Søk i denne bloggen

onsdag 14. januar 2015

det er viktig at man prøver å se ting fra to sider.

http://www.dagbladet.no/2015/01/10/nyheter/innenriks/karikaturtegninger/islam/religion/37105029/

Det er etter hvert ganske mye om dukker opp i media, etter først å ha vært situasjoner oppstått i verden rundt oss;

Drap og mishandling av personer på bakgrunn av hva de mener / ytrer eller hvem de er, knebling og forfølgelse av LHBT personer,  politiske ytringer og utfordringer som tar pusten av folk, feighet blant politiske ledere, terrorangrep, krig med utspring i religion, skolemassakre osv osv - det er MASSE som popper opp rundt oss.

I takt med at media fylles med alt fra de saker som en hel verden ser på med forrakt og umenneskelighet, til saker som er rent prinsipielle og saker mer i retning av velferd, demokrati og respekt. Det er mange andre aktuelle saker også.

Det er bedrøvelig å se at folk blir forfulgt, mishandlet, torturert og drept fordi de ikke har gjort annet enn å mene noe, å tro på noe, å elske - de blir tatt rett og slett fordi de er den de er i sin helhet.

Jeg har i grunnen bare valgt å ikke bruke spesielt med energi på de siste dagers formidling av terrorsaken i frankrike med påfølgende diskusjoner. Det har lite å si i den store sammenhengen hva jeg måtte mene og hva jeg måtte dele ut av disse meningene, ut fra det har jeg ikke en gang orket å bruke energi på å sette sammen meninger og verdier til ord.

Men -
Så leser jeg dette stykket med de muslimske lederne fra dagbladet i dag, og jeg tenker litt mer konkret.
Når noen mennesker faktisk blir drept for å mene noe eller ytre noe og andre drepes fordi de tilhører ei bestemt folkegruppe og / eller religion, en kikk på konsekvenser som følge av disse handlingene - når jeg begynner å tenke på det tvinger det seg fram en plikt til å  ytre noe om hva jeg mener.

Vi KAN, men er det slik at vi i ytringsfrihetens navn bør si absolutt hva vi vil?
Er det etisk rett å si alt som passer oss selv om vi vet at det vi sier kan være både direkte sårende, skadende eller ødeleggende for andre mennesker?
Når noe blir sagt, i ytringsfrihetens navn, har vi ikke da et visst ansvar for å forholde oss til ytringer på en saklig og anstendig måte?

Det er slik jeg ser det aldri rett og bruke vold.
Vold avler vold, vold er unødvendig, vold er en primitiv og barnslig måte å agere på (ikke uten grunn man har kommet fram til at 2 åringer er de mest voldelige av oss), vold er i stor grad mangel på ord.

Dersom noen tyr til vold, skal jeg da gjøre det samme?
Hva sier det om meg og min håndtering av saken, hva sier det om meg og min evne til å finne ord?

De siste dagene har terrorsaken i Frankrike rystet oss, den har vakt avsky og hat, den har skapt enda større fordømmelse og vantro til en av verdens største religioner, den har skapt hat til religion generelt - og den har som en journalist sa skapt en enda større splittelse blant mennesker.

Ønsker vi større splittelse?
Ønsker vi mer fordømmelse, avsky, vantro og hat?

Ja, vi har rett til å mene hva vi vil.
Ja, vi har rett til å ytre hva det enn måtte være.
Ja, vi har rett til å trykke karikaturtegninger av både Muhammed og Jesus i skyggen av ytringsfriheten.

Og ja, vi skal forsvare vår rett til å kunne ytre oss om hva og hvem vi vil.
Det er likevel på sin plass å spørre om all ytringen vår er etisk forsvarlig?
At en ting er juridisk legalt betyr nemlig ikke at den er etisk forsvarlig eller god praksis.

Jeg tror kan hende ytringsfriheten må bære lasten ved stadig å bli gjenstand for diskusjon på bakgrunn av mange menneskers manglende forståelse av at religion ikke er så enkelt som snakk om sære meninger blant folk.
Religion er tro og stikker langt dypere enn både meninger og sterke meninger - tro er noe av det som gjør en person til den personen.

Det er aldri rett å svare på ytringer med vold, aldri - heller ikke når det tråkker på oss og sårer oss. Det er ikke annet å gjøre enn å fordømme terroren i Frankrike på lik linje med annen terror - dersom noe virkelig er avskyelig og hatisk, så er det terror - og det uansett hvem den er rettet mot.

I forbindelse med terrorsaken i Frankrike og andre saker er det viktig å minne seg selv på at det er ekstreme grupper som påberoper seg i dette tilfellet Islam, i andre tilfeller Kristendom. Jeg sier påberoper seg fordi det må sies å være grupperinger som ikke erkjennes som reelle muslimer eller kristne av andre enn seg selv, og som likevel drar med seg både islam, kristendommen og religion generelt ned i søla.
Det er ganske mye religion får skylden for, som egentlig ikke har med de store religionene å gjøre - men med fanatiske og gale utbrytere - med grupperinger av mennesker som misbruker religion til å spre frykt og til å utøve vold og terror.

Jeg skal ikke si trykk eller la være å trykke disse karikaturtegningene, det jeg der i mot vil si er at man skulle kunne forvente en mer gjennomtenkt avgjørelse av de som bestemmer hva som skal i trykken og ikke.
Om man bruker vær varsom plakaten, om man forholder seg til etiske retningslinjer, til folkeskikk, til respekt for medmennesker, til respekt for religion og millioner av menneskers tro osv...
Dersom man ved å ha alle disse med seg i vurderingen finner ut at det ikke er til skade for noen så er det vel bare å kjøre på, i motsatt fall skulle man kunne forvente at man holder igjen på publiseringen.

Det er delte meninger, tydeligvis, i media også om publisering eller ikke.
Vår egen folkevalgte, vårt byråd, gikk høyt ut og ikke bare støttet, men oppfordret til trykking av karikaturtegningene.
I den forbindelse lurer jeg på om byråden har tenkt seg godt nok om i forkant - har han kjørt gjennom vær varsom plakaten, etiske retningslinjer, allminnelig folkeskikk, respekt for medmennesker og for folks tro?
En sak er å vurdere noe trykket, en annen sak er å mane til publisering av noe - atter en ting er å trykke noe ut fra påtrykk fra andre mer enn egen vurdering.

Min tro er viktig for meg, den er med og gjør meg til den jeg er.
At du og andre ikke tror på den Gud jeg gjør, og kan hende også tenker jeg er gal som velger å tro, er noe jeg lever fint med.
For meg er troen en del av livet, av det som gjør meg til den jeg er og ikke bare sære meninger jeg bærer på. Fra tid til annen opplever jeg det jeg vil betegne som angrep på troen min, mangel på respekt og forståelse og mer til - det stopper meg ikke fra å tro - eller får meg til å ty til vold og hat.
Jeg er troende og ikke en fanatisk ekstremist som påberoper meg andres tro, heller ikke påtvinger jeg andre min tro. Jeg synes synd på personer som ikke har større takhøyde enn at de lar seg irritere og frustrere av at jeg har valgt å tro på noe de har valgt å ikke tro på, og dermed kan tillate seg å se ned på, misstro, gjøre narr av og angripe meg som person ved å angripe noe av det som gjør meg til nettopp meg.

For meg er det en menneskerett at folk skal få tro på eller la være å tro på det de vil, uavhengig av om det er det samme som jeg tror på eller ikke.

Det er beklagelig tenker jeg, at verden må se mennesker bli drept i hopetall på bakgrunn av gale mennesker som gjemmer seg bak tro - spesielt når de i feighetens navn ikke er i stand til å stå fram som egen gruppe, og heller velger å utsette en stor gruppe troende mennesker for forakt, hat og fare.
Det er også beklagelig tenker jeg, at vi i ytringsfrihetens navn skal oppleve forakt, hat, mangel på respekt og stadige angrep på folks tro.

Nettopp har vi feiret jul, og i den forbindelse har vi fulgt med på adventskalenderen til barne - tv, jul på månetoppen.

Nissene snakket om bruken av ord som det sterkeste våpen, og at man må våge å se ting fra to sider.
Dette er noe man forsøker å lære små barn, at bruken av ord er det sterkeste våpen - både på godt og vondt.
I tillegg forsøker man å lære små barn at det er viktig at man prøver å se ting fra to sider.
Det som er sprøtt er at mens vi forsøker å lære barna disse tingene, opererer man selv med en helt annen ideologi - der det er den sterkestes rett og der det er flertallet, frykt og makt som bestemmer.

Jeg håper jeg kan klare å framstå på en slik måte at mine barn lærer det samme av hva de faktisk ser, som av det jeg i teorien forsøker å lære de...


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Alenetid- frivillig eller..?

  Alenetid- Facinerende hva man får seg til å tenke på, når man har tid for seg selv... Mens noen higer etter alenetid, er ikke andre så o...