Søk i denne bloggen

lørdag 14. februar 2015

...liketil hendte det at kaffekoppen kom flyvende i veggen...

Jeg har fra jeg var veldig liten, langt ned i barneskolealder, vært lidenskapelig opptatt av skihopp.
Før i tida hadde man en kanal på fjernsynet. Det var ikke NRK1, det fantes nemlig ikke - det var NRK, kort og godt.
Med kun en kanal var det aldri diskusjoner om hva man skulle se på fjernsynet, men OM man skulle se på fjernsyn eller ikke.

Hjemme hos oss hadde vi ikke noe umiddelbar rett til å se TV, det var rett og slett ikke noe selvfølgelighet å få se TV.
Når det gikk sport på TV der i mot, var det ikke noe snakk om umiddelbar rett til eller ikke umiddelbar rett til TV - da var TV kort og godt på.

Langrenn - skøyter - skiskyting - alpint - skihopp...
Å si at TV var på så snart det gikk noe sport er egentlig feil, det var vintersport som var de store greiene - sommeridrett var overhodet ikke interessant.

Jeg for min del har sett på alt av vintersport, og jeg har både sett og hørt mamma se alt av vintersport mens vi vokste opp.
Mest av alt elsket hun skøyteløp, som vel var noe av det jeg hadde minst engasjement i til jeg ble tolv tretten år vil jeg tro. Jeg syntes rett og slett det var noe rart over en vanvittig iver med å se folk gå rundt og rundt... og rundt på en isbane, samtidig som man hengte seg veldig opp i tidels sekunder som de lå forran eller etter skjema - hvilket skjema tenkte jeg i starten, det fant jeg fort ut. Etter hvert kom interessen for skøyter, en glødende interesse...

Farsan rømte huset når det kom sport på TV, han sa at det ikke var værende inne for normale folk. Med det fikk han gjort noe arbeid ute eller han ble sittende ute i garasjen til det var levelig å komme inn igjen som han sa, noen ganger kunne han komme innom en snartur hvor han bare bekreftet at galskapen fortsatt sto på før han gikk ut igjen... og kanskje tok han med seg litt kaffe ut i garasjen.

Mamma var ivrig -
Hun kunne rope, trampe og klappe i hendene... hun kunne også ta tak i den som satt nærmest å riste i vei i sin iver. Dette smittet sannsynligvis over på noen av oss andre som satt sammen med henne, eller om vi rett og slett er født med en intens innlevelse i disse vintersport greiene...
Det kan godt hende jeg er født med en enorm lidenskap for noe av dette, samtidig er jeg definitivt IKKE født med ski på beina... eller skøyter...
Besta fortalte at før TV kom var det radio som var tingen, da kunne mamma sitte ved radioen og være like gal som vi opplevde henne ved TV. Det ble fortalt at hun kunne sitte ved radioen og rope og banke i bordet, liketil hendte det at kaffekoppen kom flyvende i veggen... da tok visst nok besta tenning, og det var ikke ofte hun gjorde...

Langrenn har jeg etter hvert et alminnelig forhold til, det samme skiskyting og skøyteløp.
Skihopp der i mot er jeg fortsatt lidenskapelig opptatt av, så ivrig at det blir både med rop, klapping og tidvis også med gråt... ja du hører det...

Da vi var inne på UNN og fødselen til lillemann ble satt i gang gikk det tilfeldigvis hopprenn på fjernsynet.
Jeg fikk høre det allerede da, og jeg har fått høre det i ettertid - at jeg var opptatt med skihopp mens konemor sto krokbøyd over prekestolen i rier...
At denne frekvensen medfører noen grad av riktighet er så som så, men jeg skrudde da visselig av skihoppet når det var opplagt at riene kom så ofte som hvert tredje til fjerde minutt... allerede fra start...
Konemor har ved et par anledninger påpekt det hun anser som fakta; Jeg har sett Roshild gråte ved to forskjellige anledninger, når ungene ble født og når det går godt med Norge i skihopp...

I dag har det vært skiflyvning på fjernsynet, fra Vikersund - på hjemmebane er en ting, bakke over alle andre bakker er en annen ting.
Norge gjorde en god konkurranse i dag, og det ble ny verdensrekord på 250 meter - en kvart kilometer faktisk - helt rått...
Det var ikke en norske som satte denne verdensrekorden dessverre, heldigvis var det heller ikke en østeriker eller tysker.

Lillemor er lidenskapelig interessert i skihopp, akkurat som eadni. Hun kan spørre meg daglig over lange perioder "er det skihopp på TV i dag eadni, kan du sjekke det?"
Hun kan det norske flagget, det finske, tyske, japanske og østeriske. Hun har klare meninger om at vi ikke synes om tyskeren eller østerikeren. Samtidig bruker eadni masse energi på å forklare henne at vi liker tyskeren og østerikeren, men vi liker ikke at de hopper så godt på ski. Finnlenderen der i mot forteller lillemor meg at vi liker, det flagget som er hvitt med et blått kryss eadni - det liker vi.
Om jeg er opptatt med noe når hopprennet starter eller underveis, kommer lillemor løpende når hun ser norsken, tyskeren, østerikeren, japaneren eller finnlenderen og forteller meg akkurat hvem som kommer. Om hun ikke kommer løpende hører jeg det fra stua når hun roper, skriker og heier i sin iver over hvordan det går når de forskjellige hopper.
Ikke nok med det forstås, neida - Lillemor har hørt på ekspertkommentatorene, og kan fortelle meg akkurat hva hun synes om utførelsen av hoppet. Om det er vingling i lufta eller stødig flyving, og ikke minst hvordan landingen er - stødig, ustødig, med telemark eller rett opp og ned og om de er flink å holde på nedslaget... alt får hun med seg - og hun stiller seg opp og viser meg.

Hvem japanske kasai er og at han er begynt å bli en gammel mann til hopper å være har lillemor også fått med seg, hun roper ut om jeg er et stykke unna eller snur seg rett mot meg om vi sitter sammen og forteller at nå kommer han som er begynt å bli en gammel mann - og som alle sammen liker, det har hun også fått med seg.

Har hoppsporten vært en fryd og glede tidligere, er det blitt ti ganger mer artig å se hopp etter at lillemor har oppdaget sporten - jeg har aldri opplevd noen med den gleden og iveren for hoppsporten som lillemor.
I morgen er det lagkonkurranse fra Vikersund tenker jeg, da skal jeg og lillemor sitte klistret til skjermen - vi skal kose oss og vi skal heie!!!







Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Alenetid- frivillig eller..?

  Alenetid- Facinerende hva man får seg til å tenke på, når man har tid for seg selv... Mens noen higer etter alenetid, er ikke andre så o...