Søk i denne bloggen

onsdag 16. desember 2020

For ett år siden i dag, ble det for mye

For ett år siden i dag, nådde bror bunnen.
For ett år siden i dag, ble det for mye.
For ett år siden i dag, ble det å ikke få den hjelpen man ba om, katastrofalt.
For ett år siden i dag, på denne tiden, hadde bror trolig bestemt seg.
For ett år siden i dag, gikk bror sine siste skritt i leiligheten sin.
For ett år siden i dag, gikk bror alene til og fra uthuset og leiligheten sin.
For ett år siden i dag, rigget bror uthuset for å ende livet sitt der, sammen med alt turutstyr han elsket å bruke.
For ett år siden i dag, døde bror en ensom og vond død, alene i et skur.

Ett år har gått, så fort og samtidig så sakte.
Ett år med utallige bilturer, uten å ha de gode kjøresamtalene med bror.
Ett år har gått, med innfall av å skulle ringe før man kommer på at det ikke går.
Ett år har gått, med savn som smerter.
Ett år har gått, med runde på runde i tanker omkring hvorfor det måtte ende så galt.
Ett år har gått med brev, forespørsler, venting, tilbakemelding og etterlysning av informasjon fra kommunen og helsenord.

Ett år etter den tragiske dagen der bror var blitt så psyk på noen dager bare, at han endte opp med å ta sitt eget liv, har fylkesmannen opprettet sak.
Fortsatt sitter vi en gjeng med blanding av søsken, barn, øvrig familie og venner - og venter svar på hvorfor det måtte gå så ille galt, hva skjedde, hvor var alle ansvarlige?

Saken går sin gang, sakte- men det vil komme svar på hvor det har sviktet, og forhåpentligvis vil man kunne unngå at en annen familie opplever det samme som oss.





Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Alenetid- frivillig eller..?

  Alenetid- Facinerende hva man får seg til å tenke på, når man har tid for seg selv... Mens noen higer etter alenetid, er ikke andre så o...