Det er et fåtall mennesker som tar sitt eget liv med den hensikt å drepe seg selv

Jeg vet jeg ikke skulle skrive mer om dette... men, når jeg så ser tallet på antall mennesker som tok sitt eget liv i Norge i 2023, så kjente jeg et umiddelbart behov for å skrive et avisinnlegg om dette tema...

Under følger innlegget jeg har sendt inn til Moss avis på vegne av Mental helse Moss og omegn.

Tallet er 693 og representerer fjorårets antall på det vi etter hvert kjenner som selvmord i dagligtalen, eller som jeg liker å kalle det om enn litt mer knotete – antall mennesker som tar sitt eget liv. 

Antall selvmord har gått opp og ned gjennom årene fra man begynte å registrere. Målinger gjort tilbake til 1970 viser likevel at vi aldri tidligere har registrert så høye tall som i fjor. 

Mer enn tre av fire som tar sitt eget liv er menn, vi vet også at aldersgruppen 40 – midten av 50 årene er den mest representerte. 

Tallet for 2019 var 650 – Av disse var 465 menn og hele 16 mindreårige tok sitt eget liv dette året. Det var 47 menn i aldersgruppen 45 til 49 år, en av disse mennene var min storebror som skulle blitt 46 år på pitte lille julaften kun ei uke senere. Min bror døde ved henging, som 233 andre menn også gjorde det samme året. 

 

Hva er det som gjør at så mange mennesker tar sitt eget liv hvert år? 

Hva er det som driver disse menneskene til å ende livet sitt? 

Hvorfor klarer vi ikke å få ned selvmordstallene?  

Hva er det vi bommer på, hva er det vi trenger å gjøre, å forholde oss annerledes til? 

 

Mord, smak litt på det ordet du – eller drap... 

Hva er det vi forbinder med mord, med drap? 

Jeg for min del setter mord og drap i sammenheng med noe kriminelt, med noe jeg helst ser at jeg slipper å forholde meg til. Jeg tenker brutalitet, kaldt blod, fravær av empati og noen som helst tanke for verken ens nærmeste eller andre mennesker. Jeg tenker egoisme og psykopati. 

Det kan være jeg har sett litt for mye film for alt jeg vet, men det er disse tingene jeg setter i sammenheng med mord og drap. 

 

Når jeg sier at jeg foretrekker å snakke om personer som tar sitt eget liv framfor selvmord eller selvdrap så er dette noe jeg har gjort så lenge jeg kan huske, og noe jeg spesielt påpeker etter at min egen bror tok livet sitt. 

Fordi? 

Fordi det handler om hva som ligger bak personens handling. 

Det er et fåtall mennesker som tar sitt eget liv med den hensikt å drepe seg selv, myrde seg selv – det er min påstand. Vi har sett noen eksempler på slike selvdrap, i de tilfellene har man først tatt livet av andre og deretter seg selv – da tenker jeg det er innafor å snakke mord og selvmord. 

 

Når tallene for 2019 viser at det er hele 16 unge mennesker, mindreårige, som har tatt sitt eget liv - så er det ingen av oss som tasser rundt og tror at man har gjort dette for å myrde seg selv vel? 

Nei, vi setter spørsmål ved hva det var i disse unge menneskers liv som var så vanskelig, så sårt, så vondt at man valgte å ta livet sitt. 

Når min bror tok sitt eget liv snakket jeg med hans eldste barn etterpå, mitt tantebarn som da var knapt 25 år. Hun var lei seg, var sint, var fortvilet – fordi pappaen hennes valgte å dø framfor å bli med henne og broren. 

Det handler ikke om at pappa valgte å dø sa jeg. Pappa elsket deg og broren din mer enn noe, han ville aldri valgt å forlate dere på denne måten. Når pappaen deres tok livet sitt så handler det om at livet hans var så vanskelig, han hadde så vondt, han var så fortvilet at selv ikke du og broren din var nok til å holde han her. At pappaen din tok livet sitt sier langt mer om hvor vanskelig og vondt han har hatt det enn at han har valgt å forlate dere, han ville aldri forlatt dere dersom han var seg selv, var frisk og i stand til å velge. 

Mitt tantebarn tok til seg det jeg sa, hun gjentok etter meg og hun fikk en umiddelbar ro. Pappaen hennes hadde ikke valgt å forlate henne, han hadde ikke klart å finne en annen utvei. 

Hvor vil jeg, hva vil jeg, med dette? 

Vi snakker en del om hvorfor vi ikke lykkes i å få ned selvmordstallene. 

Jeg tror vi må tenke ganske utenfor boksen, faktisk tillater jeg meg å utfordre på at vi må se på hvordan vi omtaler personer som tar sitt eget liv og hvordan vi omtaler disse dødsfallene. Min påstand her er at vi må slutte å omtale disse dødsfallene som selvmord eller selvdrap. Selv om det er mer knotete er det nødvendig tenker jeg, å formidle de faktiske forholdene som er at personen tok sitt eget liv – ikke en gang at hen valgte å ta sitt eget liv. 

Når vi i dag snakker om personer som tar sitt eget liv er det på en måte som er med på å opprettholde tabu, opprettholde stigma, opprettholde en nedlatende tone. Dersom vi tenker at vi skal snakke bort tabu og stigma knyttet til dødsfall der personen selv har tatt livet sitt, må vi begynne å snakke om det vi til nå har dyttet fra oss. 

Vi må fokusere på det som ligger bak, eller rettere sagt det som ligger i forkant av, dødsfallet; 

Mobbing, angst, søvnproblematikk, smerteproblematikk, kroniske sykdommer, depresjoner, avhengighet, mangelfull oppfølging av psykisk uhelse og rusproblematikk osv. osv. 

 

Barn og unge som blir mobbet ender med å ta livet sitt i alt for mange tilfeller, de har ikke blir sett og / eller hørt og dermed ikke fått den hjelpen de trengte. 

Personer med kroniske sykdommer / tilstander og påfølgende symptomer i form av smerter, søvnproblemer eller annet, ender med å ta livet når man når et punkt der ting ikke er til å holde ut lenger. 

Min bror på sin side tilhørte ei gruppe personer som faktisk ba om hjelp, om og om og om igjen både selv og gjennom andre uten å bli hørt. Etter hvert bikket han over i en tilstand der han ble psykotisk og tok livet sitt. Etter min brors dødsfall leverte jeg en punktet sak til statsforvalteren, svaret var gjennomgående – det var svikt over hele linjen, ingen av de instanser som var involvert gjorde det de skulle. 

Hvor mange mennesker tar livet sitt hvert år, etter at man har bedt om hjelp uten å få den hjelpen man trenger, eller opplever andre brå endringer i liv og / eller helse som pusher en til å ta livet sitt har jeg begynt å lure på. 

Jeg har tatt til ordet for disse dødsfallene som en slags akutte handlinger - Handlinger som oppstår i ren desperasjon i det en person bikker det punktet der man ikke klarer å stå i en gitt situasjon lenger og det ender med at personen tar livet sitt. 

Eksempler på slike tilfeller er hjelp som uteblir, akutte forverringer i en kronisk tilstand / sykdom, kronisk sykdom som ikke nødvendigvis forverres – men jevnt over er utfordrende for en person å leve med, kritiske endringer i livssituasjon (samliv, jobb, nære dødsfall mm.) listen er ikke uttømmende. 

Med tanke på det jeg har nevnt over, hvor mange rundt oss lever med overhengende fare for å ta livet sitt mon? 

Fordi man ikke får den hjelpen man trenger - 

Om enn man har bedt om det eller at noen som følger en opp ut fra en helhetlig situasjon skulle plukket opp en kritisk endring, skulle sett at dette er ikke en holdbar situasjon i lengden, skulle våget å ta opp tema psykisk påkjenning og i den forbindelse tema selvskading eller tanker om å ta livet sitt som en naturlig del av samtalen? 

 

Jeg vet, du vet det trolig også, at forebyggende arbeid er kjempeviktig for å unngå alvorlige både fysiske og psykiske helseproblemer. 

Hvor mange kommuner kutter i forebyggende tjenester, fordi man ikke har økonomi til å drive disse? 

Jeg velger å si det høyt - 

Ikke bare koster det å kutte i forebyggende tjenester, det koster liv å kutte i forebyggende tjenester! 

Sånn, det er deilig når man bare har fått det ut kjenner jeg - så kan jeg heller stå i det som måtte komme fremover. 

Kommuneøkonomien er presset over det ganske land, kommunene er dessverre presset til å bruke penger der man er pålagt å bruke penger – foreløpig er man pålagt å gi behandling til ymse, men man er nesten ikke pålagt forebygging i det hele tatt. 

Altså - 

Vi vet at dersom vi klarer å forebygge uhelse om det er psykisk eller fysisk, så sparer det samfunnet for masse, masse mynt årlig. 

Vi vet at behandling, det å ta seg av utfordringer som måtte dukke opp når man brått har pådratt seg en fysisk sykdom, en psykisk sykdom eller en avhengighet – det koster oss som samfunn vanvittige summer. 

Likevel dere - 

Så snart det er snakk om kutt, om å spare inn på noe - så er det på forebyggende tjenester man skal ta det, på lavterskeltilbud eksempelvis gjennom støtte til frivilligheten som vi vet er gull når det kommer til forebygging og folkehelse. 

 

Når det kommer til selvmordsforebygging, eller som jeg gjerne vil si - når det kommer til å forebygge at personer tar sitt eget liv, er det opplagt at vi trenger en nasjonal satsing på forebyggende tjenester. 

Jeg vil si som de tre røverne i kardemommeby, det kan lønne seg på mange måter det. Ved å satse på forebygging lønner det seg i lengden økonomisk, men for oss som tenker mer mennesker, helse og livskvalitet enn penger – er det andre lønnsomheter i form av liv og helse som betyr så mye mer enn penger. 

 

Dersom vi som samfunn virkelig ønsker å få ned antall tilfeller der personer tar sitt eget liv i Norge hvert år, så trenger vi å korrigere på hvordan vi omtaler disse dødsfallene, vi trenger å fokusere på hva som ligger i forkant av disse dødsfallene og vi trenger en enorm økning i vår økonomiske satsing på forebyggende tiltak / enheter – det er min sammenfatning, min konklusjon. 

Man tuller ikke med et barn som er krenket gjennom barndommen

Utallige mennesker rundt deg har utfordring med dårlig selvtillit og / eller dårlig selvbilde, noen har større utfordring enn andre og for noen starter utfordringene tidligere enn hos andre.

Vi hørte det på TV, på farmen kjendis av alle plasser.

Charter-Svein delte kort om sin egen barndom, han fortalte om hvordan han opplevde å aldri være god nok og han konkluderte med at dersom et barn blir krenket mye nok vil det begynne å tvile på seg selv og tro på sin egenverdi.

Jeg må ærlig innrømme at jeg ble litt overrasket da jeg for første gang opplevde Charter-Svein sitte der og framstå seriøs og sårbar.

Han har så rett som det går an å ha, selveste Charter-Svein, jo tidligere et barn opplever krenkelse og jo lenger det varer - jo større blir både sviket og skaden, jo større blir også tapet av selvtillit og synet på selvbildet.

Det skal litt mer, veldig mye mer faktisk, til for å rette opp i et skadet selvbilde og en knust selvtillit enn det kreves for å ødelegge disse.

Charter-Svein tuller og vaser, han er kan hende en av de største klovnene vi har sett på TV. Når Charter- Svein står ute med vann opp til rattataen med hammer i hånda og forteller at han er den mest klumsete, minst nevedyktige og minst praktiske karen han kjenner til, videre at han aldri noen sinne har klart å ikke kludre til noe, så framstår han veldig morsom - men er det egentlig morsomt..?

Det gleder hjertet mitt når jeg hører Charter-Svein uhøytidelig deler sin egen opplevelse av å komme til kort, når han byr på seg selv som den klovnen han er, og samtidig mestrer kunststykket å formidle noe mer enn det den ytre fasaden viser - da kjenner jeg at vi har en del mer til felles jeg og Charter-Svein enn mange rundt oss aner.

Så befriende med folk som ikke tar seg selv så høytidelig- folk som ikke må ha alt planlagt, timet og på skinner, men som kan ta ting litt som det kommer.

Ved å dele av seg selv og det man bare kan anta må ha vært en noe utfordrende oppvekst gjennom et barns fraværende opplevelse av å bli sett, hørt, tatt på alvor, være god nok - så viser Charter-Svein oss noe veldig viktig.

Selv om man som barn opplever å komme til kort, er redd for ikke å strekke til, er utdelt forholdsvis lave odds for å framstå ledende og selvsikker eller kan hende bare til det å skulle stå støtt på egne bein  å stole på seg selv, sine avgjørelser og handlinger. Selv om det fra barndommen av legges til rette for i voksen alder å oppleve dårlig selvbilde, ha dårlig selvtillit, komme til kort, være avhengig av andre, ha behov for bekreftelse og mer til - så er det mulig å bane seg sin egen vei.

Det er mulig å finne sin vei, finne sin måte å vokse og blomstre på også med noe dårligere odds enn hos majoriteten - bare se på Charter-svein.

Man tuller ikke med et barn som er krenket gjennom barndommen, verken på ene eller andre måten. Man tuller ikke med en person som opplever et skadet selvbilde og lav selvtillit - man skal være var på de, man skal observere og ivareta de, gjøre hva man kan for å lege de og bygge de opp.

I min jobb som miljøterapeut i rusklinikken har jeg vært bort i ganske mange pasienter, og av disse igjen ganske mange personligheter med skadet selvbilde og lav selvtillit - hvor kommer det fra?

Det skal jeg si deg - fra en krenket barndom.

Utallige pasienter inn i rus og psykiatri har tidligere vært utallige barn med tilknytningsvansker, med liten tro på egenmestring, med knust selvbilde og mange flere utfordringer.

Felles for alle disse er at det er utfordringer og skader barnet tar med seg inn i ungdommen og videre inn i voksenlivet - herav ender mange opp for eksempel som pasienter i en rusklinikk eller ved en psykiatrisk institusjon.

Et barn som blir mye preget, som får så store skader, vil dra med seg symptomer inn i voksenlivet. Vi som har møtt voksenpersoner med en krenket barndom via jobb eller privat, vi vet at mange av disse fortsatt preges av barndommen langt inn i voksenlivet... eller for alltid.

Neste gang du møter en person som reagerer merkelig på et for deg ironisk og / eller uskyldig utsagn eller en handling som for deg er helt alminnelig - minn deg selv på at du kan hende ikke kjenner hele dennes historie, det kan være en forklaring på at man reagerer som man gjør.

En person med krenket barndom, med såret selvbilde og heller laber selvtillit vil alltid - uavhengig av om man har jobbet seg gjennom traumer og erfaringer - kunne reagere med uro, angst og fortvilelse på greier de fleste andre ikke ville reagere på-
Likegyldighet, verbale anklagelser, kritikk, taushet, hersketeknikker...

Når jeg hører Charter-Svein fortelle, det lille jeg antar at han forteller, fra sin barndom tenker jeg at det står stor respekt i det at han deler. Jeg tenker også at Charter-Svein viser styrke, både ved å ha tatt seg dit han er i dag og ved å våge å snakke om det på nasjonal TV.

Jeg på min side har min barndom, min historie.

Jeg har aldri tenkt eller brukt uttrykket til Charter-Svein, krenket barndom, heller har jeg tenkt at jeg har med meg en sekk full av traumatiserende opplevelser av forskjellig art - samlet inn gjennom en hel barndom.

Et barn som er krenket, som har vært utsatt for traumer, kan leges dersom man får muligheten og det legges til rette for det, det er mulig å stable på beina tro på seg selv, tillit til andre mennesker, positive relasjoner osv, men det krever noe av en.

Det er en tung jobb og en lang vei å gå, veien mot et liv der man ikke er styrt av krenkelse og traumer, det er også slik at personen som eier disse erfaringene må gå veien og gjøre jobben selv - om enn sammen med noen.

Jeg skal fortelle mer om min vei mot et fritt Roshild, en Roshild som tar over styringen i eget liv, følg meg så får du det med deg.

selvskading er generelt en dårlig løsning

 Jeg skadet meg selv over en lang periode, fordi jeg var nedbrutt -

Er dette noe jeg bare finner på å dele uten grunn, er deling noe som gjøres utelukkende for å få opp lesertall i bloggen min?

Eller-

Hvor vil jeg med dette?

Hva vil jeg med dette?

Jeg har ingen problemer med å dele av min historie, over hodet ikke - jeg deler gjerne. 

Men, jeg deler ikke uhemmet og uten en tanke bak. Jeg deler ikke bare for å dele, når jeg deler av min historie er det med et ønske om noe mer, jeg ønsker å formidle noe.

Så -

Jeg selvskadet meg selv i en tiårs periode tenker jeg nok, pluss minus. På denne tiden hadde jeg muligens fem eller seks runder inn til sykehus for å ta røntgen av hånden min, jeg gikk med støttebandasje trolig i månedsvis totalt sett på denne tiden, jeg skrev eksamensoppgaver på videregående direkte inn - slapp å kladde først, jeg skrev eksamensoppgaver med høyre hånd på tross av å egentlig skrive med venstre hånd. Jeg hadde så mye smerter i denne perioden, både i knær og i hånden, jeg hadde enorme indre smerter også - om enn aldri så mye med noen pauser i det jeg fikk fokuset flyttet over på fysiske smerter ved selvskading. 

Men, og nå skal du følge med;

Det er viktig for meg å formidle det som jeg skal gjøre nå-

Fra jeg bestemte meg for å gå helhjertet inn i jobben med å bearbeide fortiden min;

Fra husmor på internatskolen påpekte staheten min og sa at jeg skulle bruke den på noe positivt for egen del, i stedet for å holde igjen, fra jeg bestemte meg for å ta henne på ordet, fra jeg bestemte meg for å ikke la de som tok barndommen min også ta framtiden min -

Helt fra det tidspunktet foregikk det faktisk endring. Det var noe på gang om det aldri så mye så mørkt ut og at veien mot tilheling var tåkete og ble forstyrret av alle disse humpene og hindrene som selvskadingen ble.

Selv om jeg skadet meg selv disse årene, ga jeg ikke opp å jobbe med meg selv. Jeg jobbet veldig mye og intenst med meg selv samtidig som selvskadingen foregikk. Selvskadingen ble en ekstra utfordring på veien mot min tilheling, i dag kan jeg likevel se at selvskadingen for min del hadde en viktig funksjon. Dersom jeg ikke hadde hatt den avlastningen på de smertene jeg kjente innabords, så vet jeg faktisk ikke hvordan jeg hadde taklet å stå i det jeg gjorde denne tiden.

Skal ikke løfte fram selvskading eller glorifisere den, selvskading er generelt en dårlig løsning på å takle problemer - da det gjerne fører til ytterligere og kan hende enda kraftigere problemer.

Jeg var kjempeheldig med hvilke folk jeg hadde rundt meg denne tiden med selvskading, jeg hadde noen ankerfester vil jeg si, som ble avgjørende for at jeg ikke mistet festet og endte opp med ytterligere et kraftig problem i stedet for å heles.

Det å ha mennesker rundt meg som så meg, som hørte meg, som brydde seg om meg - som fulgte meg, som stilte krav til meg, som hadde rammer for meg både rundt behandling i terapi og på hjemmefronten - har vært helt avgjørende for at jeg skulle ende der jeg er i dag.

Husmor på internatet fulgte opp to intense år med skyss til og fra behandling, ferier, skolearbeid osv.

Min kontaktlærer på videregående ba meg flytte hjem til et ledig rom hos henne etter endt eksamen, her også rammer, struktur, krav og omsorg.

Min psykolog fra videregående, strakk seg mer enn hun strengt sett hadde måttet, som hadde forventninger og som var fleksibel. I tillegg var hun min telefonpartner i årevis etter at jeg sluttet å møte til timer hos henne. Dette er en av de sterkeste relasjonene jeg har hatt noen gang, etter noen år uten videre kontakt har vi gjenopptatt kontakt de senere årene med annet utgangspunkt.

Jeg er nå ferdig å dele fra mine erfaringer med selvskading, det siste jeg ønsker å formidle i forbindelse med dette er at vi ikke må avskrive de som selvskader. Det er alltid en grunn til at man gjør det, det er derfor også slik at dersom man får has på det som ligger til grunn, så er det også håp for at man klarer å ta seg forbi dette med selvskading.

Vi må ikke gi opp en som selvskader!

Hvorfor, hvorfor gikk jeg i gang med noe som dumt som å slå løs på ting?

 Jeg husker ikke hva det var som gjorde at jeg selvskadet første gang, men jeg husker hvor jeg var og hvordan det foregikk.

Året var 1994 og vi var på avslutningsturné med Bibelskolen.

Jeg hadde hatt et veldig ålreit skoleår, masse flotte mennesker både av elever og ansatte ved skolen. Likevel, gjennom skoleåret hadde jeg begynt å møte meg selv litt i døra - møte den unge meg, barnet i meg...

Utallige ganger, først i klasserommet der jeg selvfølgelig satt på bakerste rad, etter hvert begynte ubehaget å følge meg også utenom klasserommet.

"Man ser det på meg" var noe som stadig sveipet gjennom hodet mitt, man ser det på meg. Det jeg antok at man kunne se på meg var min historie, mine erfaringer, overgrep av forskjellig slag, skyld og skammen som fulgte med.

I takt med at jeg stadig kjente denne opplevelsen av at man så tvers gjennom meg, så mine innerste hemmeligheter, mine nederlag, mine uforsvarlige handlinger og urenhet - jo vanskeligere fikk jeg det med å komme gjennom dagene.

Den meg som gikk fra å være så stille de første to - tre ukene av skoleåret, til å bli klassens ubestridte klovn og moromann - gikk etter jul mer og mer over til å bli innesluttet og lukket. 

Tilbake til avslutningsturnéen. Jeg satt for meg selv på et svaberg ved havet, helt ytterst i Lofoten.

Mens jeg satt der holdt jeg et stykke glasskår jeg hadde funnet mellom noen steiner og plukket opp. Der og da hadde jeg ingen andre tanker med glasskåret enn å ta det med så ikke noen skulle tråkke i det. Etter hvert som tiden gikk tar jeg meg selv i at jeg fører glasskåret forsiktig over huden på høyre arm, hvor mye skal til før det går hull på huden, hvor mye skal til før det begynner å blø gikk gjennom hodet mitt. Jeg ble sittende slik en stund, å flørte med dette glasskåret - før jeg lukket det inn i hånden min og tok det med til et forsvarlig sted for kasting. Da hadde jeg funnet svar på hvor mye som måtte til for å få hull i huden, jeg hadde også svar på hvor mye som skulle til før det begynte å blø av kuttet. Dette ble første og siste gangen jeg noen gang skulle kutte meg. Det skulle så ta halvannet til to år før jeg begynte med selvskading, denne gang var det med slag, det var harde slag, det var slag i murvegger, lyktestolper og gelender av forskjellig slag.

Hvorfor, hvorfor gikk jeg i gang med noe som dumt som å slå løs på ting?

Jeg har ikke noe godt svar på hvorfor jeg gikk i gang med det, det var ingen bevisst handling tror jeg. Faktisk tror jeg at det var mer tilfeldig at jeg rett og slett slo i affekt første gang, for så å oppleve at dette lettet på noe inni meg. Riktig nok kom det vonde tilbake ikke lang tid etter, men det ga meg et pusterom, ga meg en pause fra den indre smerten ei gitt tid. For deg som har vært heldig, har vært spart for indre smerte av betydning, som har vært spart for traumer - gjentakende traumer, spart for bevisste handlinger mot deg eller en du er glad i som er av ikke bare uheldig, men ødeleggende art - jeg kan forstå at det for din del er vanskelig å kunne forstå behovet for et pusterom.

Du som har født et barn, har hatt skade i et kne eller det vi i nord kaller skikkelig rygghaill - du har en viss anelse om hva det vil si å få en liten pause fra de mest intense smertene.

Jeg har en del erfaringer med fysiske smerter; gjennom låsninger i kne fødselsrier, rygghaill, skade i skulder, bruddskader her og der, nevrologiske smerter med mer.

Det er vanskelig å forestille seg at man snakker om smerter også når det er snakk om psyken vår, men det gjør man - og det med rette. De psykiske smertene er av en annen art, men intensiteten på disse kan være så kraftig for en person at man faktisk foretrekker stor grad av fysisk smerter som alternativ.

Etter først å ha slått helt spontant og uten at det var noe som ble gjort bevisst første gang, etter opplevelse av at det faktisk lindret en del av det som satt på innsiden - hvor merkelig det måtte høres ut, så ga det faktisk en pause i den konstante smerten som satt på innsiden.

Jeg gjorde det som var blitt en vane gjennom hele oppveksten - Jeg brukte en erfaring til å komme gjennom noe jeg bare måtte innfinne meg med å stå i, måtte leve med, måtte håndtere på en eller annen måte.

Som barn, mens jeg var utsatt for fysiske overgrep - 

Jeg brukte erfaringen ved å stenge av følelser, bite tennene sammen, gråte for å gi til kjenne at det er smertefullt og med det på en eller annen måte tilfredsstille den som utøver volden. Selvfølgelig kom gråten også fordi det gjorde vondt.

Som barn, mens jeg var utsatt for psykiske overgrep - 

Jeg brukte også her erfaringen ved å stenge av følelser, håndtere det som måtte være på agendaen den dagen og timen på dagen, og å gjøre det som var foventet av meg.

Som barn, mens jeg var utsatt for seksuelle overgrep -

Jeg brukte også her erfaringen ved å stenge av følelser, i tillegg sa erfaringen at å stenge av hele kroppen var lurt, jeg lå stille som ei mus og bare ventet - ventet på at alt skulle være over.

Som ung voksen og selvskader -

Jeg hadde erfart at det å selvskade var noe som ga meg pause fra den indre smerten som herjet, denne erfaringen brukte jeg selvfølgelig skulle jeg nesten si, til å gi meg  selv de pauser jeg trengte denne tiden.

Pauser tenker du kan hende, og jeg vil si ja - pauser...

Fra jeg begynte å kjenne på ting mens jeg gikk på bibelskole økte intensiteten på flash backs, på retraumatiseringer.

Fra jeg begynte i behandling, i terapi, eskalerte disse påkjenningene på kroppen min.

Fra jeg ble lagt inn på Modum bad første gangen tok det av - kan du forestille deg hele arbeidsdager, satt tilbake i tid? Jeg tilbragte dagene mine i traumer, de samme traumene som da jeg var barn - bare denne gangen måtte jeg snakke om de. Jeg måtte dele de og med det kjenne ekstra på både skyld, skam, nederlag, ubhag, redsel og ren frykt.

Jeg gikk rundt med katastrofetanker konstant, livet var et helvete å leve.

"... kan være åpen om at jeg tidligere i livet skadet meg selv fysisk."

Over en lang periode for mange år siden, så lang at den varte i en rekke år, var jeg en selvskader.
For deg som kjenner meg, ja - det er faktisk sant.
For deg som ikke kjenner meg, ja - det kan være overraskende for mange.

Det har tatt meg noen år å komme til et punkt der jeg kan være åpen om at jeg tidligere i livet skadet meg selv fysisk.

Hva gjorde du tenker du kanskje..?

Hva er selvskading?

Selvskading er å bevisst påføre seg selv skader, smerter og / eller ubehag- i den hensikt å påføre seg selv nettopp skade, smerte og ubehag.

Det høres ganske sprøtt ut vel, synes du ikke det?

Jeg har et kne som har vært ustabilt og vondt- helt fra jeg var barn, liten og egentlig ganske spe. I en periode av mitt unge voksenliv brukte jeg sykkel til å presse fram smerter i kneet, etterhvert også i begge knær. Jeg syklet turer, tråkket på, tunge gir mens jeg presset og presset.

Når jeg var et par og tyve år gammel komnjeg til Modum bad for mer intensiv behandling av traumer og styr. Det gikk ikke lang tid før det først ble påpekt sykling som uheldig slik jeg syklet, jeg fikk ikke smertestillende, jeg ble heller tatt med til samtaler og jeg fikk etter hvert forbud mot å sykle- i den grad man kan snakke om forbud.

Sykling var ikke den eneste måten jeg skadet meg selv på, i tillegg til syklingen slo jeg. Jeg slo rundt meg, ikke mennesker og ikke i alt jeg så - men dersom jeg fant noe som var hardt nok, jeg var alene og hadde det kjipt nok - så slo jeg.

I en periode på slutten av perioden med selvskading var jeg faktisk på et nivå der jeg så potensielle elementer jeg kunne slå overalt hvor jeg befant meg.
Trær, lyktestolper, murvegger, steiner, rekkverk, stolper osv. osv.
Det var etterhvert nesten ikke et sted jeg kunne gå uten at jeg så meg ut en plass jeg kunne slå.., og slo.

Hvorfor?
Hva er det som får en person til å drive med denne galskapen lurer du muligens på..?

Det samme har jeg fundert på også, hva er det som er drivkraften bak noe så kraftig som selvskading?

Hva var det som drev meg til selvskading?

Har du noen gang opplevd noe sårt, så sårt at du ikke vet hvor du skal gjøre av deg?
Har du noen gang opplevd en klump i magen så stor og vond, at du har vondt for å sitte?
Har du noen gang vært så redd at du er sikker på at du kommer til å dø, og i alle fall svime av?

Smerte,
smerte er svaret på hvorfor.

Når man har noe på innsiden som river og plager i en, som haler og drar, som pirker og trykker i en - og man ikke med sitt bare liv vet hvordan man skal håndtere denne indre uroen, denne indre smerten...
Da forstår du,
Da flytter man smerten fra innsiden til utsiden ved hjelp av selvskading.

Når kneet verker og man ikke vet hvordan man skal verken sitte, ligge eller gå fordi det gjør så grusomt vondt - da tenker man ikke lenger på det som er sårt, på klumpen i magen eller på redselen som rir en - man er nemlig opptatt med det vonde kneet.
Når hånda har vokst betydelig i tykkelse, man kanskje blør og har synlige og intenst vonde skader, da tenker man ikke lenger på det som er sårt, på klumpen i magen eller på redselen som rir en - man har mer enn nok med å kjenne pulsen slå, kjenne at man ikke kan bevege en finger fordi hånda er hoven og stiv og ikke minst med å kjenne at det verker herfra til månen.

Dersom man har vært heldig i livet -
Om man har vært skånet fra å oppleve traume, skånet fra å oppleve betydelig tap, skånet fra å oppleve stygge svik - og i alle fall skånet for å oppleve flere av disse på en gang... som de aller fleste av oss heldigvis har vært -
Da er det vanskelig å sette seg inn i hvordan det er for en person som dessverre har opplevd traume og gjerne i flertall, tap og kan hende flere av disse og ikke minst også svik og da også flere av disse om man er riktig så uheldig.

For veldig mange, gjerne av de som har vært aller heldigst i livet, er det ikke bare vanskelig, men helt umulig å begripe og forstå.

Vi som utdanner oss i helsevesenet lærer om selvskading i studiet, det vil si- vi er innom temaet selvskading,  det blir nevnt i forbindelse med psykologi og mental helse. Vektlegging av psykiske utfordringer, disse som ikke klassifiseres som kraftige psykiatriske diagnoser, er liten.

Det er få med god kjennskap til selvskading,  som også er årsaken til at sånne som meg ofte blir møtt på lite hensiktsmessige måter.

En av gangene jeg var på røntgen sa legen følgende "Du har vært heldig. Det er ikke noe brudd, men det skulle vært det så du kanskje hadde lært noe".

På denne tiden var jeg i behandling for traumer. Jeg hadde flashbacks,  jeg sov lite og dårlig, jeg hadde fysiske smerter i hele kroppen så ille at jeg inni mellom ikke klarte å sitte, jeg hadde daglige tilfeller av tilfrysninger. Jeg jobbet 24/7 med fysiske, psykiske og seksuelle overgrep.

Denne tiden var ei skikkelig krevende tid, fordi man møter fortiden ikke bare daglig men jevnt og trutt gjennom hele døgnet.

Teamet på Modum bad gjorde en fantastisk innsats. Jeg gjorde en helhjertet og intens jobb de gangene jeg var innlagt på Modum bad. Før første innleggelse hadde jeg bestemt meg for at de som tok fortiden min ikke skulle få framtiden.

Så kom jeg altså til denne legen ved et somatisk sykehus. Det er nå mer enn 25 år siden, likevel sitter ordene hans som banket i stein.

Dessverre er det slik fortsatt, man kan generelt for lite om tema selvskading.  Faktisk kan man så lite a man kan bli en ekstra belastning for de som sliter med dette symptombildet- for det er hva det er,  et symptombilde på noe helt annet.

Jeg håper på endring!

Jeg vil ha økt fokus på og økt kunnskap om temaet og med det forhåpentligvis en reise som ikke er god, men mer skånsom for de som til en hver tid befinner seg på den.

"...for oss som har opplevd å være den personen med ørlite promille som skal gjenvinne balansen..."

I går var jeg, kjerringa og hunden ute på en av årets ti på topp turer her i Østfold.                                                                                 

Turen vi valgte oss var på 7 km og gikk dels på vei og dels i skogen. I turbeskrivelsen står det at turen går til nabokommunens høyeste punkt som er på hele 216 meter over havet - ut fra beskrivelsen av turen altså nok en sukkertopp når man fortsatt sammenligner med de ti på toppturene man opererer med i vår nordlige del av landet...

Vi startet med å gå på vei, delvis asfalt og delvis grus, bortover, oppover, nedover, oppover, bortover, nedover, oppover - før vi etter hvert tok av inn i skogen.

For min del begynte stivhet i musklene allerede med oppover på asfalt og grus, noe bedring nedover og bortover før det tok til igjen ved neste oppover. Da vi etter hvert beveget oss inn i skogen ble det på en måte bedre fordi det ikke lenger var så statisk opp eller ned, det ble muligheter for å bevege seg både sidelengs, rett opp, litt ned og ikke minst mer kupert.

Bakdelen i skogen er selvfølgelig det som har med balanse å gjøre. Når man har stubber, røtter, steiner, opp og ned, mose, mykt, hardt i ett eneste kjør - så får man også stadig nye bevegelsesmønstre. Når jeg som sagt i tidligere innlegg holder meg til ett bevegelsesmønster over tid, fungerer musklene mine så der greit. Når jeg der i mot endrer bevegelsesmønster, stivner musklene i det jeg endrer type bevegelse. 

For de som har sett en full person ta stand i stående for å gjenvinne balansen, eller enda mer for oss som har opplevd å være den personen med ørlite promille som skal gjenvinne balansen - så vet man sånn cirka hvordan jeg tidvis så ut - stående rett opp og ned, svaiende forover og bakover, til dels også sidelengs, med armene rett ut, hender og fingre også for den del... et deilig syn med andre ord.

Mens jeg hadde det som tyngst, i de øyeblikkene jeg løftet blikket fra hvor jeg skulle putte beina og litt framover på stien - skimtende etter kjerring og hund som skled lenger og lenger unna inntil de ble helt borte, konsentrerte jeg meg om å tenke at dette har du så godt av Roshild, dette vil du være takknemlig for når du setter deg i bilen etterpå.

Jeg var det, jeg var og jeg ER takknemlig over ganske mye på denne turen -

Kondisjonstrening, utholdenhetstrening, kvalitetstid sammen med kjerringa og hunden.

Tilbake hos fysioterapeuten min får jeg igjen høre om hvor lite lurt man tenker det er at jeg driver og går disse langturene, disse turene som krever mer av musklene mine enn hva godt er, som fører til økt aktivitet i de, økte spenninger, økt stivhet og mer smerter.

Jeg blir litt oppgitt, rett og slett.

Jeg blir oppgitt fordi jeg er av den oppfatning at man må se helhetlig på situasjonen, tenke helhetlig om det å gå turer - også av denne sorten. Ja det blir verre i hele skrotten, ja det blir stivere og vondere i hele skrotten. Likevel, dersom jeg skulle velge å la være med disse turene som ikke er av den sorten man måtte mene er av den snille sorten både i utforming og lengde - da blir det trasig.

Musklene mine blir både mer aktive, stivere og vondere - men...

Vissheten om at jeg har fått brukt kroppen min på en slik tur, vissheten om at jeg har klart enda en slik tur, gjør det verdt det.

Mestringen i å gjennomføre turer som krever en del mer enn type spaserturer man kan ta med rullatoren sin, mestringen i å gjennomføre turer som fortsatt krever at jeg er høvelig på plass fysisk, gjør det verdt det.

Den psykiske tilfredsstillelsen etter å ha gjennomført både det som har vært fysisk krevende, men også må anses å være bra for totalen - kropp, vedlikehold, kondisjon, vektbalanse og ikke minst psyke - gjør at turen blir verdt det.

Jeg har for lang tid siden konkludert med at min tilstand ikke på noen måte skal bli noe som gir meg lov, gir meg tilgang til, å bli en hjemmesitter. Jeg skal ikke la min tilstand bli noe som gir meg en unnskyldning til å bli hjemme når man kan gå ut, jeg skal ikke la tilstanden min bli noe som lager mer begrensninger enn nødvendig.

Det går saktere, mye saktere, enn med andre turgåere rundt meg - så får jeg la være å sammenligne meg med disse. Det peses mer, ganske mye mer til tider, enn hos andre turgåere rundt meg - det driter jeg i! Noe bedre blir pesingen av å gå på og forbedre kondisjonen, noe blir faktisk ikke bedre både med hensyn til astma og med hensyn til stivhet også i muskler som sitter mellom ribben / i thorax og med det gjør at jeg i det som var perioder og nå er nesten konstant- ikke har den fleksibiliteten til å gjøre de skikkelige åndedragene.

Jeg har kommet fram til at jeg rett og slett bare må gå tur under de premisser som er aktuelle for meg, jeg må gå tur med de begrensninger og tiltak som er nødvendig for at jeg fortsatt skal ta meg ut på tur både nå, i morgen, neste uke og måned og videre inn i framtiden.

Det handler om å finne de tingene som gir en noe i livet, de tingene som gjør en glad, de tingene som bygger selvfølelse, selvbilde og selvtillit. For meg er det faktisk sånn at det å komme ut på tur i marka, overnattinger - som jeg savner, dagsturer og fotturer som ikke tar hele dagen - Disse turene gir meg så mye, samtidig som fravær av slike turer ville frata meg så mye i helhetsbildet - at jeg trenger å gjøre de selv om jeg vet at det vil føre med seg et økende symptombilde over ei gitt tid.

Jeg har en tanke om at så lenge det er forbigående, så lenge stivhet og smerter øker for ei viss tid og deretter avtar noe igjen, så lenge jeg vet at jeg ikke ender opp med en permanent svekkelse i muskler med ytterligere komplikasjoner - vil jeg faktisk fortsette å komme meg ut på tur.

"Psykt bra samtale" - mitt lille bidrag til den store jobben

Jeg har de siste to - tre årene gått med en kraftig drøm om å starte min egen podcast, en pod der jeg snakker med folk om psykisk helse generelt og om ens relasjon til psykisk helse.

Men så er det alle disse kritiske stemmene i hodet -

"Du er da visselig bare en enkel og jordnær sjel fra landsbygda", "hvem er du med tanke på å få folk til å ta steget inn i din verden, til din pod?" - "hva har vel jeg å fare med..?"

Ikke alle poder er like seriøse i innhold, men visst er de seriøse i opptakene sine og det praktiske rundt poden. Utstyr som skal på plass, lokasjon, gjester som skal være med - alt framstår stort og profesjonelt når jeg setter meg til for å lytte på og se til andre poder.

Det har rett og slett vært om ikke for skremmende, så i alle fall noe jeg har kjent på at jeg muligens ikke har forutsetninger for å ta meg til på egenhånd - derfor har tanken om en egen pod vært bedrevet kun på tankestadiet - fram til høsten 2023 et sted før jul...

Jeg kom til å nevne mitt store ønske om en pod der psykisk helse er tema, for en av våre unge gutter i organisasjonen.

Han karen er fantastisk på det tekniske om jeg så får si.., da han hørte mitt ønske om egen podcast våknet hans ADHD og han ble både glad og giret på å hjelpe meg i gang. I løpet av de neste to dagene hadde vi altså både snakket om hva jeg vil med poden, hvor komplisert jeg ønsker å være og vi hadde vært ute og kjøpt det nødvendige utstyret for å komme i gang, noe som skulle vise seg å ikke være så stort og alvorlig som jeg hadde sett for meg at det ville være.

Jeg kom i gang med poden allerede før jul.

Det enkle er ofte det beste sier rema ettusen, noe jeg har valgt å benytte meg av i poden min - kanskje jeg rett og slett skulle spørre rema ettusen om å inngå samarbeid med "psykt bra samtale" i enkelhetens navn...

Jeg har rett og slett lagt vekt på å unngå spesielt mye utstyr som kan forstyrre den naturlige samtalen. Til nå har det fungert meget bra og jeg har gjennomført noen flotte og nære samtaler med enda flottere og herlige personer.

Hensikten med poden min er å gi mitt lille bidrag til den store jobben det er å ta ned det stigmaet og det tabuet som ligger på psykisk uhelse og rusmiddelavhengighet, og på psykisk helse generelt - for det ligger dessverre en viss dis også over bare det å snakke om psykisk helse uten at det foreligger noen utfordringer med det.

Jeg ønsker å formidle at vi alle har en psykisk helse, derfor vil jeg snakke med folk fra forskjellige kanter av samfunnet, med forskjellig yrke / bakgrunn, forskjellig legning, forskjellig tro osv.

Jeg er opptatt av at poden min skal være et nøytralt sted med fokus på og mål om å løfte psykisk helse som tema, jeg ønsker at det skal bli like naturlig og vanlig å snakke om psykisk helse og psykisk uhelse som det er å snakke om kroppen og det fysiske - om ikke enda mer.

Det snakkes i poden min om ting i samfunnet som fungerer og fungerer mindre, sånn er det - men jeg ønsker fravær av å dra fram konkrete personer, lokasjoner eller annet som ikke fungerer - dette for å skjerme både den som måtte ta opp konkrete situasjoner, den det angår og poden for uheldige fokus.

Det jeg vil ha fram av konkrete ting i poden min er ting som fungerer, ting som er bra, ting som løfter og setter fokus på psykisk helse.

I tillegg til å snakke med gjester om psykisk helse ønsker jeg også å snakke med folk om spesifikke tema som påvirker psykisk helse. Jeg ønsker å få fram de gode historiene, de som formidler håp og framtidstro også for personer som sliter - historier av den arten jeg selv søkte etter som ung voksen uten å finne.

Psykisk helse, møter man på tematikken i politikken - evt. hvordan og hvor mye?

Å jobbe som farmasøyt byr på mange møter med mennesker i ymse livssituasjoner, hvor mye råker disse bort i mennesker som utfordres på psykisk uhelse?

Om man jobber i en psykiatrisk institusjon er det opplagt at man møter på psykisk uhelse, hvordan påvirker denne jobben de som jobber der sin psykiske helse, ens egen psykiske helse?

Når man er et kjent ansikt for folk, kjent fra TV-skjermen, når folk har gjort seg opp en mening om deg ut fra hva man har sett på TV- hvordan er det å leve med at andre definerer deg utelukkende ut fra en presentert fasade?

Å vokse opp ned en psykisk syk forelder, hvordan er det?

Dette og enda mer ligger allerede ferdig og du kan høre ved å søke opp poden "psykt bra samtale" på spotify eller podbean.

I tillegg har jeg spennende gjester i avtaleboken, både booket inn med tid og litt på løsen som vil komme etter hvert.

Planen min er også å dele av mine egne personlige tanker rundt psykisk helse og psykisk uhelse - dette gjennom å dele noe av min historie og hva det er som har tatt meg opp og fram i stedet for ned og bort som person og som stemme.

Det er så mange som går rundt og sliter alene, tungt og mindre tungt - men de sliter.

Vi vet at det hjelper å snakke om ting, alltid. Det er derfor slik at dersom det var innenfor normen, innenfor det som var vanlig, å snakke om psykisk helse slik vi snakker om kosthold, fysisk trening og i det hele tatt kropp - så tror jeg vi med god sannsynlighet hadde vært bedre rustet til å handtere det som har med psykiske utfordringer og psykisk uhelse å gjøre.

Hvorfor skal det være så vanskelig å snakke om psykisk uhelse, og enda mer undrende - hvorfor skal det være så vanskelig i det hele tatt å snakke om psykisk helse?

Alle har en kropp man må forholde seg til om man vil eller ikke, de fleste forholder seg greit til denne mens et unntak helst vil slippe.

Alle har en psykisk helse man må forholde seg til om man vil eller ikke. Mange forholder seg helst ikke til sin psykiske helse, mens noen - og stadig flere heldigvis - forholder seg mer bevisst til at en del av oss handler om psykisk helse og derav trenger at man også bevisst å ivareta denne siden av oss.

Jeg lurer på om flermannsen fortsatt lever livet sitt uten å egentlig tenke over at vi har en psykisk helse, at jeg lurer på det er rett og slett fordi;

Det er så mange som plutselig kommer i situasjoner der man får panikkangst, i situasjoner der man blir deprimert, situasjoner der man møter veggen eller situasjoner der man får andre plutselige og mer eller mindre akutte tilstander av psykisk uhelse.

Jeg er overbevist om at dersom man har en viss kjennskap til psykisk helse og bevissthet til egen psykisk helse, så ville man kunne unngå en del av disse akutte tilfellene med psykisk uhelse. Når jeg sier man kunne unngått en del av disse tenker jeg på at dersom kreti og pleti hadde vært bevisst eksempelvis at nok søvn er viktig for psykisk helse, viktigheten av å sette på brems i aktivitet og engasjement her og der, at det er viktig å ikke stenge inne følelser i forbindelse med tap av ymse slag osv - så tror jeg man kunne fange opp signaler tidligere og kunne forebygget noen av disse symptomene eller tilstandene.

Jeg vil understreke at jeg tror man kunne forebygget noe av det som ligger i psykisk uhelse, fordi det ikke er alt man kommer unna - på samme måte som man ikke kommer unna enkelte fysiske sykdommer uansett hvor mye man ivaretar for å forebygge.

Om DU er interessert i psykisk helse, høre folk snakke om hvilke tanker man har rundt psykisk helse, hvilken relasjon man har til psykisk helse, til egen psykisk helse og mer til - så vil jeg absolutt anbefale deg å ta en lytt på poden.

Jeg håper poden min kan vise seg å bli en solid arena for å sette lys og fokus på et så stort og viktig tema som psykisk helse / uhelse.