Søk i denne bloggen

mandag 9. februar 2015

Tidsklemma handler i stor grad om prioriteringer tenker jeg...

http://www.itromso.no/nyheter/article10620347.ece?fb_action_ids=916790108341985&fb_action_types=og.comments

Tidsklemma er et begrep som stadig brukes oftere, det skrives opp og ned om alt folk har å gjøre -
voksne som må på jobb, barn som skal leveres i barnehage og til skole / SFO, arbeidsdager, henting i de samme barnehager og skoler / SFOer, handling, middag, svømming, fotball, dansing og hva i svingende man måtte drive med...

Det skrives artikler og snakkes om at barn og unge har for mye å gjøre i dag, man har rett og slett så mange jern i ilden at vi pr. definisjon har utbrente barn og unge.
Jeg tenker det er alvorlig, det er faktisk det. Dersom det stemmer at vi har barn og unge som er så opptatt, som har så mye å gjøre at de ikke bare blir slitne - men utbrente... da er det veldig alvorlig.

Hvordan er det i smurfeland, her hos oss?
Vi har akkurat fått en skolegutt, og i forbindelse med skolestart spurte han om han kunne få begynne på fotball. De siste to - to og et halvt år i barnehagen har det vært spørsmål fra gjevnaldrede barn og tidvis fra noen foreldre "går han på fotball?" "har dere tenkt at han skal sarte på svømming?" "Er han på allidrett?" og mere til.

Nei, han er ikke på fotball...enda...
Vi ser at svømming er kjekt, men har valgt å vente...
Joda allidrett høres flott ut, men vi velger å styre unna styrte aktiviteter enda en stund...

Når barnehagedagen har vært over for ungene, og etter hvert barnehage og skole / SFO, har ungene fått nok.
Vi har i stor grad vært våkne lenger enn barna, mens de har lengre dager i barnehage og skole / SFO enn vi har på jobb - dette på tross av at de er barn i barnehage og første klasse.

Så nært som for et år halv annet siden dro en av oss hjem rett fra jobb og startet på middagen for å få den klar, eller vi lagde klart dagen før - dette for å slippe at ungene var helt gåen når maten kom på bordet.
Siste drøye året har vi plukket med oss ungene på hjemvei, og vel hjemme har de sittet helt utkjørt i hver sin stol framfor barnetv mens middagen er blitt til - i den ordinære barnetv-tiden har de vært klar for stell.

Handling har vært lagt opp til at en av oss voksne, gjerne meg, tar på fridager - eller vi har tatt det i helgen.
Det er noe med tiden, små barn, stelletider og leggetider.
Konemor har flekset på morningen slik at ungene slipper stress, og jeg har gjennom det siste året startet jobben halv syv om morningen for å komme fra jobb tidlig og hente barna. På tross av at ungene har vært hentet til ca kl. 1500, er de slitne.
Når man bruker tid på henting og på å komme seg hjem, er man gjerne ikke hjemme før 15.30 - 16.00.
Middagen har stort sett vært ferdig til ca 16.30. Når man etter prøving fra barna var veldig små, og ved gjevne kontrollsjekker, har kommet fram til at det er veldig høvelig å roe ned småsmurfene fra i alle fall kl. 18.00, så blir det liten tid til ymse aktiviteter utenom.

Vi landet ganske snart på at det ikke er rom for styrte fritidsaktiviteter, ikke så lenge vi ikke skal drive både unger og oss selv til vanvidd.
Dersom vi hadde startet på svømming, fotball, dansing eller allidrett for to år siden, eller tre - etterom ungene aldri har spurt om å få starte på disse tingene, hvem hadde det i prinsippet da vært for?

Det kinkige er at når lillemann nå ønsker å spille fotball, så har han naturlig nok vil jeg si, et stykke å gå for å ta igjen de som har spilt i to og tre år. Hadde det likevel vært rett av oss å introdusere han for fotball som tre - fire åring og drive han rundt derfra? Hadde det vært feil av oss å si nei med hensyn til energi, kapasitet, helhetlig velvære og helse for poden, dersom han hadde spurt om fotball som fireåring?

Vi har trolig vært noe hard vil noen si, mens andre vil si fornuftig.
Selv har vi ment at hensynet til barnekroppens behov for en blanding av aktivitet, hvile, lek, utfoldelse, søvn, ro og mer til har vært det avgjørende. Vi har hatt klokkeklar tro på at vår fireåring eller femåring ikke evner å se verken begrensninger eller hva som skjer med barnekroppen dersom den skulle løpt rundt på ei tid vi har erfart at den aller helst skulle fått koble av. Vi har hatt stødig tro på at det er vi som må se behov, som må kjenne begrensninger på vegne av våre små barn, at vi må stole på at det er vi som kjenner barna og vet hva som er best for de - og ikke minst når tid de antas å være klare for forskjellig.
Det tror vi fortsatt.

Jeg nekter å tro at skole eller barnehage kjenner våre barn best som det har vært hevdet i media på bakgrunn av at barna er der dagtid (sammen med et hopetall andre barn som man da også måtte anta skole og barnehage kjente best...hvor godt kjent tror man en lærer blir med hvert av barna ved å ha disse i klasserommet?)

Lillemann har startet på fotball i høst, og den dagen i uken det er fotball har vi ikke bare to slitne barn, men to barn som er helt på felgen etter treningen. Han fordi det har gått i ett fra morningen rundt kl. 06.00, hun fordi hun ikke har fått den roen hun trenger om ettermiddagen på bakgrunn av brorens trening med opp fra hvile, ut av huset, levering, henting, rutinebrudd osv.

Når stelletiden inntreffer allerede fra kl. 18.00 og avleggerne er i seng til kl. 19.00, sier det seg selv at det blir ikke mer tid enn nødvendig til å komme seg hjem, lage middag (for eadni) og hvile (for barna), spise middag, litt lek etter middag og stelling før det er leggetid.
Bursdager ønsker man ikke å ta fra ungene, at invitasjoner til disse kommer midt i uken lager krøll i rutiner avleggerne er avhengig av for å fungere optimalt - så har man det gående, det skal ikke mer til.

Tidsklemma -
Jeg har fått presentert tidsklemma ved anledninger tidligere, og opplevde det vanskelig å kjenne meg igjen i den såkalte tidsklemma nettopp fordi jeg ikke hadde en opplevelse av at tiden ikke strakk til. Vi gjorde da som nå i forhold til aktiviteter, noe som viser seg å være korrekt i forhold til struktur og behov både hos barna og oss voksne.

Jeg tenker heller ikke vi er noe offer for tidsklemma i dag, samtidig som jeg stadig hører folk bruke den benevnelsen overfor oppgaver, aktiviteter og krav hos oss... Hver gang jeg får en kommentar eller noe som på en eller annen måte kan antyde at vi sliter med tidsklemma driver jeg dermed oppklaringsarbeid, vi har ikke den store tidsklemma... egentlig...
Vi går på jobb og leverer til barnehage og skole, og vi går fra jobb og henter i barnehage og SFO - det er stort sett hva vi fyller dagene med og noe man ikke kommer i tidsklemme på grunn av - ikke så fremt det ikke dukker opp noe uforutsett.

Den største tidsklemma hos oss, i alle fall den største tidstyven - som gjør at vi ikke får gort det vi vil gjøre hjemme, at vi kommer noe bakpå, at humøret synker og irritasjonen evt. stiger - det er hjemmeleksene til syvåringen vår.
Jeg var ikke klar over for en leksemotstander jeg er, ikke før vi fikk en skoleunge.
For meg er det helt riv ruske galt og til stor provokasjon at poden på seks år, nå syv år, skal bruke en halv time til en time av sin kostbare leketid om ettermiddagen til å dille med leselekser, mattelekser, tegnelekser og annet som skole og lærere har en plikt til å ivareta - de både har utdanning til det og har betalt for å lære poden disse greiene - likevel sender de det med ungene hjem.


"– Ettermiddagen er det mest stressende tidspunktet i løpet av dagen. Da skal vi hjem fra jobb, hente i barnehagen, handle til middag, lage middag og spise middag. Det skjer veldig mye fra klokka 16.00 til jentene legger seg klokka 19.00. Da kjenner vi på tidsklemma, sier Lena (33)."
(Utsnitt fra avisa iTromsø)

Ettermiddagen er tidvis den mest stressende tiden på døgnet her i smurfeland hos oss, like ofte kan det være morningen...
Feil - 
Morningen er den mest stressende tiden på døgnet i smurfeland, men selv morningen er heldigvis ikke noe reelt stress i - det er jeg takknemlig for.
Det er deilig å spise frokost sammen før man går på jobb, i barnehage og på skolen.
Det er deilig å holde hender bortetter veien mot barnehage og skole, eller se småtassene danse framfor seg.
Det er definitivt ingenting som er så deilig som å vandre fra jobb med retning SFO og kjenne det krible i magen etter å få hjem småsmurfene.
Det er godt å drive med middagen på kjøkkenet mens ungene sitter slitne i hver sin stol, og det er åpenbart at de hviler og finner roen etter en lang dag med inntrykk i småhodene.
Det er hærlig å høre skravla gå på avleggerne ved middagsbordet - om barnehage, hendelser og lek på SFO.
Det er en utfordring for eadni å rive opp lillemann fra den roen og hvilen han har funnet i fjernsynet, for at han skal sitte og terpe bokstaver og stavelser, finne ut hvor mange epler og pærer som ligger i hver tegnerute eller rett og slett tegne epler og pærer.
Det er en utfordring for eadni å holde igjen for å be lillemann om bare å slappe av, la leksene være... som jeg egentlig har lyst til...
Det er vanskelig å se lillemann reise seg fra middagsbordet i femtiden, registrere at han får et kvarter med hvile framfor tv før han må gjøre lekser en halvtime og videre får seg kvarter til en halvtime lek før han må på badet og stelle seg.

Det er godt å sitte i sofa med Mac`en i fanget og skrive blogg mens ungene ligger i hver sin seng og bare hviler før søvnen tar de, det er forresten ikke bare godt - det er kjempegodt.

Tidsklemma du -
Jeg tror mye av den etter hvert så omtalte tidsklemma er noe vi tar på oss selv. Det er ingen som står og trykker fritidsaktiviteter over hodene på oss, det er ingen som tyner oss til å stille opp verken her eller der - vi greier det fint selv.
Faktisk lurer jeg tidvis på, har ungene bedt om å være med på alt selv og er det noen ting de bare må følge med på for at søsken eller foreldre skal noe?

Ved å vende blikket innover hos oss selv ser jeg at tidsklemma ikke er et stort problem, en stor utfordring eller en kamp -
Vi fyller ettermiddagene i uken med masse kvalitetstid og kosetid sammen med barna. Helgene fyller vi også med kvalitetstid - turer i skog, mark og i fjæra.

Prioriteringer -
Tidsklemma handler i stor grad om prioriteringer tenker jeg, den er dessverre i stor grad blitt noe som krediteres samfunnet og alle skal på en måte være opptatt av den.
Jeg tror vi selv må begynne å ta innover oss og bære i alle fall en stor del av ansvaret for tidsklemma.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

hvilehjemmet, fatcampen, treningscampen

 Tiden min begynner å renne ut her på hvilehjemme t, fatcampen , treningscampen - om to dager reiser jeg hjem 😊 Jeg har gjort meg en kort o...