søndag 1. februar 2015

Å komme ut, fortsettelsen...

Jeg sa i går at jeg skulle skrive mer i dag om fortsettelsen på å komme ut som lesbisk, det tenker jeg nå å begi meg ut på...
Det er nemlig slik at det å komme til selverkjennelse og aksept er en ting, så skal man ta det videre til familie, venner og samfunnet / miljøet rundt en - det er noe annet.

En av mine aller beste venner, som fulgte meg til åpen kirkegruppe var den første jeg kom ut til. Han smilte forsiktig, og sa det straks ble noe lettere for han å forstå hvorfor jeg valgte akkurat åpen kirkegruppe når jeg skulle besøke forskjellige menigheter i hovedstaden. En grei forklaring på mitt første besøk i åpen kirkegruppe var nemlig at jeg har bestemt meg for å besøke forskjellige menigheter og tenkte å begynne der, noe som naturlig nok fikk min gode venn til å slå øynene vidt opp - javel, og så starter du DER???

En av tvillingsøstrene mine var neste ut, over en kopp kaffe på en kafé i byen. Hun dro et av de mer usikre smilene, samtidig som hun sa at det ikke akkurat kom som en overraskelse. Før vi gikk hjem var vi enige om at hun skulle fortelle dette til mamma, noe hun også gjorde og med det ble mottaker av en ganske så høvelig porsjon kjeft - før hun fint fikk sagt i fra at det vel ikke er noen grunn til å kjefte, og i alle fall ikke på henne.

Min mamma tok nyheten med fortvilelse og sinne.
Hun ville først ikke snakke med meg om det, så snakket hun med meg likevel helt kort - sa at om det er slik jeg vil ha det fikk det bare være sånn, men om jeg kunne være så snill å ikke finne meg noe kvinnfolk. Tenker du jeg skal være alene spurte jeg, noe hun ikke svarte verken hit eller dit på - bare holdt fast ved at det fikk være en ting å være sånn, men man trengte da ikke å rote seg i hop med noe kvinnfolk - i alle fall ikke på en stund.

Det var ei dame i mi hjembygd tiden før jeg flyttet hjemmefra for godt som jeg så på som en veldig god venn, vi hadde mange spennende samtaler om tro, religion og livet for øvrig - dette var ei dame jeg satte veldig pris på og var veldig glad i.

På sykepleierhøgskolen hadde vi praksis i diakoni, denne hadde jeg og min daværende kjæreste avtalt å ha i min hjemkommune sammen med ei anna nydelig dame som tidvis fungerte som diakon. I forkant av at vi skulle reise nordover for praksisperioden vår, ringte vår praksisveileder meg. Hun fortalte at damen som var min gode venn hadde ringt rundt til aktuelle kirkegjengere i bygd og kommune, samt til min tante som var flyttet sørover i landet og pratet om at vi skulle oppover og delta i kirkelig sammenheng. Jeg ble fortalt at man hadde understreket for folk at dette var galt, og at man burde holde seg fra å gå i kirken når vi var der. Jeg hadde vært aktiv i det kristne miljøet før jeg flyttet og var noe kjent rundt om i kommunen, vår praksisveileder ville jeg skulle være forberedt på situasjonen før vi kom opp.
Dette gjorde naturlig nok veldig vondt, både fordi ting ble usikkert i forhold til praksis - men mest av alt fordi damen jeg så på som en venn gikk så bak ryggen min og satte folk og menighet opp mot meg. Å oppleve at en av de man har holdt aller nærmest vender en ryggen, ikke fordi man har gjort noe galt - men fordi man elsker annerledes, det oppleves sårende.
Etterpå smilte og hilste hun på meg som den naturligste ting i verden da vi deltok på min lillebrors skoleavslutning før jul... det gjorde ikke ting mindre vondt for å si det sånn.

Farsan var en rolig kar, og en kar som ikke la seg så mye ut i andres saker. Mamma sa etter hvert (mamma endret både syn og holdning når hun fikk tid på seg) at en ting skal du vite Roshild, farsan har holdt av deg. Hun fortalte at når folk (det var ikke mange) hadde kommentert eller stillet spørsmål ved meg og at jeg var sammen med ei dame, da hadde farsan bare svart med et kort spørsmål tilbake - har hun gjort deg noe? Videre at så lenge man ikke gjør andre noe, så kan vel andre la meg være i fred.

En dag jeg tasset rundt hjemme fikk jeg telefon fra en tidligere husvert, som opprørt fortalte at hun hadde vært i snakk med eldstebror i menigheten jeg gikk i - da hun plutselig forsto at denne hadde en veldig reaksjon på meg og mitt så kalte levesett. Hun beklaget og sa at han sikkert kom til å ringe meg, så jeg var forberedt.
Eldstebror ringte meg, spurte om det var sant det han hørte - at jeg var sammen med ei dame. Hva sier man til det?
Man sier selvfølgelig som sant er, ja det er jeg.
Kan du være medlem av pinsekirken da spurte han meg.
Ja svarte jeg, jeg kan ikke se at jeg ikke skal kunne være medlem av pinsekirken.
Jeg ble fortalt at jeg lever i synd, og ettersom jeg ikke selv så det som nødvendig måtte han be meg om å levere tilbake medlemskortet / seddelen til menigheten.
For meg var dette helt sprøtt, så jeg spurte om jeg ble kastet ut av menigheten.
Nei, det ble jeg ikke - men jeg ble bedt om å trekke meg fra menigheten.
For meg som kristen var det å bli fratatt sitt åndelige hjem ikke bare vondt, det var noe som gnaget i meg - alle trenger et hjem, åndelig var jeg plutselig hjemløs. Jeg holdt enda mer fast i åpen kirkegruppe, og selv om jeg er pinsevenn og kjenner at jeg tilhører der kom jeg stadig mer tilbake til statskirken. Det skulle ta år, nesten 16 år, før jeg dristet meg inn i en pinsemenighet igjen.

Folk for øvrig rundt meg har ikke hatt verken ene eller andre oppsiktsvekkende reaksjon når de har blitt kjent med at jeg er lesbisk, noen har reagert på at jeg er kristen og lesbisk - som ut fra folks reaksjon sier meg at det er mer merkelig...

For meg er det både greit og naturlig.
Troen min er en stor del av hvem jeg er, den har fulgt meg fra jeg var et barn. Jeg har gått noen runder med meg selv, jeg har stillet spørsmål - troen min er ikke noe som faller bort fordi jeg elsker ei jente.
Den Gud jeg tror på er kjærlighet, han er nådig, han er generøs.
Den Gud jeg tror på har rom for at ikke alle er like, og han har rom for at noen er annerledes.
Den Gud jeg tror på elsker meg som den jeg er, han har tross alt skapt meg.

Etter at jeg først har brukt år på selv å se, erkjenne og akseptere meg som den jeg er - blant annet gjennom rundene i forbønn og de bønnesvarene som for meg ble en velsignelse, har jeg kommet til en forståelse av og selvsikkerhet i forhold til meg og min identitet som ingen kan ta fra meg.




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Utålmodig etter å komme hjem...

 Jeg er nå ca halvveis i dette treningsopplegget, og godt er det- jeg er nemlig ganske utålmodig etter å komme hjem til både familie, egen s...