For ei dame, og for ei tid jeg hadde sammen med henne

Jeg liker å se på meg selv som en omgjengelig, sosial og delende person -

Å være personlig er for meg ikke noe utfordring, heller er det noe som kommer veldig naturlig.

Å være privat er noe jeg tenker man er innenfor husets fire vegger eller i særdeles trygge omgivelser - det lar jeg derfor være med ute blant folk.

For min egen del er det slik at jeg har valgt et yrke der jeg har med mennesker å gjøre, som sykepleier har jeg fått del i mange andre menneskers både personlige og private sfære - noe jeg har ivaretatt med både ydmykhet og respekt.

Mens jeg på den ene siden har blitt eksponert for andre menneskers personlige og private sider, har jeg på den annen side også vært i behov for bevissthet rundt hva jeg selv deler av personlig karakter både i jobb og utenom jobb.

Graden av bevissthet har for så vidt endret seg fra jeg startet å jobbe som sykepleier, og det av naturlige årsaker.

Akuttmedisinsk avdeling i spesialisthelsetjenesten, helsesenter i det jeg mer vil kalle en landsby enn en by, akuttmedisinsk avdeling igjen (denne gangen universitetsssykehuset i nordnorge), rusklinikk, korttidsavdeling i kommunen, verv som  hovedtillitsvalgt, avdelingsleder, politiker…

Som du kan lese av de forskjellige arbeidsforhold nevnt over er det snakk om både små og store geografiske forhold, forskjellige typer avdelinger og funksjoner - noe som krever eksponering av meg som person på forskjellige måter.

Da jeg startet som ung og nyutdannet sykepleier hente det at vi samlet oss og dro ut på byen i frihelgene våre. Vi valgte å reise inn til hovedstaden for å finne oss et sted der vi kunne være avslappet og ha det gøy, uten å møte på pasienter som tidligere hadde ligget inne til behandling i avdelingen hos oss - noe som erfaringsmessig både kunne være kleint og bringe med seg uhensiktsmessige situasjoner for både oss og pasient - Altså foretok vi valg som vernet både oss selv og tidligere pasienter for uhesiktsmessig eksponering av personlig sfære.

Når man jobber på et helsesenter i en høvelig landsbystørrelse vil man møte på pasienter, kolleger og kjente uansett hvor man går - man får et helt annet forhold til det med personlige grenser og valg på et slikt sted. Vil man ikke synes må man være hjemme, vil man passe inn blant landsbyfolket må man være mer åpen, man må rett og slett føle seg fram på en annen måte - balanseringen mellom deling og vern av det som er personlig blir altså enda mer sårbar og krevende.

I arbeid med rusmiddelavhengige får dette med personlige valg en helt annen betydning igjen, dette fordi man jobber tettere på mennesket, man rører ved pasientenes personlige og private områder på en helt annen måte enn i den somatiske verden.

For å oppnå tillit som er helt avgjørende i jobb med rusmiddelavhengige er man nødt for å by på seg selv, man trenger å være personlig. Balansegangen mellom hva som deles og ikke er noe man rører ved hver dag på jobb, hva som er riktig et sted er ikke nødvendigvis riktig et annet sted, hva som er riktig for en person er heller ikke nødvendigvis riktig for en annen person. Det handler hele tiden om balanse og det handler om å bruke de verktøy man har uten å trå over den grensen som gjør det komplisert for en selv eller pasienten.

Da jeg startet som hovedtillitsvalgt på full tid var jeg heldig å få sitte på kontoret til norsk sykepleierforbund i Troms, sammen med fantastisk flotte rådgivere på fylket tråkket jeg opp min egen sti i funksjonen som hovedtillitsvalgt.

Fylkeslederen ga meg noen tips og råd på veien og sa ved en tidlig anledning til meg at det er lurt å tenke gjennom alt jeg deler på sosiale medier, likeledes er det hensiktsmessig å være bevisst på alle ytringer jeg velger å komme med både i jobb og privat - da det er slik at jeg som hovedtillitsvalgt i en så stor organisasjon i stor grad vil bli sett på som hovedtillitsvalgt uavhengig av om jeg ytrer meg privat eller som tillitsvalgt.

For ei dame, og for ei tid jeg hadde sammen med henne og de andre på kontoret!!

Jeg har alltid tenkt meg om før jeg sier eller deler noe med andre, i tale og enda mer når det har gått ut på sosiale medier. Fylkesleder sine ord har gjort meg enda mer bevisst, gjennomgangen av stoff til deling har vært grundigere og jeg har vært tryggere på meg selv med viten om at det jeg deler står jeg for.

Når man jobber som avdelingsleder er det i prinsippet de samme greiene som gjelder som det er å jobbe som hovedtillitsvalgt. Man står i en posisjon der man er leder for et dusin tillitsvalgte man ivaretar, og man står i en rolle med en haug medarbeidere man har ansvar for - man skal vite hva man sier til en hver tid, hvordan dette kan oppleves av både medarbeidere, kolleger og andre - viktigst av alt er at det man sier kan forsvares.

Å være avdelingsleder er i prinsippet som å være hovedtillitsvalgt. Hovedtillitsvalgt har et dusin tillitsvalgte å ivareta og være forbilde for, avdelingsleder har en haug med medarbeidere man har ansvar for og er forbilde for - man skal vite hva man sier til en hver tid, hvordan dette kan oppleves av både medarbeidere, kolleger og andre og at det man sier kan forsvares.

Som lokallagsleder for politisk parti er man valgt i tillit av sine medlemmer. Man er en tillitsvalgt akkurat på samme måte som når man jobber i en arbeidstakerorganisasjon, man skal ivareta medlemmenes interesser og man skal gjøre seg tilliten verdig.

De oppgaver man foretar skal være i tråd med de retningslinjer som ligger til organisasjonen, både organisatoriske og etiske.

På samme måte skal man som folkevalgt politiker ivareta sitt verv på en sånn måte at man viser seg tilliten verdig for de som har valgt en. En skal jobbe for det man har lovet i programmet sitt, og en skal ha en framtoning som er ærlig og redelig og med høy etisk standard. Så langt en gjør dette skal tillitsforholdet mellom politiker og velgere være på en slik måte at man har forståelse og aksept også for det som i første hånd ikke kommer i mål.

Åpenhet og ærlighet -

Selvstendige ord, samtidig ord som hører sammen og danner et solig bånd eller rep.

For meg er dette viktige ord, for meg er dette nødvendige ord, for meg er dette ord som er en helt naturlig del av hvem jeg er.

Jeg har stor tro på at åpenhet, herunder personlig, er noe som kommer godt med. - noe som tjener mennesket.

Jeg har stor tro på at ærlighet er noe som alltid bærer frukter, vi mennesker håndterer det aller meste så lenge folk er ærlige med oss.

I dag har jeg skrevet om det å være personlig, være åpen og være ærlig.

Det er alltid noen som har en mening om ens åpenhet, ens ærlighet og hva en velger å dele eller ikke dele.

Følg meg og du vil få del i enda en personlig del av min verden i neste innlegg, da vil jeg skrive om det å dele sett i lys av det å være kronisk syk og folks meninger om akkurat dette.