen lengst mulig og der nest måtte bruke dager – eller uke(r) på å komme seg.

·         La være å bry meg med hva andre tenker om de møter meg ute en dag når jeg egentlig skulle vært på jobb – med viten om at jeg kjenner kropp og helse best hos meg og vet at nettopp mitt valg den dagen er med og støtter det.

Jeg tror at ikke bare i mitt tilfelle, men for mange med meg – og igjen vil jeg trekke fram helse og omsorg – er det slik at hensynet til allmennheten går framfor hensynet til en selv.

Det man ikke tar høyde for, det man ikke tar med i regnestykket – er at dersom en er i redusert form og evt. smittebærer vil det bringe med seg utfordringer og problemer nettopp for de jeg omgås med på jobb, dersom jeg er så trøtt og sliten at jeg ikke henger med vil det gå utover jobben jeg gjør – og utover de jeg er i en relasjon til på jobb.

Dersom jeg stiller på jobb når jeg ikke helt klarer å fokusere / konsentrere meg og noe skulle gå galt – kan det gå ut over meg selv i form av ansvar og autorisasjon – det finnes dessverre eksempler på det.

Jeg tenker det kan være hensiktsmessig å se på den ordningen vi har med sykefravær i dag i form av oppfølging, hvem betaler hva og når av NAV og arbeidsgiver osv. At man skal rokke så veldig mye med størrelse på utbetalinger og hva som utløser rett til og ikke rett til sykepenger er jeg langt mer skeptisk til.

Vi har et system basert på tillit – gjensidig tillit.

Bare for å gjenta meg selv – ja, det er alltid noen som vil misbruke dette…

Er det likevel god nok grunn til å skamklippe ordningen, at det er noen som misbruker systemet?

Kan det være et alternativ at konsekvensene av brudd på tillit, av misbruk, blir betydelig større enn de er i dag?

Kan det være et alternativ å jobbe mer konkret og bevisst i forhold til trygdesvindel?

De gamle rundt oss er langt på ve til å bli den gruppe mennesker samfunnet behandler dårligst av alle.

http://www.viralomania.com/gammel-dame-piano/

Hvem hadde trodd at gamlemor med rulatoren sin skulle parkere den for så å sette seg til ved piano midt i byen?
Hvem hadde vel trodd at det skulle bli annet enn ding dong på piano, når man så at hun satte seg?
Hvem hadde trodd at de krokete og stive gamle fingrene skulle klare å kunsten å håndtere et piano?

Den gamle skrotten levner til ved piano -
Bevegelsene, touchen med tangentene, kroppsspråket... det er så tydelig, det er så sterkt -
Det bringer med seg glede, erfaring, styrke og mestring...
Det bringer med seg livskvalitet...

De gamle rundt oss er langt på vei til å bli den gruppe mennesker samfunnet behandler dårligst av alle -
Rettigheter og brudd på rettigheter, forsvarlighet og uforsvarlighet, frihet og overkjøring av frihet, lovnader og løgn, helsetjenester og mangel på helsetjenester...
...ensomhet og sorg, vilje og tvang...

Jeg er ikke stolt av måten vi behandler våre eldre på i et av verdens rikeste land, det er og bedrøvelig å høre politikere prate eldrepolitikk og forbedring av denne - mens man ser at det i realiteten blir verre og verre for våre respektive eldre.

Mange som bor hjemme alene lever i ensomhet, og er de hjelpetrengende er de enda mer utsatt.
Mange som har behov for institusjonsplass er mer eller mindre pålagt å klare seg selv hjemme, fordi man ikke har plasser til de.
Mange som har kommet til sykehjem opplever å bli plassert i en stol uten noe som skjer gjennom en hel dag om man ser bort fra en hvil i senga før de kan hende kommer opp i en stol igjen.
Noen opplever og å miste sykehjemsplassen sin, fordi kommunen finner det bedre å plassere de i omsorgsboliger - leiligheter beregnet for helt andre personer enn sykehjemspasienten.

Våre eldre har hatt et driftig liv, de har bidratt og de har produsert for samfunnet.
Våre eldre har kjempet kamper for oss, stått på barrierer og ytt masse for at vi kan ha det så godt som vi har det i dag.
Våre eldre har lagt til rette for de verdier og holdninger vi i dag sporer i samfunnet vårt.

Det er pinlig og det er skammelig...
Det er smertelig og det er trist at vi gjengjelder det våre eldre har lagt ned for oss med den utakk og selviskheten vi i dag ser over det ganske land.

...har du da kjent hvor deilig den anelsen parfyme hun har på seg blander seg med lukten som bare er henne?

Har du noen gang tilfeldig sittet på siden av en person - dame eller mann, som har vært litt uheldig på morningen da man porsjonerte ut parfyme?
Har du noen gang kommet inn i et rom, og kan være helt sikker på at en bestemt person allerede er kommet deg i forkant - fordi du lukter parfymen etter denne?
Har du noen ganger satt i gang å nyse - en gang, to, tre, fire... åtte, ni, ti ganger - fordi rommet er fullt av for eksempel parfyme?
Har du noen gang fått kløe i halsen med påfølgende irritabel tørrhoste som ikke gir seg, og du vet det skyldes luften i rommet du sitter?
Har du sittet på siden av din kjære noen ganger, har du da kjent hvor deilig den anelsen parfyme hun har på seg blander seg med lukten som bare er henne?

Har du astma?

Jeg har astma.

Jeg har kjent den deilige lukten både av kjæresten min - og av kjæresten min når hun har en aning av yndlingsparfymen sin på seg.

Jeg har og - så mange ganger at jeg ikke har tellingen lenger - tilfeldigvis sittet på siden av en person som på mitt fagspråk har det man forstår som overdosert parfymeringen på morningen.
Jeg har kommet inn i rom der det ikke er bare en type, men gjerne både en og to og tre typer parfymer  av typen som setter seg i luftveissystemet.
Jeg har kommet inn i rom ved utskiftning, der ei gruppe går inn og ei ut. Når gruppen jeg tilhører gjerne uten merkbar parfymering kommer inn i rommet, er rommet allerede fylt opp med kraftig parfymedunst.
Jeg har ganske mange ganger satt i gang å nyse - ikke en enkeltstående nys, men opp i ti til femten nys etter hverandre.
Jeg har ganske mange tilfeller av irritasjonshoste, tørrhoste som kommer på grunn av kløe i halsen, på bakgrunn av luftkvaliteten i rommet jeg befinner meg.

Jeg liker lukten av parfyme, og har spesielle parfymer jeg holder mer av enn andre.
Jeg liker veldig godt når konemor har på seg en aning av sin yndlingsparfyme, da lukter hun en deilig blanding av sin vanlige gode seg og en tilført ekstra godlukt.
Det går nemlig an å porsjonere ut parfyme på en sånn måte at det er levelig for de rundt, også for mange personer som i utgangspunktet reagerer på parfyme.
Jeg har opplevd dager da jeg har hatt så vondt i hodet, og så store utfordringer på konsentrasjon og fokus som følge av rennende øyne, irritasjonshoste og mer eller mindre svimmelhet - på grunn av en luftkvalitet som har vært forurenset på parfyme, deodoranter, aftershave, nyrøykte personer, snus, avskårne blomster...

Et møte jeg var på for lang tid siden nå var sammen med hovedverneombudet. Da jeg allerede før møtestart dro fram ventolinen, dro han fram sin blokk med avviksmeldinger.
Dersom man kommer til et møte og luftkvaliteten er så dårlig at det blir vanskelig å være, at man må ty til medisiner - da er det på tide med avviksmeldinger sa han... og han har et poeng.

Det er kjempeslitsomt å være en person som reagerer på diverse lukter og stoffer, og det er etter hvert så mange som reagerer at det er rart vi fortsatt tillater mye av disse tingene på steder folk samles / møtes.
Jeg har i tillegg til disse episodene på jobb hatt store problemer når jeg har kjørt buss og vært i fly. Jeg har opplevd flyvertinner med så kraftig parfymering at det har vært vondt hver gang denne passerer i løpet av flyturen. Jeg har og opplevd både å måtte flytte meg bak i buss fordi bussjåføren har overdosert parfymeringen sin, og jeg har gått av bussen fordi det har vært en heftig lapskaus av parfyme, tobakk, aftershave og fuglene vet hva på bussen.

Jeg skulle så veldig ønske at i alle fall de som kjører buss, de som yter service i fly, de som jobber i det offentlige og gjerne mange andre og - hadde tenkt seg om i forhold til alle de mennesker som får en tyngre dag, som får symptomer og som blir syke av alle disse luktene / stoffene.

Neeeei, ikke tåfisen Elgen!

Hjemme hos oss har vi en liten kar som kommer fram fra tid til annen når det er noe spesielt som har skjedd, skal skje eller det er en spesiell anledning - det er Elgen.

Elgen bor i ei skuff på rommet til mamma og eadni, det har han gjort siden han ble med oss fra sverige for tre år siden nå. Han har ingen tenner, det er fordi svenskene tok ut tennene hans en gang fordi de var redd for å bli bitt. Elgen er snill og biter ikke, men han er veldig glad i å lukte på tåfis... gjerne også snoske på tåfis om han får sjanse til det.

Her i Smurfeland har Elgen blitt en koseklump, han har og fått være med oss på ferier og på han har fått være med oss på noen turer ut i marka - da koser han seg råmasse

 For det meste ligger han hjemme i skuffen sin - sover og passer huset... Om det hadde kommet noen hadde han nok ligget musestille i redsel for fremmede.

Elgen har blitt et familiemedlem hos oss - en venn og en trøst i mange situasjoner. Han gjør sine betraktninger, stiller sine spørsmål og undrer seg over så mangt...

Jeg tenker jeg vil dele noen historier med Elgen med dere, og da er det naturlig å starte med en og anna fra den første tiden han var hos oss, så kommer det andre etter hvert.

Elgen kommer innom på sitt etter hvert vanlige kveldsbesøk, dette i en periode der man trenger å få tannpussen innarbeide skikkelig...

Lillemor hopper til sengs og kravler i vei, hun kan nesten ikke komme fort nok under dyna - enn om elgen får tak i tåfisen hennes…

Elgen vet du hva??

Lillemor forteller ivrig om dagen sin, "Mamma og bror og lillemor og eadni har spist is i dag..."

Har dere det, i dag - på en mandag?

Elgen er kjempeforfær.

Lillemor ler sin trillende latter  jaaa, vi har det elgen.

Hva har du gjort mer i dag da spør elgen, i barnehagen?

Lillemor forteller ivrig om humpedissa, sølepytter, tegnesaker og om uheldigheter som knall og fall. 

Du og du lillemor, for en spennende dag.

Elgen snuser -

snus, snus, snus… lillemor, har du pusset tennene dine?

Lillemor ler igjen, jaaa

Elgen snuser mer, har du spist fluor?

Lillemor ler enda mer, hijaa det har jeg

Elgen spør lillemor om han kan få se i munnen hennes, han synes nemlig det er så artig å se på nypussa tenner. Lillemor gaper så høyt hun klarer, og små melketenner skinner i mot.

Her var det rent og pent lillemor, du er kjempeflink.

Elgen tar tak i dyna til lillemor, sliter og drar i den. Lillemor ler, litt usikker og litt redd for hva elgen skal finne på.

Snus, snus, snus -

Elgen stikker snuta under dyna, lukter jeg tåfis?

Elgen er veldig glad i tåfis, lukte litt på tåfisen… og kanskje smake bare pittelitt på den…

Neeeei, ikke tåfisen elgen!

Lillemor holder igjen på dyna si, hun vil ikke at elgen skal lukte på tåfisen hennes. Elgen får først et snurt uttrykk i ansiktet sitt, men blir fort glad igjen når eadni forklarer han at det ikke er alle som liker at man skal lukte på tåfisen, og i alle fall ikke smake på den.

Elgen spør lillemor om det er ålreit at han ligger i armkroken hennes mens hun synger aftenbønnen sin, og det er det. Lillemor legger armen sin rundt elgen og drar han godt inn i halsgropen sin, hun synger aftenbønnen sin og susser både eadni og elgen etterpå.

Elgen sliter i dyna og former den godt rundt lillemor før han bøyer seg fram og snosker på henne -

Natta lillemor sier elgen.

Natta elgen sier lillemor.

...har å gjøre med en naturlig åpenhet.

http://www.gaysir.no/artikkel.cfm?cid=16539

For meg oppleves dette veldig merkelig, at man har behov for en åpenhetskampanje.
Jeg tenker at enten er jeg og har jeg vært veldig heldig med mine arbeidsplasser, jeg må være en veldig likende person eller det er rent tilfeldig at jeg har vært så heldig.

Jeg tror vel egentlig ikke årsaken er at jeg er så veldig likende som person - kan godt hende jeg er det, men det er tvilsomt årsaken til at jeg ikke har opplevd behov for noen åpenhetskampanje eller spesielle fokus på hvor vidt jeg er skeiv eller ikke skeiv i jobbene jeg har hatt.

Er det byen jeg bor i som er spesielt fin å bo i, er vi spesielt flink til å innkludere alle typer mennesker og god på å ikke bry oss om kjønn?
Jeg tror ikke det heller, ettersom jeg har bodd i og utenfor hovedstaden med jobb på sykehus både innenfor og utenfor bygrensa. Jeg har bodd og jobbet i en landsby i Finnmark om man kan si det, og jeg har bodd og jobbet noen år i nordens paris - både i UNN systemet og i kommunen.

Til nå har jeg opplevd naturlig imøtekommelse, naturlig tilnærming, naturlige undringer og bort sett fra ett eneste tilfelle av en fanatisk ekstravakt på et av mine tidligere arbeidssteder (se eget blogginnlegg) har jeg utelukkende naturlige og vennlige relasjoner.
Vi har og opplevd utelukkende gode relasjoner både i barnehager og skole der ungene er.

Hva kan det så komme av, at behovet for åpenhet og tilpassing ikke har vært framtredende og stort der jeg har befunnet meg?

Jeg tror det har å gjøre med en naturlig åpenhet.
Har du som hetrofil noen gang opplevd at du har hatt behov for en åpenhetskampanje, og i så fall - hvorfor eller hvorfor ikke tror du?

Det kunne jo være at det fantes en og annen som ville reagert dersom det kom for en dag at du er hetrofil - reaksjoner både i form av usikkerhet og engstelse, enn om du skulle finne på å legge deg etter en?
Det kan også være at det går en eller flere personer rundt deg til daglig og mistenker at du er hetro, kanskje så sterkt at de bare har slått det fast for seg selv.
At du ikke har fått noen reaksjon fra disse kan selvfølgelig være at de har gått noen runder med seg selv og funnet ut at du med stor sannsylighet er okey likevel... eller de rett og slett er redd for at de skal anses som diskriminerende og dermed holder seg selv godt i tøyle mens dere er på jobb, så kan de heller snakke ut om sine hetromistanker når de kommer hjem.

Jeg tror mitt manglende behov for åpenhetskampanje og min manglende erfaring med at meg på skeiva skal være et problem og en utfordring på arbeidsplassen min, ligger i min naturlige åpenhet.

En dyktig og fin sjef jeg hadde et tidligere arbeidssted sa flere ganger til meg at hun setter veldig høyt hvordan jeg er så naturlig åpen, hvordan det faller seg så naturlig å snakke om konemor og vår lille familie uten at det blir gjort til noe spesielt og annerledes.

Jeg har tro for at man ved å la ting være naturlig, ved å ikke gjøre de til en stor greie, oppnår naturlige  relasjoner.
At det finnes steder i dag som har behov for åpenhetskampanjer er trist, og peker samtidig på at vi har et lite stykke igjen å gå...
...
Kan hende har jeg faktisk og vært veldig heldig med de plassene jeg har vært på - både i storbyen, på landsbygda, i landsbyen og i den lille storbyen jeg pr. nå bor :-)