klapp deg selv på skulderen og si til deg selv at du har lært noe nytt i dag, om ei viktig del av vår historie.

For ikke lenge siden feiret vi samefolkets dag.

Samefolket har opplevd stor urett, men er også et folk som de senere år høster anerkjennelse og respekt - i stor grad noe som man har opparbeidet seg selv, og man har forsøkt å godgjøre den urett som er begått.

I dag feires kvenfolkets dag, et folk som har vært både i Norge og på nordkalotten over lang, lang tid. Kvenfolket, har du i det hele tatt hørt om kvenfolket?

Kvenfolket, hva eller hvem er kvenfolket tenker du kan hende - og jeg er ikke overrasket. Kvenfolket er på sett og vis et usynlig folk.

Mens man har vært opptatt med å gi samefolket den anerkjennelsen man på et tidspunkt har tatt fra de, mens man har vært opptatt med å legge til rette for feiring av samefolkets dag, samisk uke rundt om i landet, sameting, samisk opplæring i skoler osv - har den kvenske befolkningen stått stille.

Misforstå meg rett; jeg er veldig glad for at samefolket, mitt folk, får det fokuset og den ivaretakelse som man gjør. Jeg er takknemlig og glad for at vi har fått en offisiell dag for feiring av samefolket, en dag der man blant annet i skoler og barnehager rundt om i landet har et særlig fokus på den samiske befolkningen og samisk kultur.

Det slo meg på Gudstjeneste 4 februar i år, der samefolkets dag ble markert og vi var til stede og fikk overvære et spennende miniforedrag av Tore Johnsen.

I starten av Gudstjenesten allerede, i innledningen der man informerer om markering av samedagen - samefolkets dag, vårt lands eneste urbefolkning.

PLING!!!!

Der satt den; et fantastisk initiativ av den norske kirke, et flott arrangement, et supert foredrag av Tore iført samekofte og greier...

Likevel, det at innleder allerede i starten av Gudstjenesten hadde mistet vårt lands andre urbefolkning (ikke definert som urbefolkning egentlig, men likevel må man spørre om det skulle vært det?), kvenene, mitt andre folk, var litt leit - jeg skal innrømme det.

Det var ikke leit som i nå griner jeg leit, det var heller ikke leit i som nå går jeg og bærer meg over det de nærmeste ukene leit... har faktisk ikke tenkt mer på det før i dag jeg...

Det var leit som i hvordan kan en så stor institusjon som den norske kirke, som jeg er en del av, ha mistet vår andre urbefolkning?

Det var mens jeg satt der at det slo meg, den kvenske befolkningen er egentlig et stort tabu i samfunnet vårt og jeg tok meg i å lure hvorfor.

Jeg har fortsatt ikke noe svar, men jeg er enig med meg selv i at kvenfolket er et forsømt og tabufolk. Kvenfolket er tabu på den måten at man snakker ikke om dem, man viser de ikke fram, men kjenner ikke til dem, man vet ikke noe om de - du som leser av bloggen for eksempel, jeg kan vedde på at dersom du ikke er nærmest innfødt et sted der kvenene ennå lever - så vet du ikke av de.

Jeg har googlet opp kvenfolket, kopiert og limer inn under her -

Les raskt gjennom, se om du kan hende visste noe som helst om kvenfolket fra før - klapp deg selv på skulderen og si til deg selv at du har lært noe nytt i dag, om ei viktig del av vår historie.

GRATULERER med kvenfolkets dag kvener!

HISTORIE

Kvenene omtales i tidlige skriftlige kilder bl.a. i Ottars beretninger fra 800-tallet og beretningen Hversu Noregr Byggðist.

Kvenene er fra seinmiddelalderen registrert i norske skattemanntall. På 1700 og 1800-tallet økte den kvenske befolkningen i Norge, først i de vestlige områder av Nord-Norge, senere i de østlige områder. Det anslås at rundt år 1875 var en fjerdedel av befolkningen i Finnmark kvener.

KVENENE I DAG

Det finnes lite tilgjengelig statistikk om dagens kvenske befolkning. I en helseundersøkelse utført av Universitetet i Tromsø 1987-1988 oppga ca 25 prosent av befolkningen i Finnmark og Nord-Troms at de har kvensk/finsk opphav. I tillegg er det mange kvener bosatt utenfor de tradisjonelle kjerneområdene.