søndag 12. april 2020

Jeg er nødt til å tro at bror også er til stede der naturen viser seg fra sitt aller ytterste

https://www.youtube.com/watch?v=woEcdqqbEVg


Min niese hadde for så vidt ingen tale, men hun sa noen vakre ord om pappaen sin i begravelsen hans.
Som bakgrunn for de ordene hun valgte hadde hun den etter hvert veldig kjente joiken, Daniels joik.

Full av følelser og med riktig nok en liten, men fullsatt liten, kirke delte min niese sine tanker om pappaen sin - min storebror - med oss som var til stede.

"Når jeg hører denne joiken ser jeg nordlyset, jeg ser pappa sitt ansikt og smil i nordlyset og jeg ser rein som løper. Jeg ser naturen og jeg ser fisker, alt i nordlyset.
Nordlyset er like fint som deg, og jeg elsker deg så høyt."


Jeg har hørt denne joiken mange ganger før bror sin begravelse, jeg har også hørt den utallige ganger i etterkant av begravelsen.
Joiken er laget av en ung mann til en venn som har dødd, en venn man så på som en bror - Daniel - derav navnet Daniels joik.

Forskjellen for meg fra før til etter begravelsen er at jeg etter begravelsen i tillegg til å høre joiken har sett for meg niesen min, når hun holder sin minnetale.
Jeg hører også de ordene hun sa i sin tale, ord som er så veldig treffende og beskrivende når jeg tenker på min egen storebror som nå er død.
Jeg vet ikke hvor mye likheter det er med bror og Daniel, det jeg vet er at joiken er skrevet både som hyllest over livet til denne Daniel, den viser smerten i at han dør og den viser at livet går videre også etter dødsfallet.
For min del har joiken blitt en greie som på samme måte får fram både hyllesten over livet til min bror, smerten ved min brors død samt hvordan smerten på en merkelig måte finner sin plass og at livet går videre.

Jeg har en tro som tilsier at døden ikke er det siste for oss, det er noe mer. Det finnes et liv etter dette livet, et liv der alt er godt, ikke mer sorg, ikke mer motgang, ikke mer uro, ikke mer sykdom og ikke mer smerte.

Her vi bor ser vi ikke nordlyset som man gjør i nord, men jeg tenker masse på nordlyset.
Jeg ser bilder av nordlyset og når jeg hører Daniels joik ser jeg for meg nordlyset og jeg ser for meg bror sitt ansikt som min niese snakket så vakkert om.
Når jeg ser soloppgang eller solnedgang her jeg bor ser jeg for meg bror også i disse, noe i meg gjør at jeg må det.

Har du mistet en du er veldig glad i, og på en merkelig måte også har vært mer avhengig av enn du kan hende selv har vært klar over?

Smerten, tapet av bror og savnet, de gode minnene og alt ved han-
Det kjennes tidvis ut som om jeg skal revne i smerte og savn, og jeg kjenner at jeg er nødt til å ha ett eller annet sted der jeg fortsatt kan holde min bror igjen hos meg.

Jeg har kommet fram til at selv om jeg bærer med meg min kristne tro - så er det på en måte ikke nok for meg.
Jeg er nødt til å tro at bror også er til stede der naturen viser seg fra sitt aller ytterste, både når det kommer til estetikk og styrke.
På hvilken måte han er til stede verken orker eller vil jeg bruke tid på å gjøre meg opp noe helt konkret mening om, men det er nok likevel på en minneverdig måte - noe jeg holder fast i for på den måten å ha han her fortsatt.

Gjennom en heller traumatisk oppvekst, der den ene elendigheten avløste den andre og i mange tilfeller også overlappet den andre - var det noen skjøre ting som likevel sto fast som fjell.
Bror -
Bror mer eller mindre flyttet hjemmefra allerede som barn, fordi det ikke var lett for han hjemme. Likevel, bror var storebror - han var den jeg alltid kunne regne med, alltid.

Det er om noen få dager fire måneder siden bror tok sitt eget liv.
Til nå har jeg gått litt ut av tellingen på hvor mange ganger jeg skulle ha ringt han. Jeg har også mistet oversikten over hvor mange ganger jeg har sittet i bilen og grint når jeg har kjørt i mellom her og der om det er på vei til eller fra møte, lege, skole, butikk eller bare ingensteds.

At bror har vært en viktig person for meg har jeg vært klar over, det samme at vi har hatt en nær og egen relasjon.
At jeg har vært så avhengig av bror sine tilbakemeldinger, sine meninger, sin støtte, sine direkte og ærlige kommentarer og sitt nærvær på tross av avstand - det var jeg ikke fullt så klar over.

Når jeg nå ikke kan høre hvordan han har det, turer han er på, fiske, hvordan han kokkelerer, hva han gjør i reingjerdet...
Når jeg ikke kan spørre om råd på kjøkkenet eller andre steder, ikke kan fortelle om hva jeg har tenkt, ikke får ærlige og direkte tilbakemeldinger og spontane kommentarer på verken hva jeg gjør eller hva jeg tenker, når jeg heller ikke har han som både snakker om sitt og lytter til mitt - og som gir meg både bekreftelsen og spørsmålene jeg trener...

Da forstås -
Jeg har virkelig fått kjenne på at jeg har mistet en person jeg har vært veldig avhengig av... det er ille tungt å bære.
Men -
Livet går videre, noe 1 påskedag - dagen i dag - forteller oss mer enn noen annen dag gjennom hele året.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Det er hensiktsmessig å vite hvor man har tenkt seg på tur,

Dersom vi skal på en dagstur kan denne være planlagt på forhånd, eller den kan komme spontant av typen  "nå drar vi på tur". En...