Vi trenger å ta døden tilbake, rett og slett.

https://social.shorthand.com/OmsorgForDoende/jyUNib904n/-vi-verken-sulter-eller-torster-ihjel

Døden har blitt en fremmed for samfunnet vårt.
Der man tidligere hadde hadde den døende hjemme mens man stelte og tok vare på, og senere hadde gravøl og på godt og vondt feiret livet til den som var død - vil man i dag ikke bare la være å forholde seg til den døde, man vil også unngå den døende så langt det går og man fornekter gjerne hele greia om at det er døden som er på vei.

Jeg har stått ved sykesenga til mange døende i min tid som sykepleier;
Jeg har kommet inn og funnet folk død i sengen sin, jeg har gått i gang med gjenopplivning, jeg har vært pårørende i nære og mindre nære situasjoner der folk dør, jeg har opplevd sjokkdødsfallene og de forventa dødsfallene, jeg har stått nærme pårørende som har mistet sine plutselig og de som har vært forberedt, jeg har stått sammen med pårørende i det ens kjære dør.

Dette med død er en rar greie du...
Vi blir alle født inn i denne verden. Jeg vet ikke med deg- men for egen del har jeg ennå til gode å møte på en person som i det et barn blir født (eller på Senere tidspunkt for så vidt) har sagt meg «du forstår, denne skal aldri dø herfra».

Vi vet det nemlig så vel, alle sammen- liketil barna vet det, på
Samme måte som alle blir født, skal alle også dø... sånn er livet. Noen av oss tror på et liv etter døden, likevel- vi tror likevel at det livet vi fødes inn i her skal ta slutt et sted.
Døden er ofte smertefull for de som står rundt, det er vondt når en av de man er glade i dør - døden er likevel en naturlig greie som alle skal igjennom en gang...
Ikke bare skal alle gjennom døden direkte - de aller fleste av oss skal oppleve døden flere ganger. Hvem som dør fra oss og hvor mange som dør fra oss, på en gang, i løpet av livet, hvordan skal de rundt oss dø - det er her usikkerhetsmomentet ligger, og det er kan hende disse faktorene som gjør at vi har distansert oss fra døden... sammen med all vitenskap der vi kan redde liv og drøye det uunngåelige lengst mulig.

Så igjen, dette med døden er rare greier- og nå vil du kan hende tenke at jeg er litt rar... (det er du ikke først med å gjøre, heller ikke sist).
Det er noen ting man som sykepleier har et nærere og mer hjerteforhold til enn andre ting, på
Samme måte som det er noe man har mer avstand og kaldere forhold til- sånn er der med alle sykepleiere, visste du det?
Nettopp det gjør at sykepleiere ønsker å jobbe på så mange forskjellige steder.

Jeg for min del har i tråd med hva jeg nettopp skrev, et par områder jeg som sykepleier har hatt et større hjerteforhold til enn andre områder - disse områdene er for meg rus og psykiatri og det er palliasjon og terminalpleie - eller for deg som ikke er inne i språket, lindring og pleie ved livets slutt.
Faktisk du, så har jeg flere ganger seriøst både vurdert og holdt utkikk etter ledige stillinger i begravelsesbyråer...

Det er både vanskelig og lett å forklare egentlig, dette med døden og hva som gjør akkurat denne delen av sykepleierens jobb så spennende og givende.
Når du fødes inn i verden er du pitte liten og du er fullstendig hjelpeløs og avhengig av at de du har rundt deg ser deg og ivaretar deg med tanke på behovene dine.
Når du nærmer deg livets slutt er du på flere måter tilbake der du var da du kom, bare du er ikke så pitte liten lenger - selv om du tilsynalatende ofte har krypet... i alle fall om du har fått lov å leve til du er godt og vel passert åtti...

Man trenger kan hende hjelp til ernæring, til personlig hygiene, til å ivareta at man kommer i seng og får den søvnen man skal, til å komme seg opp av sengen, til å komme på do eller få byttet tørt på seg, til både tolking av og lindring av smerter...
Det er i det hele tatt veldig mye mange trenger hjelp til når man har dratt en del på åra.
Ikke bare det, ikke bare den som går mot livets slutt skal du tro -
Pårørende som står rundt den syke og / eller døende, har du noen gang opplevd å være pårørende til en som enten dør en forventet og naturlig død eller enda vanskeligere, en som har dødd en brå og uventet død..?
Det å være sykepleier og få lov å stå i det privilegiet det er å være nær pårørende som er i ferd med å bli uten eller nettopp har blitt uten en av sine nærmeste du, det er en meget krevende og meget givende jobb - det skaper møter, skaper rom og skaper nærhet som kun en annen opplevelse kan gjøre - nemlig fødsel.

Når en person dør uventet og i ung eller relativt ung alder (her tenker jeg langt unna den alderen der man kan sies å ha hatt et langt og rikt liv), får dette overraskende og ikke sjelden både sjokkerende og i mange tilfeller også traumatiske konsekvenser for de som sitter igjen.

Jeg skal dele med deg en av de rareste og vondeste episodene og en av de gode episodene jeg har hatt med døden i min jobb som sykepleier;

I min første jobb som sykepleier var jeg inne hos en hjertesyk pasient på morgenen, alt så bra ut og mer enn bra - karen kjente seg langt bedre enn dagen før. Blodtrykk, puls og O2-metning (angir opptak av oksygen for å si det enkelt) så fint ut og jeg gikk til pre-visitt (der sykepleier som går visitt med legene har gjennomgang av pasientene med diverse opplysninger og aktualiteter fra eksempelvis målinger refereres til legene) litt senere.
Da vi hadde sittet en liten time i pre-visitt og var kommet til nest siste pasient på listen, knakket en annen sykepleier på døra og sa at vedkommende jeg hadde vært inne hos på morgenen var bitt dårlig og trengte tilsyn av lege. Legen sa at vi har kun en pasient igjen og kommer derfor straks. Fem minutter senere sto samme sykepleier på døra og nærmest røsket tak i legen mens hun sa at det ikke er tid til å vente... du kan tro at da var det to leger og en sykepleier som fikk legemene sine opp av stolene og ut til pasienten i full fart.
Jeg tuller ikke, når vi kom inn til pasienten var han grå i fargen - hele han. Det er noe av det merkeligste jeg har opplevd i hele min karriere som sykepleier. Det er vel ingen overraskelse for deg når jeg nå sier at vedkommende døde bare minutter etter at vi kom inn, men jeg kan love deg det var en stor overraskelse for pårørende som mottok telefon fra meg umiddelbart med nærmest instruks om å komme umiddelbart dersom de skulle ha sjans til å se faren i live...

En rolig død:
Gamle fru Hansen hadde ligget i avdeling noen dager og det var tydelig at kroppen ikke orket mer, hun var 97 år og hun var klar for å legge på røret. Hansen hadde to voksne sønner og to svigerdøtre som var hos henne stort sett hele tiden de siste to dagene hun levde, opplevelsen av å komme inn i rommet var rolig, livlig og samtidig noe spent.
Siste dagen til fru Hansen kunne sykepleier på vakt se merkbare endringer fra time til time når hun var inne hos henne, og da jeg tok over til ettermiddagsvakten var det egentlig opplagt at Hansen ville dø i løpet av min vakt.
Jeg brukte mye tid inne med Hansen og sønnene hennes. Da jeg siste gang mens gamle Hansen ennå var i livet observerte, kikket og tok på henne, snudde jeg meg til guttene og sa at dersom de ønsket å holde mammaen sin i hånden når hun trekker siste pust så kunne de komme hen til sengen og gjøre det nå.
"Nei dette har ikke vi gjort før, vi kan ikke disse tingene - det er best om du holder henne i hånden, vil du det..?"

Hva er det som gjør døden så fremmed, at vi overlater den av våre nærmeste som skal dø til fremmede?
Hvordan har en så naturlig og i utganspunktet vakker hendelse blitt så unaturlig og skremmende?
Hvorfor gikk gravølet over til å bli noe som trykker oss ned, og er bare trist og traulig?

Døden er en naturlig ting - uavhengig av om vi er gammel eller ung, syk eller frisk, alene eller sammen med noen, forventet eller overrasket - alle skal vi dø en gang, og enda oftere skal de fleste av oss måtte møte døden indirekte når noen vi er glade i eller kjenner dør.

I mange land har man ikke den dystre, tunge begravelsen som vi har i landet vårt - man kjører heller en heidundrende fest for å feire livet til den som er død.
Om personen man feirer ble 97, 80,69, 14 , 4 eller kan hende ikke ett år - livet var verdifullt og livet blir feiret, det kan jeg synes veldig om.

I vårt samfunn har man ikke bare fremmedgjort og sykelig gjort døden, når døden har skjedd har man samtidig kommet i en situasjon der de som har mistet noen ikke helt finner sin plass i samfunnet lenger - man klarer ofte ikke gå på jobb eller delta i andre sammenhenger som før døden inntraff.
Synes du det er rart?
Jeg synes ikke det er noe rart, når noe menneskelig og naturlig har blitt til fremmedhet, diagnose og sykdom - da er det også vanskelig å forholde seg naturlig til det.
Bare tenk på det, om legen sier du har lungebetennelse - ÅÅÅh, har jeg det.. jaja - da får jeg kan hende ta det med ro noen dager mens pusten kommer seg tenker du muligens... i alle fall til feberen legger seg og formen stiger.
- Når man har en diagnose, når man er syk - forholder man seg gjerne til det som om man er syk, og man ter seg annerledes enn man vanligvis gjør.

Når man er blitt en eldre person og har levd et langt og rikt liv gjerne, da skal man få lov til å dø. Jeg mener det skulle være automatikk i at personer som kommer inn til fast plass på sykehjem fikk lov til å dø når døden når de, ikke at man må avklare mellom lege og pasient, eller lege og pårørende, hvorvidt vedkommende på 89 år skal gjenopplives eller ikke dersom døden skulle komme plutselig... plutselig du, tenk deg det...
Det skulle etter min mening være slik at dersom situasjonens helhet taler for det skulle lege og pasient, evt. pårørende, bestemme at gamle fru Hansen skal gjenopplives - og om man ikke tar dette spesielt opp så får faktisk gamle fru hansen ro og fred når hun legger på røret.

Vi trenger å gå noen samfunnsrunder, vi trenger å se døden i hvitøye igjen, vi trenger å normalisere døden -
Vi trenger å ta døden tilbake, rett og slett.

Hva hadde jula vært uten påsken?

https://senorc.no/?p=1016

Hva hadde jula vært uten påsken?

Hæææ.. tenker du kan hende, hva prater du om..?
Det er kan hende slik for deg, og for veldig mange rundt oss, at man feirer jul - uten egentlig å tenke så mye på hva det er man feirer.
Sola snur, det er da verdt en solid fest - en fest så stor at vi bruker tusenvis av kroner på å skeie ut i matveien, nye tusener på julepynt og lys, enda nye tusener på gaver til familie, venner og kan hende enda noen til.

Historien vår og kulturen vår tilsier at vi har fri julehøytiden, og om vi har en jobb der vi ikke har fri så har vi i alle fall veldig godt betalt for den tiden vi er på jobb.
Jeg har ennå til gode å møte på en person med eller uten norsk kultur og religions historie som sier nei takk til de ekstra godene vi har som enten betaling på jobb eller i fri fra jobb i julehøytiden.

Nå er vi inne i neste høytid som markeres og feires i landet vårt - påsken.
Jula er begynnelsen på historien, har du tenkt på det noen gang?

Jula er begynnelsen, det er ikke uten grunn det både selges og eies tusenvis av julekrybber rundt om i dette landet.
Starten, det lille barnet i stallen, Jesusbarnet - der av spørsmålet, hva hadde jula vært uten påsken.
Påsken er så langt det meste av slutten på historien, påsken er så langt der det virkelig store skillet mellom bevist historie og der tro starter.

Jobber du i påsken, eller er du av de heldige som har fri og for å dra det ennå litt lenger - er du av de heldige mange som har ei hytte på fjellet, ved havet eller et annet sted som du nesten ikke kan vente med å bruke når påsken kommer..?
Har du noen gang tenkt over historien bak påskeferien din, kulturen, religionen / troen som har vært en del av oss i mange, mange år og fortsatt er det som danner grunnlaget for at du har påskeferie til akkurat det du måtte ha lyst til..?

Jula var begynnelsen, i påsken minnes og feirer vi Palmesøndag, skjærtorsdag, langfredag og det aller viktigste - første påskedag, det er størte del av enden på historien slik vi kjenner den er - og starten på fortsettelsen.
Det er her det er vanskeligst å tro, det er her det er lettest å gjøre narr av de som tror... Det er hva det handler om, tro - enten tror man på denne historien, eller så velger man den bort og tror på en annen historie - noe tror man uansett.
Historien sier at Jesus sto opp fra de døde igjen, dersom dette ikke var del av historien rundt høytidene våre ville ikke julen hatt noe verdi... i alle fall ikke for de som minnes historien og feirer høytidene ut fra det - meg selv inkludert.

Blogginnlegget som ligger ved mitt eget innlegg er en av de enkleste, cooleste og på en måte vakreste  fortellingene jeg har lest om påske - ta deg tid til å lese innlegget.
Ingen sier at du skal tro, min påstand er at tro gjør du uansett - du bare tror noe annet enn det jeg tror og det går helt fint.
Likevel, ved å lese innlegget til han karen vil du få en påminning hva historie, kultur og religiøs arv angår.
Min påstand er også at alle endringer, alle krav om å gjøre ende på eller korrigere på arven og kulturen vår i barnehage og skole bringer med seg et tap for våre barn og for oss.
Det er ingen som tar skade av å kjenne til historie, arv, kultur og religion som har vært og alltid vil være en del av oss.

Jeg ønsker deg som leser en fredelig påskehøytid, håper du får den fineste høytid.

Trenger jeg si at jeg kjente meg som en komplett idiot på akkurat det tidspunktet??

Jeg var uheldig og fikk ett eller annet som satte seg i ryggen min fredag før palmehelgen, akkurat i det jeg reiste meg opp fra en stol inne hos merkantil på morgenen, klokka var så vidt passert åtte...
Med smerter av en annen verden og opplagt noe som klemte på nerver i ryggen, dels sto jeg og dels sto jeg ikke. Jeg forsøkte å rette ut ryggen, men hvert forsøk endte med det som så ut som en heroinknekk der jeg mer eller mindre gikk i bakken.
Tårene spratt i øya på meg og de hyggelige folkene jeg har rundt meg sto mer enn villig til å hente både rullestol, rullator, prekestol og andre stoler. Jeg på min side ville bare bort og lot meg brått irritere over egentlig omsorgsfulle og hyggelige gester. Jeg fikk en sparkesykkel der vi stillet styret ned på det laveste og la i vei gjennom korridorene mot kontoret mitt.

Hva skal jeg si, det ble jo ikke bedre...
Jeg kom meg etter hvert til toalettet (ALLTID når det er ett eller annet som går feil med kroppen min, får jeg altså et urgent behov for å tisse...);
Vondt i seg selv å sette ræva ned på toalettet, gjøre det man skal og opp igjen - men om du ikke har kjent akkurat denne vondten selv så har du altså ingen aning om de smertene som kommer når du skal dra på deg buksa igjen... med krum rygg.
Aaah...ih..æeeeeh...
Trenger jeg å si at man ikke lager slike lyder, ikke høyt i alle fall og særdeles ikke når man er inne på do... på jobb... verken alene eller sammen med noen (jeg går forresten alltid alene!).
Jeg fikk på meg klær, vasket hender og kom meg på utsiden av dodøra, der sto det en benk jeg kunne sette meg på og puste - konsentrert ut og inn for å unngå å ramle i bakken.
Fra toalettet til kontoret mitt er det noen meter, mer enn ti men under tyve. Jeg kom meg halve veien til kontoret så måtte jeg holde meg fast i noen paller som sto med varer, pustet som jeg ikke har gjort siden jeg hadde fødselsrier for drøyt ni år siden. Da jeg endelig slapp pallen og var på vei siste fire meter til jeg skulle være bak lukket kontordør (av stål), kom en av pensjonist-vikarene våre ut fra forsterket avdeling sammen med en beboer...
Jada du, hun slapp den gamle tanta som gikk og leide på henne og kom løpende mot meg, tok tak i armen min mens hun sa "er du frisk, du ser ikke bra ut, går det bra..?"
Trenger jeg si at jeg kjente meg som en komplett idiot på akkurat det tidspunktet??

Vi skulle ha påskelunsj klokka elleve den dagen, mens gjengen drev på med siste finpuss pakket jeg lekene mine sammen og startet på eventyret fra kontoret og ut i bilen.
rundt omkring 30-40 meter vil jeg tro, med 6-7 pustestopp underveis...
Jeg er jo ikke av de minste jentene vi har rundt oss, og så trolig ut som jeg skulle føde hvert øyeblikk som helst der jeg gikk og vaklet noen få skritt om gangen. Vel inne i bilen kunne jeg konstatere at jeg var nødt for å lee på meg før jeg kunne starte opp motoren, og jeg satte i å tute i en blanding av ekstreme smerter og selvmedlidenhet i det jeg tvang meg selv til å lirke en cm her og en halv cm der.

Fredagen hadde jeg i senga, på rygg. Et hvert absolutt behov for å endre pittelitt på liggestilling har foregått ved først å sette seg opp i sittende og så gjøre justeringer derfra. Lørdag klarte jeg å knø meg litt opp i oppreist posisjon - ti minutter for så å hvile, kvarter, hvile, kvarter til, hvile, tyve minutter, hvile...
Søndag var ennå bedre - oppe en halv time til en time om gangen, som gikk med til fylle vann i bøtta, neste runde tørke litt støv, neste runde, tørke et annet sted, neste runde tømme bord, neste runde vaske bord osv. osv...

Naprapat du, har du noen gang vært til en naprapat..?
Jeg skal si deg en sak - naprapatene undersøker deg lenge og nøye, de er kjempeflinke til å undersøke og finne ut hva som er greia med en når man kommer.
Jeg skal si deg mer - naprapatene gjør deg vondt, når du er der...
"Går det bra med deg..?" (Herbert-naprapat som spør).
"Jaaaah..." (Jeg som svarer langt inni svimmelheten og kvalmen).
Jeg skal si deg en ting jeg, og det er at jeg er sikker på at det ikke gjør så sinnsykt vondt når Herbert-naprapat trykker i vei langt inn i musklene mine. Det jeg tror gjør så grusomt vondt er når han trykker gjennom alt sideflesket, det er det som gir de verste smertene. I alle fall er det hva jeg forteller meg selv og naprapat-Herbert;
"det gjør nok ikke så vondt når du trykker... egentlig... det er bare så grusomt når du passerer sideflesket..."


Det er ikke vanlig kost for meg å ta med andre inn på soverommet vårt, eller låne bort soverommet vårt.
Heller ikke ungene får lov til å ta med folk inn på rommet vårt, noe lillemor fant løsningen på da vi var nyinnflyttet og hun viste huset fram til alle som kom på besøk...
Etter å ha tatt rundet i hele første etasje og videre alt i andre etasje utenom rommet vårt, åpnet hun på døra og sa lekent "eehja, og dette er mamma og eadni sitt rom som vi ikke får lov til å vise fram..."

Nå skal du likevel få være med meg inn på soverommet vårt en tur, og du kan jo prøve å forestille deg hvordan det er å forsøke å sove der i den aller beste sengen man kan forestille seg, med vinduet åpent så du har god frisk luft - og den fineste du vet ligger på siden av deg.
Videre, du har en rygg så vond at du ikke klarer å snu deg en cm på egen hånd uten at du faktisk setter deg opp i sittende først.
Det er ikke alt forstår du - kan du også forestille deg at ved siden av sengen der den fineste du vet ligger i sin deiligste søvn uten å la seg forstyrre av noe akkurat denne natten, ligger store, fine, hårete, firbeinte og gode vofsen.
Det den fineste du vet og vofsen deres har til felles er at begge sover veldig godt så nærme hverandre de kommer uten å dele seng, mens den fineste du vet slenger beina sine akkurat der det passer henne om det er over eller under di dyne og over eller under dine bein - så slenger også den firbeinte sine bein akkurat der de måtte treffe... Klor og skrap opp etter vegg, kløing både her og der (kan hende den fineste du vet også klør seg om ikke både her og der)...
Og så du -
Kan du forestille deg at du i frustrasjon over ikke å klare så mye som å lirke deg en cm mot høyre eller venstre, brått kjenner at senga nærmest gynger (sånne store, fine, myke rammemadrasser kan av forskjellige grunner gjerne gjøre det inni mellom)...

Henger du med?
Så oppdager du at årsaken til at du gynger i senga kommer av at den firbeinte ligger på siden av sengen og klasker til senga gjentatte ganger i søvne...
Du vet det at da har du mest lyst til å stå opp og bare ta med deg dyna di og labbe ut av rommet og finne deg ett eller annet egnet sted du kan få være i fred...
... Men så forstås, så kommer du på at det kan du jo ikke heller gjøre - for du klarer knapt å stå på beina og langt mindre å drage med deg dyne og pute ut for å re opp på et egnet sted...

Helga går, uka kommer, den fineste du vet går på jobb og det samme gjør selvfølgelig du.
Du kommer hjem fra jobb tidlig, for etter seks timer oppe i strekk orker du ikke mer. Hjem kommer også den fineste du vet, dere snakker litt om dagen mens dere sitter ved middagsbordet og så kommer det muntert og lekent fra henne (eller han om du heller har en han);
"sjefen spurte forresten hvordan det går med ryggen din, om du er bedre..."
Du stusser litt på at man spør om det, forstår hvor spørsmålet kommer fra - og den fineste du vet har egentlig hatt et komma i setningen sin, og skal nå til å fullføre;
"... jeg sa det er bare bæs..."

feilen som gjorde at Listhaugsaken ble nettopp det, listhaugsaken

https://www.aftenposten.no/meninger/i/6n8rmQ/Det-er-en-misforstaelse-at-norsk-politisk-debatt-ma-vare-anstendig-Det-ma-den-ikke--Hadia-Tajik

Nestleder i AP advarer mot en mer anstendig debatt, vi trenger meninger, usømmelighet (støtende) og tøft språk...visst nok. Den offentlige debatten er ikke til for kos, man skal ettergå hverandres meninger og få fram sannhet.

Jeg er dels enig med nestlederen i AP,  spesielt i det hun sier om at det likevel går ei grense når det man sier blir farlig.

Det nestlederen til AP ikke nevner- der jeg er uenig og i motsetning til henne mener det er på sin plass å advare mot, er når mangel på anstendig debatt bringer oss direkte ut etter person og ikke den rolle eller sak det er snakk om.

Man må kunne forvente en mer anstendig debatt mener jeg. Det må kunne forventes at politikere, som taler på vegne av ei gitt gruppe mennesker, forholder seg til de saker som er aktuelle og de roller og funksjoner både en selv og de rundt besitter. Jeg tror det ville gitt oss både mer seriøse debatter og færre unødvendige emosjonelle innblandinger som stjeler fokus.

 Dette er nemlig feilen som gjorde at Listhaugsaken ble til nettopp det, Listhaugsaken.

Saken var at vi hadde en justisminister som uttalte seg i hytt og gevær, uten tanke for at man representerte ei meget sterk og viktig gruppe mennesker- regjeringen. Listhaugsaken skulle aldri vært en Listhaugsaken, den skulle vært direkte knyttet til og omtalt som justisministeren har sagt, justisministeren har postet osv.

Om man først ser på FB-posten til justisministeren; jeg tror saken umiddelbart  ville vært mer alvorlig og mindre emosjonell dersom man forholdt seg til saken og ikke personen.

Det må forventes mer av politikere, om ikke av språkbruk og meninger- så i alle fall må man kunne forvente at folk i gitte posisjoner og roller kan rollen sin og helst også rollen til de man kritiserer og utøver språket sitt på, da vil man i det minste kunne luke ut personifiseringen i debattene rundt om og få en renere og mer kraftfull debatt.feilen som gjorde at Listhaugsaken ble nettopp det, listhaugsaken

Jeg håper virkelig at det finnes flere politikere der ute som er av samme oppfatning som meg, som ikke følger tankegangen og advarselen til AP’s nestleder- da tror jeg nemlig vi blir surrende rundt i gjørma.

Det er også slik tror jeg, at med en holdning som det AP’s nestleder ut fra hva jeg leser og forstår her anbefaler, så vil politikerforakten øke rundt oss - det ønsker ikke jeg å være en del av, så jeg sier i fra.

Mvh

Roshild Solfjell

SP

la konemor hånda på låret mitt, kikka fort bort på meg før hun sa at dette går ikke, det bærer ut med oss...

For noen år siden hadde jeg og konemor en utforkjøring.
Midt på vinteren, nysnø, akkurat i den tidsperioden man begynte å strø E6 også i nord med salt.

Det var helg og vi hadde som vanlig pakket bilen og lagt i vei fra Tromsø til hytta for helga, fire timer i bil så var vi framme.
Vi var ikke kommet lenger enn til lørdags formiddag da telefonen ringte fra jobben min på sykehuset, det manglet folk på søndag og jeg var nødt til å komme inn. Etter litt diskusjon att og fram i telefonen om det fantes eller ikke fantes noen som var litt nærmere var det klart, helga vår var allerede oppspist ettersom vi var nødt til å beregne minimum fem - seks timer hjem på søndags formiddag for å rekke kveldsvakta.
På vei fra hytta snakket vi litt om at hellet ikke var på vår side denne helga -
Telefon fra jobb med beordring, masse nysnø - det var bare til å ta det rolig og skånsomt på veien.

Etter at vi hadde kjørt en del mil og rundt halv annen time fikk vi en sleng på bilen.
Konemor rattet fra side til side mens vi nærmest kjørte slalom ned den slakke bakken vi var i. Etter å ha vinglet fra side til side i det som opplevdes som en evighet, men trolig ikke var mer enn et par - tre hundre meter la konemor hånda på låret mitt, kikka fort bort på meg før hun sa at dette går ikke, det bærer ut med oss...
Jeg glemmer det aldri, ALDRI...
Alt stoppet opp inni meg, jeg tror jammen jeg slutta å puste også. Konemor holdt rattet med venstre hånda samtidig som hun fortsatt holdt den høyre på låret mitt - og hun snudde seg med hodet mot meg. Jeg på min side knep igjen øynene det jeg kunne.
Brått skjedde ting veldig fort, på et øyeblikk bare dundret det til og så ble det både rolig og stille. Jeg åpnet øynene og det første jeg så var en trailer som seg forbi oss oppover bakken vi var kommet ned. Det var ikke noe antydning til at han hadde tenkt å stoppe, det var heller ingen tvil om at han må ha sett oss - han må egentlig ha vært glad for at han ikke fikk oss i fronten.

Jeg kikket til venstre og der forstår du, oppe i lufta, hang konemor i beltet sitt. Går det bra med deg spurte hun meg, ja sa jeg - enn med deg. Joda, hun hang da der.
Vi må få deg løs var min reaksjon, jeg løsnet på eget belte og famlet i vei for å få løsnet kjæresten min - som nærmest ga meg smikk på fingrene og spurte om jeg hadde tenkt å ta livet av henne... og meg...
Hæææ..?
Ja hva tror du, når jeg henger her i lufta - om du løsner meg så faller jeg rett ned på deg...
Det hadde jeg ikke tenkt på.

Vi hadde ikke ligget der så mange sekundene før vi hørte noen som ropte forsiktig inn til oss;
"hallo, går det bra der inne..?"
Folkene i huset et par hundre meter fra ulykkesstedet var akkurat kommet ut for å gå tur da kona sa til mannen, Herre fred - se der går en bil...
De forklarte at synet var opplevd ganske så forferdelig og de var jammen ikke så sikker på om de kom til å få noe svar fra noen i bilen, de var rett engstelig for hva de kom til å finne sa de.
Vel, på en to tre var det et par tre karer på plass, der de rigget seg til og mens den ene holdt oppe førerdøra som sto rett til himmelsk, sto den andre over og hjalp først konemor løs og ut og deretter meg. Når det var gjort fikk de jammen også ut hunden som satt i buret bak.
Vi var veldig heldige, en redningsbil passerte rundt om fem minutter etter at vi kjørte ut - han stoppet og svupp - så var bilen vår på lasteplanet hans.
Vet du, om du eier en Suzuki Grand vitara fra 2000-2001 er du en av de heldige rundt oss. Bilen vår fikk ganske hard medfart ut veien da den smalt ned i ei grøft i 60-70 km/t. Da vi hadde hatt den gjennom vasken på bensinstasjonen og kikka på den fant vi en bulk i bensinlokket, et speil som var klappet inn og noe lakkskader - ja også måtte vi etterfylle olje... det var det.

Jeg trenger kan hende ikke å si at jeg ikke dro inn på jobb den dagen likevel, jeg ringte de der i mot og fortalte om ulykken og at vi ville bli hentet av ambulanse for sjekk og så videre inn til svigers etterpå.

Da taxibilen kom seilende mot meg her om dagen og jeg bare seilet inn mot han, buldret det i meg som det gjorde den dagen vi kjørte ut. Jeg kjente det samme adrenalinet, den samme angsten og ble like svimmel i hodet - jeg var sikker på at nå går det galt.
I går da jeg hentet lillemor, eller var det dagen før, møtte jeg på en bil igjen - nesten på samme sted. Denne gangen var det ikke noe problem å stoppe, likevel dukket den samme greien opp igjen - og jeg ble så irritert... at jeg snakket strengt og mer enn strengt til den møtende bilen.
Du kan jo tenke deg når man gjør det, og ikke en gang evner å se at den du strammer opp er en du strengt sett kjenner - eller i alle fall vet hvem er...
Vet du, lillemor sa til meg da vi kjørte videre at du er ko-ko eadni... og hun har rett. Jeg så jo det, jeg forsto jo det - en ting var det å kjefte på taximannen - han skulle vite bedre. Å snakke strengt til en person i en bil som kommer forsiktig mot meg og i tillegg finner et sted å stoppe, var unødvendig. Jeg ble gående å tenke på dama etter jeg kom hjem, og ble ganske glad da hun sendte meg en melding og jeg fikk anledning til å forklare meg for henne.

Det er helt greit nå egentlig, likevel - det er ganske pinlig også skal jeg bare si, og har vel vært på sin plass å kjenne litt på i etterkant, jeg skal erkjenne det...
Likevel du -
verst blir det likevel når konemor kommer hjem fra telttur og får høre om denne episoden, det er liksom da det blir ikke payback - det går jo ikke ettersom det ikke var henne, men jeg regner med at jeg får en type gjøre-opp-på-vegne-av-situasjon...

klapp deg selv på skulderen og si til deg selv at du har lært noe nytt i dag, om ei viktig del av vår historie.

For ikke lenge siden feiret vi samefolkets dag.

Samefolket har opplevd stor urett, men er også et folk som de senere år høster anerkjennelse og respekt - i stor grad noe som man har opparbeidet seg selv, og man har forsøkt å godgjøre den urett som er begått.

I dag feires kvenfolkets dag, et folk som har vært både i Norge og på nordkalotten over lang, lang tid. Kvenfolket, har du i det hele tatt hørt om kvenfolket?

Kvenfolket, hva eller hvem er kvenfolket tenker du kan hende - og jeg er ikke overrasket. Kvenfolket er på sett og vis et usynlig folk.

Mens man har vært opptatt med å gi samefolket den anerkjennelsen man på et tidspunkt har tatt fra de, mens man har vært opptatt med å legge til rette for feiring av samefolkets dag, samisk uke rundt om i landet, sameting, samisk opplæring i skoler osv - har den kvenske befolkningen stått stille.

Misforstå meg rett; jeg er veldig glad for at samefolket, mitt folk, får det fokuset og den ivaretakelse som man gjør. Jeg er takknemlig og glad for at vi har fått en offisiell dag for feiring av samefolket, en dag der man blant annet i skoler og barnehager rundt om i landet har et særlig fokus på den samiske befolkningen og samisk kultur.

Det slo meg på Gudstjeneste 4 februar i år, der samefolkets dag ble markert og vi var til stede og fikk overvære et spennende miniforedrag av Tore Johnsen.

I starten av Gudstjenesten allerede, i innledningen der man informerer om markering av samedagen - samefolkets dag, vårt lands eneste urbefolkning.

PLING!!!!

Der satt den; et fantastisk initiativ av den norske kirke, et flott arrangement, et supert foredrag av Tore iført samekofte og greier...

Likevel, det at innleder allerede i starten av Gudstjenesten hadde mistet vårt lands andre urbefolkning (ikke definert som urbefolkning egentlig, men likevel må man spørre om det skulle vært det?), kvenene, mitt andre folk, var litt leit - jeg skal innrømme det.

Det var ikke leit som i nå griner jeg leit, det var heller ikke leit i som nå går jeg og bærer meg over det de nærmeste ukene leit... har faktisk ikke tenkt mer på det før i dag jeg...

Det var leit som i hvordan kan en så stor institusjon som den norske kirke, som jeg er en del av, ha mistet vår andre urbefolkning?

Det var mens jeg satt der at det slo meg, den kvenske befolkningen er egentlig et stort tabu i samfunnet vårt og jeg tok meg i å lure hvorfor.

Jeg har fortsatt ikke noe svar, men jeg er enig med meg selv i at kvenfolket er et forsømt og tabufolk. Kvenfolket er tabu på den måten at man snakker ikke om dem, man viser de ikke fram, men kjenner ikke til dem, man vet ikke noe om de - du som leser av bloggen for eksempel, jeg kan vedde på at dersom du ikke er nærmest innfødt et sted der kvenene ennå lever - så vet du ikke av de.

Jeg har googlet opp kvenfolket, kopiert og limer inn under her -

Les raskt gjennom, se om du kan hende visste noe som helst om kvenfolket fra før - klapp deg selv på skulderen og si til deg selv at du har lært noe nytt i dag, om ei viktig del av vår historie.

GRATULERER med kvenfolkets dag kvener!

HISTORIE

Kvenene omtales i tidlige skriftlige kilder bl.a. i Ottars beretninger fra 800-tallet og beretningen Hversu Noregr Byggðist.

Kvenene er fra seinmiddelalderen registrert i norske skattemanntall. På 1700 og 1800-tallet økte den kvenske befolkningen i Norge, først i de vestlige områder av Nord-Norge, senere i de østlige områder. Det anslås at rundt år 1875 var en fjerdedel av befolkningen i Finnmark kvener.

KVENENE I DAG

Det finnes lite tilgjengelig statistikk om dagens kvenske befolkning. I en helseundersøkelse utført av Universitetet i Tromsø 1987-1988 oppga ca 25 prosent av befolkningen i Finnmark og Nord-Troms at de har kvensk/finsk opphav. I tillegg er det mange kvener bosatt utenfor de tradisjonelle kjerneområdene.

At man setter, unnskyld meg - egen latskap og sine egosentriske behov og ønsker framfor mine barn og barn generelt, det får det til å koke i meg!

Skolen våre barn går på ligger fint til en par - tre kilometer fra oss. Veien som går forbi skolen er ikke av de bredeste, når det i tillegg kommer snø er den ganske så lei å kjøre på, den er verre å snu på og den er elendig å møte biler på.
Sjansen for at man havner i grøfta eller i alle fall soper bort i noe eller noen man helst ikke skulle sopet bort i er ganske stor også.

Rektor har via skolesekretæren gjentatte ganger oppfordret foreldre og taxiselskap til klok kjøring og enveiskjøring i forbindelse med levering og henting av barn, etter hvert har oppfordringen også nådd skolens egne ansatte.
Vi snakker smal vei og ikke smal sti, likevel - vi som ofte kjører på den smale vei har erfart at lærere nå for det meste har begynt å forholde seg til regelen innkjøring i sør og utkjøring i nord etter oppfordring... fra selveste rektor... lederen deres...
Det vi også opplever, vi som holder oss på den smale vei - er at foreldre har blitt bedre til å kjøre inn i sør og ut i nord, noen unntak er det - det er alltid noen som av en eller annen forsmådd grunn ikke skal la seg styre til noe som helst, er det ikke forbudtskilt satt opp, så kjører man.
Vi opplever mer, vi som holder oss på den smale vei - nemlig at taxibilene, de driter i mailer og anbefalinger - nærmest alle som en.

Hva er det egentlig med taxibiler og måten man kjører på, om du vet det må du gjerne legge igjen en kommentar på det - jeg lurer nemlig veldig stort på en del greier rundt disse...
De fleste taxibiler jeg har møtt i min tid som sjåfør, eller passasjer, har en tendens til bare å peise på - de kjører som om de hadde stjælt bilen de kjører.
Hva er det som får folk til å dure hensynsløst fram i trafikken, uten tanke for verken at du kan treffe levende vesener eller møtende biler?
Jeg har en fantasi om at noe må være gått feil ett eller annet sted for folk som kjører taxi, ettersom denne gruppen sjåfører ser ut til ikke å la seg verken diktere, formane eller på noen annen måte ta til seg korrigering i forhold til verken måten de kjører på eller hvor de kjører.

På møter i FAU har man gjentatte ganger tatt opp dette med spesielt vinter, snø, smal vei og hensynsløs kjøring. Rektor har svart like mange ganger som vi har bedt om at det sendes ut mailer også til de som kjører taxi; "jada, det har gått ut mailer til drosjeselskapene også med beskjed om å formidle til sine sjåfører, men de tar det ikke til seg..."

Her om dagen hadde jeg hatt dårlig søvn gjennom helgen pga. sykdom i heimen, smerter i kropp og trøtt som en dupp, i tillegg så fikk jeg levert barna til skolen noe senere enn jeg burde - og så møter jeg altså en taxibil etter at jeg hadde kjørt rundt om halve strekningen av den smale veien.
Det var glatt ute og selv om jeg kom sigende i 20-25 km/t så sklei bilen bare framover når jeg bremset. Jeg var sikker på at taxilurvet skulle ta bilen min, det skjedde heldigvis ikke... Det som der i mot skjedde var at pulsen min gjorde et ganske solid hopp, som følge av et ganske så stort adrenalinhopp - man får gjerne det når man opplever at noen skal kjøre på en - ikke uvanlig det...

Da både min bil, drosjebilen og bilen drosjebilen hadde bak seg hadde stoppet satte taximannen i gang med å peive til meg, med type veiving som sa at jeg skulle rygge.

Dere som kjenner meg, litt bedre enn andre... dere kan kanskje se for dere at jeg nikker høflig og setter i gang å rygge???
Neida, dere som kjenner meg litt bedre enn andre vet at noe av det minst lure taximannen kunne finne på var å peive til meg, med type veiving som skulle be meg om å rygge... når instrukser fra skolen har vært entydig - kjør nordover på denne veien...
Dere som kjenner meg litt bedre enn andre vet også at dersom noe gjør meg redd, sint eller sur for den del - da våkner kvenen til liv, og da skyter temperamentet i været...

Jeg åpnet bildøren, pekte i vei mot han og viste han hvem som skulle rygge. Ettersom de sto der to biler og den vevre og hjelpeløse taximannen satt inne i bilen og brått verken forsto norsk eller tegnspråk, så satte jeg i gang med å rygge mens jeg kjeftet godt for meg selv- jeg hadde tross alt bare dobbelt så lang vei å rygge som de to bilene framfor meg hadde.
Da jeg hadde rygget nesten dit jeg skulle kom jeg litt ut mot kanten og taximannen ville bryte seg forbi meg (igjen, hensynsløs kjøring av taxibiler). Jeg satte bilen i gir framover og duret i vei mot han, som naturlig nok gjorde at han valgte å stå stille. Etter at jeg hadde rygget noen få meter til stanset jeg, satte bilen i fri, tok opp håndbrekket og labbet ut og til taxien framfor meg.

Den vevre og trolig nervøse taximannen tok ned vinduet sitt, og jeg har i tiden etterpå forstått at jeg nok trolig var ganske streng og sint i stemmen... men ikke ufin i språket da, heldigvis.
"Det har gått ut undrevis av mailer fra skolen angående kjøring i denne veien, hvor vanskelig er det for dere å lese og forstå mailene som kommer..????"
Stakkars karen inne i bilen -
"jeg skal kjøre den andre veien neste gang..."
Jeg fortsatte -
"Ja det skal du nok, jeg må altså ikke møte deg på denne veien igjen..."
Stakkar karen inne i bilen -
"nei nei, jeg skal ikke kjøre her, jeg skal kjøre andre vei neste gang..."

Synes du jeg framsto streng ut fra dialogen beskrevet over?
Tverr kan hende, vanskelig, sur, sint?

Jeg tenker det er så fullstendig unødvendig, hele settingen.
Om alle fulgte en enkel oppfordring på bakgrunn av både sikkerhet, ressursbruk og praktisk tankegang - i stedet for å opptre ut fra sin egen latskap og egosentriske tilværelse.
Det er unødvendig bruk av tid, kjeftestemme og kalorier - at man må knote og rygge og for noen også se seg nødt til reparasjoner på bilen etter at man unødvendig har vært bort i møtende biler eller i grøfta pga. møtebiler.

Oppfordringen til folk som fartes bak rattene der ute;
Dersom man får en oppfordring, instruks, anmodning, forespørsel eller hva enn om å forholde seg på en spesiell måte - spesielt i forbindelse med skole og barnehage der våre barn er inni bildet, der det til sist handler om sikkerhet for de vi er aller mest glade i, de som er aller mest avhengige av at vi ter oss som ansvarlige og empatiske voksne;
Følg oppfordringene, de kommer ikke uten grunn, de er ikke for moro skyld!

At man setter, unnskyld meg - egen latskap og sine egosentriske behov og ønsker framfor mine barn og barn generelt, det får det til å koke i meg!