Hvorfor står barnevaksinasjonsprogrammet som frivillig

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Lege-skriver-Et-barn-dode-forgjeves_-fordi-foreldrene-hans-ikke-trodde-pa-vaksiner-7864123.html


"Dette kan ikke diskuteres. Deres standpunkt bør hverken høres, tolereres eller respekteres."

"Det er på tide at resten av samfunnet tar en like fast beslutning. Vi har ingen plikt til å respektere uforstand."

En klok lege, og en lege som har mot til å si det mange tenker...

Vi har et samfunn der det er foreldre som tar avgjørelser på barnas vegne - det være seg om barnet skal døpes eller ikke, om det skal gå i barnehage eller ikke (i alle fall enda), om det skal ha skolemelk eller ikke, om man skal følge barselgruppe eller ikke, om man skal begynne på aktiviteter i tidlig alder eller ikke, om man skal følge vaksinasjonsprogram for småbarn, om man skal vaksinere det for HPV eller ikke, om det skal til lege for vondt i ørene eller ikke...
Like til om barnet skal følges opp ved helsestasjon eller ikke er noe vi som forelsdre er satt til å bestemme selv. Det er trolig ikke alle som trenger oppfølging av helsestasjonen, samtidig er det også slik at blant de som evt. velger å ikke bruke helsestasjon finner vi mengder av de som kanskje har det største behovet for oppfølging.
Det er i grunnen ganske mange ting vi som foreldre i tillit til at vi kan vurdere barnets beste er satt til å vurdere og avgjøre, man må kunne undre seg over om dette med helsestasjon og visse vaksinasjonsprogram er en del av de tingene vi egentlig burde vurdere og avgjøre selv - nettopp fordi det i verste fall kan få fatale konsekvenser for barnet om vi velger feil. Det burde være en ekstra trygghet for nybakte foreldre å få oppfølging av helsestasjonen, en ekstra gode - er det ikke?

Omsorgssvikt, sterke ord - ord som beskriver en situasjon der barn utsettes for sviktende omsorg.
Faren man utsetter barn for ved å unnlate vaksinering er noe fagfolk kjenner til ut fra både erfaring og forskning , samtidig som man også vet beskyttelsen ved å vaksinere. Folk flest velger å vaksinere barna sine, om de bare gjør det eller om de gjør det fordi de har tillit til framlagt fakta, forskning og erfaring er heller uvisst.
Er det å ikke vaksinere barna sine akseptabel omsorg, eller vil man kunne si at dette må da være omsorgssvikt..?

Jeg vil påstå at vi som foreldre så absolutt er i stand til å ta gode avgjørelse for barna våre, på de aller fleste områder. De aller fleste velger også det som er best for barnet med tanke på vaksinasjonsprogram for små barn, det er likevel stadig fler som velger det motsatte.
Ut fra de alvorlige konsekvensene ved sykdommene det vaksineres mot, er jeg veldig i tvil om hvor rett det er at denne avgjørelsen legges til foreldre.
Det er i ytterste konsekvens alvorlig for barnet dersom det blir sykt, men det stopper ikke der. Ved å ikke vaksinere barnet sitt vil man kunne utsette andre barn for fare, og ved at stadig flere velger å ikke vaksinere barnet sitt vil man se en stadig større oppblomstring av sykdommer vi vet er alvorlige.

I realiteten blir det som er overlatt til de enkelte foreldre å vurdere for sitt barn noe som kan få store konsekvenser for både eget barn, andres barn og samfunnet - skal vi la det være slik?
Vi har en del greier vi har fått vurdert for oss, anbefalt og etter hvert påbudt - fordi det er forebyggende, gir økt sikkerhet eller er helsefremmende - eksempelvis påbud om bilstoler og sikkerhetsbelte og vi har røykeloven. Røykeloven husker jeg etter da den kom, for en motstand det var. Påbud om bilbelte husker jeg mindre av, jeg er likevel glad vi har dette påbudet - og påbudet om bilstol til barna.
Det går stort sett bra uten sikkerhetsbeltet, men vi vet at går det først galt kan det gå veldig galt. Vi vet at både røyking og passiv røyking skader - dette har vi nå fått regulert på en fin måte - og jeg kan vanskelig se for meg at vi har mange som ønsker fortidens fritt fram tilbake.

Hvorfor står barnevaksinasjonsprogrammet som frivillig, er det fordi det enda er sjeldent det går så alt for galt?
Hvor galt må det gå, hvor mange må det gå galt for eller hvor stort samfunnsproblem må det bli, før myndighetene bestemmer at i vårt land vaksineres alle småbarn?

Vi har friluftlivets år hvert år her i smurfeland,

Pakking av tursekk og påkledning av søte små smurfer som ikke kan komme fort nok ut på tur.
Vi kom oss på tur i går, mens det enda drev og lysnet ute var vi i farta.
Deilig å komme ut -
Ett lag med ulltøy og et lag til med ulltøy, ulluer og ullvotter, rompeakebrett, sekk med både vått og tørt, til å putte i munnen og til å ha på seg... Til sist også masse godt humør.

Da vi kom inn til parkeringen var det fire biler som sto parkert. Å slippe ungene ut av bilen var som å slippe to ville og gærne huskyer ut på oppdrag - de var spinnville, løp i vei - lillemor først og lillemann ikke langt bak.
"Kom igjen, skal vi den veien?"
"Vi har jo vært her før, kom igjen..."
Tur med disse to er et eventyr. Lillemor hadde fart opp igjennom bakken, den store og relativt bratte bakken.
Hun løp i vei til hun ble varm og astman tok henne, da satte hun i gang med hoste og pesing. Ett øyeblikk tenkte jeg at jeg har glemt medisinen hennes, før jeg måtte innse at jeg ikke hadde glemt den - jeg hadde rett og slett ikke tenkt over at det ville bli behov for. Etter den siste tidens luftveisplager skulle jeg selvfølgelig ha tenkt på det, litt dumt - men, det var ikke stopp av den grunn.

Som klokelig mamma og sykepleier får man noen ganger kombinere disse på en litt annen måte, ved å gjøre det kunne vi i dag gå videre i visshet om at det ikke var krise.
Det rare er, som ei i barnehagen har påpeket, at lillemor på tross av sin astma og luftveisplager har full fart i marka - sånn fart at det ikke er noen som holder følge med henne.

Halvveis inn til lavvoen stoppet vi for å ta bilder. Med noen småalvorlige småtasser og lyst på smil, ba jeg de om å tenke på noe morsomt - tenk på at mamma bæsjer seg ut på tur til sverige sa jeg så...
Lillemann smilte lekende og fantasifullt, mens lillemor la på et kunstig smil - før hun medfølende utbrøt "jeg tenker ikke på at mamma bæsjer seg ut, det er ikke noe hyggelig - jeg tenker heller på at jeg savner mamman min som skal være med på tur..."
... ikke mye napp i den fantasien i dag.

Vi hadde glemt kakaoen hjemme, men hadde med oss varmt vann på termos - det var ikke dumt, varmt vann viste seg med god effekt på lille smurfen :-) Pølser som lillemor har etterspurt i tre dager kom på plass på bålet mens ungene lekte hærlig inne i skogen, og godisboksene - det er alltid stor glede ved noen biter i godisboksene, og dagen i dag var ikke noe unntak.

Elgen fikk også være med oss på tur, han var ganske forvirret i starten - fordi det ble påstått at vi hadde vært der før, noe han ikke var enig i. Etter at vi nærmet oss lavvoen begynte han i midlertid å kjenne seg igjen, og kunne noe ydmykt innrømme for lillemann og lillemor at han også har vært der før. Eadni hadde med seg en kaffepose som elgen også i et svakt øyeblikk prøvde seg på - men han synes så absolutt ikke kaffe var noe godt, dessuten var den alt for varm sa han.

Vi er kjempeheldig som har så mange fine turområder rundt oss, og gutta på skauen - må ikke glemme de, fantastiske gutta på skauen!!

Etter kos innover i dalen beveget vi oss ned igjen, og du og du - da kunne det se ut som om resten av Tromsøs befolkning også var våknet til liv.
Først tettet det seg til med folk oppe ved lavvoen, og skiløpere... det krydde av de - oppover, nedover, bortover, småe, store, gamle, unge, erfarne, nybegynnere, norske, utlendinger, de som holdt seg på beina og de som lå i løypa...

Lillemann var ikke spesielt glad for alle disse med ski som kom i mot, da disse satte stopper for akingen vi hadde sett for oss på hjemvei. "Alle disse skiløperne, nå er de i veien over alt og jeg må stoppe når jeg aker".
Han hadde rett, det ble lite med aking på nedtur - som i seg selv ble en noe annerledes nedtur enn den nedturen vi hadde sett for oss... Lillemor på sin side, hun løp framover og kastet seg ned med rompeakebrettet - mot de siste og største bakkene kunne vi bare skimte noen fremmedfolk som sto stille i kanten når hun kom.
Nede på parkeringa var det overfylt med biler, og det var bare akkurat så man kom seg i mellom for å kjøre ut.
Vi var kjempeheldig som fikk med oss kosen ved å være på tur uten alt for mange mennesker hengende rundt seg, lysningen og den lyseste tiden - på hjemvei begynte det smått og bli mørkt - samtidig med masse, masse, masse mer folk...

Friluftlivets år i år -
Vi har friluftlivets år hvert år her i smurfeland, vi elsker å være på tur - og vi gleder oss allerede til neste gang vi kommer oss ut :-)

Tida går veldig fort, og det er bare å nyte kosetiden det vi kan...

Okey, så har jeg skrevet om å ha en knøer sammen med seg når man skal sove... i alle fall forsøke å sove.
Lillemann knør - i går på morningen da han sprella som verst sa jeg "du og du som du knør lillemann"
Hvor på han svarte, det er nemlig en greie med vår eldste avlegger - han blir sjelden og aldri svarskyldig - det skal han ha...
"Ja jeg vet det, synes du jeg skal knø mer?"

På kvelden i går da jeg skulle legge meg var det egeentlig ikke så veldig veldig kaldt, men jeg har en egen tendens til å fryse om dagen - det gjorde jeg også i går kveld.
Jeg tok riktig nok av den langbeinte pysjamasbuksa, men jeg valgte å ha på en lanermet norrønatrøye jeg egentlig bruker på tur.
Det var mer eller mindre så jeg måtte ta sats, først inn til lillemor - susse og snoske på henne, før jeg visket et kjærlig jeg elsker deg.
Så, den virkelige satsen - i det jeg skulle inn på mitt eget rom - åpne vinduet (må nesten få litt luft uansett kaldt), og kaste meg under dyna. Der skulle jeg få meg en overraskelse, en positiv sådan.

Lillemann min lå nemlig på halv tolv i senga som han kan finne på, med tydelig preg av at han har knødd før han har sovnet - for min del innebar dette ei varm dyne i går. Lille skatten min hadde knødd seg mer eller mindre sideveis, og høvelig delt mellom si dyne og mi dyne. Ååååååh, det var fantastisk å krype inn under den varme dyna - og det var fantastisk å kjenne den varmeovnen som lå på siden av meg i senga, i går var nemlig ikke fotsprellet hans noe utfordrende - heller tvert i mot.

Nå lysner det ute, og vi planlegger tur ut i marka.
Brødene står i ovnen med tilhørende brødlukt som brer seg lenger og lenger, i alle fall sterkere og sterkere rundt i huset. Sekken er halvt pakket, i alle fall begynner det som skal opp i sekken å bli klart - Godisboksene til ungene, kjeks og snart også kokt vann så vi får oss deilig varm drikke.

Lillemor var såååååå deilig på morningen da vi sto opp. Jeg fortalte henne tanken om å gå på tur i dag, noe hun tok i mot med det største smileansiktet og lykke. Etter først å vise sin glede kom det ei lita setning på si "Mamma og Toya brukte å være med oss på tur, jeg savner mamma og Toya som kan være med oss på tur".
Joda du - det gode er uansett at gleden over tur er til stede, selv uten mamma og Toya. Det går an å gå på tur også med eadni, vi har gjort det flere ganger tidligere... men jeg tror det oppleves litt rart for knøttet nå som vi er definert alene... Det er noe med at selv om vi alle går på tur, så har lillemor en egen turgreie med mamma - det er mamma som går på tur, det er mamma som styrer turene, det er mamma som kan tur, det er mamma som lager mat på tur, det er mamma som holder følge med henne på tur... om det i det hele tatt er noen som gjør det... osv.
Vi er enige om at vi gleder oss til vi kommer ned til mamma og kan gå på tur alle sammen igjen, og tenk så spennende det blir når vi må finne oss nye steder å gå - der nede har vi nemlig ikke vært på tur noe sted enda.

Tida går så veldig fort, og det er bare å nyte kosetiden det vi kan - før vi får sukk for oss er småsmurfene nemlig både tenåringer, voksne og gifte...

...jeg var livredd for at jordmora skulle miste han i gulvet...

Jeg har alltid likt barn og elsket å være sammen med de, barn gjør en rett og slett glad og lykkelig.

Da jeg selv ble mamma skjedde det likevel noe enda mer fantastisk - jeg skulle oppleve å elske noen på en måte jeg ikke hadde noen anelse om var mulig, og jeg skulle oppleve å elske små ting i hverdagen som jeg ikke under noen omstendigheter hadde trodd jeg skulle like en gang, langt mindre elske.
Allerede da lillemann sitt hode kom dalende ut med vannsekken på hodet og jeg var livredd for at jordmora skulle miste han i gulvet, var galskapen på plass.

Lillemann nærmer seg nå syv år, i tillegg har vi lillemor som nærmer seg seks. I snart syv år har denne ubeskrivelige kjærligheten herjet og lekt med oss, den har så visselig rørt ved oss både varsomt og brutalt.

Opplevelsen av å ha et pittelite menneske liggende ved puppen mens ei pittelita hand varsomt - eller smertelig - stryker, eller kliper deg... det er absolutt noe av det mest vidunderlige jeg har opplevd.
Opplevelsen av de mykeste, og hardeste, kosene fra sine egne småsmurfer - rene og tørre, våte, med tårer og noen ganger også med en viss porsjon snørr... Dette er vel noe av det man ikke under noen omstendigheter har sett for seg at man skal elske, men gjør helt uten å tenke seg om...


Så gror de litt til -
Etter hvert er det flere rare ting man lærer seg å sette pris på, og elske;
Ei åpen dør inn til et iskaldt soverom, fordi den lille der inne så gjerne vil se deg mens hun ligger i sengen.
En liten kar mer eller mindre klatrer på beina dine når du forsøker å sove, fordi han synes du har så deilige kyllingbein og elsker å la egne føtter stryke opp og ned leggen din, flette seg over og under. I utgangspunktet en ganske ubehagelig greie, forstyrrende spesielt når du forsøker å sove - men du elsker det, fordi det gleder lillingen din.
Tidlige morninger som man tidligere har styrt unna og ikke kan fordra, viser seg å være den beste tiden på døgnet og du elsker denne tiden - fordi dette er den tiden på døgnet småsmurfene er aller deiligst.
Når små barnehender kommer og tar omkring deg, stryker på deg og en våt liten trut smasker deg på kinnet før spørsmålet om hva du syns viskes i øret ditt...
Stadige forstyrrelser når du sitter opptatt med hva det enn er du sitter opptatt med - fordi du har en liten tass som har et snakketøy som sjelden er stille.
Konstant skravling rundt ørene, også det fordi du har en liten tass med et solid snakketøy - i tillegg har man ei lita ei med snakketøyet i orden og en egenskap der hun ikke gir seg før hun har sagt sitt...

Høye lyder, forstyrrelser, åpne soveromsdører, forflytting mellom soverommene om natta, knøing både rundt deg og på deg når du prøver å sove, våte suss, snørrsusser, iskalde små barnehender som søker huden din...

Livet som mamma er et helt eget liv - det bærer med seg noe helt spesielt.
Som mamma skal jeg være livredd, jeg skal være utilregnelig, jeg skal være omsorgsfull, jeg skal være ei bitch som bestemmer alt, jeg skal være demokratisk og samarbeidende, jeg skal være den mest varsomme og den mest brutale... Det er masse mer jeg skal være som mamma, i kjærlighetens og galskapens navn.
En mors kjærlighet du, den er ikke til å tulle med, den er ikke til å misforstå, den er ikke til å tvile på Ei mors kjærlighet er ei mors kjærlighet.
At det er nettopp koblingen mellom mor og barn blir brukt i den Hellige skrift til å beskskrive forholdet mellom Gud og mennesket tror jeg er alt annet enn tilfeldig.

Jeg har en greie med å kle meg lett når jeg tasser rundt hjemme om kveldstid

Det er en tid for alt heter det seg - både i den Hellige skrift og andre steder.

Vinteren er ei tid jeg liker veldig godt. Jeg elsker å være ute sammen med ungene - leke i snøen, lage snøhule, sparke, se på den nydelige vinterhimmelen, ake, sitte i gapahuken, spise ute, innta en deilig og varm kopp kaffe eller kakao, sitte inne og lytte til vinterstormer som herjer på utsiden - vinteren er deilig!

På noen måter er det litt greiere med vinteren enn sommeren - vi kler oss godt, vi kan ligge å rulle ute mens vi lager veier med lekebiler og man kan ligge rett ut og lage engler i snøen eller bare være.

Enda en deilig ting med vinteren er at den smaker godt, har du lagt merke til det noen gang?
Allerede på høsten når første dagene med frost hilser på, kan man kjenne smaken av høst og dels av vinter når man kommer utenfor døra - det er deilig, jeg elsker den første smaken av høst og vinter.

Alle de rundt oss som tar til ordet for hvor tung og plagsom vinteren er, hvor kald og tørr osv - For meg er det et spørsmål om hvordan man velger å forholde seg til vinteren, om hvordan man velger å kle seg, om å smøre både lepper og hender - vi tilpasser oss rett og slett vinteren. Når det er sagt skal det også sies at jeg etter å ha fått barn har fått enda fler grunner til å like vinteren, samtidig som jeg også har fått grunner til å ønske litt kortere vintre.
Det er kjempegøy å leke ute med ungene, være på tur med de, ha både bål og gapahuk. Det er også vondt for mammahjertet og se de søte små få problemer med tørr hud, eksem og kløe som følge av vinterluften... ikke for det, det ser ikke ut til å begrense utetiden og utekosen for de.

Det er så absolutt ei tid for vinter og alt det som hører med.
Det er tid for å legge seg, hver dag faktisk - om ikke alltid til samme tid, man kan uansett være sikker på at det er ei tid for å legge seg. I forbindelse med tid for å legge seg er det også ei tid for å kle av seg, de færreste av oss sover nemlig med klærne på. I perioder hender det faktisk også at man kler på seg ei t-shirt før man kryper i seng.

Så skal du høre -
Jeg har en greie med å kle meg lett når jeg tasser rundt hjemme om kveldstid, det er fantastisk hærlig å bare labbe rundt i bokser og t-shirt eller en sånn pysjamas med korte ermer og bein.
Når det er høvelig kaldt ute hender det faktisk at det er ei tid for å kle på seg når man skal legge seg, i motsetning til folks vanlige greie med å kle av seg. Den siste tiden har det for eksempel vært veldig kaldt i Tromsø og jeg har slitt med å få varme i huset, på tross av å fyre godt med ved.

At det kommer kuldeperioder og er behov for å ta på seg ei t-shirt når man legger seg er ikke verken overraskende eller nytt, men det som skiller denne vinterens kuldeperiode fra andre vintre er at konemor ikke er hjemme...

Det har den siste tiden med ganske mye kulde på utsiden og ei konemor som befinner seg på østlandet vært ei tid for å kle på seg når man skal krype til køys - langermet ulltrøye, lang pysjamasbukse og hjemstrikkede ullsokker på beina... så må man ikke glemme pleddet som legges oppå dyna...
Jeg fryser og fryser, mens ungene ligger en i bar overkropp og den andre kanskje med nattkjole - kanskje uten.

Som han sier, Bulle i doktor proktor - "og hva skal man si til det?"
Jeg tror ikke det er så mye å si til det, annet enn at kulden kommer og det er bare å forholde seg til den.
Lillemor er hærlig, dersom hun ser meg hutre kan hun si med den største vennlighet og empati "kom bare hit under mi dyne, jeg har varmet den til oss".

Uansett -
Ingenting er bedre om vinteren enn et stabilt og godt vintervær, noen minusgrader på utsiden og fyr i ovnen på innsiden... og ei konemor man kan finne varme hos...

det er viktig at man prøver å se ting fra to sider.

http://www.dagbladet.no/2015/01/10/nyheter/innenriks/karikaturtegninger/islam/religion/37105029/

Det er etter hvert ganske mye om dukker opp i media, etter først å ha vært situasjoner oppstått i verden rundt oss;

Drap og mishandling av personer på bakgrunn av hva de mener / ytrer eller hvem de er, knebling og forfølgelse av LHBT personer,  politiske ytringer og utfordringer som tar pusten av folk, feighet blant politiske ledere, terrorangrep, krig med utspring i religion, skolemassakre osv osv - det er MASSE som popper opp rundt oss.

I takt med at media fylles med alt fra de saker som en hel verden ser på med forrakt og umenneskelighet, til saker som er rent prinsipielle og saker mer i retning av velferd, demokrati og respekt. Det er mange andre aktuelle saker også.

Det er bedrøvelig å se at folk blir forfulgt, mishandlet, torturert og drept fordi de ikke har gjort annet enn å mene noe, å tro på noe, å elske - de blir tatt rett og slett fordi de er den de er i sin helhet.

Jeg har i grunnen bare valgt å ikke bruke spesielt med energi på de siste dagers formidling av terrorsaken i frankrike med påfølgende diskusjoner. Det har lite å si i den store sammenhengen hva jeg måtte mene og hva jeg måtte dele ut av disse meningene, ut fra det har jeg ikke en gang orket å bruke energi på å sette sammen meninger og verdier til ord.

Men -
Så leser jeg dette stykket med de muslimske lederne fra dagbladet i dag, og jeg tenker litt mer konkret.
Når noen mennesker faktisk blir drept for å mene noe eller ytre noe og andre drepes fordi de tilhører ei bestemt folkegruppe og / eller religion, en kikk på konsekvenser som følge av disse handlingene - når jeg begynner å tenke på det tvinger det seg fram en plikt til å  ytre noe om hva jeg mener.

Vi KAN, men er det slik at vi i ytringsfrihetens navn bør si absolutt hva vi vil?
Er det etisk rett å si alt som passer oss selv om vi vet at det vi sier kan være både direkte sårende, skadende eller ødeleggende for andre mennesker?
Når noe blir sagt, i ytringsfrihetens navn, har vi ikke da et visst ansvar for å forholde oss til ytringer på en saklig og anstendig måte?

Det er slik jeg ser det aldri rett og bruke vold.
Vold avler vold, vold er unødvendig, vold er en primitiv og barnslig måte å agere på (ikke uten grunn man har kommet fram til at 2 åringer er de mest voldelige av oss), vold er i stor grad mangel på ord.

Dersom noen tyr til vold, skal jeg da gjøre det samme?
Hva sier det om meg og min håndtering av saken, hva sier det om meg og min evne til å finne ord?

De siste dagene har terrorsaken i Frankrike rystet oss, den har vakt avsky og hat, den har skapt enda større fordømmelse og vantro til en av verdens største religioner, den har skapt hat til religion generelt - og den har som en journalist sa skapt en enda større splittelse blant mennesker.

Ønsker vi større splittelse?
Ønsker vi mer fordømmelse, avsky, vantro og hat?

Ja, vi har rett til å mene hva vi vil.
Ja, vi har rett til å ytre hva det enn måtte være.
Ja, vi har rett til å trykke karikaturtegninger av både Muhammed og Jesus i skyggen av ytringsfriheten.

Og ja, vi skal forsvare vår rett til å kunne ytre oss om hva og hvem vi vil.
Det er likevel på sin plass å spørre om all ytringen vår er etisk forsvarlig?
At en ting er juridisk legalt betyr nemlig ikke at den er etisk forsvarlig eller god praksis.

Jeg tror kan hende ytringsfriheten må bære lasten ved stadig å bli gjenstand for diskusjon på bakgrunn av mange menneskers manglende forståelse av at religion ikke er så enkelt som snakk om sære meninger blant folk.
Religion er tro og stikker langt dypere enn både meninger og sterke meninger - tro er noe av det som gjør en person til den personen.

Det er aldri rett å svare på ytringer med vold, aldri - heller ikke når det tråkker på oss og sårer oss. Det er ikke annet å gjøre enn å fordømme terroren i Frankrike på lik linje med annen terror - dersom noe virkelig er avskyelig og hatisk, så er det terror - og det uansett hvem den er rettet mot.

I forbindelse med terrorsaken i Frankrike og andre saker er det viktig å minne seg selv på at det er ekstreme grupper som påberoper seg i dette tilfellet Islam, i andre tilfeller Kristendom. Jeg sier påberoper seg fordi det må sies å være grupperinger som ikke erkjennes som reelle muslimer eller kristne av andre enn seg selv, og som likevel drar med seg både islam, kristendommen og religion generelt ned i søla.
Det er ganske mye religion får skylden for, som egentlig ikke har med de store religionene å gjøre - men med fanatiske og gale utbrytere - med grupperinger av mennesker som misbruker religion til å spre frykt og til å utøve vold og terror.

Jeg skal ikke si trykk eller la være å trykke disse karikaturtegningene, det jeg der i mot vil si er at man skulle kunne forvente en mer gjennomtenkt avgjørelse av de som bestemmer hva som skal i trykken og ikke.
Om man bruker vær varsom plakaten, om man forholder seg til etiske retningslinjer, til folkeskikk, til respekt for medmennesker, til respekt for religion og millioner av menneskers tro osv...
Dersom man ved å ha alle disse med seg i vurderingen finner ut at det ikke er til skade for noen så er det vel bare å kjøre på, i motsatt fall skulle man kunne forvente at man holder igjen på publiseringen.

Det er delte meninger, tydeligvis, i media også om publisering eller ikke.
Vår egen folkevalgte, vårt byråd, gikk høyt ut og ikke bare støttet, men oppfordret til trykking av karikaturtegningene.
I den forbindelse lurer jeg på om byråden har tenkt seg godt nok om i forkant - har han kjørt gjennom vær varsom plakaten, etiske retningslinjer, allminnelig folkeskikk, respekt for medmennesker og for folks tro?
En sak er å vurdere noe trykket, en annen sak er å mane til publisering av noe - atter en ting er å trykke noe ut fra påtrykk fra andre mer enn egen vurdering.

Min tro er viktig for meg, den er med og gjør meg til den jeg er.
At du og andre ikke tror på den Gud jeg gjør, og kan hende også tenker jeg er gal som velger å tro, er noe jeg lever fint med.
For meg er troen en del av livet, av det som gjør meg til den jeg er og ikke bare sære meninger jeg bærer på. Fra tid til annen opplever jeg det jeg vil betegne som angrep på troen min, mangel på respekt og forståelse og mer til - det stopper meg ikke fra å tro - eller får meg til å ty til vold og hat.
Jeg er troende og ikke en fanatisk ekstremist som påberoper meg andres tro, heller ikke påtvinger jeg andre min tro. Jeg synes synd på personer som ikke har større takhøyde enn at de lar seg irritere og frustrere av at jeg har valgt å tro på noe de har valgt å ikke tro på, og dermed kan tillate seg å se ned på, misstro, gjøre narr av og angripe meg som person ved å angripe noe av det som gjør meg til nettopp meg.

For meg er det en menneskerett at folk skal få tro på eller la være å tro på det de vil, uavhengig av om det er det samme som jeg tror på eller ikke.

Det er beklagelig tenker jeg, at verden må se mennesker bli drept i hopetall på bakgrunn av gale mennesker som gjemmer seg bak tro - spesielt når de i feighetens navn ikke er i stand til å stå fram som egen gruppe, og heller velger å utsette en stor gruppe troende mennesker for forakt, hat og fare.
Det er også beklagelig tenker jeg, at vi i ytringsfrihetens navn skal oppleve forakt, hat, mangel på respekt og stadige angrep på folks tro.

Nettopp har vi feiret jul, og i den forbindelse har vi fulgt med på adventskalenderen til barne - tv, jul på månetoppen.

Nissene snakket om bruken av ord som det sterkeste våpen, og at man må våge å se ting fra to sider.
Dette er noe man forsøker å lære små barn, at bruken av ord er det sterkeste våpen - både på godt og vondt.
I tillegg forsøker man å lære små barn at det er viktig at man prøver å se ting fra to sider.
Det som er sprøtt er at mens vi forsøker å lære barna disse tingene, opererer man selv med en helt annen ideologi - der det er den sterkestes rett og der det er flertallet, frykt og makt som bestemmer.

Jeg håper jeg kan klare å framstå på en slik måte at mine barn lærer det samme av hva de faktisk ser, som av det jeg i teorien forsøker å lære de...

at barna mine og konemor mi diskrimineres fordi de har fått meg som sykepleier til mor og kjæreste - det finner jeg veldig vanskelig og akseptere.

De foreslåtte endringene i arbeidsmiljøloven innebærer store konsekvenser for sykepleierne (forholder meg til min egen gruppe som er sykepleierne, selv om endringene i stor grad også berører andre arbeidere innen helse og innen andre områder).

Vi har betydelig sykepleiemangel over hele landet allerede i dag, noe som vil ytterligere forsterkes dersom man får igjennom de foreslåtte endringene av arbeidsmiljøloven - lengre vakter, større helgebelastning, flere timer totalt pr uke osv.

Det er grunn til å bekymre seg for at sykepleiere forlater yrket sitt i takt med at allerede stor arbeidsbelastning blir enda større.

Det er grunn til å bekymre seg for at sykepleiere som nærmer seg pensjonsalder eller har passert denne, slutter å jobbe / jobbe ekstra fordi man ikke orker å stå i en belastende jobb.

Det er grun til å bekymre seg for at unge mennesker (og evt. noen ikke fullt så unge) som i utgangspunktet kunne tenke seg sykepleieryrket, velger det bort allerede før det starter.

En rekke spørsmål melder seg hos meg i denne forbindelsen: 

- Hva har politikerne og arbeidsgiverne tenkt å gjøre når sykepleierne når sitt bristepunkt?

- Hva er det som får politikere og arbeidsgivere til å tro at sykepleiernes helse står seg bedre og tåler mer enn hos folk flest?

- Hva er det som får politikere og arbeidsgivere til å tro at deres yrkesvalg gir rett til selvstyre og fritid, mens sykepleierens yrkesvalg gir arbeidsgiver rett til styring av bort i mot hele denne persons tilværelse og tid?

- Hva er det som får politikere og arbeidsgivere til å tro at forskningsresultater er viktige å forholde seg til som fakta og rettesnor, foruten når det taler mot arbeidsgivers ønske og umiddelbare behov?

- Hva er det som gir politkere og arbeidsgivere rett til å frata barn av sykepleiere sin sykepleiermamma eller sykepleierpappa mer enn man allerede gjør?

- Hva er det som gir politikerne og arbeidsgivere rett til å behandle sykepleierne og deres familier med diskriminering hva fritid, helse og krav angår?

Diskriminering og likestilling er to sterke begreper i samfunnet vårt.

Om noen spør oss om vi synes det er ålreit at noen grupper i samfunnet vårt blir diskriminert vil vi svare tvert nei, det er fullstendig uakseptabelt.

Om noen spør oss om hvordan vi ser på likestilling i samfunnet vårt, vil vi svare at likestilling er en viktig verdi for oss som vi har kjempet for over år og som vi heller ikke på langt nær er ferdig å kjempe for.

Det er vanskelig for meg å forstå hvordan man på den ene siden kan holde så fast ved denne verdien, samtidig som man på den andre siden legger åpenlyst til rette for en stygg diskriminering av den store gruppen mennesker som jobber innen helse.

Det dreier seg om helse, det dreier seg om pasientsikkerhet, det dreier seg om å bevare den friheten vi har i søndagen (eller hvilken som helst annen fast fridag i uken), det dreier seg om å ivareta familier, det dreier seg i stor grad om folkehelse og det dreier seg om likestilling og diskriminering.

At jeg diskrimineres med tanke på min rett til selv å bestemme om jeg vil jobbe ekstra, min rett til å si nei når jeg opplever at jeg har jobbet nok, min rett til å være sammen med barna mine og kjæresten min…osv...

At jeg diskrimineres med tanke på at forskningsresultater både i tilknytning til min helse og i forhold til risiko for at jeg skulle sette pasienters sikkerhet i fare…

At jeg diskrimineres med tanke på at den lønnen jeg får for jobben min mer settes opp i forhold til at jeg jobber ut fra et kall og en omsorgsevne, enn ut fra den faglige kompetansen, realkompetansen og det ansvar jeg innehar…

-

At jeg diskrimineres ut i fra alle disse tingene er verken en god opplevelse eller på noen måte greit, men at barna mine og konemor mi diskrimineres fordi de har fått meg som sykepleier til mor og kjæreste - det finner jeg veldig vanskelig og akseptere.