Søk i denne bloggen

søndag 27. desember 2015

rett til å ikke ha fri i disse høytidene

Jeg har gjort meg noen tanker i disse juletider...


Man drar fram sofa og legger seg nærmest under sengene... det skal vaskes og ryddes, pusses og gnis - alt skal være rent og skikkelig til jul.

Man finner fram dress eller kjole, finstasen skal på når man går inn i høytiden.

Man handler inn den beste maten man kan komme på, julefrokoster og solide julemiddager venter for høytiden.

Man tar inn juletre om det er hogget selv som hos oss i år, om det er kjøpt hos en ensom juletrehandler utenfor rema eller om man henter inn plasttreet fra i fjor, året før og året før der igjen kan hende også.
Treet pyntes selvfølgelig med lys og julekuler - i tillegg vil noen ha norske flagg og andre vil ha glitter, for egen del har vi gått for pynt som er laget av barna, av venner eller gitt oss av spesielle mennesker i livene våre - vi har med andre ord pynt som bærer en viss tradisjon og sjel med seg.

Man handler inn og gir bort gaver, i tillegg er det noen som lager gaver selv og gir bort. Gleden ved å gi er for noen av oss av større betydning enn å få gaver, for egen del er det en glede i å finne noe med en viss betydning / symbol som jeg kan gi i gave. Når det kommer til mine aller nærmeste som jeg er sammen med julekvelden, er det en enorm fryd i å se gleden og lykken i øynene når gavene åpnes.

Man går i kirken for å oppnå den helt særegne julestemningen, veldig mange av de som kan krype og gå - eller bæres, stiller opp i kirken på julaften for å få med seg julegudstjenesten. Mange steder kjører presten flere Gudstjenester rett etter hverandre for at alle skal få være med, det går liketil på klokka - en pulje ut mens den andre står klar på trappa og begynner å trenge seg inn i kirken før første pulje er helt ute... det gjelder å sikre seg sittplass i kirka som fylles til randen som aldri ellers.


For egen del er jula en veldig viktig høytid, der alt hører med;
Jeg er norsk med de tradisjoner og det som hører med rundt jul - hver eneste tradisjon har sin egen sybolikk, jeg elsker det!

Viktigere enn med tradisjoner og tilbehør er det at jeg er kristen.
Jula handler for meg om langt mer enn vask, god mat, juletre, gaver, julegudstjeneste og tradisjoner. Det begynte i en stall for mange, mange år siden - det er min virkelighet, det er min julehøytid og hva som legger grunnlaget for at jeg feirer jul.
Om vi feirer med storfamilien, med vår lille kjernefamilie som vi gjør for første gang i år, om jeg har vært på jobb eller om jeg er alene - Jula kan komme i mange innpakninger, det er likevel grunnen til julefeiringen som legger føringen for min høytid og høytidsopplevelse.

Likevel -
Jeg setter stor pris på tradisjonene våre, på hvordan vi har gjort høytiden til nettopp det - en høytid der man feirer med både hva man spiser, hva man har på seg, hvordan man pynter og gjør i stand, hvordan man gleder andre og blir gledet og ikke minst at kirken har fått så stor plass.

Når jeg ser omkring på samfunnet vårt kjenner jeg derfor en viss tristhet og fortvilelse.
Vi er nemlig i ferd med å dra unna steiner i byggverket for også julehøytiden vår som vi kjenner den gjennom mange år.
Vi har fått et stort fokus på religion- og kulturlikhet, på å ikke forskjellsbehandle, på at rettferdighet og likhet måles etter øyemål på hvordan vi fysisk kan se likhet målt med øynene våre.
Dette fokuset har etterhvert blitt så stort at det er i ferd med å dra unna viktige steiner i byggverket til det norske samfunnet vårt. Vi er i ferd med ikke å gi, men kaste i fra oss tradisjoner, kultur og religion - vi kaster rett og slett fra oss verdiene våre...

Hvorfor?
Det har jeg også lurt på - for å tekkes tilflyttere og andre trossamfunn, for at nye landsmenn ikke skal føle seg støtt, for at vi ikke skal være noe bedre, for at folk skal føle seg velkommen og hjemme... hva vet vel jeg...

Jeg kan ikke se for meg ett annet land i verden der man har gjort det samme som vi gjør i Norge, jeg kommer ikke på ett eneste land utenom Norge der representanter fra eksempelvis den muslimske befolkningen har gått ut og advart mot å bli mer muslimsk enn muslimene selv er.
Jeg kan heller ikke se for meg nordmenn i en muslimsk, hinduistisk eller hvilken som helst annen religiøs stat - der man med største selvfølge bygger opp fremmed religion og kultur, på bekostning av egen...

Hvorfor?
Man gjør nemlig ikke slikt - ikke om man har noe som helst respekt for eget folk, kultur, religion og arv.
At man ivaretar og verner om egen kultur og tro betyr ikke at man ikke skal gi rom for at folk kan praktisere sin tro og kultur i fred og fordragelighet, det må man nemlig forvente - fred og fordragelighet.

Personlig har jeg stor respekt for at vi er forskjellige, jeg har stor respekt for folks tro om det er kristendom, islam, buddhisme, jødedom, hinduisme eller hva det måtte være... liketil humanetikerne og ateistene får min respekt - fordi de er mennesker med samme rett til å tro på enten seg selv eller at det ikke er noe å tro på som jeg har til å tro at det er en Gud.

Jeg finner det veldig trist at vi er kommet så langt at barna våre nærmest må ha en skriftlig godkjenning til å være med på julegudstjenesten med skolen før jul - som det har blitt i vår iver etter tilrettelegging og redsel for å gi oss selv et fortrinn i eget land.
Jeg finner det veldig trist at vår religion gjennom mange år, kristendommen, er satt til side i undervisningen på skolen - fordi vi ikke må skape forskjell mellom vårt lands og andre religioner.
Jeg finner det trist at tradisjonsrike julesanger og religiøse høytider skal gjøres om, fordi de framstår upassende for andre trossamfunn.

Vi har feiret julehøytid, påskehøytid og pinsehøytid i landet vårt over mange, mange år.
Jeg har enda ikke opplevd et trossamfunn eller en religion som har stått fram og krevd sin rett til å ikke ha fri i disse høytidene eller til ikke å pålegges høytidstillegg når man må jobbe ei høytid med opprinnelse man anser som vas.

Neida-
Man krever barna fri fra deltakelse i alt som har med besøk i kirke før høytider, man krever de fri fra undervisning og man demonstrerer gjerne der man kan for å slippe enda mer.
At man tar i mot alle fordeler ved høytidene, for så å gjøre eksempelvis julesanger og høytiden med sitt budskap om til noe annet enn hva det er for egen tilpasning, framstår for meg som respektløst og uforståelig.
At vi sitter og ser på og lar det skje er nesten enda mer forunderlig.

Jeg har stor respekt for den muslimske dama i radio som sto opp for vår kristne arv og kultur i dette landet, som med største selvfølge sender med lapp til skolen om at hennes barn skal delta på skolegudstjenesten før jul - fordi hun har tro på at hennes egen religion er sterk nok, at hennes barn har godt av å lære om religon, kultur og arv i dette landet man bor i.
Jeg har stor respekt for den samme dama som sto opp for folk innad i egen religion med sin overbevisning, og igjen understreket at hennes tro skal makte å bære kunnskap om andre enn seg selv uten å bli truet.

Det er nemlig det ser du-
Å ha ei hjertens tro om det er innenfor den ene eller andre trosretningen er noe som skulle være sterkere enn frykten for andres tro.
Dersom man kan klare å være sterk i egen tro har man nemlig ikke noe å frykte om det er fra ateister, hinduister, muslimer eller kristne... eller noen som helst andre - liketil humanetikerne.

Jeg har tro for at i det man lar seg selv begynne å frykte andres tro og overbevisning, og det så mye at man ser seg nødt til å angripe ved enhver anledning der andres tro kommer til uttrykk - da har man lagt seg inn på en slitsom vei, en vei med manglende respekt og god grobunn for forakt og bråk.

Vi skulle i dette nydelige, norske landet, være glad for mangfoldet av kulturer og variasjoner. Samtidig skulle vi være langt mer bevisst vårt eget.
Det er helt feil etter min mening, at vi frarøver oss selv og våre barn både religiøs og kulturell arv som vi i praksis gjør mer og mer.

Jeg har til orientering ingenting imot at alle uansett bakgrunn har samme fri i høytidene, det understreker nemlig at høytidene er noe spesielt, er viktige, er nettopp høytidelige.











fredag 11. desember 2015

en god ting at det ikke er så mange twister som meg selv

Hvilken twist er du, har du tenkt på det noen gang?
Er du lakrisen, marsipanen, banantwisten (æææhk... tenker du kan hende nå...), kokosen..??

Om du ikke har tenkt på det, tipper jeg at du bruker litt tid til å tenke på det i alle fall etter at du har lest bloggen min i dag...


Sjefen kom inn på kontoret i dag.
Nå får vi se hvilken twist du er sa hun, før hun drysset pulten min med twist som hennes hyggelige ektemann har sendt med henne på jobb.

Hvilken twist jeg er spurte jeg undrende...
Ja sa hun, og fortalte at min kollega som sitter på et kontor i mellom oss allerede har fått sin twist - han er banantwisten.
Kan du tenke deg sa hun og pekte, den der... med banan..?

Jeg var den fortsatte hun, og plukket ut twisten som består av karamell med sjokoladetrekk...
Det var du vel svarte jeg, og hun undret seg noe før vi fant min twist - en twist som et lite, pitte lite øyeblikk fikk henne til å se på meg...

Jeg er nemlig den firkanta twisten med flytende karamell og nøtt inni.

Den der???
Ja, den der svarte jeg.
Hvorfor det spurte hun...
Fordi jeg er både firkantet, klossete, fyldig, myk i kantene, smakfull og ei nøtt svarte jeg.
Jaaaa, sa hun - du er det.
Jeg er forresten også lett å få øye på har jeg tenkt etter at hun gikk, samtidig som jeg godt kan overses også...

Enn meg da sa hun, hva er jeg?
Du sa jeg, du er hard - men smakfull, utholden, rund i kantene.
Sjefen har forresten ei nøytral utside også, man kan fort tro feil på innpakningen der altså... dessuten er karamelltwisten alltid til å stole på, har du tenkt på det noen gang eller?
Uansett hvor mye en sjokolade eller twist taper seg, du kan nesten alltid stole på at karamellen duger...

Hmmm sa hun så, undret seg videre og pekte i retning nedover i korridoren -
Hva med han karen der borte i gangen da?
Han sa jeg, han er sær...
Sær sa sjefen raskt og heftig spørrende i tonen...
Ja sa jeg, før jeg forklarte meg -
Han er det, jeg tror hun ga meg sitt stille samtykke om det før hun gikk.

For å utdype det litt mer -
Jeg har en fantastisk fin kollega i han borte i gangen, han karen som driver med forskning, som støtter seg til fakta og realiteter, det målbare og observerbare...
... jo, og i tillegg liker han ikke bare den musikken på radio som jeg sukker og stønner til fordi den er slitsom, han liker i tillegg banantwisten -
Tvisten som jeg kun vet en eneste person til som foretrekker, og det er min svigerbror som også er verdens flotteste kar - og en sær kar på sin måte igjen...

Jeg er glad vi har så mange forskjellige twister rundt oss - også de helt sære, de gjør nemlig en viktig forskjell i blant oss.
Sært er heller ikke negativt, jeg kan også være sær - noen kan det bare litt mer tydelig enn meg :-)

Det er også en god ting at det ikke er så mange twister som meg selv rundt meg -
både fordi det er nok med en av meg, men også fordi de da stikker av med mine twister fra sjefen sin pose...

torsdag 10. desember 2015

det er en god ting i å være forberedt på det uforberedte...

Badvasken blir ikke som du hadde tenkt, når du hører fra stua at man skal prate om hvordan man lager barn...
Situasjonen er som følger:
Seksåringen din har gått inn på NRK-super og funnet Newton sine episoder om pubertet, og nå skal man vite hvordan barna blir til... ved hjelp av bilder og forklaringer...

Man kan si badvasken gikk unna i full fart, her er det best å komme seg ut til lillemor og høre om hun ikke vil se på noe annet - og i alle fall sitte sammen med henne...
... vi endte opp med det siste...

Advarsel sa de da programmet startet, selv inne på badet kunne jeg høre advarselen om at det ville være noen voksne som ville bli flaue når programmet ble vist...
Ikke meg tenkte jeg, og det ble jeg heller ikke -
Jeg kunne likevel tenke meg at vi utsatte denne greien med tilblivelsen av barn litt... pitte litt i alle fall...

Det gjorde vi altså ikke -
Neida, vi ble sittende å høre om mannens kjønnsorganer og damens kjønnsorganer, vi fikk se modell av mannens kjønnsorgan og modell av kvinnens kjønnsorgan...
Vi ble omstendig skolert i hvordan man kliner, for det vil man jo gjøre når man blir litt større - og for å forstå dette riktig var vi heldig å se Newton-dama kline i seg en av de største tomatene jeg noen gang har sett...

Hvordan mannen koser med kjønnsorganet sitt og hvordan dama koser med sitt fikk vi selvfølgelig også høre... og se...

Flere ganger underveis;
Skal vi ikke se på noe annet nå lillemor, dette trenger du ikke å se på enda...
Nå finner vi noe annet du, vi kan se om det er noe barne-TV...
Hallo, nå er det på tide å bytte kanal...

Neida du-
Lillemor tviholdt i fjernkontrollen på andre siden av seg enn der jeg satt, jeg vil se på dette...
Samtidig var det litt æsj og noen spørsmål; blir det sånn, gjør man det, det ser ikke bra ut...

Da programmet som heldigvis ikke er så langt var slutt begynte lillesmurfen på et nytt spørsmål til meg
"eadni, måtte du og mamma..."

Lillemor  kom på julebrødet hun var lovet til kveldsmat og stoppet midt i spørsmålet sitt -
Skulle ikke jeg få sånn til kveldsmat spurte hun så i stedet, og eadni kunne svare henne raskt, enkelt og i tillegg bli effektiv med kveldsmaten;
"Jo det skulle du lille venn, kom igjen så går vi og ordner..."

Det er, tenker jeg, viktig at barna får skikkelige svar når de spør. Det er også hensiktsmessig at man ikke avskjærer de helt, når de absolutt vil se på disse greiene...
...
Det er likevel slik at jeg hadde sett for meg disse greiene i alle fall fem år fram i tid, litt julekvelden på kjerringa ble det derfor - og jeg kan slå fast at det er en god ting i å være forberedt på det uforberedte...




mandag 30. november 2015

de som eier tjenestene og selskapene blir spyttet og trampet på.


Det skjer rundt oss hele tiden -
Smule for smule, bit for bit, kakestykke etter kakestykke...

Offentlige tjenester og selskap selges ut til store, sterke, tilfeldige, innenlandske og for all del utenlandske selskaper - med det til felles;
De er alle private.

Måten disse salgene foregår på er rett avskyelig -
Der meningene og ønskene til det norske folk, de som eier tjenestene og selskapene blir spyttet og trampet på.

Jeg følger Aarebrot sin tankegang fullt ut;
Når tid skal det gjøres opprør mot galskapen, hvor langt skal dette få gå?

Det finnes sider på fjesboka, det er demonstrasjoner i hovedstaden og rundt om fra tid til annen -
Men hvor er det politiske Norge og hvor er det offentlige Norge med sine protetster??

Man skulle da for svingende kunne forvente at de samme folkene som ikke får papirer til gjennomsyn før saker skal avgjøres sier i fra, tramper i gulvet og protesterer - vi betaler de da for det..?


søndag 15. november 2015

... mangelen på respekt for at andre mener

Vi så det for ei tid tilbake siden, da det var terrorangrep i Frankrike...
Vi ser det i dag, etter et nytt terrorangrep i Frankrike...

Vi kommer helt sikkert til å se det igjen, ved nye terrorangrep enten i Frankrike, i Tyskland, I USA, i et av våre naboland eller for alt vi vet i Norge...

Bytt profilbilde, midlertidig riktig nok - likevel, vis din sympati til ofrene for den vanvittige terroren som herjer.
Folk gjør det, folk bytter profilbildet sitt - eller bytter og bytter, de legger i alle fall til farger og symboler ettersom hva det er som er greien.

Det er forresten ikke bare terror som gjør at folk endrer på profilbildet sitt, man gjør det også dersom det er politiske synspunkter og andre greier vi vil markere som anses viktige for oss. For litt tid siden var det regnbueflagget som var greien - i forbindelse med skeive dager og støtte til LHBT personer rundt om. Noen har faktisk beholdt regnbuesymbolet helt til nå, som det er de franske fargene vi skal omgi oss med.

Jeg har stor respekt for franskmennene, har stor empati for det de gjennomgår der nede nå om dagen. For under fem år siden var det vi nordmenn som satt og kjente på den grusomheten som terror bringer med seg - både hva følelser, opplevelser, fakta og ideologi angår... det er ikke vanskelig å ha empati med andre offer for terror.

Noe i meg kan likevel ikke stoppe og undres -
Hva med de land som lever i terror?
Dag og natt, uke etter uke, måned etter måned... år etter år...

Barn fødes inn i og eldre dør ut av terroren...
I mellom de barn som fødes og de eldre som dør fra terroren, er det utallige mennesker som lever i og som drepes av terror...

Det er forferdelig tragisk når samfunn blir angrepet og slått ut av en spesifikk og grusom handling som et terrorangrep er, jeg får meg likevel ikke fra å spørre -
Hva er det som gjør dette i behov for så mye større oppmerksomhet, handling og debatt enn det faktum at mennesker faktisk lever midt i en konstant terror?

Terror er terror, det er forkastelig, det er grusomt, det er umenneskelig, det er drepende og det er traumatiserende.
Det kan godt være jeg som er helt merkelig skrudd sammen, men i mitt hode er det slik at selv om handlingen i Frankrike nettopp er grusom, og uansett annen spesifikke enkelt angrep er like forferdelig - så er det flere eksempler på land med mennesker som opplever nettopp den konstante terroren -

Hvor er alle profilbilder i sympati med disse menneskene?

Igjen, jeg er kan hende skrudd litt rart i hop - men for meg ville det være mer naturlig med en symbolsk greie som sa noe om empati til land som konstant må forsvare seg mot terror -
Syria, Israel, befolkning i deler av Irak og en rekke andre folk...

Synagoger og jøder blir angrepet verden over,  mens vi har historien fra andre verdenskrig som burde si oss at dette en gang allerede har gått veldig galt - som burde få noen alarmklokker til å ringe for oss med tanke på eskalering av nettopp jødehatet og jødeforfølgelsen.
Hva har disse handlingen gjort med oss?
Hva er det som gjør at vi, med unntak av noen få kjente stemmer i media, sitter stille og ser på nettopp disse handlingene?

Når det kommer til LHBT, politikken i den forbindelse og menneskene - må jeg si at jeg har stor respekt for, empati for og innlevelse også her, og det skulle jo bare mangle ettersom jeg faktisk er lesbisk selv, og del av en regnbuefamilie.
Det har likevel ikke vært noe flagg på mitt profilbilde, så er det også bare nevnt.

Heller er jeg kjerringa mot strømmen og tenker man er i ferd med å kjøre over både kirke og den kristne religion, jeg må si kristne religion - det er nemlig den eneste religionen man drister seg til å utfordre slik jeg ser det... jeg kan ikke si meg enig i denne overkjøringen av menneskers tro og identitet, ergo er dette heller ikke noe jeg vil blafre ut over profilbildet mitt.

For å koke alt ned til en oppsummering mot slutten her -
Det er mye man kan si ved å bruke enkle symboler eller farger, sosiale medier er både veldig tilgjengelig og ikke minst synlig sted å vise hva man tenker og mener.
Likevel -
Jeg skulle ønske man tenkte grundig gjennom hver sak man kaster seg ut på, det tror jeg nemlig ikke alle gjør.
Og til sist, bare så det også er nevnt -
Jeg har stor respekt for alle som har formidlet sin empati gjennom farger og symboler på fb og andre steder, jeg har og stor respekt for forskjelligheten i meninger og synsinger...
... mangelen på respekt for at andre mener, synser og tror annerledes er vel nettopp det som gjør at vi sitter med ymse terror og elendighet som vi skal synse, mene og vise at vi har empati for gjennom symbolske handlinger...




fredag 30. oktober 2015

er kjærligheten i hovedsak, eller i sin helhet faktisk, går fra en voksen person til en gjenstand eller sak... sært nok, men reelt.

Noen kjærlighetsforhold kommer og noen går, de fleste er gode mens mange er heller det motsatte, noen kjærlighetsforhold er ulykkelige, mange er lykkelige mens atter andre verken er varme eller kalde...
Noen kjærlighetsforhold skulle aldri ha forekommet, mens andre igjen skulle kommet lenge før...
Noen kjærlighetsforhold er veldig kortvarige, mens noen varer livet ut.

De fleste kjærlighetsforhold, i alle fall de sunne, strekker seg mellom to voksne personer. I tillegg finnes det kjærlighets forhold der kjærligheten i hovedsak, eller i sin helhet faktisk, går fra en voksen person til en gjenstand eller sak... sært nok, men reelt.

Hvor vil jeg så med alt dette vrøvlet om kjærlighetsforhold?

Jo-
Jeg husker min første forelskelse, min første kjærlighet og kan så absolutt også si noe om mitt livs kjærlighet - en kjærlighet som ikke på noen måter kan beskrives fullt ut, det er noe man bare kjenner til gjennom erfaring...
I tillegg har jeg en egen greie for biler må jeg vel si, om enn ikke akkurat kjærlighet... Jeg har en egen greie for smurfer og jeg har en egen greie for gode kaker...

Hva mer?
Jo det skal jeg si deg - jeg har om ikke et kjærlighetsforhold, så i alle fall noe som ligner - en sterk binding, følelse for og nærhet til min egen fagorganisasjon... hvor sprøtt er ikke det?

Hva mener jeg med det?
Det har for meg alltid vært en naturlig ting å være organisert, det har for meg alltid vært rett - vært noe jeg har sett på som ansvarsfullt og bra.

Jeg har vært organisert i NSF fra jeg var student, og blitt der på tross av vurdering om utmeldelse for årevis siden.
Etter hvert har jeg begynt å sette meg inn i organisasjonen - hvem er vi, hva er vi, hvorfor er vi, hva er poenget med å være medlem der, hvilke alternativer finnes osv...
Etter at jeg begynte å sette meg inn i organisasjonen har jeg begynt å engasjere meg; ble tillitsvalgt med full fart videre inn som hovedtillitsvalgt og har både lært å kjenne NSF enda dypere, fått et enda større fagfokus og jeg har lært masse om meg selv.

Nå da?
I forbindelse med flytting har det blitt ny jobb på meg, og jeg opplever altså for første gang på flere år at jeg er havnet inn i ei boble av usikkerhet, tilblandet noe frustrasjon og enda litt undring over organisasjonen min...

Har du noen gang opplevd at du er i et kjærlighetsforhold som tar slutt?
Om du har det, kan du da huske en fase der du gikk rundt og undret deg på ting som ikke stemte, på usikkerhet, på om du var på rett plass eller ikke..?
Har du noen gang tenkt disse tankene, samtidig som du kjenner at du ikke kan se for deg at du skulle være med noen andre heller?

Jeg er en enkel sjel, som liker og visualisere ting for meg selv - da blir det liksom litt enklere...
NSF har vært min organisasjon i årevis, jeg har et oppriktig hjerteforhold til NSF... På samme tid har jeg begynt å spørre meg selv hva jeg får ut av det der jeg er nå, jeg kjenner meg usikker og jeg tenker på hvilke alternativer jeg har... er jeg på rett sted eller ikke..?

Om jeg skal fortsette visualiseringen min litt her -
Fagforbundet organiserer sykepleiere de også, om enn ikke så mange... det samme gjør akademikerne, og lederne...
Likevel, jeg må erkjenne det at jeg kjenner litt på samme greien ved å se for meg et forhold mellom meg og eksempelvis fagforbundet som jeg ser for meg at jeg skulle være i et forhold med en mann - det er med gufs og hutte meg tu... ikke noe jeg kan forestille meg egentlig, uten at jeg skulle være i svime eller på annen måte utilregnelig når et slikt forhold ble igangsatt...

Altså-
Jeg kjenner at jeg pr. nå kommer litt til kort i organisasjonen som ligger mitt hjerte nærmest, samtidig kjenner jeg en sus av ubehag og får frysninger med tanken på å bryte opp dette forholdet som både har vart lenge og som jeg ikke kan se for meg at jeg skulle leve foruten...

Det er ganske rart, og fasinerende, hvordan vi er skrudd sammen med tanke på tilknytning, følelser, vaner osv...
... kanskje er vi rett og slett bare skrudd..??



onsdag 23. september 2015

jeg velger hvordan jeg vil forholde meg til det som skjer meg..."

Har du en svigermor?

Du har kan hende et sånt hespetre av ei svigermor som legger seg bort i alt og alle?
Som blander seg bort i alt fra hvordan du vasker tøyet til hva du gir ungene av mat og hvordan du koker poteter?
Kan hende har du også ei svigermor som dukker opp både når det passer seg og når det ikke passer seg, og ikke minst - ei svigermor som har en mening om alle ting, meninger som irriterer deg grenseløst...

Om du har noe som helst kjennskap til svigermoren beskrevet over er du skikkelig uheldig og jeg synes synd om deg, ikke kan jeg forstå deg heller - jeg har nemlig en hatt gleden av å ha en helt annen svigermor.

Det er i disse dager et år siden min svigermor døde, det har vært et rart år - som alle "første året etter at man døde år"

Ungene har vennet seg til at de ikke har en bestemor, samtidig er de glade for at de har tanta si - hun er jo nesten som en bestemor sier de...

"Jeg ringer mamma og spør om det..."
"Nei, det går ikke an å ha det sammen med det..."
"Joda, det går an å ha det sammen med det..."
"Men du sa i sta at det ikke går an å ha det sammen, hvorfor går det nå - har du snakket med mora di?"
"...Jaaa, jeg pratet med henne i går - da sa hun at man godt kan blande disse..."

Det har ikke vært noen telefoner det siste året -
Ikke for å høre om det går an å ha kålrabistappe sammen med røkt torsk, ikke for å høre om man kan blande vaffel og gulost, heller ikke for å høre hvordan det står til verken med middagen eller med helsa - svigermor har ikke vært der, det har vært svigermortomt og det har vært tomt i huset til svigermor og svigerfar...

"Først drar vi og hilser på bestefar, så drar vi og besøker bestemor på kirkegården og sier gratulerer med dagen..."
Lillemor og årets 17 mai - bestemor med.


Livet løper videre, også etter at noen har dødd - heldigvis.
Det er snart tretten år siden mamma døde og det er et drøyt år nå siden svigermor døde. Man blir aldri klar for å miste en man er glad i, aldri... men man kan bli klar til å gå videre i livet.

Det er ikke slik at livet stopper opp - om man ikke lar det gjøre det.
Det er ikke slik at alt faller sammen når noen dør - selv om det kan oppleves slik.
Det er slik at man kan bli stillet ovenfor noen endringer, når noen man er glad i dør.

Det fødes og det døs mennesker, hele tiden - det er livet, det er menneskeheten.
Stort sett fødes det babyer, ikke bare stort sett - foruten om de som fødes på ny er det faktisk bare babyer som fødes...
Der i mot er det stort sett eldre mennesker som dør, med noen unntak... dessverre.

Hvordan vi velger å forholde oss til disse bedrøvelige, kjedelige, vonde og traumatiske dødsfallene er et valg vi må gjøre...
Det bedritne er at vi faktisk må forholde oss til realiteten med livet - fødsel og død, det eneste vi er sikker på at alle skal gjennom.
Det gode er at vi, ved at vi må forholde oss til disse tingene, er heldige og er i livet - vi er her fortsatt, og det er opp til oss hva vi tenker å gjøre med det.

Jeg sier på ingen måte at det er en enkel sak bare å gi slipp og gå videre, det er det nemlig ikke - aldeles ikke.

Ei veldig fornuftig og søt jente sa en gang følgende til meg (som var sagt av noen andre til henne før meg, av noen andre til noen andre før det, og av en helt annen kar til og begynne med):

"Jeg velger ikke selv alt hva som skjer meg i livet, men jeg velger hvordan jeg vil forholde meg til det som skjer meg..."

Det er noen kraftige og saftige ord om man gir seg selv anledningen til å smake litt på de.

Jammen sant vet jeg at det har skjedd meg litt av hvert i livet på både godt og vondt - mye vondt, men også mye godt.
Jeg er overbevist om at dersom jeg ikke hadde gjort noen bevisste valg i etterkant av vonde opplevelser i livet, så hadde jeg gått glipp av veldig mye - om ikke det aller meste av de virkelig gode tingene i livet mitt - sånn er det.

En annen fornuftig person, dette en ung og flott kar, sa en gang dette til meg:
"Noen ganger kan det være at man må ta til med å rense vonde og åpne sår, det vil alltid være smertelig vondt. Alternativet er at man blir gående med såret fordi man ikke våger eller vil begynne og pirke bort i det, da ender man gjerne opp med at såret blir betent og det må langt alvorligere virkemiddel til for å få bukt med elendigheten."
Han fullførte: Det kan være bedre med en kortvarig og mer intens smerte, enn en langvarig og stadig gnagende smerte - som ofte ender i større og mer alvorligere prosesser."

Kloke ord fra kloke mennesker -
Moi-Bente og Jarle, dere har gitt fra dere gullkorn!

Jeg er glad og takknemlig for de årene jeg fikk gleden av å kjenne min svigermor, den beste man kunne tenke seg.
Enda mer er jeg faktisk glad for de få årene som ungene fikk gleden av å ha bestemoren sin - den lune, gode, snille, hjertelige, varme, rettferdige og åpne bestemoren sin... De fikk ikke ha henne så veldig lenge, men lenge nok til at de har fått gjort seg minner om henne - bilder i hodet, episoder, høytider, spesialiteter osv...





...de aller fleste søknadene om ufør blir erfaringsmessig avslått i første runde - er det en del av prosedyren mon???

Jeg sendte melding til veileder i NAV etter telefonmøtet med lege på Rikshospitalet. Meldingen var helt enkel - Jeg har hatt time med legen ...