Søk i denne bloggen

mandag 2. februar 2015

Ung, kristen og homofil II

Det er ikke lett for en ung sjel, en ung kropp, å gjennomgå denne identitetskrisen i tenårene - som det på en måte er.
Midt i tenårene er man mer opptatt av å være som alle andre enn man er på noe annet stadie i livet tipper jeg, å skille seg ut her er en utfordring. Jeg vil påstå at det er enda mer utfordrende for en ung, kristen kropp og sjel og gjennomgå denne identitetskrisen i tenårene - da snakker vi i enda flere byrder til lasten nemlig.

Etter at vi fikk vite at mamma hadde kreft med spredning tok vi pause fra studiene og reiste hjem en periode.
Mens vi var hjemme leste jeg lokalavisen som seg hør og bør når man hadde anledning til det, noe kjent og mye fremmed etter flere år borte naturlig nok.

LLH (landsforeningen for lesbiske og homofile) sendte ut informasjonsmateriale for ungdommer til forskjellige grupperinger, der i blant til menigheter i forbindelse med konfirmasjonsundervisning.
I lokalavisen kunne vi lese om disse homofile som ikke gir seg, man hadde nå mottatt informasjonsmateriale om homofili liketil for konfirmanter. Det enkle og informative materialet til LLH ble framstiltt på en måte som formidlet frustrasjon over at det var ille nok med alle homofile, men nå skulle man i tillegg legge skitne og syndige tanker også i hodene på disse tenåringene. Diskusjonen var et faktum, synsinger og meninger - det var på ingen måte ønskelig med denne informasjonen til konfirmantene, da man ikke ønsket at de skulle overøses med slike ting som kunne føre til at de valgte å bli homofil - som om det var en slags vervekampanje man drev på med.

Riktig nok var jeg ikke tenåring på den tiden, jeg var midt i tyve årene, og dette provoserte meg veldig... faktisk så mye at jeg tok blyanten fatt - data og internett var fortsatt ikke et allemannseie nemlig - og forfattet et innlegg til lokalavisen.

Hvem er disse personene som får seg til å gå rundt og tro at unge mennesker, tenåringer, velger å bli homofil?
Kamp med seg selv, utfordringer i forhold til venner, utstøtelse fra meninghet, stå skolerett i egen familie...
Fordømmelse, aksept, spørsmål, undringer, anmodning om å leve alene, spørsmål om man er sikker på at det ikke er en fase, anmodning om å forsøke seg med motsatt kjønn, helbredelsesforsøk osv. osv...

De som evt. tror at unge mennesker velger å være homofil - hva er det som får disse til å tro at tenåringer ved å stikke pekefingeren i været nærmest, bare bestemmer seg - Jo, jeg tror jeg vil være homofil, det høres spennende ut med all denne forakten, fordømmelsen og ikke minst alle spørsmål om jeg er sikker på at jeg er den jeg sier jeg er - dette er definitivt noe for meg???

Jeg har stillet spørsmål tilbake noen ganger, om hvor enkelt det hadde vært for en person som hetro å bare velge seg ut - prøve å slå seg til ro med en av samme kjønn.
Neeeeei, men det er da ikke aktuelt - over hodet ikke.
Hvorfor ikke?
Nei men hallo, det er helt utenkelig og ikke noe man kan tenke på en gang.
Nei vel, hvorfor skulle jeg - og mange med meg - velge å gjøre noe som over hodet ikke er noe å tenke på for hetrofolket?
Hmmmm... nei, det er klart - man har aldri tenkt på det den veien...

Ting er i ferd med å endre seg, det har gjort det sakte men sikkert - over år.
Nå er det slik at man kan gå til nattverd i kirka uten å være redd for at man blir vist bort der fra, i alle fall de fleste kirkene. I andre typer menigheter - kristne sådanne - åpnes det etter hvert forsiktig opp for også lesbiske og homofile - eksempelvis pinsemeningheten. Den opplevelsen det var å sitte i pinsemenigheten jeg fra tid til annen går i her i byen, når pastoren sa at man ønsket å være en kirke for alle... Han ramset opp ymse og rart - og der i blant uavhengig av seksuell legning. Jeg kjente skuldrene sank, og jeg kjente en klump forlate magen - opplevelsen fra menigheten jeg en gang tilhørte satt veldig i tydeligvis.

Bare for å være tydelig -
Jeg har stor respekt for folks tro, for folks tolkning av Bibel, Koran og hva det måtte være. Jeg har stor respekt for at det finnes mange som tenker annerledes enn meg der ute, som fortsatt mener at homofili er synd uansett - det må man få lov til å mene.
Likevel, det er noe med respekt og holdninger - det er noe med hvordan man velger å møte andre mennesker.

Jeg har hatt gode venner som personlig er i mot homofili, men som ser mennesket - som ser meg, og vi har vært de beste venner.
Jeg har hatt gode venner som har sagt at de har undret seg på hvordan de vil takle det om en av deres gode venner en dag skulle fortelle at man er homofil, noe som har vist seg å gå helt uproblematisk.
Jeg har hatt gode venner som umiddelbart har sendt meg skriftlig melding om at homofili er synd, det må jeg være klar over og at man ikke kan godta at noen velger å leve i synd... man kan vel på en måte si at man i disse få tilfellene ikke har lyktes helt i å bevare vennskapet - det samme med venner som velger å sette folk opp mot meg i stedet for å snakke med meg.

Medgang, motgang, identitetskrise, hjelp til selvhjelp, runde på runde med seg selv -
En ting er sikkert -
Personer som går runder med seg selv, som trosser vind og storm, som holder seg fast, som nekter å gi tapt for verken storm eller folk - disse personene står sterkere når det kommer til stykket tror jeg. Man er vant til å stå i mot litt, man er blitt vant til å snakke for seg, man er blitt vant til å tenke gjennom ting -
En ting man ikke er vant til er å seile i vei i konstant medvind. Jeg tror personer som står han av en kald vinterstorm eller flere er bedre rustet enn personer som lever i skjørtekanten på mor si for å si det på den måten. Jeg tror personer som ikke er særlig vant til å stå i mot noe, som ikke har besvart noe spørsmål med egne tanker og svar har lite å gå på dersom det skulle bygge opp til storm.

Så til sist -
Jeg er glad og takknemlig for de rundene jeg har hatt. Jeg er takknemlig for de spørsmålene jeg har gått runder med, for runder i forbønn, for refleksjoner både alene og sammen med andre. Jeg er også takknemlig for de mer kritiske samtalene - konstruktive sådanne - med personer som har stillet seg uforstående til noe man anser som et levesett... for så å våge å se det som et helt liv.

Jeg er kort og godt glad og takknemlig for akkurat det livet jeg har fått tildelt, det passer meg helt perfekt.





Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

hvilehjemmet, fatcampen, treningscampen

 Tiden min begynner å renne ut her på hvilehjemme t, fatcampen , treningscampen - om to dager reiser jeg hjem 😊 Jeg har gjort meg en kort o...