Søk i denne bloggen

lørdag 17. mars 2018

la konemor hånda på låret mitt, kikka fort bort på meg før hun sa at dette går ikke, det bærer ut med oss...

For noen år siden hadde jeg og konemor en utforkjøring.
Midt på vinteren, nysnø, akkurat i den tidsperioden man begynte å strø E6 også i nord med salt.

Det var helg og vi hadde som vanlig pakket bilen og lagt i vei fra Tromsø til hytta for helga, fire timer i bil så var vi framme.
Vi var ikke kommet lenger enn til lørdags formiddag da telefonen ringte fra jobben min på sykehuset, det manglet folk på søndag og jeg var nødt til å komme inn. Etter litt diskusjon att og fram i telefonen om det fantes eller ikke fantes noen som var litt nærmere var det klart, helga vår var allerede oppspist ettersom vi var nødt til å beregne minimum fem - seks timer hjem på søndags formiddag for å rekke kveldsvakta.
På vei fra hytta snakket vi litt om at hellet ikke var på vår side denne helga -
Telefon fra jobb med beordring, masse nysnø - det var bare til å ta det rolig og skånsomt på veien.

Etter at vi hadde kjørt en del mil og rundt halv annen time fikk vi en sleng på bilen.
Konemor rattet fra side til side mens vi nærmest kjørte slalom ned den slakke bakken vi var i. Etter å ha vinglet fra side til side i det som opplevdes som en evighet, men trolig ikke var mer enn et par - tre hundre meter la konemor hånda på låret mitt, kikka fort bort på meg før hun sa at dette går ikke, det bærer ut med oss...
Jeg glemmer det aldri, ALDRI...
Alt stoppet opp inni meg, jeg tror jammen jeg slutta å puste også. Konemor holdt rattet med venstre hånda samtidig som hun fortsatt holdt den høyre på låret mitt - og hun snudde seg med hodet mot meg. Jeg på min side knep igjen øynene det jeg kunne.
Brått skjedde ting veldig fort, på et øyeblikk bare dundret det til og så ble det både rolig og stille. Jeg åpnet øynene og det første jeg så var en trailer som seg forbi oss oppover bakken vi var kommet ned. Det var ikke noe antydning til at han hadde tenkt å stoppe, det var heller ingen tvil om at han må ha sett oss - han må egentlig ha vært glad for at han ikke fikk oss i fronten.

Jeg kikket til venstre og der forstår du, oppe i lufta, hang konemor i beltet sitt. Går det bra med deg spurte hun meg, ja sa jeg - enn med deg. Joda, hun hang da der.
Vi må få deg løs var min reaksjon, jeg løsnet på eget belte og famlet i vei for å få løsnet kjæresten min - som nærmest ga meg smikk på fingrene og spurte om jeg hadde tenkt å ta livet av henne... og meg...
Hæææ..?
Ja hva tror du, når jeg henger her i lufta - om du løsner meg så faller jeg rett ned på deg...
Det hadde jeg ikke tenkt på.

Vi hadde ikke ligget der så mange sekundene før vi hørte noen som ropte forsiktig inn til oss;
"hallo, går det bra der inne..?"
Folkene i huset et par hundre meter fra ulykkesstedet var akkurat kommet ut for å gå tur da kona sa til mannen, Herre fred - se der går en bil...
De forklarte at synet var opplevd ganske så forferdelig og de var jammen ikke så sikker på om de kom til å få noe svar fra noen i bilen, de var rett engstelig for hva de kom til å finne sa de.
Vel, på en to tre var det et par tre karer på plass, der de rigget seg til og mens den ene holdt oppe førerdøra som sto rett til himmelsk, sto den andre over og hjalp først konemor løs og ut og deretter meg. Når det var gjort fikk de jammen også ut hunden som satt i buret bak.
Vi var veldig heldige, en redningsbil passerte rundt om fem minutter etter at vi kjørte ut - han stoppet og svupp - så var bilen vår på lasteplanet hans.
Vet du, om du eier en Suzuki Grand vitara fra 2000-2001 er du en av de heldige rundt oss. Bilen vår fikk ganske hard medfart ut veien da den smalt ned i ei grøft i 60-70 km/t. Da vi hadde hatt den gjennom vasken på bensinstasjonen og kikka på den fant vi en bulk i bensinlokket, et speil som var klappet inn og noe lakkskader - ja også måtte vi etterfylle olje... det var det.

Jeg trenger kan hende ikke å si at jeg ikke dro inn på jobb den dagen likevel, jeg ringte de der i mot og fortalte om ulykken og at vi ville bli hentet av ambulanse for sjekk og så videre inn til svigers etterpå.

Da taxibilen kom seilende mot meg her om dagen og jeg bare seilet inn mot han, buldret det i meg som det gjorde den dagen vi kjørte ut. Jeg kjente det samme adrenalinet, den samme angsten og ble like svimmel i hodet - jeg var sikker på at nå går det galt.
I går da jeg hentet lillemor, eller var det dagen før, møtte jeg på en bil igjen - nesten på samme sted. Denne gangen var det ikke noe problem å stoppe, likevel dukket den samme greien opp igjen - og jeg ble så irritert... at jeg snakket strengt og mer enn strengt til den møtende bilen.
Du kan jo tenke deg når man gjør det, og ikke en gang evner å se at den du strammer opp er en du strengt sett kjenner - eller i alle fall vet hvem er...
Vet du, lillemor sa til meg da vi kjørte videre at du er ko-ko eadni... og hun har rett. Jeg så jo det, jeg forsto jo det - en ting var det å kjefte på taximannen - han skulle vite bedre. Å snakke strengt til en person i en bil som kommer forsiktig mot meg og i tillegg finner et sted å stoppe, var unødvendig. Jeg ble gående å tenke på dama etter jeg kom hjem, og ble ganske glad da hun sendte meg en melding og jeg fikk anledning til å forklare meg for henne.

Det er helt greit nå egentlig, likevel - det er ganske pinlig også skal jeg bare si, og har vel vært på sin plass å kjenne litt på i etterkant, jeg skal erkjenne det...
Likevel du -
verst blir det likevel når konemor kommer hjem fra telttur og får høre om denne episoden, det er liksom da det blir ikke payback - det går jo ikke ettersom det ikke var henne, men jeg regner med at jeg får en type gjøre-opp-på-vegne-av-situasjon...



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Alenetid- frivillig eller..?

  Alenetid- Facinerende hva man får seg til å tenke på, når man har tid for seg selv... Mens noen higer etter alenetid, er ikke andre så o...