Søk i denne bloggen

torsdag 16. april 2020

Å være på tur er deilig, å gå turen er som jeg sa sist en stor andel av det som gjør selve turen.
Å se alt det fine vi har rundt oss, lytte til lyder, lukte og tidvis også smake.

Jeg vet ikke om du tenker spesielt over hvordan kroppen din fungerer når du er ute på tur, at du både kjenner på og er takknemlig for at den fungerer så du faktisk kommer deg på tur..?
For min del er det slik at jeg er takknemlig for hver tur vi er på, og kroppen fungerer.

Om vi skal på dagstur kjenner jeg etter før turen tar til, som en del av forberedelse til tur;
Hvordan kjennes kroppen ut, er det noe spesielt jeg trenger å ta hensyn til med tanke på pakking? Med tanke på selve gjennomføringen av turen?
Med tanke på tiden etter at vi er kommet hjem?

Kroppen min fungerer jo, det må sies - ellers ville jeg jo ikke vært oppe på to, tross alt. Det er likevel slik at musklene mine er mer eller mindre stive hele tiden.
Når jeg sier musklene, så mener jeg musklene.

Legger og lår er alltid stiv i heller mer enn mindre grad, jeg er derfor avhengig av å varme opp disse musklene. Jeg må liksom komme i gang uansett hva jeg bedriver i dagliglivet - om det er opp av stol, opp trapper, fra å gå til lett jogging osv.

Noen perioder eller dager er musklene stivere enn andre tider.
I perioder der musklene virkelig er gåen må jeg liksom komme i siget med også andre muskelgrupper og på andre dagligdagse ting, litt mer unaturlig enn det jeg alt har nevnt.

Det hender jeg må sette meg opp i senga for å kunne snu meg til høyre eller venstre, fordi musklene i ryggen ikke klarer å hjelpe meg når jeg ligger.
Ofte er det i samme perioder at det skjærer seg, så i perioder der jeg gjerne sitter for å snu meg i sengen går jeg også som ei nitti år gammel kjærring ned trappa. Det er litt av et syn forstås, når jeg bruker lenger tid ned trappa enn en allminnelig person bruker på å gå opp og kan hende også ned trappa igjen.
Du kan i grunnen bruke fantasien din å forsøke å se for deg det synet naboen tilfeldigvis måtte ha dersom hun kikker ut vinduet sitt og mot vårt, for eksempel en tidlig lørdag morgen når jeg er på vei ned etter kaffe med håret i alle retninger iført bare truse og tshirt...

Jeg elsker å kjøre bil og kjører til vanlig rundt i verdens fineste og besteste Perle, en sort skoda octavia stasjonsvogn - sportsutgave.
Kjære tid ho er deilig å kjøre, og kjære tid ho er fin å se på, og kjære tid jeg er nøye med å ta vare på ho.
Når jeg er ute og kjører er det fantastisk, spesielt nå som sommerhjul er kommet på - ekstra brede og behagelig på veiene.

Etter at jeg stopper bilen skal jeg gjerne ut av denne, og da forstås - da kommer utfordringen.
Det er ikke det at jeg kler av meg bilen som mange andre må, jeg har stor bil og trenger ikke det. Neida, jeg klatrer ut av bilen både til vanlig og fest skal du høre.
Konemor synes det er litt rævva å bruke dette handicap-kortet jeg har i bilen. Jeg skal ærlig innrømme at jeg gjorde det selv i starten, og dels fortsatt. Likevel er det slik at disse kortene kommer ikke av seg selv. Legen på riksen ba meg pent om å bruke kortet, fordi jeg trenger det og fordi jeg kan bruke det.
Jeg skal si deg en greie jeg, eller spørre om en greie aller først - syns du det er god plass i hver parkeringslomme på parkeringsplassene rundt om?
Det er jo ikke det, det er peise trangt - så trangt at man liksom må snike seg ut av bilen. Vel, når man er avhengig av å åpne bildøren på fullt gap for så å begynne klatringen - da er ikke sniking et alternativ, da trenger man plass.
Å sette seg inn i bilen er ikke en utfordring, det ordner seg. I de periodene jeg er peise stiv går det nesten av seg selv, som med svigerfar - Jeg åpner bildøren og i det jeg starter på å sette meg inn bare deiser jeg ned i setet, så pass at stakkars Perle ikke vet om hun har havnet på bølgen blå eller fortsatt står på tørr grunn - i disse periodene kunne det kan hende vært greit å vurdert klatresele for å få en mer kontrollert nedstigning...

Nå har jeg, kjepphøy som jeg kanskje kan framstå, reklamert for at jeg skal skrive om hvordan det er å gå på tur, hvordan kroppen oppfører seg på tur - så hvorfor alt dette pisset med hvordan kroppen ter seg til daglig?

Det skal jeg fortelle deg -
Når jeg labber rundt til daglig er det, om jeg skal tippe, ingen som kan se at jeg i det hele tatt har en utfordring - derfor.
Du som ser meg sette meg inn i bilen min som står i ei lomme med ekstra god plass, tenker kan hende at jeg kunne parkert et annet sted - da det finnes de som trenger denne lommen. Om du ser jeg deiser ned i bilen tenker du kanskje heller at jeg skulle slanket meg ørlite, enn at jeg er stiv og dermed ikke helt kontrollerer den deisingen som jeg burde... den ser jeg... absolutt...
Du som ser meg labbe rundt i en butikk eller kjøpesenter, når det ikke er unntakstilstander i alle fall, det slår deg ikke at denne kroppen har noen utfordringer.
Du som sitter godt i setet ditt på toget, trikken eller bussen - det streifer deg ikke at på siden din står det en person som er avhengig av stødighet for å holde seg på føttene, i alle fall ikke så fremt du ikke tilfeldigvis er en av de få som til nå har opplevd å få meg deisende i fang helt uforberedt...

Og så -
Du som møter meg i marka har ingen anelse om de forberedelser som er gjort for at kroppen min skal klare denne turen.
Du som møter meg i marka har ingen anelse om hva det koster meg å gå akkurat denne turen, eller hvor stort fokus jeg har på hvert skritt jeg tar for ikke å miste balansen.
Du som vet at jeg og familien min pleier å gå både kortere og lengre turer, dagsturer eller overnattingsturer...
Du som kan hende har tenkt dine tanker omkring at slike turer kan jeg gå i den ene svingen, mens jeg i neste parkerer på spesialplasser for personer mer begrensninger i forhold til bevegelse...

Det er nettopp derfor jeg først sier noe om hvordan hverdagen min er, og litt om at kroppen trenger forberedelser til tur for å kunne stå han av underveis.
Jeg elsker å være på tur, dessverre i kombinasjon med en kropp som ikke er av de beste. Tidlig bestemte jeg meg for at ingen diagnose skal stoppe meg fra å være aktiv, skal stoppe meg fra å gjøre noe av det beste jeg vet.

I videre innlegg skal jeg skrive om hvordan jeg forbereder tur, hvordan selve turen virker inn på kroppen, og hva gjør jeg for både å få gode turer og ivareta kroppen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Alenetid- frivillig eller..?

  Alenetid- Facinerende hva man får seg til å tenke på, når man har tid for seg selv... Mens noen higer etter alenetid, er ikke andre så o...