Tida går veldig fort, og det er bare å nyte kosetiden det vi kan...

Okey, så har jeg skrevet om å ha en knøer sammen med seg når man skal sove... i alle fall forsøke å sove.
Lillemann knør - i går på morningen da han sprella som verst sa jeg "du og du som du knør lillemann"
Hvor på han svarte, det er nemlig en greie med vår eldste avlegger - han blir sjelden og aldri svarskyldig - det skal han ha...
"Ja jeg vet det, synes du jeg skal knø mer?"

På kvelden i går da jeg skulle legge meg var det egeentlig ikke så veldig veldig kaldt, men jeg har en egen tendens til å fryse om dagen - det gjorde jeg også i går kveld.
Jeg tok riktig nok av den langbeinte pysjamasbuksa, men jeg valgte å ha på en lanermet norrønatrøye jeg egentlig bruker på tur.
Det var mer eller mindre så jeg måtte ta sats, først inn til lillemor - susse og snoske på henne, før jeg visket et kjærlig jeg elsker deg.
Så, den virkelige satsen - i det jeg skulle inn på mitt eget rom - åpne vinduet (må nesten få litt luft uansett kaldt), og kaste meg under dyna. Der skulle jeg få meg en overraskelse, en positiv sådan.

Lillemann min lå nemlig på halv tolv i senga som han kan finne på, med tydelig preg av at han har knødd før han har sovnet - for min del innebar dette ei varm dyne i går. Lille skatten min hadde knødd seg mer eller mindre sideveis, og høvelig delt mellom si dyne og mi dyne. Ååååååh, det var fantastisk å krype inn under den varme dyna - og det var fantastisk å kjenne den varmeovnen som lå på siden av meg i senga, i går var nemlig ikke fotsprellet hans noe utfordrende - heller tvert i mot.

Nå lysner det ute, og vi planlegger tur ut i marka.
Brødene står i ovnen med tilhørende brødlukt som brer seg lenger og lenger, i alle fall sterkere og sterkere rundt i huset. Sekken er halvt pakket, i alle fall begynner det som skal opp i sekken å bli klart - Godisboksene til ungene, kjeks og snart også kokt vann så vi får oss deilig varm drikke.

Lillemor var såååååå deilig på morningen da vi sto opp. Jeg fortalte henne tanken om å gå på tur i dag, noe hun tok i mot med det største smileansiktet og lykke. Etter først å vise sin glede kom det ei lita setning på si "Mamma og Toya brukte å være med oss på tur, jeg savner mamma og Toya som kan være med oss på tur".
Joda du - det gode er uansett at gleden over tur er til stede, selv uten mamma og Toya. Det går an å gå på tur også med eadni, vi har gjort det flere ganger tidligere... men jeg tror det oppleves litt rart for knøttet nå som vi er definert alene... Det er noe med at selv om vi alle går på tur, så har lillemor en egen turgreie med mamma - det er mamma som går på tur, det er mamma som styrer turene, det er mamma som kan tur, det er mamma som lager mat på tur, det er mamma som holder følge med henne på tur... om det i det hele tatt er noen som gjør det... osv.
Vi er enige om at vi gleder oss til vi kommer ned til mamma og kan gå på tur alle sammen igjen, og tenk så spennende det blir når vi må finne oss nye steder å gå - der nede har vi nemlig ikke vært på tur noe sted enda.

Tida går så veldig fort, og det er bare å nyte kosetiden det vi kan - før vi får sukk for oss er småsmurfene nemlig både tenåringer, voksne og gifte...

...jeg var livredd for at jordmora skulle miste han i gulvet...

Jeg har alltid likt barn og elsket å være sammen med de, barn gjør en rett og slett glad og lykkelig.

Da jeg selv ble mamma skjedde det likevel noe enda mer fantastisk - jeg skulle oppleve å elske noen på en måte jeg ikke hadde noen anelse om var mulig, og jeg skulle oppleve å elske små ting i hverdagen som jeg ikke under noen omstendigheter hadde trodd jeg skulle like en gang, langt mindre elske.
Allerede da lillemann sitt hode kom dalende ut med vannsekken på hodet og jeg var livredd for at jordmora skulle miste han i gulvet, var galskapen på plass.

Lillemann nærmer seg nå syv år, i tillegg har vi lillemor som nærmer seg seks. I snart syv år har denne ubeskrivelige kjærligheten herjet og lekt med oss, den har så visselig rørt ved oss både varsomt og brutalt.

Opplevelsen av å ha et pittelite menneske liggende ved puppen mens ei pittelita hand varsomt - eller smertelig - stryker, eller kliper deg... det er absolutt noe av det mest vidunderlige jeg har opplevd.
Opplevelsen av de mykeste, og hardeste, kosene fra sine egne småsmurfer - rene og tørre, våte, med tårer og noen ganger også med en viss porsjon snørr... Dette er vel noe av det man ikke under noen omstendigheter har sett for seg at man skal elske, men gjør helt uten å tenke seg om...


Så gror de litt til -
Etter hvert er det flere rare ting man lærer seg å sette pris på, og elske;
Ei åpen dør inn til et iskaldt soverom, fordi den lille der inne så gjerne vil se deg mens hun ligger i sengen.
En liten kar mer eller mindre klatrer på beina dine når du forsøker å sove, fordi han synes du har så deilige kyllingbein og elsker å la egne føtter stryke opp og ned leggen din, flette seg over og under. I utgangspunktet en ganske ubehagelig greie, forstyrrende spesielt når du forsøker å sove - men du elsker det, fordi det gleder lillingen din.
Tidlige morninger som man tidligere har styrt unna og ikke kan fordra, viser seg å være den beste tiden på døgnet og du elsker denne tiden - fordi dette er den tiden på døgnet småsmurfene er aller deiligst.
Når små barnehender kommer og tar omkring deg, stryker på deg og en våt liten trut smasker deg på kinnet før spørsmålet om hva du syns viskes i øret ditt...
Stadige forstyrrelser når du sitter opptatt med hva det enn er du sitter opptatt med - fordi du har en liten tass som har et snakketøy som sjelden er stille.
Konstant skravling rundt ørene, også det fordi du har en liten tass med et solid snakketøy - i tillegg har man ei lita ei med snakketøyet i orden og en egenskap der hun ikke gir seg før hun har sagt sitt...

Høye lyder, forstyrrelser, åpne soveromsdører, forflytting mellom soverommene om natta, knøing både rundt deg og på deg når du prøver å sove, våte suss, snørrsusser, iskalde små barnehender som søker huden din...

Livet som mamma er et helt eget liv - det bærer med seg noe helt spesielt.
Som mamma skal jeg være livredd, jeg skal være utilregnelig, jeg skal være omsorgsfull, jeg skal være ei bitch som bestemmer alt, jeg skal være demokratisk og samarbeidende, jeg skal være den mest varsomme og den mest brutale... Det er masse mer jeg skal være som mamma, i kjærlighetens og galskapens navn.
En mors kjærlighet du, den er ikke til å tulle med, den er ikke til å misforstå, den er ikke til å tvile på Ei mors kjærlighet er ei mors kjærlighet.
At det er nettopp koblingen mellom mor og barn blir brukt i den Hellige skrift til å beskskrive forholdet mellom Gud og mennesket tror jeg er alt annet enn tilfeldig.

Jeg har en greie med å kle meg lett når jeg tasser rundt hjemme om kveldstid

Det er en tid for alt heter det seg - både i den Hellige skrift og andre steder.

Vinteren er ei tid jeg liker veldig godt. Jeg elsker å være ute sammen med ungene - leke i snøen, lage snøhule, sparke, se på den nydelige vinterhimmelen, ake, sitte i gapahuken, spise ute, innta en deilig og varm kopp kaffe eller kakao, sitte inne og lytte til vinterstormer som herjer på utsiden - vinteren er deilig!

På noen måter er det litt greiere med vinteren enn sommeren - vi kler oss godt, vi kan ligge å rulle ute mens vi lager veier med lekebiler og man kan ligge rett ut og lage engler i snøen eller bare være.

Enda en deilig ting med vinteren er at den smaker godt, har du lagt merke til det noen gang?
Allerede på høsten når første dagene med frost hilser på, kan man kjenne smaken av høst og dels av vinter når man kommer utenfor døra - det er deilig, jeg elsker den første smaken av høst og vinter.

Alle de rundt oss som tar til ordet for hvor tung og plagsom vinteren er, hvor kald og tørr osv - For meg er det et spørsmål om hvordan man velger å forholde seg til vinteren, om hvordan man velger å kle seg, om å smøre både lepper og hender - vi tilpasser oss rett og slett vinteren. Når det er sagt skal det også sies at jeg etter å ha fått barn har fått enda fler grunner til å like vinteren, samtidig som jeg også har fått grunner til å ønske litt kortere vintre.
Det er kjempegøy å leke ute med ungene, være på tur med de, ha både bål og gapahuk. Det er også vondt for mammahjertet og se de søte små få problemer med tørr hud, eksem og kløe som følge av vinterluften... ikke for det, det ser ikke ut til å begrense utetiden og utekosen for de.

Det er så absolutt ei tid for vinter og alt det som hører med.
Det er tid for å legge seg, hver dag faktisk - om ikke alltid til samme tid, man kan uansett være sikker på at det er ei tid for å legge seg. I forbindelse med tid for å legge seg er det også ei tid for å kle av seg, de færreste av oss sover nemlig med klærne på. I perioder hender det faktisk også at man kler på seg ei t-shirt før man kryper i seng.

Så skal du høre -
Jeg har en greie med å kle meg lett når jeg tasser rundt hjemme om kveldstid, det er fantastisk hærlig å bare labbe rundt i bokser og t-shirt eller en sånn pysjamas med korte ermer og bein.
Når det er høvelig kaldt ute hender det faktisk at det er ei tid for å kle på seg når man skal legge seg, i motsetning til folks vanlige greie med å kle av seg. Den siste tiden har det for eksempel vært veldig kaldt i Tromsø og jeg har slitt med å få varme i huset, på tross av å fyre godt med ved.

At det kommer kuldeperioder og er behov for å ta på seg ei t-shirt når man legger seg er ikke verken overraskende eller nytt, men det som skiller denne vinterens kuldeperiode fra andre vintre er at konemor ikke er hjemme...

Det har den siste tiden med ganske mye kulde på utsiden og ei konemor som befinner seg på østlandet vært ei tid for å kle på seg når man skal krype til køys - langermet ulltrøye, lang pysjamasbukse og hjemstrikkede ullsokker på beina... så må man ikke glemme pleddet som legges oppå dyna...
Jeg fryser og fryser, mens ungene ligger en i bar overkropp og den andre kanskje med nattkjole - kanskje uten.

Som han sier, Bulle i doktor proktor - "og hva skal man si til det?"
Jeg tror ikke det er så mye å si til det, annet enn at kulden kommer og det er bare å forholde seg til den.
Lillemor er hærlig, dersom hun ser meg hutre kan hun si med den største vennlighet og empati "kom bare hit under mi dyne, jeg har varmet den til oss".

Uansett -
Ingenting er bedre om vinteren enn et stabilt og godt vintervær, noen minusgrader på utsiden og fyr i ovnen på innsiden... og ei konemor man kan finne varme hos...

det er viktig at man prøver å se ting fra to sider.

http://www.dagbladet.no/2015/01/10/nyheter/innenriks/karikaturtegninger/islam/religion/37105029/

Det er etter hvert ganske mye om dukker opp i media, etter først å ha vært situasjoner oppstått i verden rundt oss;

Drap og mishandling av personer på bakgrunn av hva de mener / ytrer eller hvem de er, knebling og forfølgelse av LHBT personer,  politiske ytringer og utfordringer som tar pusten av folk, feighet blant politiske ledere, terrorangrep, krig med utspring i religion, skolemassakre osv osv - det er MASSE som popper opp rundt oss.

I takt med at media fylles med alt fra de saker som en hel verden ser på med forrakt og umenneskelighet, til saker som er rent prinsipielle og saker mer i retning av velferd, demokrati og respekt. Det er mange andre aktuelle saker også.

Det er bedrøvelig å se at folk blir forfulgt, mishandlet, torturert og drept fordi de ikke har gjort annet enn å mene noe, å tro på noe, å elske - de blir tatt rett og slett fordi de er den de er i sin helhet.

Jeg har i grunnen bare valgt å ikke bruke spesielt med energi på de siste dagers formidling av terrorsaken i frankrike med påfølgende diskusjoner. Det har lite å si i den store sammenhengen hva jeg måtte mene og hva jeg måtte dele ut av disse meningene, ut fra det har jeg ikke en gang orket å bruke energi på å sette sammen meninger og verdier til ord.

Men -
Så leser jeg dette stykket med de muslimske lederne fra dagbladet i dag, og jeg tenker litt mer konkret.
Når noen mennesker faktisk blir drept for å mene noe eller ytre noe og andre drepes fordi de tilhører ei bestemt folkegruppe og / eller religion, en kikk på konsekvenser som følge av disse handlingene - når jeg begynner å tenke på det tvinger det seg fram en plikt til å  ytre noe om hva jeg mener.

Vi KAN, men er det slik at vi i ytringsfrihetens navn bør si absolutt hva vi vil?
Er det etisk rett å si alt som passer oss selv om vi vet at det vi sier kan være både direkte sårende, skadende eller ødeleggende for andre mennesker?
Når noe blir sagt, i ytringsfrihetens navn, har vi ikke da et visst ansvar for å forholde oss til ytringer på en saklig og anstendig måte?

Det er slik jeg ser det aldri rett og bruke vold.
Vold avler vold, vold er unødvendig, vold er en primitiv og barnslig måte å agere på (ikke uten grunn man har kommet fram til at 2 åringer er de mest voldelige av oss), vold er i stor grad mangel på ord.

Dersom noen tyr til vold, skal jeg da gjøre det samme?
Hva sier det om meg og min håndtering av saken, hva sier det om meg og min evne til å finne ord?

De siste dagene har terrorsaken i Frankrike rystet oss, den har vakt avsky og hat, den har skapt enda større fordømmelse og vantro til en av verdens største religioner, den har skapt hat til religion generelt - og den har som en journalist sa skapt en enda større splittelse blant mennesker.

Ønsker vi større splittelse?
Ønsker vi mer fordømmelse, avsky, vantro og hat?

Ja, vi har rett til å mene hva vi vil.
Ja, vi har rett til å ytre hva det enn måtte være.
Ja, vi har rett til å trykke karikaturtegninger av både Muhammed og Jesus i skyggen av ytringsfriheten.

Og ja, vi skal forsvare vår rett til å kunne ytre oss om hva og hvem vi vil.
Det er likevel på sin plass å spørre om all ytringen vår er etisk forsvarlig?
At en ting er juridisk legalt betyr nemlig ikke at den er etisk forsvarlig eller god praksis.

Jeg tror kan hende ytringsfriheten må bære lasten ved stadig å bli gjenstand for diskusjon på bakgrunn av mange menneskers manglende forståelse av at religion ikke er så enkelt som snakk om sære meninger blant folk.
Religion er tro og stikker langt dypere enn både meninger og sterke meninger - tro er noe av det som gjør en person til den personen.

Det er aldri rett å svare på ytringer med vold, aldri - heller ikke når det tråkker på oss og sårer oss. Det er ikke annet å gjøre enn å fordømme terroren i Frankrike på lik linje med annen terror - dersom noe virkelig er avskyelig og hatisk, så er det terror - og det uansett hvem den er rettet mot.

I forbindelse med terrorsaken i Frankrike og andre saker er det viktig å minne seg selv på at det er ekstreme grupper som påberoper seg i dette tilfellet Islam, i andre tilfeller Kristendom. Jeg sier påberoper seg fordi det må sies å være grupperinger som ikke erkjennes som reelle muslimer eller kristne av andre enn seg selv, og som likevel drar med seg både islam, kristendommen og religion generelt ned i søla.
Det er ganske mye religion får skylden for, som egentlig ikke har med de store religionene å gjøre - men med fanatiske og gale utbrytere - med grupperinger av mennesker som misbruker religion til å spre frykt og til å utøve vold og terror.

Jeg skal ikke si trykk eller la være å trykke disse karikaturtegningene, det jeg der i mot vil si er at man skulle kunne forvente en mer gjennomtenkt avgjørelse av de som bestemmer hva som skal i trykken og ikke.
Om man bruker vær varsom plakaten, om man forholder seg til etiske retningslinjer, til folkeskikk, til respekt for medmennesker, til respekt for religion og millioner av menneskers tro osv...
Dersom man ved å ha alle disse med seg i vurderingen finner ut at det ikke er til skade for noen så er det vel bare å kjøre på, i motsatt fall skulle man kunne forvente at man holder igjen på publiseringen.

Det er delte meninger, tydeligvis, i media også om publisering eller ikke.
Vår egen folkevalgte, vårt byråd, gikk høyt ut og ikke bare støttet, men oppfordret til trykking av karikaturtegningene.
I den forbindelse lurer jeg på om byråden har tenkt seg godt nok om i forkant - har han kjørt gjennom vær varsom plakaten, etiske retningslinjer, allminnelig folkeskikk, respekt for medmennesker og for folks tro?
En sak er å vurdere noe trykket, en annen sak er å mane til publisering av noe - atter en ting er å trykke noe ut fra påtrykk fra andre mer enn egen vurdering.

Min tro er viktig for meg, den er med og gjør meg til den jeg er.
At du og andre ikke tror på den Gud jeg gjør, og kan hende også tenker jeg er gal som velger å tro, er noe jeg lever fint med.
For meg er troen en del av livet, av det som gjør meg til den jeg er og ikke bare sære meninger jeg bærer på. Fra tid til annen opplever jeg det jeg vil betegne som angrep på troen min, mangel på respekt og forståelse og mer til - det stopper meg ikke fra å tro - eller får meg til å ty til vold og hat.
Jeg er troende og ikke en fanatisk ekstremist som påberoper meg andres tro, heller ikke påtvinger jeg andre min tro. Jeg synes synd på personer som ikke har større takhøyde enn at de lar seg irritere og frustrere av at jeg har valgt å tro på noe de har valgt å ikke tro på, og dermed kan tillate seg å se ned på, misstro, gjøre narr av og angripe meg som person ved å angripe noe av det som gjør meg til nettopp meg.

For meg er det en menneskerett at folk skal få tro på eller la være å tro på det de vil, uavhengig av om det er det samme som jeg tror på eller ikke.

Det er beklagelig tenker jeg, at verden må se mennesker bli drept i hopetall på bakgrunn av gale mennesker som gjemmer seg bak tro - spesielt når de i feighetens navn ikke er i stand til å stå fram som egen gruppe, og heller velger å utsette en stor gruppe troende mennesker for forakt, hat og fare.
Det er også beklagelig tenker jeg, at vi i ytringsfrihetens navn skal oppleve forakt, hat, mangel på respekt og stadige angrep på folks tro.

Nettopp har vi feiret jul, og i den forbindelse har vi fulgt med på adventskalenderen til barne - tv, jul på månetoppen.

Nissene snakket om bruken av ord som det sterkeste våpen, og at man må våge å se ting fra to sider.
Dette er noe man forsøker å lære små barn, at bruken av ord er det sterkeste våpen - både på godt og vondt.
I tillegg forsøker man å lære små barn at det er viktig at man prøver å se ting fra to sider.
Det som er sprøtt er at mens vi forsøker å lære barna disse tingene, opererer man selv med en helt annen ideologi - der det er den sterkestes rett og der det er flertallet, frykt og makt som bestemmer.

Jeg håper jeg kan klare å framstå på en slik måte at mine barn lærer det samme av hva de faktisk ser, som av det jeg i teorien forsøker å lære de...

at barna mine og konemor mi diskrimineres fordi de har fått meg som sykepleier til mor og kjæreste - det finner jeg veldig vanskelig og akseptere.

De foreslåtte endringene i arbeidsmiljøloven innebærer store konsekvenser for sykepleierne (forholder meg til min egen gruppe som er sykepleierne, selv om endringene i stor grad også berører andre arbeidere innen helse og innen andre områder).

Vi har betydelig sykepleiemangel over hele landet allerede i dag, noe som vil ytterligere forsterkes dersom man får igjennom de foreslåtte endringene av arbeidsmiljøloven - lengre vakter, større helgebelastning, flere timer totalt pr uke osv.

Det er grunn til å bekymre seg for at sykepleiere forlater yrket sitt i takt med at allerede stor arbeidsbelastning blir enda større.

Det er grunn til å bekymre seg for at sykepleiere som nærmer seg pensjonsalder eller har passert denne, slutter å jobbe / jobbe ekstra fordi man ikke orker å stå i en belastende jobb.

Det er grun til å bekymre seg for at unge mennesker (og evt. noen ikke fullt så unge) som i utgangspunktet kunne tenke seg sykepleieryrket, velger det bort allerede før det starter.

En rekke spørsmål melder seg hos meg i denne forbindelsen: 

- Hva har politikerne og arbeidsgiverne tenkt å gjøre når sykepleierne når sitt bristepunkt?

- Hva er det som får politikere og arbeidsgivere til å tro at sykepleiernes helse står seg bedre og tåler mer enn hos folk flest?

- Hva er det som får politikere og arbeidsgivere til å tro at deres yrkesvalg gir rett til selvstyre og fritid, mens sykepleierens yrkesvalg gir arbeidsgiver rett til styring av bort i mot hele denne persons tilværelse og tid?

- Hva er det som får politikere og arbeidsgivere til å tro at forskningsresultater er viktige å forholde seg til som fakta og rettesnor, foruten når det taler mot arbeidsgivers ønske og umiddelbare behov?

- Hva er det som gir politkere og arbeidsgivere rett til å frata barn av sykepleiere sin sykepleiermamma eller sykepleierpappa mer enn man allerede gjør?

- Hva er det som gir politikerne og arbeidsgivere rett til å behandle sykepleierne og deres familier med diskriminering hva fritid, helse og krav angår?

Diskriminering og likestilling er to sterke begreper i samfunnet vårt.

Om noen spør oss om vi synes det er ålreit at noen grupper i samfunnet vårt blir diskriminert vil vi svare tvert nei, det er fullstendig uakseptabelt.

Om noen spør oss om hvordan vi ser på likestilling i samfunnet vårt, vil vi svare at likestilling er en viktig verdi for oss som vi har kjempet for over år og som vi heller ikke på langt nær er ferdig å kjempe for.

Det er vanskelig for meg å forstå hvordan man på den ene siden kan holde så fast ved denne verdien, samtidig som man på den andre siden legger åpenlyst til rette for en stygg diskriminering av den store gruppen mennesker som jobber innen helse.

Det dreier seg om helse, det dreier seg om pasientsikkerhet, det dreier seg om å bevare den friheten vi har i søndagen (eller hvilken som helst annen fast fridag i uken), det dreier seg om å ivareta familier, det dreier seg i stor grad om folkehelse og det dreier seg om likestilling og diskriminering.

At jeg diskrimineres med tanke på min rett til selv å bestemme om jeg vil jobbe ekstra, min rett til å si nei når jeg opplever at jeg har jobbet nok, min rett til å være sammen med barna mine og kjæresten min…osv...

At jeg diskrimineres med tanke på at forskningsresultater både i tilknytning til min helse og i forhold til risiko for at jeg skulle sette pasienters sikkerhet i fare…

At jeg diskrimineres med tanke på at den lønnen jeg får for jobben min mer settes opp i forhold til at jeg jobber ut fra et kall og en omsorgsevne, enn ut fra den faglige kompetansen, realkompetansen og det ansvar jeg innehar…

-

At jeg diskrimineres ut i fra alle disse tingene er verken en god opplevelse eller på noen måte greit, men at barna mine og konemor mi diskrimineres fordi de har fått meg som sykepleier til mor og kjæreste - det finner jeg veldig vanskelig og akseptere.

...spratt ut av den varme dyna mi og ut i det iskalde rommet...

Ungene satt på gulvet og lekte med duplo, da lillemor midt inne i leken sa noe om en sovepose...

Det var bra du sa utbrøt jeg, jeg skal nemlig ta inn soveposene våre så vi får de med oss når vi reiser ned til nyhuset.

Skal vi ha med soveposene spurte lillemann, noe jeg bekreftet.

Det gikk litt tid, der lillemann tydeligvis tenkte litt...

Kan jeg få lov til å sove i soveposen inne på rommet i natt spurte han plutselig.

Sove i soveposen du, hvorfor vil du det?

Jeg har bare lyst til det, ingen har sikkert prøvd det før meg.

Det var ikke noen umiddelbar grunn til å frata lillesmurfen tanken om at han er den første til å sove i sovepose i senga si, og ettersom han hadde veldig lyst og ikke klarte å slippe tanken fikk han lov.

Når soveposen var tatt fram, brettet ut, snørpet etter podens lengde og han lå opp i den kom det ganske så kjapt et nytt utsagn fra knøttet -

Ååååh, så deilig å kjenne soveposelukt igjen og kjenne at man snurrer rundt i den... det var på tide...

Det er hærlig!!!

Jeg har sagt det tidligere, og sier det gjerne igjen - vi er kjempeheldige som har fått oss to uteunger. Ikke på noe vis kan jeg se for meg hvem annen unge som skulle finne på å komme med samme uttalelse, ikke hadde jeg sett for meg min egen tass heller - men jeg ble ikke kjempeoverrasket når sant skal sies.

Gutten vår elsker å være ute, han elsker å gå på turer, han elsker å ligge i telt - og han elsker å ligge i sovepose.

Etter å ha sovet i soveposen om natta hørte jeg jamring inne på rommet hos han tidlig på morningen, spratt ut av den varme dyna mi (i den grad jeg spretter) og ut i det iskalde rommet med kurs for lillemann.
Hva er det som er i veien gutten min?
Jeg drømte så fælt, og så fortalte han meg om drømmen sin...
Nei og nei og nei lille gutten min.
Ettersom vi har flyttet mamma sin dyne inn til lillerommet kunne jeg krype inn under denne og legge meg sammen med poden.

Hutte meg tu, det var kaldt det - jammen sant merkes det på innsiden, når man får en del minusgrader på utsiden...
Mens jeg lå stille som ei mus i forsøk på å finne varme under dundyna, mumlet det stille på siden min - Jeg er mye heldigere enn deg, som har det mye varmere i soveposen min enn det der...
Jo, takk for det du skatten - jeg får det varmt om ei lita stund.
Ja, du har jo kledd på deg...

En time senere sto jeg opp med lillemor, og ytterligere litt senere hørte jeg liv inne hos lillemann og tasset inn til han.
Har du lyst til å stå opp nå?
Nei, hva gjør søster?
Hun leker med duplo, vil du stå opp og leke sammen med henne?
Nei, jeg vil bare ligge her i soveposen min og kose meg, for det er så deilig når man har en sovepose.

Søteste gutten i verden!!

...vi har godt av en dag som er regulert til annet enn stress, kav, mas, jobb, shopping osv.

Man kan fort gå i den fellen at man går ut fra, regner med, handler med utgangspunkt i osv. at små smurfer ikke hører, ikke ser, ikke får med seg ting, ikke er så opptatt av osv. det som foregår rundt en både hjemme, i barnehage, på skole, i samfunnet...
Men-
Små smurfer får med seg det de vil få med seg, og gjerne litt til også...

Våre søte små avleggere får da visselig med seg essensen av det som skjer rundt de, og det selv om de er bare fem og seks år gamle.
De har tidligere vist at de snapper med seg nyheter fra radio, som da Putin og co gjorde forrige trekk i homopolitikken før vinter - OL. De fikk også med seg galskapen rundt Dalai Lama og hadde reelle undringer i forbindelse med Norges håndtering av disse to spesifikke situasjonene.

Nå har de ikke fått med seg siste dagers happening i Frankrike, og eadni har klokelig latt være og fortelle de små barnesinnene om saken. Det de har fått med seg fra siste tiden, og som vi har pratet litt om, er at de som bestemmer har funnet ut at foreldre kan være lenger på jobb - dette er ikke spesielt kjekt for små barnesinn. Hvem bestemmer, hvorfor, må ungene være på skolen da - i barnehagen - alene...

Dette er alvorlige greier, det berører ungene våre i høyeste grad - faktisk har det allerede begynt å røre ved de.
Det er visse ting små barn ikke har ansvar for å bekymre seg over eller tenke spesielt på;
Om foreldrene (og familen for øvrig) har det bra er en ting, økonomi er en annen ting, hvordan hverdagen praktisk skal gå opp er atter en ting... osv osv.

Personlig trenger jeg vel ikke å si at jeg er sterkt i mot de foreslåtte endringene i arbeidsmiljøloven, med stor begrunnelse i helse og velferd for arbeidstakerne og hensynet til pasientsikkerhet (innenfor eget arbeidsområde). Jeg er også høvelig bekymret og betenkt i forhold til søndagsåpne butikker gjevnt over - jeg tror nemlig vi har godt av en dag som er regulert til annet enn stress, kav, mas, jobb, shopping osv.
Det jeg gjerne kan - og vil - understreke her er at min motstand til de foreslåtte endringene ytterligere forsterkes i meg når jeg ser at det allerede begynner å berøre de jeg først og fremst er til for - barna mine - og det før det i det hele tatt har blitt noe endring.

28 januar 2015, merk deg datoen - da er det politisk streik, en samlet protest mot de foreslåtte endringene.
Jeg skal være med på denne markeringen, med den største vilje og den sterkeste motstand skal vises - Jeg har også et ønske om at jeg skal få til å ha med småsmurfene mine - det er nemlig ikke riktig å ta fra de mer tid med mamman sin enn man allerede gjør. Barna mine har heller ikke godt av å måtte tilbringe enda mer tid i barnehage og på SFO enn de allerede gjør i dag - som er 8,5 timer på det lengste... Man må gjerne påstå, men det er ingen som får meg til å tro at det er bra for barna å være så lenge på SFO / i barnehage - det er tross alt små barn vi snakker om, som er utslitt allerede etter 7 timer i barnehage.
Det måtte komme så mange arbeidstakere, arbeidsgivere, foreldre, barn, pårørende, pasienter og borgere som det er plass til - på torget i nordens paris og i alle andre byer og steder det er markering.

Det er en ting som gjelder den 28 januar i år, det er at vi - uansett hvem vi er - står sammen mot rasering av verneloven vår, mot røveri av barns rett til tid med foreldre, mot å sette pasientsikkerheten i fare... mot å stjele hvermannsen sin ene sikre fridag i uka.