...det er noe ved Olav som ikke helt kan forklares...

Å ikke få til en skikkelig avskjed med min nye venn Olav, og for så vidt også Brasilianeren, var en blemme jeg ikke så komme.

Etter at jeg kom hjem fra Vikersund har jeg fått tekstmeldinger fra Olav. Nå skal ikke jeg legge ut i det vide og brede om innholdet i våre meldinger, men jeg vil si en sak - fordi det er så vakkert synes jeg... Olav forteller meg at før jeg og Brasilianeren kom, så var han en stum østers. Jeg vet ikke hva man hadde sett for seg av relasjoner eller ikke relasjoner da vi kom heller, men trolig noe helt annet enn det som ble saken.

Jeg kjenner at jeg vil dele noen tanker jeg har gjort meg om min nye venn -

Mann, 74 år, ikke så stor, hvitt kortklipt hår som står rett opp (presis som de lykketrollene vi hadde som barn), briller nede på nesen, forsiktig i framferden, hånden i været med to fingre pekende skrått opp når han vil si noe, lyttende (ikke unaturlig med tanke på at han ikke sier så mye... og i noens selskap alltids har andre som snakker...), stort sett smilende, klare meninger og snill som dagen er lang - for å nevne noe.

Min venn Østersen, tause Østersen - han har det likevel i seg.

Når min venn bruker betegnelsen stille som en østers om seg selv, så er det veldig sammenfattende med den stille mannen sittende skrått til høyre framfor meg da jeg kom.

Jada, jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke ville orke å danne relasjoner, ikke orke å forholde meg til noen, ikke orke å bruke tid på annet enn mitt eget ved dette oppholdet. Men så er det realiteten og nuet som innhenter meg - gang på gang, denne gang intet unntak.

Når man sitter i en stor spisesal, tre og fire ganger om dagen - plassert sammen med tre andre mennesker ved et lite bord... Da kan man enten velge å trykke i seg maten i stillhet og deretter forlate bordet, eller man kan i høflighetens navn komme med en enkel og liten kommentar om ett eller annet, presentere seg og la det stå til.

For meg er mat mer enn bare noe man trykker i seg, mat og måltider er fellesskap og hygge. Denne delen er så viktig for meg at jeg kan komme til å kaste meg over de som måtte være tvangsplassert ved samme bord som meg, nå sier jeg ikke at det er saken her - men jeg holdt avtalen med meg selv i ca 30 sekunder etter at jeg kom til bordet med gjengen...

SÅ, først henvendte jeg meg til Brasilianeren - som jeg da ikke visste at var brasiliansk. Jeg kommenterte ett eller annet ubetydelig, men enkelt - vipps, så var praten i gang og jeg forstod brått at nå har du rotet deg bort i enda en imigrant som krever at du både tenker deg om og tar det rolig når du prater... farsken... Etter brasilianeren sto Ali for tur, en litt vanskeligere nøtt å knekke, fordi han var så fokusert ned i tallerkenen sin - men hei, smækk - smækk, så satt den på et blunk når man bare fikk øynene hans opp fra brødskiven et par sekunder.

Og så var det Olav da, som kikket ned i maten sin på en helt annen måte enn Ali.

Mens Ali så framsto fokusert på maten sin av typen selvsikker, framsto Olav stikk motsatt. Olav kikket i maten sin, tilsynelatende forsiktig, kan hende også usikker av typen som kunne finne på å tenke "nå snakker de, tro om de vil snakke til meg". Man kunne muligens også mistolke Olav til å være av sorten jeg har nok med meg og mitt.

Men du vet, Smurfen -

Her er det ingen som slipper unna uten at man har prøvd. Jeg henvendte meg til Olav på cirka følgende måte - 

"Du da, der oppe i hjørnet - hvem er du?"

Det er noe av det beste jeg har gjort under hele mitt opphold i Vikersund, det er jeg overbevist om!

Olav kikket opp fra tallerkenen sin, med brillene ned på nesen. Han presenterte seg med lav stemme og jeg var fullstendig solgt om det er lov å si.

Den Østersen Olav fortalte meg om etter at jeg var kommet hjem, den østersen begynte forsiktig å åpne seg pitte litt ved bordet denne første dagen jeg var på dette bruket. Gjengen ved bordet møttes til neste måltid, derfra avtalte vi tidspunkter for oppmøte og dermed sørge for at ikke noen satt alene ved måltidene. Olav gikk fra å være en taus Birgitte, eller en taus østers, til å åpne seg og vise oss hvem han er og hva som bor i han.

Varm og omsorgsfull, spøkefull og leken, seriøs og sårbar, tydelig og reflektert, kunnskapsrik, ungdommelig til sinns - sitter tross alt i ungdomsrådet for hundrende år på sitt hjemsted, god smak på klær og absolutt peiling på damer - akkurat som meg faktisk...

En klisje muligens, men når man alt snakker om Østers og bruker det bildet - Olav viste oss for en perle han er - hvor fascinerende, vakker, velformet uten at det har foregått i en form og ikke minst hvor verdifull han er.

Jeg har fått en veldig god relasjon til alle ved mitt bord, jeg har fått gode relasjoner til enda flere mennesker utover vårt eget lille bord i hjørnet. Likevel, det er noe ved Olav som ikke helt kan forklares. Jeg skal være ærlig å si at disse mennene ikke er de som taler sterkest til meg vanligvis, heller ikke er jeg en magnet på eldre mennesker nødvendigvis.

Jeg liker mennesker, liker å snakke med de, liker å være sosial osv - Men, jeg samler ikke til meg alle mulige folk, det orker jeg ikke. Jeg møter mennesker, har det kjekt og spaserer videre. Noen mennesker velger jeg likevel å ta med meg videre fra der jeg måtte ferdes.

Olav du, det er noe med han - han tar jeg ikke bare med meg videre, jeg har tenkt å oppsøke karen når jeg er på hans trakter - og jeg har sagt det til han.

Det siste jeg gjorde på bruket, dagen før jeg reiste hjem, var å flytte harry-lysene mine over til Olav sitt rom. Om kvelden når jeg var kommet hjem, fikk jeg melding fra Olav - med bilde av vinduet hans og lysene som er satt på :-) 

Tenker det kan være på sin plass å slutte med cirka de samme ordene som Olav uttalte en gang ved bordet, for hans del var det riktig nok andre som hadde kommet med påstanden, nå er det meg selv - jeg har blitt bløt under dette oppholdet...

"Vi kan sende henne bort, og så lar vi henne komme hjem til bursdagen sin..."

 Jeg er hjemme igjen, og som det pleier å være - det blir et visst mellomrom mellom innleggene mine her i bloggen, det beklager jeg.

Innspurten på bruket ble noe for seg.

Snakk om avskjedsfest så jeg ikke på som noe reell fare. Tanken på personlige avskjeder i hytt og pine var en helt annen sak - som det jo blir når man har gjort seg bemerket... Jeg skal erkjenne at jeg ble en smule svett, og var egentlig glad for at noen av de det var naturlig å ta avskjed med var reist før meg. På denne måten fikk andre stå som plommen i egget i alt som hadde med avskjed å gjøre, mens jeg kunne stå tilbakelent, være kul, bare bli sagt ha det bra til og framstå akkurat så smurfe-tøff som jeg er i det disse forlot bruket.

"Hva skal vi gi eadni til bursdagen hennes?" har vært et årlig spørsmål fra kjerringa til avleggerne i forkant av bursdagen min.

Svarene har vært litt ymse, inntil for tre år siden - nå har vi nemlig begynt å få store barn som undrer og som gjør seg opp mening om ting - Som den oppegående sønnen vår...

"Vi kan sende henne bort, og så lar vi henne komme hjem til bursdagen sin - å komme hjem er det beste eadni vet, og da får hun det beste hun vet..?!"

Det er guttungen vår det, han har arvet de morsomme genene fra den andre mora si - uten tvil.

Nå har ikke jeg hatt bursdag nettopp, men jeg er kommet hjem fra bruket for kort tid siden - og det må jeg si;

Å komme hjem, det er noe eget ved det - jeg elsker det!!

Min R-exit fra Vikersund bad ble litt mer brå enn jeg hadde planlagt. Jeg vet jeg skrev om å være festens dronning og plutselig bli borte, men bløt som jeg er kikket jeg faktisk etter Olav og Brasilianeren før jeg dro. Begge var opptatt med program og jeg må ærlig erkjenne at jeg ikke orket å vente utover dagen, jeg ville bare reise når det ble klart at jeg heller ikke siste dagen kunne delta på det fysiske programmet. 

Litt før halv elleve la jeg og Palmer ut fra parkeringen med kurs mot Moss.

Et lite stykke etter å ha passert Drammen på vei inn mot Røyken, ser jeg noe blått blinke bak meg... Farsken var min første tanke, og videre "Det skal ikke gå an...!!"

Umiddelbart kan det nå være at du tenker skitne tanker som at jeg skal ha kjørt for fort, og da må du nok tenke om igjen. Jeg kjørte ikke for fort og Palmer fungerte på alle områder.

Det var tydelig at denne politibilen ville fram, og det i en helsikes fart.

Igjen, farsken tenkte jeg, og videre - Nå er sikkert den bedritne tunellen stengt igjen, som jo skjer nesten oftere enn nitti år gamle tanter bytter underbukser. Heldigvis for meg var det en annen grunn til denne brå kjøringen fra politiet sin side, hvor heldig det var for de som eide årsaken bak utrykningen skal være usagt - jeg har ikke tatt meg bryet ved å sjekke opp hva det kan ha vært.

Vel hjemme ble jeg møtt av en kokeli-monke golden retriever, over seg av begeistring for at jeg kom hjem - Opp og ned, rundt og rundt, masse å fortelle - hva hun sa blir riktig nok mellom oss da vi har en avtale på det. Det jeg kan si om denne lurven av en hund, er at lite er så hjertelig og godt som når hun kommer og vil fortelle saker og ting - for ikke å snakke om å kose.

Inne fant jeg kjerringa, akkurat hun ja - den kjerringa jeg ikke i min villeste fantasi kunne finne på å glemme at jeg har hjemme.

Du hører det, hun var litt av et sjarmtroll da jeg kom inn - kjerringa - som hun pleier. Turbuksa på, hettegenser på, ullsokker på og hun var nyklippet - når hun i tillegg smilte og ikke sa mer enn hei er det bare en ting å si - ingen over og ingen ved siden.

Etter en god hjemkomst-kos med avleggeren var det altså endelig tid for å få en god og varm klem fra kjerringa. Jeg rakk å ta rundt henne og holde litt fast før jeg hører en småstresset avlegger utbryte "Sånn, nå er det bra - slutt med det der, slipp henne..."

Jeg hadde ikke vært hjemme så veldig lenge, før kjerringa henvender seg til meg og spør om jeg har lyst til å vaske bil sammen med henne - og svaret?

Hvem kan si nei til et forslag som dette?

Tenke seg til å stå ute sammen med den beste man vet og gjøre noe så kjekt som å vaske bil sammen - jeg digger det. Det var ett av to på denne kom jeg fram til - 1. Min andre halvdel vet at dette er noe jeg liker så godt at det må være en kjekk ting å komme med når jeg kommer tidlig hjem. Eller 2. Hun hadde rett og slett bare et solid behov for å få vasket dette gliset sitt.

Jeg går for alternativ 1 :-)

Nå må jeg si som min gode mann Østborg, "Hold - your - farskens - horses - litt her..."

 Jeg sitter ved kveldsmaten her om dagen, når sykepleier kommer bort for å slå av en kort prat.

Hvordan går det nå synes du, opplever du at du har blitt bedre? Sykepleieren tar opplagt sitt ansvar som sykepleier på ramme alvor og følger opp svimlingen jeg hadde før helgen og for den del også har hatt små innfall av gjennom helgen - dette selv om jeg har sagt at det går bra og at jeg ikke vil snakke med lege. Takk sier jeg, noe småtteri har det vært - men det går greit. Kommer muligens av stive muskler i nakken.

Sykepleieren snakker litt videre og da forstås, midt inn i praten dukker en person opp gående bak ryggen på sykepleieren på sin vei til oppvasken.

"Nå Roshild, må du ikke drive å flørte vilt med alle sykepleierne - glem ikke av at du er gift og har ei kone der hjemme.."

Eeeh.., what???

Jeg skal være ærlig å si at jeg ble mildt sagt spontant irritert - mer på vegne av sykepleieren enn meg selv.

Heldigvis var det en voksen sykepleier tenkte jeg, ikke gammel - men i sin beste alder. Om sykepleieren har jobbet lenge som sykepleier vet jeg ikke - hun var i alle fall moden nok til å har vært bort i en del mennesketyper. I tillegg må jeg bare si at jeg opplever denne sykepleieren som en stødig og rolig person, trygg på seg selv - hun framstår i alle fall slik... heldigvis for henne!!

Nå har det seg altså slik at selv om jeg personlig ikke kunne brydd meg mindre om dette utsagnet, selv om det kom ganske høylytt med tanke på at det var kveld og til dels stille i rommet. Min empati gikk til denne sykepleieren... Uansett hvor moden denne sykepleieren er, hvor gammel eller ung, erfaren eller ikke - Jeg mener, du skal slippe å måtte være gjenstand for å bli snakket om på denne måten, som et objekt knyttet til en pasient.

Når det er sagt -

Brått skulle jeg, uten noe som helst grunn, kjenne på å være gjenstand for meeto - og det med mindre positivt fortegn vil jeg bare ha sagt... Nå sier riktig nok alle drittsekker som bedriver meeto-virksomhet at de ikke kan kjenne seg igjen i anklagen, så akkurat det skulle jeg vel ikke komme så langt med. Uansett - Det ble en ubehagelig, pinlig, fornærmende og akkurat der og da litt vond greie å svelge.

Selv om jeg personlig ikke kunne brydd meg mindre om et utsagn uten rot i virkeligheten -

Vi var på ingen måte alene i denne spisesalen. De jeg hadde ved bordet fikk med seg opptredenen, det samme gjorde også resterende pasienter i rommet.

Det vil være løgn å si annet enn at det kjentes både ubehagelig ut og provoserende. Jeg vet ikke om jeg skal oppleve frasen som en påstand, et angrep eller en instruks, etterfulgt av formaning om å huske på kjerringa mi - som om jeg på noe tidspunkt kunne glemme henne, den fineste personen jeg kjenner til på alle områder. 

Om enn aldri så mye at denne greien var et strevsomt forsøk på å være morsom, vil jeg si at denne situasjonen faktisk ikke var mye morsom.

Så har jeg opplevd noe helt annet igjen, nemlig at noen utenom vår lille gruppe ved bordet tar til ordet og snakker om at jeg skal reise hjem om bare et par dager fram i tid. Man har så godt inntrykk av meg at man snakker om å ha en slags avskjedsfest før jeg reiser.

Nå skjønner du, nå må jeg si som min gode mann Østborg, i enstavelser for sikkerhets skyld slik at man får med seg hvert ord; "Hold - your - farskens - horses - litt her..."

Jeg er en av mange som reiser ut fra dette stedet, ikke vil jeg påstå at jeg skiller meg nevneverdig ut heller.

En slags markering i forbindelse med reise er mulig ment som en hyggelig gest, men jeg har vært her i tre uker - ikke tre måneder.

Jeg har sansen for å være ærlig og om å bry seg om ting. Selvfølgelig er det hyggelige ord som blir sagt, men i ærlighetens navn - dette trenger jeg ikke, vil jeg ikke og kan jeg ikke - kort og godt fordi jeg har tenkt å komme helskinnet hjem til kjerring, barn og hund i vårt eget smurfeland.

Jeg er på langt nær den typen sosial folk gjerne tror jeg er. En slags avskjedsfest for meg hadde blitt en total formørkelse, en total avskjed - jeg tror nemlig jeg hadde dævva!

Nå planlegger jeg min Rexit veldig i det stille, har nemlig lært det at det handler om å være festens dronning for så å forsvinne fra festen uten at folk legger merke til at du drar.

Snart er jeg hjemme hos mine igjen, smurfeland here I come 😍😍

"Hører du det?" sa den ene landsbyboeren til den andre - "Hun vil ha baksiden av oss..."

 Jeg bestemte meg en dag for å gå tur i Øya friluftsområde. Fantastisk å ha en landsby med en slags landsbykjerne, og midt i denne kjernen har man altså fått til et helt nydelig friluftsområde - her har mange andre kommuner noe å lære!

Jeg smatt på meg gode sko, turbukse, ulltrøye og en vest. Det siste jeg gjorde før jeg forlot bruket var å ta en tur på lillerommet, bruke anledningen mens man har den tenkte jeg - så labbet jeg i vei.  Jeg var ikke før kommet inn mot landsbyen, drøyt en halv kilometer unna, så begynte behovet for å finne et toalett å melde seg.

Men i alle dager - hvor ofte kan det være mulig å tømme den farskens blæra? Jeg bestemte meg først for at det umulig kunne være et behov for å plystre nå og fortsatte, men du vet det - det tok ikke mer enn et par minutter før jeg bestemte meg for å finne et egnet sted med fire vegger og tak over hodet - litt bedre enn å legge til skrevs midt inn i friluftsområdet. På den ene siden er sjansen kritisk stor for at det kommer andre mennesker mens man sitter med rompa bar i et populært uteområde nær landsbyen, på den andre siden er det slik at jeg som vi jo vet er redd alle mulige ting - våger meg ikke inn mellom busker og trær for å sette ned rompa. Tenk om, jeg bare sier det, tenk om ett eller annet levende vesen - insekt, kryp, orm eller hva enn det måtte være - skulle finne på å græbbe tak i rompa mi om den stakk naken fram et sted?

En tredje side som jeg kom på inne i friluftsområdet er faktisk det at med alt det vannet ville jeg heller ikke ta sjansen på å brette fram rompa så nærme det - Så for meg at jeg brått kom seilende ned Tyrifjorden med rompa bar - det ville i fall også vært litt av et syn og noe både jeg og andre helst ser at jeg unngår.

Nei takk!!

God og fornøyd etter nok en gang å ha tømt blæra innom hus tasset jeg videre med kurs mot øya friluftsområde. Underveis la jeg merke til at vannet i fjorden var da bemerkelsesverdig høyt. Vannet sto så langt opp at trær sto i vann, mens busker på sin side sto og skinte med kun toppen over vann - hadde den stakkars buska hatt hode ville uttrykket hodet over vann vært på sin plass - så vidt...

(Stien som vanligvis går rett over her, er av naturlige årsaker stengt...)

Det ble ikke så veldig lang tur på meg, den vesle grusveien var stengt av overvann like inn i skogen. Den vesle broen litt lenger inn sto med vann helt opp til selve broen, veien inn mot denne broen var stengt med overvann.

Denne turen var nesten et eventyr, og om det hadde vært et eventyr ville det trolig vært som følger;

Veldig snart, og like etter den fremmede kom ut av friluftsområdet, skulle hun slumre til å møte på en landsbyboer.

"God dag landbyboer" sa den fremmede.

"God dag fremmed" sa landsbyboeren.

"Svært så mye vann det er i fjorden" sa den fremmede.

"Ja, nå er det veldig mye" svarte landsbyboeren, mens han klappet hunden sin som ivret etter å komme bort til den fremmede.

"Liker den, hunden, å hilse på fremmede?" spør den fremmede.

"Ja det kan man trygt si" svarte landsbyboeren, og fortsatte;

"Han er veldig glad i mennesker og blir ivrig, men han er veldig snill og vil bare hilse på".

Den fremmede bøyde seg ned og rakte ut hånden mot hunden som fortsatt strakk seg det beste den kunne mot den fremmede for å få lov til å hilse. I det landsbyboeren ga signal til hunden om at det var greit, gjorde den et byks fram mot den fremmede og lot seg gladelig bli klappet og kosepratet med.

Det var nesten så den fremmede kunne lese tankene til den lille hunden;

"Så deilig fremmede, kos på meg litt til - ikke stopp, bare litt til, klapp meg og fortsett å kose, sånn ja... mmmmh, dette var deilig..." 

Mens den fremmede var opptatt med å klappe hunden kom nok en landsbyboer gående langs veien trillende på sykkelen sin. Også denne landsbyboeren stoppet opp og hilste høflig.

"God dag godt folk" sa landsbyboeren.

"God dag landsbyboer sa den første landsbyboeren og den fremmede, mer eller mindre i kor.

Praten gikk plutselig veldig lett ved benken som sto slik at dersom vannet skulle stige en liten tanke mer ville en hver på benken sitte beina ut i vannet, i tillegg ville benken med litt mer vann transformeres om til ei flåte seilende nedover fjorden.

Vannmengde i fjorden, vannmengde i skogen, klimaendringer og menneskets ansvar og fravær av ansvar var temaer som ble det gjennomgående i samtalen.

"Jeg tar noen bilder på turen, også her rundt disse benkene. Er det okey for dere om jeg tar et bilde av dere, bakfra?"

"Hører du det?" sa den ene landsbyboeren til den andre og fortsatte - "Hun vil ha baksiden av oss..."

"Dersom hun ønsker å bruke baksiden vår til noe er det helt okey for min del" svarte den andre landsbyboeren.

Slik gikk det til at den fremmede endte opp med et par flotte bilder fra benkene ikke bare ved fjorden, men nesten i fjorden - med tilhørende to voksne og kjekke karer som prater og reflekterer over den unaturlig høye vannstanden på denne tiden av året, sett opp mot klimaendringer og vårt ansvar som forbrukere og foreldre / besteforeldre til de etter oss.

Neste tur til Øya friluftsområde tok jeg sammen med Ali, også da skulle vi til å snuble over en landsbyboer når vi stoppet ved vannet som på dette tidspunktet hadde tatt igjen to av føttene på benken.

Landsbyboeren var ivrig og så mye at man kunne mistenke han for å være en kar som liker å prate, men ikke har noen nå snakke med. Vi takket for praten og tasset videre inn mot skogen. Inne i skogen stoppet vi ved paviljongen - litt for bilder, litt for å se på vannet,  litt for hvile og litt for at Ali gjerne vil stoppe når han skal dampe.

Brått ser vi denne landsby-karen komme i vår retning med ett eneste fokus og mål for øye - oss.

Ikke igjen tenkte jeg...

Nå har vi altså nådd et punkt der det ikke er mulig å ta seg en walkabout uten at lokale vesener kommer tassende etter, inn i skogen, ens ærend for å prate.

Vel framme hos oss satte han i gang igjen, snakketøyet gikk som trommestikker både på inn pust og ut pust - sammen med sigarettrøyk der man blåste i min retning. Jeg forsøkte å la være med hosting, prøvde da visselig å være høflig, men det gikk dårlig og jeg hostet i vei. Så ikke akkurat ut til å plage karen fra landsbyen, jeg flyttet meg stadig unna røyken som ble blåst ut - mens landsby-karen flyttet seg etter og fortsatte med sine blåsekunster i retning av meg mens han snakket om fugler, fugletårn, fluefiske, fiske og vannstand.

Da det etter hvert fant seg naturlig og ikke avvisende, henvendte jeg meg til Ali og spurte om han var klar til å fortsette turen. Vi takket for oss, igjen, og begynte å gå, landsby-karen satte i gang apostlenes hester sammen med oss.

Hva skjer tenkte jeg, skal karen tasse i skogen med oss nå - med slippers på beina..?

Ved første kryss skiltes vi for tredje gang og denne gangen ble det ikke mer catch up.

Uansett hvor slitsomt, uansett hvor mye magnet man måtte være på mennesker rundt om...

Jeg tenker jeg er heldig som er det jeg velger å tolke som omgjengelig og hyggelig, om enn aldri så mye at det noen ganger kan bli slitsomt. I tillegg er det en god ting tenker jeg, dersom jeg kan være en liten bro mellom en ensom tilværelse eller bare et friskt pust inn i en ellers rutinepreget hverdag kan hende... ikke alle er like glad i rutiner som meg vet jeg.

Tenk på det neste gang du blir sliten - eller lei - av noen rundt deg. Om du får være en person som bidrar til en liten brytning i hverdagen, så er det trolig veldig givende og kjekt for den som opplever det... og du vil alltids ta deg videre vel..?

 

"Nei nei, det kan du ikke si" sa jeg

 Det er kveld og jeg tasser inn på spisesalen for å fylle flasken min med vann og isbiter. Mens jeg står i spisesalen og i forbifarten har kommet i prat med en eller annen forbipasserende, kommer det to tanter inn i hver sin morgenkåpe. Den ene tanten har en helt hvit kåpe på seg, mens den andre har en kåpe fylt med store blomster og vekster. Damene tasset rundt kveldsmaten og ordnet seg for kvelden, mens en tredje person kom så brått på at damen i hvitt gjorde et raskt byks og rygget i vei bakover for ikke å bli overkjørt.

Interessant tenkte jeg da jeg så damen i den blomstrete kåpen, denne damen får meg til å tenke på bier. Når så damen i hvitt utbryter "Så gøy, hun driver faktisk med bier hjemme" forstod jeg veldig raskt at det var ikke bare en tanke Roshild, du sa det faktisk høyt.

Neste ettermiddag tenkte jeg i mitt stille sinn at ettersom birøkteren og ryggeren kan tasse rundt i morgenkåpene sine, kan da vel jeg labbe rundt i longsen min. Jeg dro på meg ullongsen og du store tid, det må jeg si - det er lite som er så behagelig og lunt å tasse i som en god ullongs. Litt urolig for at underbuksen som helt klart ville synes gjennom longsen skulle bli et skue, dro jeg en god vest på utsiden av t-shirten - akkurat nok til at den dekket rompen min som allerede har blitt gjenstand for en del prat i en avgrenset krets på huset. Jeg trenger absolutt ikke at underbuksene mine skal bli neste samtaleemne.

Med Olav og meg godt plassert ved bordet i går kveld kom brasilianeren inn og satte seg, i det hun setter seg legger hun hånden på skulderen til Olav og sier "Lola"

"Lola??"

Jeg trodde jeg skulle sette eplejuicen i halsen.

"Ferdig med Bjørn og kaller han Lola fra nå?"

"Lola, hva sier jeg?"

"Du sier Lola. Lola er ikke bra å si, det har en annen betydning".

Olav kikker bort på meg og er et eneste stort smil. Når jeg spør han om han kjenner til Lola smiler han fortsatt i det han med forsiktig stemme sier "Jeg mener å ha en viss kjennskap til det, ja".

"Har du sett noen av Lola filmene?" spør jeg.

Her forstår du, her er Olav på ingen måte sent ute med å svare - det kommer et raskt og kontant "Nei".

Så er det tid for forklaring til vår venn brasilianeren, man kan ikke bare si at det ikke er bra å si - det er hensiktsmessig å ha en forklaring på hvorfor det blir høvelig feil å bruke navnet eller betegnelsen Lola på vår Olav.

Jeg går i gang med å skulle forklare, men oppdager raskt at dette blir en noe utfordrende nøtt å forklare - spesielt ettersom man må snakke ikke bare tydelig, men gjerne også med litt stemme slik at det er mulig å få med seg det man sier. Jeg forsøker meg én gang, og én gang til...

Når jeg forstår at det fortsatt er uforståelig for brasilianeren henvender jeg meg over til Olav,

"Olav nå er det opp til deg, vær så god å forklare hvem Lola er og hva hun er kjent for".

Stakkars Olav, han ser på meg med et interessant uttrykk i øynene sine - før han henvender seg over til naboen ved bordet og går i gang med forklaringen sin - sakte og tydelig i talen, heldigvis ikke så mye stemme nødvendig ettersom de sitter skulder mot skulder.

"Lola er fra film".

"Ja..."

"Lola er en sex-stjerne"

"HVA..?"

"Hun spiller filmer, med flere forskjellige menn..."

"Med sex..??"

"Ja, det er slik man kjenner henne kan du si"

"Åååh, Herre - jeg gjøre feil, jeg si Lola, det ikke bra..."

Så har vi brukt tid på å snakke med brasilianeren om språk og læring, det er vanskelig og det er ikke slik at man gjør feil. Ingen som lærer nytt språk snakker feilfritt, det er vanlig å ta feil - det må til for å lære.

Vi har snakket om hvordan man kan bruke det man sier feil til både læring og som humor når man alt har sagt feil. Olav søkte opp Lola på nettet, fant fram en trailer og viste til brasilianeren... om det var det beste trekket er jeg usikker på, men det i alle fall ikke noe tvil for brasilianeren om hvem Lola er lenger.

Med fare for at den allerede noe lettkledde samtalen ved bordet skulle gli inn i normal prat igjen, og i forbindelse med praten om å bruke feil til å lære og til å le - hører jeg brasilianeren si følgende;

"Jeg blitt feil-mus".

Jeg gjorde store øyne og sa "du blir feil mus??"

"Ja"

"Nei nei, det kan du ikke si".

Påan igjen -

Stakkars brasilianeren, hun holdt hendene framfor øynene mens hun skaket lett på hodet -

"Hva nå, jeg forstå ikke - bare jeg sier feil..?"

Jeg gjorde mitt beste, igjen, etter å ha tenkt et par ganger igjennom hvordan man skal forklare hvorfor man ikke kan gå rundt å si feil mus.

"Altså...

i Norge når man sier mus, da mener man enten mus som den lille saken som løper rundt og sier pip-pip"

Jeg viste med å la hendene og fingrene mine trippe over bordet som om man var en liten mus som går - samtidig som jeg også la til et lite "pip-pip".

"Ja jeg vet, jeg forstå" sa brasilianeren - og trodde vi var ferdige der.

Men, og her ble det vanskelig for meg å finne riktige ord - saken ble ikke bedre av at Olav satt ovenfor meg med et spent smil og bare ventet på ordvalget mitt. Ali satt på andre siden av meg, like spent på hva som skulle komme.

"I Norge sier man også mus, når man snakker - om - damenes..." her ble det vanskelig, jeg snakket brått med enkelt ord og ikke i setning... OG jeg ble så ordfattig at jeg valgte å gå over på kroppsspråk - du kan kanskje se for deg at jeg sitter der og bare peker ned mellom egne bein. Herlighet for en suppe tenkte jeg, alt skal du forklare.

For å si det sånn, brasilianeren gjorde store øyne, og det med rette, hvilket annet land enn Norge kan man reise til der det er så mange ord med dobbeltbetydning, og der dobbeltbetydningen skjærer så fullstendig med hverandre??

Brasilianeren prøvde igjen å si det hun egentlig ville si - og det ble tydelig for oss at det riktig norske ordet ville være berømt, eller som hun forsøkte seg på - det engelske ordet famous.

Om det har slått deg at man på enkel måte kan bruke engelsk som bro mellom portugisisk og norsk, så må du nesten tro om igjen. Det er faktisk slik at engelsk også er et språk med visse utfordringer for vår venn fra Brasil, noen ganger til hjelp og ofte uten videre nytte verken for henne eller oss.

...tidligere når jeg har blitt kysset av andre damer, så har jeg i det minste fått et navn først - her aner jeg fortsatt ikke hva damen heter...

 Gruppen ved bordet i hjørnet nede ved oppvasken holder stand.

"Små menneske, snille menneske - jeg tror"

Brasilianeren forsøker å overbevise oss andre om at små mennesker jevnt over er snille mennesker.

"Små menneske smile, alltid smile og glad. Jeg tror, snill".

Som utgangspunkt vil jeg ikke diskutere på denne, jeg er liten og jeg er snill - kan trekke en rask konklusjon... Så kommer jeg på noen eksempler på små mennesker som ikke er fullt så snill når jeg tenker meg om.

Hmmm...

Testes ut? Vi blir enig om å teste det ut med damene som sitter ved bordet et par rader bort for oss. Jeg reiser meg og tråkker bort til tantene som alle er pensjonister og sitter i en samtale om bunader og festdrakter - rene bunads-geriljaen. Mobilene til bunads-geriljaen enten ligger på bordet med frøkner kledd i forskjellige bunader avbildet på skjermen, eller de sitter med mobilen i hånden mens man peker, gestikulerer og diskuterer.

De ser på meg-

Jeg som framsto riktig tøff ved eget bord i det jeg labbet i retning bunads-geriljaen, ble brått litt brydd... 

"Vi diskuterer om små folk alltid er de som smiler, men dere kan da visselig smile... eller?"

Selvfølgelig kan gerilja-tantene smile, de kan til og med le midt i bunadspraten. Så begynner hver enkelt av de å snakke om seg selv, og det viser seg faktisk at ingen av disse tantene er så veldig lange - de er i definisjonen småfolk, eller i alle fall ikke mer enn middels med tanke på lengde.

Jeg tasser tilbake til eget bord der jeg finner to personer krøket i latter.

"Hva skjer?"

Olav løfter høyre hånd med to fingre som peker skrått opp, som han gjerne gjør når han skal til å si noe. Olav bruker nemlig litt tid og er ingen brautete kar, når han bruker hånden sin vet vi derfor at nå har han tenkt å snakke så da kan vi i det minste ti stille så han kommer til ordet. Jeg pleier faktisk å si "Olav vil si noe, vent".

Brasilianeren legger hånden sin på armen til Olav, så den går ned igjen - "Nei Olav, ikke si..."

Mens vi sitter slik kommer det en voksen dame av utenlandsk opprinnelse mot oss med sin rullator, vanskelig å fastslå alder - men pensjonist et sted vil jeg tro.

Når damen kommer nært nok er brasilianeren på hugget for å sjekke sin teori.

Hun smiler mot damen med det store smilet og mørke håret, som smiler enda bredere tilbake og muligens anser brasilianerens smil som en invitasjon - hun velger nemlig å komme helt bort til bordet vårt, noe hun aldri har gjort før. Brasilianeren forklarer henne at vi snakker om små mennesker som snille og smilende - og selvfølgelig med denne rullator-berta som et godt eksempel.

Den smilende damen blir ekstra glad og før vi får trukket pusten er hun i gang med å klemme på brasilianeren, for så å kysse på henne.

Oaaaoh tenkte jeg, det var da enda godt jeg lot brasilianeren få snakke i ro og mak - jeg er nemlig ikke spesielt fan av fremmede mennesker som tar på meg, enda mindre klemme - for ikke å snakke om begynner å kysse på meg.

Jo takk -

Før jeg får sukk for meg er den smilende- rullator- damen over på min side. OG, før jeg får tenkt verken a eller b, har jeg ei hånd på hvert kinn mens jeg klemmes først på den ene siden og så på neste. Underveis i klemmingen tenker jeg utelukkende på at snart kommer kyssene, mens jeg stålsetter meg og mer eller mindre holder pusten...

Sånn, så var vi ferdig med det.

Et kaos av følelser inni meg på dette tidspunktet gjentar at det går bra, ingen baselusker.

Jeg drar på meg det største smilet jeg kan finne fram til og gir det til den smilende damen, som jo må være en av de skjønneste personlighetene i alle fall på dette huset. Kaoset som raser i hodet kan jeg håndtere på egenhånd.

Til sist denne gang vil jeg bare si -

Tidligere når jeg har blitt kysset av andre damer, så har jeg i det minste hatt et navn først - her aner jeg fortsatt ikke hva damen heter...

"I dag du er ikke nummer 3. I dag - kopi 1 nummero tre, du - nummero 2"

 Samtalen går så det suser ved spisebordet hos oss, noen ganger løper den liketil litt løpsk - som her for et par dager siden da rompen min ble tema.., igjen... Denne gangen var brasilianeren så ivrig i snakketøyet at vi var delvis ute på portugisisk skal jeg si deg.

"Rosin, i dag du har stor rompe"

"Unnskyld, sa du at jeg har stor rompe i dag..?"

"Ja. Bare i dag, du har stor rompe".

"Jeg har stor rompe, og det er bare i dag?"

"I dag du er ikke nummer 3. I dag - kopi 1 nummero tre, du - nummero 2".

"Du tuller nå?"

"Nei, jeg ikke tulle. Du er nummero 2, men bare i dag".

"Bare i dag??"

"Bare i dag. Det er bukse, du har feil med bukse".

"Jeg har stor rompe, det er bare i dag og det er fordi det er feil med buksen min?"

"Ja den er feil, du har stor rompe".

(Brasilianeren tok liketil bilde av meg i feil bukse et utsatt øyeblikk!)

Som om ikke det var nok at brasilianeren satte rompen min i fokus for nok en dag, hun dro like godt inn kopi 1 også - Kopi 1 har vi nemlig blitt litt kjent med etter hvert som tiden har gått.

Du vet det at når kopi 1 fikk høre at i dag var ikke jeg lenger nummer 3 når det kom til størrelse på rompe, men nummer 2 - før henne... da ble det en greie også plutselig. Nummereringen går til påminning fra størst til minst.

"Jasså du Orgi, så du er nummer to i dag, før meg?"

"Du hører det, i dag er jeg faktisk før deg i rekka - med størrelse på rompe riktig nok fortsatt original".

Til tross for sin vonde rygg gjorde kopi 1 noen steg over gulvet med det som kunne minne om en slags seiersdans, mens hun klappet seg på rompen og lagde diverse lyder som forbindes med noen som har et visst overtak eller har gått av med seier i en eller annen konkurranse.

Bare dans i vei du tenkte jeg, kan hende sa jeg det også høyt.

Tro du meg tenkte jeg så, jeg kommer sterkere tilbake med ny bukse i morgen... Visst har jeg stor rompe og visst er den større enn mange andre sin rompe, men det er noe med at rompen skal passe til resten av skrotten - og jeg har en type tjorven-kropp med stor rompe som en naturlig del av denne. Uansett, det får da være måte på svitsj fra stor til stor men likevel minst, til større og ikke lenger minst - Ny bukse i morgen skal visselig sette meg tilbake til "stor men minst" og plass nummer tre tenkte jeg.

Godt jeg har selvironi tenker og er godt vant med å ha det gøy på egen bekostning tenker jeg, at jeg ikke er videre selvhøytidelig. Det er nemlig fantastisk hva man skal bruke tid på og ha det gøy med, når man er på et sted der det egentlig er en del dystert, bedrøvelig fokus på sykdom ute og går... man får det ikke mer gøy enn man lager selv.

I dag er en ny dag, i dag er jeg tilbake på plass nummer 3 ;-) 

han kikket på meg og sa "Jeg har googlet deg"

 Mens jeg var ute på overnatting her om dagen har det foregått ting blant gjengen rundt bordet i spisesalen må vite.

Olav smilte fra øre til øre da jeg var tilbake ved spisebordet, han kikket på meg og sa 

"Jeg har googlet deg"

"Du har hva, googlet meg??"

"Ja, jeg har googlet deg og lest om deg - blant annet et intervju før lokalvalget".

"Har du lest intervjuet som er gjort med meg i Moss avis?"

"Ja, og jeg hører deg for meg når du svarer på disse spørsmålene..."

"Men så måtte jeg betale ei krone for å lese mer, og det orket jeg ikke".

Brasilianeren på sin side har spist havregrøt mens jeg har vært borte, med alt mulig rart oppå - Rosiner, banan, syltetøy og kanel - en salig blanding av mye rart med andre ord... noe jeg ikke kunnet finne på selv, og knapt orker å se på at henne gjør.

Ikke bare har hun rosin på grøten sin, hun har gått fra å kalle meg Ros til å kalle meg Rosin mens jeg har vært borte. Jeg stusset litt på det først, hørte jeg rett tenkte jeg - før det var så mange ganger at jeg var sikker i min sak.

"Kaller du meg Rosin nå?"

"Ja, du er Rosin - ikke sant?"

"Ikke Roshild altså, men Rosin?"

"Ja du er Rosin"

"Du spiser rosin" sa jeg og fortsatte -

"Du er så nær Rosil (som navnet mitt uttales), og så blir det Rosin?"

"Ja Rosin, jeg - spise - deg..."

Der ble det stopp for min del, "Det er bra nå, spis rosinen din du - kall meg Rosin, det er helt fint..."

Olav kikket opp fra tallerken et øyeblikk, så bort på meg og sa

"Mens du var borte kom det ei hit og spurte oss om hvor sjefen er"

Jeg tenkte helt umiddelbart at man tenkte på Ali, så jeg pekte spørrende på stolen hans mens jeg tygde maten min.

"Nei, ikke Ali - deg"

"Meg, har jeg blitt sjef nå?"

"Ja du har visst det, hun spurte etter sjefen og refererte til deg..."

Det skjer visst en del saker og ting når jeg er borte, og flere har visst nok lurt på hvor jeg er. Jeg var synlig på huset til sammen en og en halv time den lørdagen før jeg dro i marka for 16 timer... Det er muligens noe som kan gi noen få grunn til å lure, jeg på min side hadde ikke brydd meg mindre om folk var borte en lørdag - men så er jeg trolig av en annen art, litt mer avhengig av direkte relasjoner / tilknytninger for å henge meg opp i ting.

Men, jeg må si - det var hyggelig at noen hadde spurt etter meg og det er interessant å se at det så mange mennesker som holder så pass øye med meg at de spør etter meg, samtidig skal jeg erkjenne at det er litt spooky også...

Vi har en koselig gjeng ved bordet, uten tvil, og brått her over helgen dukket det opp et nytt bordkort på den ene siden av bordet.

"Hva er dette?"

"Jeg vet ikke" sa jeg, "Er ikke det Olav sitt kort?"

"Nei, Olav sin er her - det er nesten samme, men ikke".

Ali var noe forfjamset når han sto der med bordkortet i hånden og ingen av oss ante att fram på det. Vi ble enig om at vi bare setter det til sides så lenge, så vi plasserte det opp i vinduskarmen med baksiden ut.

Når vi kom tilbake neste måltid var bordkortet på plass der vi først hadde sett det, i tillegg var det dukket opp en stol der - og vi forstod at det er ikke bare et malplassert bordkort. Etter stolen å bedømme kommer det en person til som skal sitte til bords med oss... Ingen av oss ante noe om denne nye personen, det eneste vi kunne anta var at det er en person som går på egne føtter ettersom det sto en helt vanlig stol der.

Men du og du for en oppstandelse det ble ved bordet, når brasilianeren kom inn i matsalen og fikk rede på at det var kommet en person til ved bordet - plassert mellom henne og Olav, som hun muligens anser litt som sin person her på dette bruket.

"Nei, går ikke".

"Det kan du ikke bestemme, det er det de som jobber her som organiserer".

"Nei, jeg snakke dem. Ingen person sitter her, vi er gruppe".

Brasilianeren vår snakket og gestikulerte med hendene sine.

"Det kommer nye mennesker hele tiden, disse blir plassert og vi kan ikke si nei når det er ledig plass".

"Jeg snakke dem".

Når vi kom til neste måltid hadde brasilianeren snakket med en hvitkledd landsbyboer, i tillegg satte hun seg en plass lenger inn - sammen med Olav.

"Hva skjer, du setter deg sammen med Olav?".

"Jeg snakket sykepleier".

"Og?".

"Jeg byttet, jeg sitte her".

Skremmende med endringer tenker jeg, skremmende med nye folk - men det er det også for de nye som kommer til dette stedet, OG det kan ikke være lett å bli plassert i en gruppe som er så satt som gruppen vår har blitt.

Man skal være hyggelig og inkluderende, det er viktig - og vi er jo hyggelige folk ved dette bordet, dette går bra tenkte jeg. Ali på sin side satte seg med smil og en liten latter mot meg på vår side av bordet.

"Om det kommer noen og skal sitte der på stolen, mellom deg og meg, jeg si jeg har vondt i beina..."

Han gestikulerte og tok seg til knærne, mens han snakket og lo.

"Vondt i beina?"

"Ja, jeg si vondt i beina. Kan ikke sitte, jeg må sitte med beina, vondt i beina..."

Jeg aner ikke hva som foregår i hodet til Brasilianeren alltid, men jeg forstod at hun hadde allerede endret mening i forhold til ny person ved bordet, det var greit å få en til ved bordet etter praten med sykepleier.

Så kom Eva til bordet - 

Ali satt ved bordet og observerte buffeten med spørrende øyne og plutselig nikket han med hodet mot buffeten, mens han pekte på den ledige stolen - han hadde observert personen som skulle sitte sammen med oss.

"Jeg tror den nye personen er henne, henne som står der - hun kikker veldig på bordet vårt".

Ali hadde rett, Eva kom like forsiktig som røverne i kardemommeby bort til bordet og viser seg å være veldig hyggelig. Vi kjenner henne ikke så godt enda, men hun framstår utadvent og lett å kommunisere med - perfekt for den gruppen vi i følge brasilianeren brått er.

"Jeg gikk sammen med en dame fra kjøkkenet for å finne en plass, og hun anbefalte dette bordet".

"Hun anbefalte dette bordet?".

"Ja, hun sa at dette er et koselig bord med hyggelige folk som har det fint ved bordet".

"Sa kjøkkendamen det altså?".

"Ja hun sa hun anbefaler meg å sitte her, fordi det er så hyggelig ved dette bordet".

Cirka sånn gikk den første samtalen med vår nye venn Eva.

Det var da en fin samtale, nesten så man skulle tro hun hadde fått betalt for å si det. Uansett, gjengen ved bordet ble selvfølgelig veldig glad for å høre det - liketil den nølende brasilianeren dro på smilebåndet til tross for å være noe usikker og bakpå i starten.

Det foregår mye rart av samtaler og kommer mange kommentarer fra folk på dette bruket, ikke minst fra den lille gruppen ved bordet vårt...

Neste innlegg skal jeg ta noen utdrag som har fått meg til å sette eplejuicen i halsen, miste haken ned på brystkassen eller til å sette store øyne. I tillegg kommer det noen interessante og hyggelige innslag fra outsiderne, de som ikke sitter ved vårt eget bord.

Nei, jeg blir i min trygge hule...

 Etter å ha gjort de nødvendige greier før man legger seg, tok jeg av meg sko og krøp inn i bilen. Vel inne i bilen legger jeg merke til at det visselig er fullt innsyn hos meg, det hadde jeg ikke tenkt på - så nå måtte jeg begynne å tenke på det.

Hva skulle jeg finne på mon, jo gaffatape - det er alltid kjekt med gaffatape!

Utfordring;

Gaffatapen lå inne i hytta, altså framme der jeg kjører bilen, mens jeg befant meg bak i lasterommet med alle mine remedier... Den beste løsningen ville være gaffatape, men det fordret at jeg tok på meg sko igjen, tasset ut av min trygge hule og inn i hytta, for så å tasse tilbake til min trygge hule igjen... Etter litt øyeblikksvurdering bestemte jeg meg - Nei, jeg blir i min trygge hule, det må da finnes en annen løsning der jeg slipper å gå ut...

Jeg har flere jakker hengende bak i bilen min, to av disse ble løsningen sammen med et par karabinkroker. Når jeg så hadde fått dekket til vinduene bak i bilen var jeg klar til å krype i soveposen...

Utfordring;

Der jeg hadde tenkt å ligge med hodet var det et vindu til, som ikke var dekket til med annet enn myggnetting. Etter å ha fundert litt att og frem fant jeg ut at dette vinduet bare fikk være som det er, løsningen ble at jeg la meg andre veien - altså med føttene under det vinduet som ikke var dekket til. Når jeg hadde lagt meg oppdaget jeg brått at om jeg brukte fulle lengden på sengen jeg har bak i bilen, ville hodet mitt komme så langt bak at dersom noen skulle komme nær bilen og se inn, ville jeg i fall se de rett i fleisen... Løsningen ble at jeg la meg litt lenger fram i bilen, som betydde at jeg ikke fikk den benplassen jeg strengt tatt hadde trengt.

Det fungerte uansett som bare det, jeg lå godt i soveposen min. En del oppvåkninger ble det den natten, men det har jeg hver natt så det er ikke uvanlig. I tillegg sov jeg nok veldig lett, ingen overraskelse verken for meg eller for andre vil jeg tro. Et sted mellom klokken tre og fire på natten begynte det å lysne pitte litt, derfra og ut sov jeg veldig godt og når klokken var passert halv syv om morgenen våknet jeg og sto opp til en ny dag.

Det to første tankene som traff hodet mitt der og da var 1. at jeg har sovet lenge i dag til meg å være og 2. Olav, min nye venn på 74 år som sitter ved samme bord som meg på dette bruket. Jeg må dra innom Olav på besøk neste gang jeg er på hans hjemtrakter tenkte jeg.

Altså -

FOR en morgen, for en utsikt!

Jeg satte meg opp og åpnet bildøren ved myggnettingen. Når døren kom opp hadde jeg altså skogen rett på utsiden, et fantastisk skue i det man starter dagen. Jeg satt litt i døråpningen, kikket inn i skogen og rundt omkring i området. Jeg har sovet ute, om ikke ute ute - så har jeg i alle fall sovet ute i marka, alene. En fantastisk opplevelse av mestring, og en fantastisk opplevelse av ro og frihet på morgenen.

Nå tenkte jeg, nå skal jeg finne fram kokeapparatet og vann, så skal jeg lage meg en deilig frokost som skal inntas mens jeg sitter her og nyter utsikten. Jeg ordnet i stand for både en god sittestilling, fant fram gass og kokekar, fant fram vann og så - så forstod jeg snart at jeg hadde glemt toppen til å ha på gassen...

Farsken!

Uten toppen til gassen blir det lite koking av vann, lite koking av vann gir lite frokost, lite frokost gir lite av den kosen jeg hadde sett for meg og gledet meg til etter først å ta meg gjennom en mørk og skummel kveld og natt.

Jeg satte meg litt bak i bilen og dinglet med beina ut, mens jeg tenkte litt på hva jeg skulle fylle dagen med. Så fant jeg fram mobilen min og lagde ferdig resten av opptaket til podkast, pakket i hop det siste og returnerte til bruket. 

Prosjekt "Sove alene ute i marka" må anses å være ikke bare gjennomført, men godt innenfor gjennomført - til tross for manglende topp til gassen...

I stedet for frokost i marka ble det en helt innenfor innendørs frokost.

På et tidspunkt krysset jeg grensen mellom koselig og deilig til ikke fullt så koselig og skummelt

 Med Palmer (igjen, det er bilen min) pakket og klar, masse selvtillit i kroppen og ikke minst iveren etter å komme ut i marka, få opp hengekøyen og mekke til et lite bål - La jeg i vei opp mot skogen og leirplassen som av landsbyfolket ble sagt å være et fint sted å slå leir.

En enklere leirplass skal man lete lenge etter, "Når du kommer opp er det en slags snuplass med en grop til bål".

Landsbyfolket hadde rett de, en stor og romslig snuplass-lignende greie sto øde og ventet på meg da jeg kom opp. Det var i tillegg godt med ved der og noe møblement utgått på dato som sto rundt omkring.

Det gikk ikke mange sekundene fra jeg kom ut av bilen til jeg hørte folk. Tassende i mot meg på skogsveien kom det et voksent par med et barn, disse var ute og løp eller gikk orientering. Når man møtes sånn i skogen er det naturlig at man snakker sammen, sånn fungerer det nemlig med oss som liker å kalle oss turfolk. Jeg fikk raskt spørsmål om hvor i nord jeg er fra, mens man pekte og sa at man legger merke til sameflagget på bilen. Det skulle så vise seg at dette hyggelige paret har vært på kjøring oppe på mine hjemtrakter, liketil punktert og fått hjelp til å frakte bilen ned til en av landsbygdene i min hjemkommune.

Min kone sier noen ganger at det er fantastisk hvordan jeg klarer å komme bort i alle slags mennesker, uansett hvor jeg befinner meg så dukker det opp noen jeg kan snakke med- Det dukker opp noen jeg enten kjenner, man har felles kjente eller man har ett eller annet felles å snakke om. Jeg tenkte litt på min kone mens jeg organiserte leirplassen etter at familien på tre hadde fortsatt sin ferd... hun har muligens et poeng.., også her...

Mens familien på tre fortsatte sin ferd ned grusveien, sto igjen med et orienteringskart i hånden som både kunne vise meg litt av skogen og være kjekk å ha dersom jeg skulle finne på å legge til skogs... Til informasjon var det å legge til skogs noe jeg ikke fant på å gjøre - men hyggelig å få kartet og hyggelig å se på det.

Jeg flyttet på noen gamle stoler som sto plassert litt kokkeli monke rundt omkring. Jeg fikk satt stolene slik at de kunne gjøre litt nytte for seg, dekke over mer eller mindre inntørket ku-bæsj som jeg helst ikke ville tråkke i. Bordet som sto på stedet var et stort, tungt og for seg gjort, hjemmesnekret bord - jeg dro det med meg og fikk det plassert på et sted sammen med min egen medbrakte stol, akkurat til å komme nær nok bålet og samtidig unnslippe røyken fra bålet.

Når man har en hengekøye og bil med god plass, da har man hengekøyen med seg på tur. Når man så har hengekøyen med seg på tur og det egner seg for hengekøye der man befinner seg som på dette stedet, faktisk helt perfekt for hengekøye vil jeg si - da hører det med å sette opp hengekøyen. Derfor, etter at jeg hadde fått i gang det vesle bålet mitt, fant jeg den fineste spotten til å sette opp køyen. Perfekt avstand mellom trærne, perfekt vinkel på køyen, et par gode underlag oppi og vipps så var det bare til å krable opp i køyen og nyte tilværelsen noen timer.

Jeg vil si nærområdet der jeg befant meg var et område det absolutt var verdt å se seg litt rundt i. Like bortenfor der jeg holdt til har man satt opp et par lavvoer i forskjellig størrelser, og en ganske så stor gapahuk av en litt annen sort enn jeg er vant til fra våre turer ut, men likevel en kul gapahuk. Jeg vurderte litt tidligere på dagen om jeg skulle overnatte i denne gapahuken, men til å være et så flott sted som dette stedet så det likevel bedrøvelig ut med vedlikehold og rot - jeg bestemte meg derfor for å bruke snuplassen og det som fantes rundt, det angrer jeg ikke på.

                                                

Det er noe eget ved å være ute i marka og ved å ha bål, jeg elsker å bare henge ved bålet - det gir en følelse som vanskelig kan beskrives. Det nærmeste jeg kommer i en slags beskrivelse på hva jeg kjenner er at det er godt og behagelig, det er beroligende, det er fredfullt og tilfredsstillende. Bålet har noe ved seg som gjør at uro forsvinner, bekymringer tar pause, grublinger tar pause... Det er noe med hvordan man kan la seg slappe av ved bålet uavhengig av om det er lyst eller om det er mørkt rundt en.., så lenge man ikke er alene i det minste. Stillheten kun avbrutt av fuglekvitter og noen andre lyder med naturlige tilholdssted i skogen. Lyset fra bålet, flammenes bevegelser.. 

Jeg kjøpte med meg et par fakkelbokser til skogs - tenkte nemlig i mitt kloke hodet at det kunne være gunstig for mitt prosjekt "overnatte ute alene" om jeg gjorde det litt ekstra koselig for meg selv, kanskje ville ikke mørket bli fullt så skummelt da.

Om enn aldri så redd for mørket, jeg skal si deg det at det er veldig koselig og deilig å ligge eller sitte i hengekøyen og legge merke til at det blir litt og litt mørkere nesten for hvert minutt som går, samtidig som faklene lyser mer og mer for hvert minutt som går... inntil det plutselig kommer til et punkt der mørket på en måte tar over og det ikke er fullt så koselig lenger.

På et tidspunkt krysset jeg grensen mellom koselig og deilig til ikke fullt så koselig og litt skummelt. Når jeg krysset dette tidspunktet tenkte jeg at kjerringa mi kan bare ha det så godt med tekstmeldingen sin "Du skal ikke sove i bilen, når du har med deg hengekøye ut!"

Nei vettu hva tenkte jeg.

Jeg har bestemt meg for å sove ute i marka alene tenkte jeg, allerede her pusher jeg mine egne grenser masse, da kan jeg i det minste søke den lille opplevelsen av trygghet som kan finnes inni meg... et sted... om jeg leter godt, og det gjør jeg ved å sove i bilen og ikke i køyen.

Jeg reiste meg opp av hengekøyen, tok sammen underlagene og la disse inn i bilen - før jeg tok ned hengekøyen og la denne også inn i bilen. At jeg tok ned køyen var rett og slett pga. fuktigheten ute, jeg orket ikke å styre med en våt eller fuktig hengekøye dagen etter. Når jeg hadde gjort dette flyttet jeg meg til stolen min som sto helt inntil bålet, på dette tidspunktet var jeg i ferd med å krysse videre fra ikke fullt så koselig lenger til nå er det skummelt.

Jeg satt der i stolen min og hørte plutselig veldig mange lyder fra skogen, det var da merkelig tenkte jeg, at det skal være så mye lyd i skogen plutselig. Når synet ikke fungerer og sanser det vi trenger, overtar andre sanser - som for eksempel ørene, vi hører mer eller vi er i alle fall mer oppmerksomme på hvilke lyder som befinner seg rundt oss.

Jeg kan love deg at hørselen min fungerer, i alle fall gjorde den det i mørket - da hørte jeg alt mulig både det jeg bør og det jeg ikke bør, eller det som er og kan hende det som ikke er.

Hva var det?

Den lyden har jeg ikke hørt tidligere i dag, eller har jeg det?

Der var den lyden igjen?

Er det mennesker her?

Hvilke dyr er det her?

Etter å ha sittet en times tid ved bålet, lagt på litt ved, rotet litt i bålet, laget første halvdel til en episode på podkasten min, og hørt på alle slags tenkelige lyder - fant jeg ut at det kan hende var like greit om jeg bare tok kvelden først som sist. Tanken kretset brått litt rundt  det å sovne tidlig og våkne tidlig.

Alt ligger til rette for å dra ut, gjøre opp bål og nyte friluftslivets gleder - fram til mørket kommer

 Før jeg reiset til dette rehabiliteringsoppholdet drev jeg selvfølgelig på med pakking, det er mye som skal med på et tre ukers opphold som dette.

I tillegg til å drive med all den pakkingen som hører med til selve oppholdet med trening, basseng, tur, inne og ute - sto jeg faktisk på hodet i kassene med turutstyr ute i garasjen.

Joda, du hører det - jeg sto på hodet i turkassene etter turutstyr.

Tanken min, ønsket mitt og planen min, en helt enkel plan som jeg ikke nevnte for en eneste kjeft hjemme før jeg dro - var at jeg en av helgene skulle dra ut på overnatting et sted i nærheten - alene.

Jeg er pissredd for å være i mørket alene, med det i tankene bestemte jeg meg for at dette har jeg tenkt å gjøre et grep på mens jeg er for meg selv. Jeg har god tid i helgene når jeg er alene og det ikke er videre program. Jeg har Palmer (bilen min) som jeg tar meg godt fram med og jeg har godt utstyr. Alt ligger til rette for å dra ut, gjøre opp bål, henge opp hengekøye og sette seg til for å nyte friluftslivets gleder - fram til mørket kommer.

             

Mens jeg pakket tenkte jeg på at jeg vet redselen kommer når det blir mørkt, men da må jeg stå i det. Jeg må si til meg selv at det er ikke annerledes enn når det er lyst.

Jeg nevnte ikke denne planen for kjerringa eller avleggerne og det av noen enkle grunner. Min redsel for mørket, for å være alene ute og i det hele tatt være redd for alt mellom himmel og jord. Selvfølgelig slo det meg også at dersom jeg ikke skulle komme til å gjennomføre, så ville jeg ha plapret rundt om det for så å måtte stå ansikt til ansikt med et pinlig og lite hyggelig nederlag - dersom så skulle skje ville det kun være meg som visste om planen og dermed kun meg som ville stå i posisjon til å ha det gøy på mine egne vegne.

Det er faktisk så ille med redselen for alle mulige ting at på et tidligere tidspunkt sa kjerringa mi til meg "fortell meg en ting du ikke er redd..." 

Svaret mitt lød "Jeg kommer ikke på noe akkurat nå..." 🙈

Vi er der altså, så du kan tenke deg at dersom jeg hadde begynt å snakke om mine planer mens jeg pakket ned sovepose, lykter av ymse slag, underlag av ymse slag, hengekøye osv. osv - da hadde jeg trolig fått noen kommentarer i retning meg og min redsel for mørket rettet mot meg. Ikke fordi man ville være slem, men fordi min kone kjenner meg og vet veldig godt hvor ille det er for meg. I tillegg må det jo sies å være en veldig fristende greie å bringe på banen - hva har du tenkt å gjøre når det blir mørkt?

Jeg mener, kjerringa mi har da visselig vært på en og annen tur med meg - hun vet veldig godt hvordan jeg er i mørket. Jeg elsker å være ute på overnatting, men vi er på nivå der jeg har en av de andre i familien til å følge meg fra gapahuken eller hytta til utedassen i skogen når det er mørkt.

Jeg spurte meg for blant landsbyfolket som jobber på dette bruket - kan du si meg et sted som kan være passende å slå leir for å overnatte, et sted jeg gjerne kan stå med bilen. Iveren ble stor da man blant de hvitkledde forstod at jeg lekte med tanker om å kjøre til skogs for å overnatte, forslag kom og det var ett sted som gikk igjen - så jeg bestemte meg for å sjekke ut dette stedet.

Etter å ha kjørt til dette stedet på formiddag en for å sjekke ut forholdene, begynte spørsmål og kommentarer fra de lokale, hvitkledde landsbyfolkene å bli mer konkrete. Skal du sove ute i natt, har du bestemt et sted, synes du det er skummelt, skal du dra helt alene, har du nå bestemt deg for å dra ut, si i fra når du bestemmer deg, det hadde vært kjekt om du fikk det til, du kan alltid komme tilbake før det har gått ei hel natt vet du...

Du må forstå det at når jeg først hadde åpnet pandoras boks og snakket om min lyst til å sove ute, og i tillegg lagt til at jeg er litt usikker fordi jeg er så redd for mørket - da ble det ekstra fart på sakene, oppmuntring og iver... I skogen på min tur for å sjekke ut forholdene møtte jeg et lokalt par fra landsbyen, de synes det var gøy at en person som er inne til rehabiliteringsopphold vil på tur i marka for å overnatte. Vi anbefaler deg å ta ut i natt sa de, da det er nå været er godt og vi vet det blir usikkert framover.

Så bestemte jeg meg og informerte de hvitkledde om at jeg reiser ut etter siste økt på programmet lørdag. Før jeg ante ordet av det knakket det på døren og en ivrig hvitkledd landsbyboer sto på utsiden og ivret -

"posten på programmet ble avlyst, det betyr at du kan reise ut allerede nå om du vil - så får du ekstra tid i marka før mørket kommer".

Du kan tro jeg kastet meg rundt, fikk ordnet meg og i løpet av et kvarter var jeg ut av døren med kurs for skogen og den leirplassen jeg hadde sett meg ut på formiddagen.

I neste innlegg skal jeg fortelle deg om hvordan denne turen gikk, du kan også høre det på poden min Psykt bra samtale som du finner på spotify.

"Nei Ros, du står der og jeg studere din rompe..."

 For å skille meg og mine to kopier fra hverandre har min nye venn funnet en strategi for å vite hvem som er hvem.

"Stå Ros, være så snill kan du stå nå der - tusen takk..."

Jeg ser spørrende på henne, reiser meg nølende og ser på henne.

"Nå snu deg vær så snill Ros, kan du snu deg en gang bort?"

Hva skjer tenker jeg, hvorfor skal jeg snu meg hva er det hun ser på.

"Jeg studerer på deg".

"Du studerer meg, bakfra???"

"Ja".

"Hva er det du studerer.., bakfra..?"

"Jeg ser på hodet og jeg ser på rompe".

"Rompe??? Studerer du rompa mi når jeg går??"

"Ja Ros, jeg ser på rompe din for jeg må se er det kopi eller er det Ros."

"Takk det er bra".

"Nei Ros, du står der og jeg studere din rompe..."

"Takk, det er bra nå - nok studering nå" fikk jeg knødd meg til å si, mens jeg fant stolen og satte meg igjen.

I tillegg til meg studerer brasilianeren vår også kopi 1 må vite, særlig bakfra og da særlig rompen til min kopi 1, det kom fram i praten etter at vi hadde satt oss ned rundt bordet igjen.

Det ble en interessant og til dels morsom (man må da se deg komiske i det) prat skal jeg bare si.

"Studerer du rompen til kopi 1 også da..?"

"Ja, jeg studerer henne rompe også, kopi 1..."

"Hva med kopi 2, studerer du henne også?"

"Nei, jeg ikke studere kopi 2, hun er ikke samme".

"Jeg ser på deg og jeg ser på kopi 1, det er vanskelig for meg Ros. Jeg kan ikke vite er det Ros eller er det kopi 1"

Jeg tror jeg satt som et spørsmålstegn store deler av denne samtalen, når jeg ikke enten var satt ut eller lo så tårene spratt...

"Det er mye samme. Samme hår, samme med caps. Dere også liker mye samme klær"

"Nåååh..."

"Det er vanskelig for meg Ros, jeg studere, jeg finne forskjell".

"Har du funnet forskjell?"

"Jeg tror, ja jeg tror".

"Du er fin Ros".

"Takk..."

"Nei Ros, du er fin, fine rompe".

"Takk, vi stopper der".

"Nei høre meg Ros, høre meg. Du er fin Ros, fine rompe".

"Hør på meg også, takk - det er bra nå, nok rompe nå".

"Din kopi 1 Ros, hun er fin - ikke samme deg".

"Du har stor, dere har begge stor romper, du er finere rompe".

"Hva med kopi 2?"

"Nei ikke kopi 2".

"Ikke?"

"Nei hun er ikke samme deg og kopi 1".

"Hun er bare briller og litt hår".

"Ikke rompe altså?"

"Nei ikke rompe, hun er ikke samme deg - du er fin rompe Ros".

Norsk er et vanskelig språk for de som ikke er født til å snakke det har jeg forstått, uansett hvor vanskelig det er så blir jeg altså ikke til en rompe tenker jeg - om enn aldri så mye man påstår at den er fin.

Jeg har stor rompe, det vet jeg. Fin rompe der i mot er noe jeg på ingen måte verken har tanke om at jeg har eller kjenner spesielt komfortabelt at i det hele tatt er oppe til diskusjon - likevel, situasjonen som helhet rundt bordet var helt surrealistisk.

Jeg trodde jeg skulle knekke sammen i en blanding av pinlighet, forlegenhet og latter.

Brasilianerens mange kommentarer alene kan gjøre at en hver stakkar står i fare for å bli høy på seg selv, nå er jeg veldig liten i utgangspunktet og trillrund så det er ikke noe stor greie for min del.

Hele denne situasjonen, og en rekke andre, gir meg vanvittig mye glede. Jeg liker å tenke at jeg ikke er selvhøytidelig, jeg fleiper gjerne med meg selv som verktøy, jeg kan godt le en god latter dersom det er noe gøy å le av - og det vil jeg absolutt påstå at det som kom fram i samtalen rundt bordet var, og det har vært mange flere av disse stundene.

Det er en fin ting tenker jeg, å by på seg selv - særlig om det å by på seg selv betyr at det er mange som kan få glede av det.

Skal ikke se bort fra at det kommer flere interessante utdrag fra samtaler i vårt firkløver.

"Jeg så deg og sa hei til deg, men det var ikke deg Ros, det var din kopi."

"Jeg så deg og sa hei til deg, men det var ikke deg Ros, det var din kopi."

"Kopi..??"

"Jaaa, din kopi sitte der på stuen" sa Brasilianeren og pekte ut mot stuen.

Jeg begynte å le, trodde jeg skulle sette i halsen både middagen og gaffelen.

"Mene du at æ har en kopi hær på huse?"

"Snakke så jeg forstår Ros, du må snakke som Oslo..."

Takk tenker jeg, det er fint - jeg kjenner meg som en komplett idiot når jeg bruker ord som ikke passer med hvordan jeg vanligvis snakker- men jeg stokker på ordene etter først å tenke meg godt om, for ikke å snakke om å se meg godt om - i fall det skulle være noen med språkøre som kan finne på å høre meg sitte der og framstå som en klovn...

Bruk av min egen dialekt, mens jeg i samme høvet forsøker å forklare og så oversette de vanskelige ordene til bokmål. Jeg vil legge til at det også brukes en del kroppsspråk, så du kan se for deg at det er litt av et eventyr når vi virkelig er inne i en solid samtale ved bordet. Under disse samtalene sitter stort sett Olav rolig og følger med, med det største smilet man kan tenke seg, et sådan smil som lyser opp hele ansiktet.

Etter hvert har det kommet fram at jeg i følge vår venn Brasilianeren ikke har 1 men 2 kopier her på huset. Hun forsøkte seg med 3 og jeg bremset henne - tre..??!?!

"Ja" sa hun og pekte på meg.

"Du er nummer 1, der er nummer 2 og en også nummer 3"

"Nei" sa jeg, "det er feil."

"Feil?"

"Ja det er feil, jeg er original - ikke en kopi".

"Så da er du original, og der er en kopi 1 og en kopi 2?..!"

"Eeeeh, ja sånn er det da. Jeg er original og originalen er alltid den ekte og den beste".

Sånn er det folkens, jeg er en original og vandrer rundt her med to kopier - men det stopper ikke der må vite...

Neida, min nye venn Brasilianeren spaserte ut i stuen en dag og bort til kopi 1. Hun hadde bøyd seg fram og sagt hei, mens kopi 1 høflig og vennlig svarte hei. I det kopi 1 sa hei oppdaget Brasilianeren at det ikke var Ros, altså meg, som satt i stolen - og hun forteller ivrig og med latter på lur...

I det hun kom gående så hun at jeg satt der, med caps på hodet så hun skulle gå bort for å hilse på meg. Hun oppdaget så at det ikke var meg og ble forundret, personen hadde caps på hodet som jeg gjerne går med, hun hadde kortklipt hår som meg, hun hadde samme type klær og samme kroppsbygning som meg - det var med andre ord lett å bomme på den.

I etterpå klokskapens navn hadde min nye venn resonert seg fram til at kopi 1 har blå caps, det har hun ikke sett meg med, utover det var det veldig vanskelig å se forskjell på oss når man ikke ser oss fra framsiden... Kopi 2 har cirka samme hårfrisyre og briller som ligner, men ikke noe som gjør det vanskelig å se forskjell på oss.

Samtalene og latteren sitter løst rundt bordet hos oss. For et par dager siden kunne jeg observere ei dame ved nabobordet som sitter så hun kikker i min retning når vi er i spisesalen. På et tidspunkt møttes blikkene våre og hun sa "Jeg vil gjerne sitte ved bordet deres, det er der det er så mye liv". Videre "Dere snakker og dere ler, det er hyggelig og masse som skjer hos dere, jeg vil også sitte der...".

Jeg har lyst å invitere denne damen til å komme over til vårt bord, men jeg er redd jeg da havner i unåde hos de som jobber på kjøkkenet og har orden på oss som man har orden på spillebrikker.

Det er rart hvordan folk påvirker en bare ved helt enkelt å være seg selv. Jeg bruker av min energi på alle mennesker jeg på en eller annen måte forholder meg til. Noen mennesker er gode, har en god energi og kan bidra til å gi meg energi slik at netto energibruk ikke er så stor, kan hende går det i balanse og noen ganger kan jeg faktisk også gå i pluss. Andre mennesker er gode og har en god energi, men er samtidig av en kaliber som suger energi av meg ved å være sammen med de - jeg kjenner et par av disse.

Så til en annen gruppe mennesker, nemlig de menneskene jeg støter på som jeg umiddelbart merker at ikke har en spesielt god energi, noen har ikke god energi i det hele tatt. Her er det viktig å understreke at andre kan oppleve ting annerledes, men for meg er energien hos disse personene av en art som påvirker meg negativt. I den grad jeg opplever at en person har en energi som framstår negativ i relasjon til meg, styrer jeg vanligvis unna. I jobbsammenheng har jeg ikke hatt så mye valg, da har jeg forholdt meg profesjonelt til disse personene.

Her på huset, som pasient kjennes det ut som jeg er en mellomting, verken jobb eller privat - det høres trolig ikke fornuftig ut på en flekk, og jeg skal forsøke å forklare hvorfor jeg tenker som jeg gjør.

Mennesker jeg møter her møter jeg definitivt ikke som sykepleier, da jeg ikke har jobbet som sykepleier de siste tre årene og tross alt er inne her som pasient.

Som pasient her er man inne til et individuelt behandlingsopplegg og kan i teorien la være å forholde seg til noen andre enn seg selv og de som jobber her, MEN - det er et men...

Noen aktiviteter er basert på grupper, der man kan tråkke rundt alene eller la være å si noe - samtidig er det gjerne inndeling i mindre grupper og samarbeid, da må man forholde seg til andre. Det er også som jeg tidligere har sagt noe om, slik at man plasseres ved faste plasser i matsalen - som betyr at om man liker det eller ikke så blir det vanskelig om man ikke skal forholde seg til de man deler bord med.

Jeg personlig er heldig i matsalen, fordi jeg opplever at jeg har god kjemi med de tre andre jeg har ved bordet mitt.

I grunnen har jeg god kjemi med alle her. Folk henvender seg til meg, folk setter seg ned sammen med meg, folk ser etter meg, snakker om meg og spør etter meg når jeg ikke er der - jeg er som en slags apekatt eller maskot og man kan egentlig sette et lite spørsmålstegn ved om det er en positiv eller mindre positiv ting... for min del i alle fall...

Men, jeg har møtt på én enkeltperson her inne der alt av hår på kroppen har reist seg, varsellampene har lyst og det har gått ned en rullegardin. I møte med denne ene personen har jeg raskt opplevd at kroppen bare stopper opp og alt i meg vil styre unna vedkommende - det er en helt sprø situasjon å befinne seg i, en situasjon jeg ikke så komme.

Hvordan har jeg løst den?

Jeg skal fortelle deg det...

Det er slik at vi mer eller mindre plasseres i grupper, selv om vi er her på individuelt grunnlag og kan trekke oss tilbake er det vanskelig, fordi man møter på hverandre, det nikkes, sies hei osv - det er vanskelig å stenge ute resten av de som for tiden befinner seg her, man vil da ikke bli sett på som den ene sære, sure og vanskelige på huset??..!!

Jeg har vært høflig med hen.

Jeg har nikket pent når jeg har møtt på hen i gangen eller spisesalen.

Samtidig har jeg gått en omvei dersom jeg har sett at hen står eller sitter der jeg i utgangspunktet hadde tenkt å gå.

Jeg har kommet i prat med hen et par - tre ganger likevel. Det er vel unødvendig å si at det ikke var jeg som tok initiativet til disse samtalene, eller så hen komme i det hele tatt - da hadde jeg nemlig passet på å forlate rommet før jeg satt i saksa.

Så jeg har sittet pent i ro mens hen har snakket, lyttet og tenkt at det må da dukke opp en eller annen utvei der jeg kan komme unna - som jo har kommet.., etter hvert.

"Den der mannen snakker ikke med noen, han bare fjaser" ble det sagt om en mannlig pasient.

Jeg svarte som han kokken i tegnefilmen lady og landstrykeren;

"Han snakker med meg..."

"Ja" sa min brasilianske venn, "Han sitter i går på sofa og snakket en skikkelig prat, han har ikke snakket en skikkelig prat før - bare tull".

Det er både interessant og hyggelig tenker jeg, dersom jeg kan bidra til at folk som bare fjaser plutselig fører en alminnelig samtale - og med meg av alle sammen, som er dronningen av fjas...

Jeg tror jeg lar dette være delingen for i dag, neste gang skal jeg fortelle dere om hvordan min venn brasilianeren skiller meg og mine to kopier, det er virkelig noe som er både interessant, morsomt og ikke minst rart... 

Gled deg!