Man drar fram sofa og legger seg nærmest under sengene... det skal vaskes og ryddes, pusses og gnis - alt skal være rent og skikkelig til jul.
Man finner fram dress eller kjole, finstasen skal på når man går inn i høytiden.
Man handler inn den beste maten man kan komme på, julefrokoster og solide julemiddager venter for høytiden.
Man tar inn juletre om det er hogget selv som hos oss i år, om det er kjøpt hos en ensom juletrehandler utenfor rema eller om man henter inn plasttreet fra i fjor, året før og året før der igjen kan hende også.
Treet pyntes selvfølgelig med lys og julekuler - i tillegg vil noen ha norske flagg og andre vil ha glitter, for egen del har vi gått for pynt som er laget av barna, av venner eller gitt oss av spesielle mennesker i livene våre - vi har med andre ord pynt som bærer en viss tradisjon og sjel med seg.
Man handler inn og gir bort gaver, i tillegg er det noen som lager gaver selv og gir bort. Gleden ved å gi er for noen av oss av større betydning enn å få gaver, for egen del er det en glede i å finne noe med en viss betydning / symbol som jeg kan gi i gave. Når det kommer til mine aller nærmeste som jeg er sammen med julekvelden, er det en enorm fryd i å se gleden og lykken i øynene når gavene åpnes.
Man går i kirken for å oppnå den helt særegne julestemningen, veldig mange av de som kan krype og gå - eller bæres, stiller opp i kirken på julaften for å få med seg julegudstjenesten. Mange steder kjører presten flere Gudstjenester rett etter hverandre for at alle skal få være med, det går liketil på klokka - en pulje ut mens den andre står klar på trappa og begynner å trenge seg inn i kirken før første pulje er helt ute... det gjelder å sikre seg sittplass i kirka som fylles til randen som aldri ellers.
For egen del er jula en veldig viktig høytid, der alt hører med;Jeg er norsk med de tradisjoner og det som hører med rundt jul - hver eneste tradisjon har sin egen sybolikk, jeg elsker det!
Viktigere enn med tradisjoner og tilbehør er det at jeg er kristen.
Jula handler for meg om langt mer enn vask, god mat, juletre, gaver, julegudstjeneste og tradisjoner. Det begynte i en stall for mange, mange år siden - det er min virkelighet, det er min julehøytid og hva som legger grunnlaget for at jeg feirer jul.
Om vi feirer med storfamilien, med vår lille kjernefamilie som vi gjør for første gang i år, om jeg har vært på jobb eller om jeg er alene - Jula kan komme i mange innpakninger, det er likevel grunnen til julefeiringen som legger føringen for min høytid og høytidsopplevelse.
Likevel -
Jeg setter stor pris på tradisjonene våre, på hvordan vi har gjort høytiden til nettopp det - en høytid der man feirer med både hva man spiser, hva man har på seg, hvordan man pynter og gjør i stand, hvordan man gleder andre og blir gledet og ikke minst at kirken har fått så stor plass.
Når jeg ser omkring på samfunnet vårt kjenner jeg derfor en viss tristhet og fortvilelse.
Vi er nemlig i ferd med å dra unna steiner i byggverket for også julehøytiden vår som vi kjenner den gjennom mange år.
Vi har fått et stort fokus på religion- og kulturlikhet, på å ikke forskjellsbehandle, på at rettferdighet og likhet måles etter øyemål på hvordan vi fysisk kan se likhet målt med øynene våre.
Dette fokuset har etterhvert blitt så stort at det er i ferd med å dra unna viktige steiner i byggverket til det norske samfunnet vårt. Vi er i ferd med ikke å gi, men kaste i fra oss tradisjoner, kultur og religion - vi kaster rett og slett fra oss verdiene våre...
Hvorfor?
Det har jeg også lurt på - for å tekkes tilflyttere og andre trossamfunn, for at nye landsmenn ikke skal føle seg støtt, for at vi ikke skal være noe bedre, for at folk skal føle seg velkommen og hjemme... hva vet vel jeg...
Jeg kan ikke se for meg ett annet land i verden der man har gjort det samme som vi gjør i Norge, jeg kommer ikke på ett eneste land utenom Norge der representanter fra eksempelvis den muslimske befolkningen har gått ut og advart mot å bli mer muslimsk enn muslimene selv er.
Jeg kan heller ikke se for meg nordmenn i en muslimsk, hinduistisk eller hvilken som helst annen religiøs stat - der man med største selvfølge bygger opp fremmed religion og kultur, på bekostning av egen...
Hvorfor?
Man gjør nemlig ikke slikt - ikke om man har noe som helst respekt for eget folk, kultur, religion og arv.
At man ivaretar og verner om egen kultur og tro betyr ikke at man ikke skal gi rom for at folk kan praktisere sin tro og kultur i fred og fordragelighet, det må man nemlig forvente - fred og fordragelighet.
Personlig har jeg stor respekt for at vi er forskjellige, jeg har stor respekt for folks tro om det er kristendom, islam, buddhisme, jødedom, hinduisme eller hva det måtte være... liketil humanetikerne og ateistene får min respekt - fordi de er mennesker med samme rett til å tro på enten seg selv eller at det ikke er noe å tro på som jeg har til å tro at det er en Gud.
Jeg finner det veldig trist at vi er kommet så langt at barna våre nærmest må ha en skriftlig godkjenning til å være med på julegudstjenesten med skolen før jul - som det har blitt i vår iver etter tilrettelegging og redsel for å gi oss selv et fortrinn i eget land.
Jeg finner det veldig trist at vår religion gjennom mange år, kristendommen, er satt til side i undervisningen på skolen - fordi vi ikke må skape forskjell mellom vårt lands og andre religioner.
Jeg finner det trist at tradisjonsrike julesanger og religiøse høytider skal gjøres om, fordi de framstår upassende for andre trossamfunn.
Vi har feiret julehøytid, påskehøytid og pinsehøytid i landet vårt over mange, mange år.
Jeg har enda ikke opplevd et trossamfunn eller en religion som har stått fram og krevd sin rett til å ikke ha fri i disse høytidene eller til ikke å pålegges høytidstillegg når man må jobbe ei høytid med opprinnelse man anser som vas.
Neida-
Man krever barna fri fra deltakelse i alt som har med besøk i kirke før høytider, man krever de fri fra undervisning og man demonstrerer gjerne der man kan for å slippe enda mer.
At man tar i mot alle fordeler ved høytidene, for så å gjøre eksempelvis julesanger og høytiden med sitt budskap om til noe annet enn hva det er for egen tilpasning, framstår for meg som respektløst og uforståelig.
At vi sitter og ser på og lar det skje er nesten enda mer forunderlig.
Jeg har stor respekt for den muslimske dama i radio som sto opp for vår kristne arv og kultur i dette landet, som med største selvfølge sender med lapp til skolen om at hennes barn skal delta på skolegudstjenesten før jul - fordi hun har tro på at hennes egen religion er sterk nok, at hennes barn har godt av å lære om religon, kultur og arv i dette landet man bor i.
Jeg har stor respekt for den samme dama som sto opp for folk innad i egen religion med sin overbevisning, og igjen understreket at hennes tro skal makte å bære kunnskap om andre enn seg selv uten å bli truet.
Det er nemlig det ser du-
Å ha ei hjertens tro om det er innenfor den ene eller andre trosretningen er noe som skulle være sterkere enn frykten for andres tro.
Dersom man kan klare å være sterk i egen tro har man nemlig ikke noe å frykte om det er fra ateister, hinduister, muslimer eller kristne... eller noen som helst andre - liketil humanetikerne.
Jeg har tro for at i det man lar seg selv begynne å frykte andres tro og overbevisning, og det så mye at man ser seg nødt til å angripe ved enhver anledning der andres tro kommer til uttrykk - da har man lagt seg inn på en slitsom vei, en vei med manglende respekt og god grobunn for forakt og bråk.
Vi skulle i dette nydelige, norske landet, være glad for mangfoldet av kulturer og variasjoner. Samtidig skulle vi være langt mer bevisst vårt eget.
Det er helt feil etter min mening, at vi frarøver oss selv og våre barn både religiøs og kulturell arv som vi i praksis gjør mer og mer.
Jeg har til orientering ingenting imot at alle uansett bakgrunn har samme fri i høytidene, det understreker nemlig at høytidene er noe spesielt, er viktige, er nettopp høytidelige.
