Søk i denne bloggen

onsdag 4. februar 2015

Når man er så nær hverandre, da evner man å fylle hverandres kjærlighetstank.

Når man har funnet den rette - og da tenker jeg uavhengig av om det er en søt eller skummel kar, ei søt eller ei barsk jente, en med motsatt kjønn eller samme kjønn - jeg tenker den rette...

Når man har funnet den som gjør en svimmel i hodet, enda snillere, naiv, sårbar, dum, sterk, modig, mer sint enn noen, mer lykkelig enn noen...
Når man har funnet den som gjør at man strekker seg stadig lengre og lever i et oppriktig ønske om å bli en enda bedre person...
Når man har funnet den som gjør at man gir etter, i kjærlighetens og tidvis også i husfredens navn...
Når man har funnet den som gjør en til en hel person...

Når man har funnet denne, og har vært sammen med denne i åresvis -
Hvordan er det da?

Når man ikke bare har kjøpt hus og bil, men har skapt et hjem sammen - gjerne fått et par barn sammen og delt sorget over både mennesker og hund sammen...
Hvordan er det da?

Når denne befinner seg langt unna og man sitter alene i sofa kveld etter kveld... etter kveld...
Hvordan er det da?

Når denne personen som er med og gjør en hel er nær ved å komme hjem igjen, eller man er nær ved å reise dit denne er -
Hvordan er det da?

Jeg skal forsøke å si litt om hvordan det kjennes... for meg;
Etter så mange år sammen at vi er kommet inn på tosifrede tall, men enda har langt igjen før vi når mine svigerforeldres tid sammen, kjenner jeg fortsatt det gjør godt langt nede i magen og inne i hjerterota ved tanken på konemor mi.
Har du prøvd å kjenne etter på hva som rører seg i deg, når du tenker på ... om ikke din bedre, så i alle fall halvdelen din?

Den berømmelige forelskelsen som de fleste rundt meg sier er der i begynnelsen for så å forsvinne, den har aldri forsvunnet.
Nyforelsket er jeg ikke, i alle fall ikke hele tiden - men jeg har aldri sluttet å være forelsket i kjæresten min. Om det kommer av at jeg daglig tenker på hvor god hun er, hvor snill, hvor mye hun ønsker det beste for meg og familien vår, hvor heldig jeg er som har akkurat henne, hvor hun kan bli pinlig berørt av ting jeg gjør (som å skrive dette) og masse mer - eller om jeg er en utenom-vanlig-romantikker som bare helt uten videre evner å beholde forelskelsen... eeeeh, det tror jeg vel egenltig ikke (selv om jeg anser meg selv som romantisk!!).

Når kjæresten min har vært på reis, på tur uten meg, når vi har vært på jobb en dag eller på annen måte vært fra hverandre ei stund - da tripper jeg etter at hun skal komme hjem igjen, etter å se henne, etter bare å være sammen - under samme tak - hjemme - her vi hører til - begge to - og jeg kan kjenne at alt er godt og rett.

På siden av forelskelsen lever en stadig voksende kjærlighet -
Denne må pleies - ikke nødvendigvis ved berøring og det som mer er - men ved å se hverandre, høre hverandre, lese hverandre... i alle fall lese hverandre til en viss grad... (noe av det verste jeg vet er for eksempel at kjæresten min leser meg veldig godt når noe gjør meg sur...)
Ved å være så nær hverandre på et helhetlig plan - fysisk, psykisk og eksistensielt / åndelig som en god sykepleier ville sagt (og sier) - at man kjenner til de små tingene i livet - hva som berører en, hva man trenger, hva man ikke trenger, at man kan se hvordan den andre har det uten behov for mange ord osv...
Når man er så nær hverandre, da evner man å fylle hverandres kjærlighetstank.

Man opplever ting sammen på godt og vondt fra man blir sammen og hele veien ut, og i de tilfeller det er den ene som er spesielt berørt - vil den andre bære merker av det - fordi man er ett... på samme måte som begge beina eller kroppen vil bære preg av ett vondt eller kilent lem.

Det er ikke vanskelig å forestille seg at når man befinner seg på hver sin kant av landet, er det også noe som merkes i form av at en bit mangler - man er på en måte ikke hel lenger.
Så -
Når man er nær ved å reise hit eller dit for å være i samme landsdel - i samme by - under samme tak - i samme hjem -
Da tar man av, og nei - jeg tenker ikke på at man tar av som man gjør når man setter seg i flyet, jeg tenker man tar som i at man får propell i rompa i iveren over å reise eller få den andre hjem.

Mørketid, som for så vidt er på hell, kulde, glatthålke, alt for tidlige morninger, mye på jobben, trøtte og tidlige kvelder...
... alt blir bare småtterier...

Man finner ut at avspasering er en god sak, tre timer til husarbeid, handling og greier som vanligvis gjøres når man tar helgefri fra jobb - nå skal det ordnes til konemor kommer hjem så all tid man har sammen hjemme kan brukes til familiekos og samvær utenom vaske-hus-samvær (som er mer vanlig når konemor tar seg fri fra jobb for å være sammen med smurfen).

Småsmurfene teller dager, og er fra seg av glede og begeistring over at det nå er tid for å få mamma hjem til Tromsø en tur :-)




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

hvilehjemmet, fatcampen, treningscampen

 Tiden min begynner å renne ut her på hvilehjemme t, fatcampen , treningscampen - om to dager reiser jeg hjem 😊 Jeg har gjort meg en kort o...