man kan ha rett med en viss bismak

 Når man får rett i en følelse, opplevelse eller påstand - er det i de fleste tilfeller ganske tilfredsstillende.

Tenk deg at du diskuterer med kjerringa, mannen, barna, arbeidskolleger, sjefen din eller en venn - jeg tipper at du kjenner på en viss tilfredsstillelse der det viser seg at den andre må erkjenne at det er du som har rett..?

I noen tilfeller kan det likevel slå motsatt ut, man kan ha rett med en viss bismak.

De gangene det blir rett med en viss bismak er det gjerne spesielle ting det er snakk om - når noen man byr seg om eller er glad i har tråkket over grenser, løyet eller på annen måte såret eller skuffet en - i de tilfellene skulle man kan hende mest ønske at man tok feil.

Etter mer enn et og et halvt år siden jeg sendte klage til statsforvalteren i forbindelse med bror sitt selvmord, og etter en rekke med kopi av brev og purringer fra statsforvalteren til ymse offentlige instanser, kom endelig konklusjonen i uken som nå har vært.

Sykehuset har brutt spesialisthelsetjenesteloven, kravet til forsvarlig helsehjelp, på flere punkter.

Kommunen har brutt helse og omsorgstjeneste loven, kravet til forsvarlig helsehjelp, på flere punkter. Ut fra hva jeg kan se i konklusjonen har man også faret med løyn til statsforvalteren.

For vår del, bror sine to barn og vi fem søsken som er igjen har det i praksis ikke så mye å si - vi får aldri tilbake bror.

Likevel har statsforvalterens konklusjon masse å si i det store bildet, det bildet der vi klarer å se bort fra den viktigste biten for oss personlig - nemlig at bror er og blir borte. Det har vært ikke bare ett enkelt tilfelle i forkant av bror, der kommunen har fullstendig drite på draget i oppfølging av dårlige pasienter, og der man kommer seg unna med svikt i rutiner, lovbrudd og mer til - ved å se en annen vei, ved å dekke over for hverandre, ved å koste på seg en aldri så liten løgn.

Med tanke på at det ikke bare har vært, eller er, én bror der ute - er denne konklusjonen viktig. Ikke bare er konklusjonen viktig, det er og viktig å følge opp med å stille til ansvar lovbryterne tenker jeg. Man kan mene hva man vil, men dersom lovbryterne i dette tilfellet kommer unna med en skriftlig tilbakemelding og beskjed om å fikse på rutiner - så tror jeg dessverre det ikke blir så veldig mye bedre. Jeg tror lovbryter - i dette tilfellet kommune og sykehus - må stilles til ansvar på en måte som gjør at man blir bekymret for å hukes på samme greien ved senere tidspunkt.

Altså - på samme måte som straff skal virke avskrekkende for mannen i gata, må straffen virke avskrekkende for også kommune og sykehus - likhet for loven tenker jeg man på godt norsk kan si.

Det er fort gjort å la bitterheten være drivkraften i en slik sak, ramle over i amerikanske tilstander og tenke hevn - at noen skal bøte for feilen som er gjort. Jeg vet ikke hvor mange runder jeg har gått i og med meg selv, når jeg skriver et blogginnlegg, når jeg snakker med media, når jeg snakker med familie, med venner.

Det skal ikke være, og er ikke, bitterhet og hevn som er drivkraften i den ressursbruken jeg legger inn i forbindelse med klagesak og annet rundt selvmordet til bror.

Jeg ser for meg bror -

Jeg ser for meg bror som person, gutten han var da vi vokste opp, gutten han var da han ble pappa første gangen, gutten og mannen han var da han ble pappa andre gang. Jeg ser for meg bror som person gjennom sin avhengighet og annen sykdom. Jeg hører stemmen og ordene han brukte i telefonsamtaler da han var redd for egen helse og eget liv.

Jeg ser for meg hvor mange spørsmål og undringer bror hadde omkring det å få hjelp og det å ikke få hjelp mens han enda levde, jeg ser for meg at dersom han kunne sagt noe nå - så ville han fått en forklaring på hvorfor det skulle være så vanskelig, det eneste han ba om var hjelp til å sove.

Jeg ser for meg et ansvar både ovenfor bror, men og ovenfor de mange, som ikke har en stemme lenger eller som ikke har god nok stemme til at de blir hørt.

Jeg kan love deg som leser og deg som måtte ha en stemme som framstår som svak - jeg har en stemme som bærer, noen ganger litt for godt om jeg ikke helt feiltolker hun jeg er gift med.

Mitt hjerte både for bror og for den store gruppen mennesker med spe stemme i samfunnet bærer.

Jeg gir meg ikke før jeg kan kjenne på at vi har fått svar på plass, de svarene har begynt å komme.

Jeg gir meg heller ikke før jeg kan kjenne på at vi har ansvarliggjort det systemet som ikke har gjort den jobben man er satt til å gjøre, nemlig å gjøre hva man kan for å ivareta personer som trenger hjelp. Understreker her at det ikke handler om at man kan gjøre jobben sin og likevel se at det går galt, her handler det om at man ikke har gjort jobben sin - det er ikke akseptabelt.

Hold fast i kjerneverdier

Jeg har brutalt nok forstått at jeg aldri kommer tilbake til somatikken igjen- da kroppen / musklene mine ikke håndterer det stresset som foreligger i denne type jobb. Likeledes som jeg har forstått enda mer brutalt at jeg heller ikke kan jobbe som leder i sykehjem - da det på tross av 100% stillingsbrøk er betydelig mer arbeid som må påregnes, krav, tidspress osv. som ikke er forenlig med helsen min.

Jeg har de siste årene også måtte erkjenne at jeg ikke kan være med på alle de turer ute som jeg ønsker, fordi gjennomføringen vil være av en så stor belastning for kroppen at jeg settes tilbake spesielt med tanke på bevegelighet, samtidig som jeg også har forstått at det frarøver resten av familien både turglede og mulighet til å gjennomføre på en god måte.

Å få slått unna beina på en i yrkessammenheng har gjort langt mer med selvbildet og selvtilliten min enn jeg trodde var mulig. Hvilket yrke vi har, hva vi jobber med sier mye om den enkelte av oss. Hvilket yrke / profesjon vi står i er langt mer del av den totale identiteten vår enn jeg noen gang var klar over, jeg har visselig fått kjenne på yrkesidentiteten min og tap av denne ved å ikke kunne stå lenger i jobben min.

Å se familien planlegge og gå på turer, mens jeg vet at jeg blir igjen hjemme har selvfølgelig også gjort noe med selvbildet og selvtillit hos meg - kanskje enda mer enn det å ikke kunne stå i jobben min. Jeg har gått runde på runde med meg selv, fortalt meg selv at jeg ikke er god nok, fortalt meg selv at jeg ikke er ønsket med på tur, fortalt meg selv at lederen min bare vil bli kvitt meg, fortalt meg selv at jeg ikke strekker til - osv, osv...

Jeg er bare et menneske, og er derfor som alle andre mennesker avhengig av positive tilbakemeldinger på hva jeg får til og hva jeg mestrer.

Jeg er bare et menneske, og er avhengig av å bli sett og å få tilbakemelding på meg selv som person. Jeg er avhengig av bekreftelse på at jeg er god nok som jeg er, i meg selv, uavhengig av hva jeg presterer / mestrer, hva jeg eier og hvordan jeg velger å kle meg. 

Jeg har hatt med meg en god ting hele veien mens jeg har vært hjemme; Fra jeg ble sykemeldt har jeg hatt både et ønske om og et konkret mål om at jeg skal tilbake til jobb, og at jeg vil tilbake til full jobb primært.

Når jeg har tatt opp dette der det har vært aktuelt, har spørsmålene haglet fra både fastlege, konemor og hun saken NAV har satt til å bistå meg i å finne ut av om jeg kan jobbe og hvor mye.

Hvordan er det for kroppen din - vil du klare å komme tilbake til full jobb igjen.., tror du..? 

Jeg har gått runder med meg selv, jeg har tenkt, jeg har sett bakover og jeg har sett framover - det må da være mulig med noe, det må da finnes en type jobb jeg kan stå i??? Altså har jeg hatt en indre motivasjon til å komme i jobb som har bidratt til å holde levende håpet og troen på at jeg ikke er ferdig i yrkeslivet, så lenge jeg er tålmodig og ikke gir opp - eksisterer enda den perfekte jobben for meg.

Når selvbildet har slått helt sprekk kan man ikke gå i totalrenovering med det samme, man må ta noen nødvendige grep først - komme seg litt tilbake på sporet før man kan sette opp dampen. Måten jeg håndterte dette på var rett og slett å se til de litt mindre viktige tingene først - de ytre faktorene.

Det å gjøre ting, utrette noe, bidra med noe håndfast, være en del av noe konkret- det ble hva som skulle til for å stabilisere selvbildet mitt og klargjøre for å forsterke det igjen. Konkrete bidrag i hjemmet- husarbeid, stå opp med barna og få de klar til skolen, middag, handling...

Samfunnsengasjement via Politikken og foreldreutvalget på skolen- direkte deltakelse i møter, styremøter, innspill...

Ved å bidra med noe konkret, ved å utrette noe man kan se og vurdere, ved å  være aktiv og bidra med innspill, tanker, ideer osv opprettholdes opplevelsen av egenverdi, av å være til nytte for noen og noe.

Ved å gjøre ting på denne måten legges også grunnlaget for å forsterke og bygge selvbilde og selvtillit.

Min erfaring og mitt tips til den som måtte kjenne at det rokkes ved selvbilde og selvtillit- Gjør deg noen mål å holde fast ved. Finn noe konkret og lett målbart å gjøre, noe som gir umiddelbar opplevelse av at du får til noe. Hold fast i kjerneverdier som en persons egenverdi, samhold, det som til vanlig gir deg en boost. Fortell deg selv at det handler om din egenopplevelse og ikke om andre. Mat deg selv med positivitet og muligheter. Fokuser på opp og fram i stedet for bak og nede.

Til sist, du vet det at selv den vakreste blomst begynner livet som et lite frø, som ikke noe...

På et tidspunkt nådde jeg et lavmål hva selvbilde angår...

Nå får jeg si som snekker Andersen i Skomagergata;

Nei men, er du der i dag også altså? Ja, du får stige på - kom inn kom inn... Ettersom vi lever i en annen tid enn snekker Andersen legger jeg også til følgende som jo er in i våre dager - " følg meg ved å trykke på følg knappen, og få med deg senere innlegg også" 

Jeg liker å jobbe og har vært heldig å ha arbeidsplasser som ikke bare har vært ok, de har gitt meg mye og vært en viktig del av min hverdag - og mitt selvbilde skulle det vise seg.

Jeg elsker min lille familie, naturlig nok skulle jeg nærmest si. Å være på turer sammen er det beste jeg vet, korte eller lange både i avstand og tid. Jeg liker å styre med og for familien min, delta i aktiviteter, plikter og kos. Det å være en del av en flokk, det å bidra i flokken sin, være med å farge og prege flokken og hjemmet - er en viktig del av hverdagen min - og selvildet mitt.

Å ha aktiviteter utenom huset og familien av betydning, er noe som gir både en selv og familien en boost er også noe som har vært og er viktig - sånn er det også i familien hos oss. Min deltakelse både i forbindelse med skolen til barna, politikken og blant venner er viktig for min egen del og viktig for familien min.

Opplevelsen av å ikke kunne stå i jobben sin - fø

rst den somatiske delen av det å være sykepleier, og nå sist altså også som leder, slår på en måte føttene unna for en... og tar et solid jafs av både selvbilde og selvtillit.

Opplevelsen av å ikke strekke til i flokken, i familien sin, tar et langt større jafs av både selvbilde og selvtillit en det å ikke mestre å stå i arbeid. Opplevelsen i det å ikke kunne være med på alt som før, ikke ha energi til alt man ønsker, av å ha glemt viktige ting, av å ikke få gjort alt man ønsker og som man ønsker i hjemmet tar et svært jafs av selvbilde og selvtillit.

Jeg har ingen som helst vanskeligheter med å forstå at jeg i flekkene nok kan framstå både surrete, uinteressert, utålmodig, fjernstyrt, tafatt og lat - trolig ville jeg selv oppfattet en annen på samme måte - selv om ikke ting nødvendigvis er helt slik de framstår. Det å gå i denne tåken og kjenne på at man ikke strekker til, ikke når opp, at man glemmer, at det går sakte, at det gjør vondt, at man er trøtt osv - det gjør noe med en, det gjør noe med selvbilde og selvtillit.

På et tidspunkt nådde jeg et lavmål hva selvbilde angår, det var rett og slett bare borte- ikke for omverdenen - men for meg selv.

Jar inneforstått med at jeg er ingenting. Jeg tenkte faktisk det, jeg er ingenting i meg selv lenger. Arbeidslivet er en greie for voksne mennesker, at jeg ikke kunne stå i jobben min opplevdes både som nederlag, tap og kritikkverdig. Opplevelsen av ikke å strekke til som mor, som husmor, som kjæreste og partner opplevdes som nederlag, tap og kritikkverdig. Når en persons selvbilde er på et slikt lavmål, er hvilken mating selvbildet får avgjørende for om man klarer å lime sammen et midlertidig selvbilde sterkt nok til at man får tid og rom til å bygge et nytt som er mer solid.

Vel, når selvbildet mitt var på sitt lavmål var ikke matingen den beste heller for å si det sånn. Som jeg var inne på i tidligere innlegg, var jeg på et sted der jeg sugde til meg alle signaler som kunne bekrefte det jeg allerede kjente på, at jeg ikke var noe - om signalene eksisterte eller var noe jeg tolket meg til hadde ingenting å si.

Samtaler med sjefen min- Jeg var ikke god nok til å fortsette i jobben min, jeg var for svak og ynkelig. Hjemme i egen flokk- Selvfølgelig ville man at jeg ble hjemme når man skulle ut på tur, hvorfor skulle man ville ha med meg, jeg er treg å gå, man må vente på meg, jeg er en belastning, jeg lager kvalme... Videre - Jeg får ikke tatt min del i huset, det går sakte, jeg er ineffektiv, jeg trør i veien, jeg planlegger ikke godt nok.

Jeg så meg selv med kritikkverdige øyne, sikker på at det går mot slutten for flokken vår og alt det jeg elsker mest i livet. Jeg kunne ikke se noe som skulle tilsi at ho jeg elsker mer enn ord kan beskrive, skulle verken elske meg eller ønske å være sammen med meg - tvert i mot, det jeg fant var ganske mange grunner til hvorfor ho ikke elsker meg og ikke vil være sammen med meg lenger.

Når selvbildet er på lavmål, er knust, er svakt eller hvordan man vil beskrive det - hva gjør man så..? Dersom du følger med i bloggen vil jeg i neste sving si mer om hva jeg har gjort.

man begynner etter hvert å suge til seg negative meldinger der det er mulig

 Jeg er sykepleier og har jobbet som sykepleier i snart tjue år - I somatikken, i rus og psykiatri, som hovedtillitsvalgt på full tid og som leder. Jeg har jobbet i spesialisthelsetjenesten og kommunalt.

Jeg er gift med verdens fineste jente og sammen har vi de to fineste barna man kan tenke seg, og den fineste hunden selvfølgelig. Vi er en familie som har vært mye på tur, og for så vidt også forsøker å komme oss ut på tur så mye vi kan. Utover turene våre er vi en helt vanlig familie i et alminnelig hus med helt alminnelige huslige sysler som inngår i et familieliv.

Jeg er politisk aktiv og har tillitsverv i partiets lokallag, jeg har tillitsverv for senterkvinnene i fylketslaget, jeg har tillitsverv i politisk utvalg i kommunen vår og jeg sitter i foreldreutvalget på skolen til barna våre - noe jeg har gjort i snart seks år.

Nå er det imidlertid slik at jeg for tiden ute av ordinært arbeid, noe jeg har vært de siste par årene. Det kom seg til et punkt der kroppen min sa stopp, noe den gjorde ved å bre om seg med fysiske symptomer av en heller mindre hyggelig karakter. Vondter, slapphet, kvalme, svimmelhet, glemskhet, halsbrann, nærsyncoper på jobb, søvnighet, tap av matlyst og mer til.

Hvor vil jeg med dette?

Jo, poenget mitt er å si noe om at når man har gått hjemme i to år som jeg har gjort nå - to år uten å kunne gå på jobben sin, så gjør det noe med en. Når man har gått hjemme i to år der man i deler av tiden ikke har mestret å bidra inn i familien sin på en måte man selv ønsker, eller som er forventet av en voksne personer i en familie, så gjør det noe med en.

Det siste året hjemme har jeg kjent litt på noe jeg tenker innsatte i et fengsel trolig må kjenne i alle fall litt på, det å være frarøvet noe - og samtidig underlagt / pålagt noe annet. Jeg har vært underlagt NAV-systemet det siste året, så kalt arbeidsavklaring. Jeg skal si deg det at å være pålagt at man skal prøve seg ut på forskjellige arenaer, når man blir fortalt det, fordi det skal hakes ut og godgjøre ikke først og fremst meg - men NAV, det er slitsomt. At man i tillegg har vært pålagt dette i et år med unntakstilstander skal jeg bare hilse og si er enda mer utfordrende.

Man kommer til et punkt der man for det første tar til seg alle direkte, indirekte og kodet informasjon / tiltale utenfra som sier noe om at man ikke er god nok, at man ikke strekker til. Om det er slik at personer eller samfunn rundt en mener å sende ut melding om at man ikke er god nok, eller om det er ens egen oppfatning av ting kan egentlig stå usagt - poenget er likevel klart, man begynner etter hvert å suge til seg negative meldinger der det er mulig.

Videre når man et punkt der det ikke lenger bare er de ytre faktorene som spiller inn, man begynner også å se feil og mangler ved seg selv - i seg selv.

Jeg skal videre være ærlig på hvordan selvbildet for egen del har svinget og snodd seg gjennom de siste tå årene, hvordan det nådde et bunnivå jeg ikke var forberedt på at skulle skje - og hva jeg selv har gjort med det.

Er jeg god nok..?

 Fortsetter der jeg slapp i forrige innlegg jeg-, med hvordan selvbildet påvirkes og endres...

Ytre faktorer-

Hvordan jeg ser ut - på håret, i tøyet, på beina, i ansiktet, med mascara, uten mascara...

Hvordan jeg går - alminnelig, preget av stivhet i musklene...

Hvordan andre tenker om meg - liker du meg, ser jeg sur ut, er jeg god nok, er jeg morsom, er jeg tverr, ser jeg rar ut, tykk, velstelt, ren, slitsom, morsom, enkel, vrien osv...

Som jeg var inne på tidligere, enda verre er det at jeg lar meg påvirke av indre faktorer - altså av noe som oppstår inne i meg selv.

Om andre synes jeg er god nok er noe. At jeg til tider selv kan spørre meg selv om jeg er god nok er verre. Å til tider la eget selvbilde slå sprekker, falme og forringes med bakgrunn i noe som kommer innenfra en selv er noen hakk verre, fordi drivkraften er langt sterkere enn ved ytre faktorer. 

Om jeg har tjue kilo for mye eller ikke, var noe som i stor grad påvirket selvbildet mitt for inntil tjue år siden, til jeg plutselig en dag så meg i speilet og sa "dette er meg, du blir ingen annen, du må like deg selv som den du er og ikke vil være..." De siste tjue årene har jeg heldigvis vært på et sted der jeg er langt roligere med meg selv og hvordan jeg ser ut. Jeg driter ikke i hvordan jeg ser ut, men jeg tenker at jeg er meg - det er mer enn innafor, det er godt nok.

Å leve med en oppfatning av seg selv der man har passert "ikke god nok" og er mer på vei over i en slags "du er dum" eller "du er dum OG udugelig" er skummelt.

Om andre er drittlei meg, om de velger å si det til meg eller la det være, og evt. hvilken dag i året man velger å fortelle meg det, er noe som absolutt kan påvirke selvbildet og selvtilliten min direkte - eller jeg kan drite i hva andre måtte synes om meg. Om jeg driter i hva andre synes eller ender med et selvbilde som slår sprekker og en selvtillit som krymper inn, avhenger som jeg var inne på av mating i forkant.

Når alt kommer til alt, er det lettere å stå han av gjennom tydelige og utydelige tilbakemeldinger på direkte ytre faktorer som hva man har på seg, hår, bil, prioriteringer osv, enn tilbakemeldinger som går på indre faktorer mer av sorten hvem er man, hva står man for osv - dette fordi det ytre handler om noe man i utgangspunktet lettere kan gjøre noe med enn det indre.

Om man er enig med meg eller ikke i valg av bil, skole, utdanning, favorittmat, type klær, turutstyr eller hva enn er derfor ikke viktig for selvbildet mitt for å si det sånn.

Dersom uenighet går over i kritikk eller anklage og noe eller noen berører de områder som er iboende for meg som person, da står selvbildet og selvtilliten i fare for å rokkes ved- selv om det skyter utenfra og inn.

Dersom tap av selvbilde eller selvtillit er indre motivert, altså at endringen skjer som følge av noe i meg selv heller enn ytre påvirkning, er situasjonen mer alvorlig vil jeg påstå - det skal mer til for å bygge opp / sette i stand selvbilde og selvtillit i disse situasjonene.

Heng på, og jeg fortsetter delingen i neste innlegg...

Hva forsterker, eller forringer selvbildet og selvtilliten din?

 Hva er det som gjør at vi vokser i oss selv, her tenker jeg på det som gjør deg til nettopp deg, og ikke at kroppen blir større og større?

Hva er det som gjør at du som leser denne bloggen kjenner at selvtilliten din forsterkes og gjerne vokser?

Hva skal til for at du skal opprettholde ditt selvbilde og din selvtillit, eller sagt på en annen måte-

Hva skal til for at ikke selvbildet og selvtilliten din skal forringes, få seg en knekk, har du tenkt på det noen gang?

Dersom selvbildet ditt, eller selvtilliten, eller begge deler skulle få seg en knekk- hva da?

Er det mulig å ha et dårlig selvbilde og dårlig selvtillit, uten at man blir psyk av det?

Hvordan har du det da, og hva skal til for at du skal få opp selvbildet igjen?

Trenger man forresten et spesielt stort selvbilde?

Hvor sterkt selvbilde trenger man og hvor stor selvtillit, hva er stort nok?

Kan man klare seg dersom selvbildet sprekker eller knuses, dersom man ikke ser noe positivt med seg selv lenger?

Kan man ha et selvbilde, og selvtillit, som svinger?

Kan man klare seg med flatt batteri på selvtillit-batteriet?

Klarer man å fungere i hverdagen sin med skadet, krympet eller brukket selvbilde... og /eller selvtillit?

Klarer man å holde masken utad, dersom både selvbilde og selvtillit er på bunn?

Til sist-

Hvorfor er det slik at man plutselig opplever tap av selvbilde og / eller selvtillit?

Det ble ganske mange spørsmål over, men de er både interessante og høyst aktuelle tenker jeg.

Sitter du nå og tenker at jeg vil skrive svar på spørsmålene over, at det vil skriftlig gjøres en slags "sånn fungerer selvbildet vårt, og selvtilliten vår..."

Søte du, da tar du feil!

Jeg kan rett og slett ikke gi deg svar på spørsmålene eller verken oppskrift på, guide til eller generalisere veien til godt selvbilde og god selvtillit.

Jeg har, som så mange ganger før, kun meg selv til eksempel - derfor, det jeg kan gjøre er å dele de tanker jeg måtte ha, samt være åpen og ærlig om eget selvbilde og egen selvtillit.

Jeg tenker vi mennesker lar en rekke faktorer, både indre og ytre, påvirke både selvbilde og selvtillit. Egentlig er det både rart, leit og idiotisk mener jeg - at hvordan dag vi har, om vi er frisk, syk eller psyk, om vi er høy eller lav, om vi er skeiv eller straight, om vi er singel eller i par osv. skal være medvirkende til hvor på linjen mellom godt og dårlig selvbilde vi plasserer oss selv.

Enda mer idiotisk mener jeg det er - at hvordan du ser på meg, hva jeg har på meg, om jeg har stått eller strøket en eksamen, om jeg har kort eller langt hår, om jeg er i jobb eller ikke, om jeg bor sør eller nord i landet, om jeg kjører Skoda, Ford eller Posche, om jeg har hund eller katt osv. skal være medvirkende til hvor på linjen mellom godt og dårlig selvbilde vi plasserer oss selv.

Du lurer kanskje på om jeg lar mitt eget selvbilde og min egen selvtillit påvirkes av disse (og andre) indre og ytre faktorer? På ingen måte du, det er ingen eller ingenting utenfra som slipper til for å påvirke mitt selvbilde - Bestemmelsen om at dette er teit og jeg tar styring selv er det som driver denne jenta!

Vel- Jeg skulle ønske jeg kunne si det var slik som beskrevet over, men dessverre er det slik at det siste jeg skrev kan du bare se bort i fra...

Jeg er intet mer enn et menneske, sånn er det, og nå skal du få ta del i hvordan akkurat jeg ser på mitt selvbilde og hvordan min selvtillit opererer. Om selvbildet slår sprekker eller holder seg, om selvtilliten holder seg, forsterkes eller krymper inn - avhenger av mating i forkant av en påvirkning. Dersom matingen har vært nok positiv, vil selvbildet stå han av gjennom påtrykket. Dersom matingen i motsatt fall har vært nok negativ, vil selvbildet slå sprekker... og selvtilliten vil krympe.

Det er dessverre slik at som alle andre påvirkes også jeg av ytre faktorer. Hva du og andre synes om meg ser ut til å h langt mer betydning for hvordan jeg har det med meg selv, enn jeg både liker og kan gjøre noe med.

Om du følger med videre, vil jeg i neste innlegg skrive litt mer om dette...

For ett år siden i dag, ble det for mye

For ett år siden i dag, nådde bror bunnen.

For ett år siden i dag, ble det for mye.

For ett år siden i dag, ble det å ikke få den hjelpen man ba om, katastrofalt.

For ett år siden i dag, på denne tiden, hadde bror trolig bestemt seg.

For ett år siden i dag, gikk bror sine siste skritt i leiligheten sin.

For ett år siden i dag, gikk bror alene til og fra uthuset og leiligheten sin.

For ett år siden i dag, rigget bror uthuset for å ende livet sitt der, sammen med alt turutstyr han elsket å bruke.

For ett år siden i dag, døde bror en ensom og vond død, alene i et skur.

Ett år har gått, så fort og samtidig så sakte.

Ett år med utallige bilturer, uten å ha de gode kjøresamtalene med bror.

Ett år har gått, med innfall av å skulle ringe før man kommer på at det ikke går.

Ett år har gått, med savn som smerter.

Ett år har gått, med runde på runde i tanker omkring hvorfor det måtte ende så galt.

Ett år har gått med brev, forespørsler, venting, tilbakemelding og etterlysning av informasjon fra kommunen og helsenord.

Ett år etter den tragiske dagen der bror var blitt så psyk på noen dager bare, at han endte opp med å ta sitt eget liv, har fylkesmannen opprettet sak.

Fortsatt sitter vi en gjeng med blanding av søsken, barn, øvrig familie og venner - og venter svar på hvorfor det måtte gå så ille galt, hva skjedde, hvor var alle ansvarlige?

Saken går sin gang, sakte- men det vil komme svar på hvor det har sviktet, og forhåpentligvis vil man kunne unngå at en annen familie opplever det samme som oss.