Hvorfor lever hun ikke?
Bestemor døde da hun var 55 år gammel, av kreftsykdom - så enkelt, og så vanskelig.
Tre kvart år før mamma døde var hun på besøk hos meg. På den tiden var hun så dårlig i kroppen at hun knapt klarte å.gå. 15 skritt maks, så måtte hun hvile, litt færre skritt og ny hvil, enda færre skritt og enda en hvil - helt til hun ikke klarte å gå mer enn et par skritt og vi satte oss ned et sted sammen.
I løpet av en periode på godt mer enn et år før besøket hos meg hadde min mor bedt legen sin om å komme til røntgen med skulderen sin, det skjedde ikke- fortsatt ikke noe røntgen da besøket hos meg foregikk.
Flere innleggelser på kommunens helsesenter med hjelp til dusj og stell, fordi man pga smerter og manglende bevegelighet i skulder ikke klarte dette selv. Smertestillende mens man fikk hjelp til stell, måtte ikke tro at det bare var å få med seg mer enn
Om man var så uheldig å komme bort i den vonde skulderen- som jo jeg klarte fint i det jeg smalt igjen bildøren for henne- satte mamma i å hyle av smerter.
I midten av oktober etter besøket hos meg, var det en fysioterapeut som tok ansvar- det er uaktuelt å behandle noe videre i verken skulder eller andre steder før man har bilder som kan si noe om hba man behandler.
Mamma skulle endelig sendes til røntgen- fordi det var blitt krevd... av annet helsepersonell denne gangen.
Det bar i vei, 18 mil i taxi til nærmeste sykehus- en kostbar affære og teolig medvirkende årsak til at det lot vente på seg så lenge.
Hjemme gikk min lillebror på 12 år og gledet seg til mamma kom hjem, endelig skulle hun få hjelp og bli bra- min lillebror trengte det etter at pappa døde brått av hjerteinfarkt drøyt halvannet år i forkant.
Mamma dunket i vei på en slitsom tur de 18 milene på humpete nordnorske veier, med vondt og ubehag.
Mamma kunne fortelle oss at Vel framme på sykehuset og i MR maskinen, ble hun liggende mens den ene hvitkledde for og den andre etter kom løpende inn til henne. Hun fikk beskjed om å ligge helt rolig, og brått sto det et par stykker der med en gedigen nakkekrage som de klasket på henne.
Videre ble mamma hjulpet opp og plassert over i en rullestol.
Etter litt tid ble mamma trillet inn på et kontor til en lege. "Du har vel forstått h a som foregår?" Spurte legen.
"Jeg har forstått at hodet må være i ferd med å trille av slik som dere styrer" svarte mamma.
Så kom bomba-
Du har kreft. Vi vet dessverre ikke hvor den opprinnelige svulsten befinner seg, muligens i nyrer- det vi ser er spredning, og det er overalt.
For et sjokk, og alene...
Trenger jeg si det var et sjokk for lillebror og oss andre?
Mamma kom ikle hjem ogjen før 22 desember. Søsknene mine dro naturlig nok til sykehuset, da man hadde fått en skremselsbeskjed om at ingen visste hvor lenge mamma ville leve.
Limlebror ble hentet på skolen, igjen, og fikk panikk naturlig nok- da han visste at forrige gang han ble hentet var pappaen død.
Mamma feiret sin 55 årsdag på sykehuset i Kirkenes, hun kom hjem til kommunen i desember og 22 desember kom hun hjem.
Vi gikk turnus og vi gjorde det vi kunne for henne til over nyttår, så ble det vanskelig for oss å gi forsvarlig hjelp- jeg var nesten ferdig utdannet sykepleier på den tiden, men ikke klar til å stå i alt dette.
Mamma ble flyttet til helsesenteret, der var hun til 31 mars når hun døde. Vi gikk turnus hos henne hele veien.
72 år, og det er mer enn 16 år siden mamma døde.
Jeg tror tiden vår her på moder jord er satt av andre enn oss selv- likevel, man kan undres på om forløpet hadde vært noe annet i en stor by.
Man kan også undres på om det er rett, skal ikke folk i det minste forvente å komme til undersøkelse når man bør i distrikts Norge?
Jeg skriver mer i neste innlegg.
I dag tenner vi lys her hjemme, for bestemor i Tana 🎇
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar